Tilgjengelighetsinnstilling

Search

Velg språk

Hopp til undermeny

Hopp til innholdsfortegnelse

Hopp til innhold

Jehovas vitner

Norsk

Bibelen på nett

NY VERDEN-OVERSETTELSEN AV DE HELLIGE SKRIFTER

1. Samuelsbok 14:1–52

14  Så hendte det en dag at Jọnatan,+ Sauls sønn, sa til den tjeneren som bar våpnene hans: «Kom, og la oss gå over til filisternes forpost, som er der borte på den andre siden.» Men han fortalte det ikke til sin far.+  Og Saul oppholdt seg i utkanten av Gịbea+ under det granatepletreet som står i Mịgron; og folket som var med ham, var omkring seks hundre mann.+  (Og Akị ja, sønn av Ạkitub,+ bror til Ịkabod,+ sønn av Pịnehas,+ sønn av Ẹli,+ Jehovas prest i Sjịlo,+ bar ẹfoden.)+ Men folket visste ikke at Jọnatan var gått.  Og mellom passasjene som Jọnatan så etter for å gå over mot filisternes forpost,+ var det en tannlignende steil klippe* på den ene siden og en tannlignende steil klippe på den andre siden, og navnet på den ene var Bọses, og navnet på den andre var Sẹne.  Den ene tannen stod som en støtte* i nord, midt imot Mịkmasj,+ og den andre i sør, midt imot Gẹba.+  Så sa Jọnatan* til tjeneren, hans våpensvenn: «Kom, og la oss gå over til forposten til disse uomskårne+ mennene. Kanskje kommer Jehova til å gripe inn for oss, for det er ikke noe som hindrer Jehova i å frelse, ved mange eller ved få.»+  Da sa hans våpensvenn til ham: «Gjør hva som helst som er i ditt hjerte. Gå hvor du vil. Se, jeg er med deg, i samsvar med ditt hjerte.»+  Så sa Jọnatan: «Se, vi går over til mennene, og la oss vise oss for dem.  Hvis de sier dette til oss: ’Stå stille til vi når fram til dere!’, da skal vi stå der vi er, og vi bør ikke gå opp til dem. 10  Men hvis de sier dette: ’Kom opp mot oss!’, da skal vi gå opp, for Jehova kommer med sikkerhet til å gi dem i vår hånd, og dette er det tegnet vi skal ha.»+ 11  Dermed viste de seg begge for filisternes forpost. Og filisterne begynte å si: «Se, hebreerne kommer ut av hulene som de har gjemt seg i.»+ 12  Og mennene i forposten svarte Jọnatan og våpensvennen hans og sa: «Kom opp til oss, så skal vi la dere få vite noe!»+ Straks sa Jọnatan til sin våpensvenn: «Kom opp etter meg, for Jehova kommer visselig til å gi dem i Israels hånd.»+ 13  Og Jọnatan klatret opp på hender+ og føtter, og hans våpensvenn etter ham; og de begynte å falle for Jọnatan,+ og hans våpensvenn gikk bak ham og slo dem i hjel.+ 14  Og det første mannefallet som Jọnatan og hans våpensvenn påførte dem, omfattet omkring tjue mann over en strekning på omkring halve plogfuren på et plogland.* 15  Da oppstod det en skjelving+ i leiren på marken og blant alt folket i forposten; og selv flokken av plyndrere+ skalv, og jorden begynte å riste,+ og det ble til en skjelving fra Gud.+ 16  Og Sauls vaktmenn i Gịbea+ i Bẹnjamin så det, og se, tumultene bølget hit og dit.*+ 17  Og Saul sa så til folket som var med ham: «Jeg ber dere, foreta en opptelling og se hvem som er gått ut fra oss.» Da de foretok opptellingen, se, da var ikke Jọnatan og hans våpensvenn der. 18  Nå sa Saul til Akị ja:+ «Hent den sanne Guds ark!»+ (For den sanne Guds ark befant seg den dagen hos Israels sønner.)*+ 19  Og det skjedde mens Saul talte med presten,+ at tumultene i filisternes leir fortsatte og tiltok mer og mer. Da sa Saul til presten: «Trekk din hånd tilbake.» 20  Dermed ble Saul og alt folket som var med ham, samlet.+ Så kom de dit hvor striden stod, og se, enhver hadde vendt sverdet mot sin neste;+ forvirringen var meget stor. 21  Og de hebreerne som hadde kommet til å tilhøre filisterne,+ som tidligere, og som var dratt opp sammen med dem til leiren rundt omkring, ja, også de viste seg nå å være med Israel, som var med Saul og Jọnatan.* 22  Og alle Israels menn som hadde gjemt seg+ i Ẹfraims fjellområde, hørte at filisterne hadde lagt på flukt, og også de begynte å følge tett etter dem i striden. 23  Og Jehova tok til å frelse+ Israel den dagen, og selve striden fortsatte til Bet-Ạven.*+ 24  Og Israels menn var hardt presset* den dagen, og likevel påla Saul folket en forpliktelse ved en ed,*+ idet han sa: «Forbannet er den mann som spiser brød* før kvelden og før jeg har tatt hevn+ over mine fiender!» Og ingen av folket smakte brød.+ 25  Og folket fra hele landet kom inn i skogen, og det var honning+ på markens overflate. 26  Da folket kom inn i skogen, se, da dryppet det av honning,+ men det var ingen som førte hånden til munnen, for folket fryktet for eden.+ 27  Men Jọnatan hadde ikke hørt det da hans far tok folket i ed,+ så han rakte ut spissen av den staven som han hadde i hånden, og dyppet den i vokskaken og trakk hånden tilbake til munnen, og øynene hans begynte å stråle.+ 28  Da tok en blant folket til orde og sa: «Din far har høytidelig tatt folket i ed ved å si: ’Forbannet er den mann som spiser brød i dag!’»+ (Og folket begynte å bli trett.)+ 29  Men Jọnatan sa: «Min far har ført bannlysning+ over landet. Jeg ber dere, se hvor strålende mine øyne er blitt fordi jeg smakte på litt av denne honningen.+ 30  Og hvor mye mer hvis folket i dag bare hadde spist+ av byttet som de fant etter sine fiender!+ For nå har mannefallet blant filisterne ikke vært stort.»+ 31  Og den dagen fortsatte de å slå filisterne fra Mịkmasj+ til Ạjalon,+ og folket ble svært trett.+ 32  Og folket begynte grådig å kaste seg over byttet+ og ta sauer og kveg og kalver og slakte dem på jorden, og folket gav seg til å spise kjøttet med blodet i.+ 33  Da fortalte de det til Saul og sa: «Se, folket synder mot Jehova ved å spise kjøtt med blodet i.»+ Til dette sa han: «Dere har handlet forrædersk. Rull straks en stor stein hit til meg.» 34  Deretter sa Saul: «Spre dere blant folket, og dere skal si til dem: ’Kom hit til meg med hver DERES okse og hver DERES sau, og dere skal slakte dem på dette stedet og spise dem, og dere må ikke synde mot Jehova ved å spise kjøtt med blodet i.’»+ Da kom hele folket den natten med hver sin okse ved sin hånd og slaktet dem der. 35  Og Saul gikk i gang med å bygge et alter+ for Jehova. Med dette begynte han å bygge altere for Jehova.+ 36  Senere sa Saul: «La oss dra ned etter filisterne om natten og plyndre dem inntil det blir lyst om morgenen,+ og ikke la en eneste bli tilbake blant dem.»+ Til dette sa de: «Gjør hva som helst som er godt i dine øyne.» Da sa presten: «La oss her tre fram for den sanne Gud.»+ 37  Og Saul begynte å spørre Gud: «Skal jeg dra ned etter filisterne?+ Kommer du til å gi dem i Israels hånd?»+ Men han svarte ham ikke den dagen.+ 38  Da sa Saul: «Kom fram hit,+ alle dere ledende menn* i folket,+ og bring på det rene og se hvordan denne synden har oppstått i dag. 39  For så sant Jehova lever, han som er Israels Befrier: Om så synden er hos Jọnatan, min sønn, skal han visselig dø.»+ Men det var ingen av hele folket som svarte ham. 40  Og han sa videre til hele Israel: «Dere skal være på den ene siden, og jeg og Jọnatan, min sønn — vi skal være på den andre siden.» Da sa folket til Saul: «Gjør det som er godt i dine øyne.»+ 41  Så sa Saul til Jehova: «Å, Israels Gud,* gi Tụmmim!»+ Da ble Jọnatan og Saul utpekt, men folket gikk fri.+ 42  Nå sa Saul: «KAST lodd+ mellom meg og Jọnatan, min sønn.» Og Jọnatan ble utpekt. 43  Så sa Saul til Jọnatan: «Fortell meg: Hva har du gjort?»+ Da fortalte Jọnatan ham det og sa: «Jeg smakte ganske riktig litt honning på spissen av den staven som jeg har i hånden.+ Her er jeg! La meg dø!» 44  Da sa Saul: «Måtte Gud gjøre slik, og måtte han slik føye mer til,+ om du ikke visselig skal dø,+ Jọnatan.» 45  Men folket sa til Saul: «Skal Jọnatan dø, han som har tilveiebrakt denne store frelse+ i Israel? Det er utenkelig!+ Så sant Jehova lever,+ ikke så mye som et eneste hårstrå+ fra hans hode skal falle til jorden; for det var ved Gud han handlet på denne dagen.»+ Dermed løskjøpte+ folket Jọnatan, og han døde ikke. 46  Så trakk Saul seg tilbake og fulgte ikke etter filisterne, og filisterne på sin side drog til sitt sted.+ 47  Og Saul tok kongedømmet over Israel+ og gikk i gang med å føre krig rundt omkring mot alle sine fiender, mot Mọab+ og mot Ạmmons sønner+ og mot Ẹdom+ og mot kongene i Sọba+ og mot filisterne;+ og hvor han enn vendte seg, håndhevet han fordømmelse.*+ 48  Og han fortsatte å handle tappert+ og gikk i gang med å slå Ạmalek+ og utfri Israel av hans hånd som plyndret dem. 49  Og Sauls sønner ble Jọnatan+ og Jịsjvi og Malkisjụa;+ og når det gjelder navnene på hans to døtre, så var navnet på den som var født først, Mẹrab+ og navnet på den yngste Mịkal.+ 50  Og navnet på Sauls hustru var Akịnoam; hun var datter av Akimạ’as. Og navnet på hans hærfører var Ạbner;+ han var sønn av Ner, en onkel av Saul.* 51  Og Kisj+ var Sauls far, og Ner,+ Ạbners far, var sønn* av Ạbiel.* 52  Og krigen mot filisterne fortsatte å være hard alle Sauls dager.+ Når Saul så en veldig mann eller en tapper mann, pleide han å ta ham til seg.+

Fotnoter

Bokst.: «en tann av den steile klippen».
«som en støtte», M; mangler i LXX.
Bokst.: «Jehonatan».
«et plogland». Bokst.: «et spann mark», det areal som et oksespann kunne pløye på en dag.
«og se, leiren var i opprør fra den ene enden til den andre», LXX.
«til Akija: ’Hent efoden!’ (For han bar efoden den dagen foran Israel)», LXX.
«Og de slavene som tidligere hadde vært sammen med filisterne, idet de var dratt opp til leiren, vendte om og viste seg å være med israelittene, som var med Saul og Jonatan», LXX.
«og striden fortsatte til Bet-Aven. Og alt folket hos Saul var omkring ti tusen mann. Og striden spredte seg til hver by i Efraims fjellområde», LXX.
«var hardt presset», M; noen hebr. hss.: «rykket nærmere».
«og likevel påla Saul folket en forpliktelse ved en ed», ved en liten tekstrettelse; M: «og Saul handlet egensindig (med sterk vilje; ut fra sin egen vilje) mot folket»; LXX (fra begynnelsen av verset): «Og Saul begikk uten å vite det en stor synd den dagen og la en forbannelse på folket».
El.: «mat».
«ledende menn». Bokst.: «hjørnetårn», brukt billedlig om fremtredende el. betydningsfulle menn, førere.
LXX tilføyer: «hvorfor svarte du ikke din tjener i dag? Om det er i meg eller i min sønn Jonatan urettferdigheten er, Jehova, Israels Gud, så gi tydelige åpenbaringer [Urim]. Og om du skulle si dette: I ditt folk Israel»; ItVgc har en lignende tilføyelse. Se fotn. til 2Mo 28:30, «Urim og Tummim».
«håndhevet han fordømmelse». El.: «behandlet han [dem] som onde (fordømte)», M. El., i overensstemmelse med LXXVg: «seiret han».
El.: «Abner, Ners sønn, Sauls onkel». Ifølge 1Kr 8:33 var Ner Sauls farfar, og Abner, som var bror til Kisj (v. 51), var derfor Sauls onkel (farbror).
«sønn», MSyVg; LXX: «sønn av Jamin, sønn [av Abiel]».
El.: «Og Kisj, Sauls far, og Ner, Abners far, var Abiels sønner», ved en liten tekstrettelse. Se 9:1 og Josefus, Jewish Antiquities (Jødenes oldtidshistorie), bok VI, kap. 6, avsn. 6.