Tilgjengelighetsinnstilling

Search

Velg språk

Hopp til undermeny

Hopp til innholdsfortegnelse

Hopp til innhold

Jehovas vitner

Norsk

Bibelen på nett

NY VERDEN-OVERSETTELSEN AV DE HELLIGE SKRIFTER

1. Samuelsbok 26:1–25

26  Etter en tid kom mennene fra Sif*+ til Saul i Gịbea+ og sa: «Skjuler ikke David seg* på Hakịla-høyden,+ midt imot Jẹsjimon?»*+  Og Saul brøt så opp+ og drog ned til Sif-ødemarken, og med ham var tre tusen mann,+ Israels utvalgte, for å lete etter David i Sif-ødemarken.  Og Saul slo leir på Hakịla-høyden, som ligger midt imot Jẹsjimon, ved veien, mens David holdt til i ødemarken. Og han så at Saul var kommet etter ham ut i ødemarken.  Da sendte David ut speidere+ for å få visshet for at Saul virkelig var kommet.  Senere brøt David opp og drog til det stedet hvor Saul hadde slått leir, og David så stedet hvor Saul og også hans hærfører Ạbner,+ Ners sønn, hadde lagt seg; og Saul lå i leirringen+ med folket leiret rundt omkring seg.  Da tok David til orde og sa til hetitten+ Akimẹlek og til Ạbisjai,+ Serụjas sønn,+ Jọabs bror: «Hvem vil gå med meg ned til Saul, til leiren?» Da sa Ạbisjai: «Jeg skal gå med deg ned.»+  Og David kom bort til folket om natten sammen med Ạbisjai; og se, Saul lå og sov i leirringen, og spydet hans var stukket ned i jorden ved hodet hans, og Ạbner og folket lå rundt omkring ham.  Ạbisjai sa nå til David: «Gud* har i dag overgitt din fiende i din hånd.+ Og nå, la meg få lov til å spidde ham til jorden med spydet, bare én gang, og jeg skal ikke gjøre det to ganger mot ham.»  Men David sa til Ạbisjai: «Gjør ikke ende på ham, for hvem har rakt sin hånd ut mot Jehovas salvede*+ og er forblitt uskyldig?»+ 10  Og David sa videre: «Så sant Jehova lever,+ Jehova skal selv slå ham;+ eller hans dag kommer,+ og han må dø, eller han drar ned i strid+ og kommer sannelig til å bli revet bort.+ 11  Det er utenkelig+ for meg, sett fra Jehovas synspunkt,+ å rekke min hånd ut+ mot Jehovas salvede!+ Så jeg ber deg: Ta nå spydet som er ved hodet hans, og vannkrukken, og la oss gå vår vei.» 12  Dermed tok David spydet og vannkrukken fra plassen ved Sauls hode, og så gikk de sin vei; og det var ingen som så det,+ og ingen som merket det, og ingen som våknet, for de sov alle sammen, fordi det var en dyp søvn+ fra Jehova som hadde falt over dem. 13  Så gikk David over til den andre siden og stilte seg på toppen av fjellet, langt borte, slik at det var stor avstand mellom dem. 14  Og David begynte å rope til folket og til Ạbner, Ners sønn, og sa: «Svarer du ikke, Ạbner?» Og Ạbner+ begynte å svare og si: «Hvem er du som har ropt til kongen?» 15  Og David sa videre til Ạbner: «Er du ikke en mann? Og hvem er som du i Israel? Hvorfor har du da ikke holdt vakt over din herre* kongen? For en av folket kom for å gjøre ende på kongen, din herre.+ 16  Det som du her har gjort, er ikke godt. Så sant Jehova lever,+ dere fortjener å dø,*+ fordi dere ikke har holdt vakt+ over DERES herre, over Jehovas salvede.+ Og se nå etter hvor kongens spyd og vannkrukken+ er, som var ved hodet hans.» 17  Og Saul begynte å kjenne igjen Davids røst og si: «Er det din røst, min sønn David?»+ Da sa David: «Det er min røst, min herre konge.» 18  Og han tilføyde: «Hva kommer det av at min herre forfølger sin tjener?+ For hva har jeg gjort, og hva ondt er det i min hånd?+ 19  Og la nå min herre kongen lytte til sin tjeners ord, det ber jeg deg om: Hvis det er Jehova som har egget deg mot meg, så la ham kjenne duften av et kornoffer.+ Men hvis det er menneskesønner,*+ så er de forbannet innfor Jehova,+ for de har i dag drevet meg bort, slik at jeg ikke føler at jeg er knyttet til Jehovas arv,+ idet de sier: ’Gå og tjen andre guder!’+ 20  Og nå, la ikke mitt blod falle til jorden framfor Jehovas ansikt;+ Israels konge er jo dratt ut for å lete etter en enkelt loppe,*+ liksom en jager en rapphøne på fjellene.»+ 21  Da sa Saul: «Jeg har syndet.+ Kom tilbake, min sønn David, for jeg skal ikke mer volde deg skade, ettersom min sjel har vært dyrebar+ i dine øyne på denne dag. Se, jeg har handlet dåraktig og har begått en meget stor feil.» 22  Og David svarte og sa: «Her er kongens spyd; la nå en av de unge mennene komme over og hente det. 23  Og det er Jehova som skal gjengjelde enhver hans rettferdighet+ og hans trofasthet, siden Jehova i dag gav deg i min hånd og jeg ikke ville rekke ut min hånd mot Jehovas salvede.+ 24  Og se, liksom din sjel på denne dag var stor* i mine øyne, måtte min sjel på samme måte være stor i Jehovas øyne,+ slik at han utfrir meg av all trengsel.»+ 25  Da sa Saul til David: «Velsignet være du, min sønn David. Du kommer med sikkerhet ikke bare til å handle, men du kommer med sikkerhet også til å stå igjen som seierherre.»+ Og David gikk så sin vei, og Saul vendte tilbake til sitt sted.+

Fotnoter

«mennene fra Sif». El.: «sifittene».
LXX tilføyer: «like ved oss».
El.: «ørkenen».
«Gud», MVg; Sy: «Din Gud»; LXX: «Jehova».
«mot . . . salvede». Hebr.: bimsjịach; gr.: epị khristọn; syr.: ‛al mesjicheh; lat.: in chrịstum.
«din herre». Hebr.: ’adhonẹjkha, majestetsflt. Se fotn. til 20:38.
Bokst.: «dødens sønner er dere [hankj. på hebr.]».
Bokst.: «menneskets sønner». Hebr.: benẹ ha’adhạm.
«lete etter en enkelt loppe», MSyVg; LXX: «lete etter min sjel».
El.: «verdifull».