Hopp til innhold

Hopp til undermeny

Hopp til innholdsfortegnelse

Jehovas vitner

Norsk

Bibelen på nett | NY VERDEN-OVERSETTELSEN AV DE HELLIGE SKRIFTER

1. Mosebok 43:1–34

43  Og hungersnøden var hard i landet.+  Og det skjedde, så snart de hadde spist opp alt kornet som de hadde hatt med fra Egypt,+ at deres far sa til dem: «Vend tilbake, kjøp litt mat til oss.»+  Da sa Juda til ham:+ «Mannen kom med en uttrykkelig erklæring til oss, idet han sa: ’Dere får ikke se mitt ansikt igjen hvis ikke DERES bror er med dere.’+  Hvis du sender vår bror med oss,+ er vi villige til å dra ned og kjøpe mat til deg.  Men hvis du ikke sender ham, kommer vi ikke til å dra ned, for mannen sa jo til oss: ’Dere får ikke se mitt ansikt igjen hvis ikke DERES bror er med dere.’»+  Og Israel utbrøt:+ «Hvorfor måtte dere volde meg skade ved å fortelle mannen at dere hadde en bror til?»  Da sa de: «Mannen spurte direkte om oss og våre slektninger, idet han sa: ’Lever DERES far ennå?+ Har dere en bror til?’, og så fortalte vi ham det i samsvar med disse kjensgjerningene.+ Hvordan kunne vi vel vite at han kom til å si: ’Før DERES bror hit ned’?»+  Til slutt sa Juda til Israel, sin far: «Send gutten med meg,+ så vi kan bryte opp og dra av sted, og så vi kan holde oss i live og ikke dø,+ både vi og du og våre små barn.+  Jeg skal selv innestå for ham.+ Av min hånd kan du kreve straffen for ham.+ Hvis jeg ikke fører ham til deg og stiller ham fram for deg, da har jeg syndet mot deg for alltid.* 10  Men hvis vi ikke hadde drøyd, ville vi nå ha vært der og tilbake hele to ganger.»+ 11  Da sa Israel, deres far, til dem: «Hvis det nå er slik det forholder seg,+ så gjør dette: Ta landets beste varer i sekkene DERES og bring dem ned til mannen som en gave:+ litt balsam*+ og litt honning,+ ladanum og harpiksholdig bark,+ pistasienøtter og mandler.+ 12  Ta også med dobbelt så mange penger* i DERES hånd; og de pengene som ble lagt tilbake i åpningen på sekkene DERES, skal dere ta med tilbake i DERES hånd.+ Kanskje det var en feiltagelse.+ 13  Og ta DERES bror og bryt opp, vend tilbake til mannen. 14  Og måtte Gud Den Allmektige* la dere finne medlidenhet framfor mannen,+ så han virkelig gir dere DERES andre bror og Bẹnjamin fri. Men jeg — hvis jeg må bli berøvet barna, så må jeg bli berøvet barna!»+ 15  Mennene tok derfor denne gaven, og de tok dobbelt så mange penger i sin hånd, og Bẹnjamin. Så brøt de opp, gav seg på vei ned til Egypt og trådte fram for Josef.+ 16  Da Josef så Bẹnjamin sammen med dem, sa han straks til den mannen som stod over hans hus: «Før mennene til huset og slakt noen dyr og stell i stand,+ for mennene skal spise sammen med meg ved middagstid.» 17  Straks gjorde mannen slik som Josef hadde sagt.+ Mannen førte altså mennene til Josefs hus. 18  Men mennene ble redde fordi de var blitt ført til Josefs hus,+ og de begynte å si: «Det er på grunn av de pengene som var med oss tilbake i sekkene våre første gang, at vi blir ført hit, for at de skal kaste seg over oss og angripe oss og ta oss til slaver og også ta våre esler!»+ 19  De gikk derfor fram til den mannen som stod over Josefs hus, og talte til ham ved inngangen til huset, 20  og de sa: «Unnskyld oss, min herre! Vi kom virkelig hit ned første gang for å kjøpe mat.+ 21  Men det som skjedde, var at da vi kom til overnattingsstedet+ og begynte å åpne sekkene våre, se, da lå hver enkelts penger i åpningen på sekken hans, våre penger i full vekt. Vi vil derfor gjerne gi dem tilbake med våre egne hender.+ 22  Og vi har tatt med oss mer penger hit ned i våre hender for å kjøpe mat. Vi vet virkelig ikke hvem som la pengene våre i sekkene våre.»+ 23  Da sa han: «Alt er i orden hva dere angår. Vær ikke redde.+ DERES Gud og DERES fars Gud gav dere en skatt i sekkene DERES.+ Pengene DERES kom først til meg.» Så førte han Sịmeon ut til dem.+ 24  Mannen førte deretter mennene inn i Josefs hus og gav dem vann, så de kunne få vasket føttene,+ og han gav fôr til eslene deres.+ 25  Og de gikk i gang med å gjøre gaven+ klar til Josefs ankomst ved middagstid, for de hadde hørt at det var der de skulle spise brød.*+ 26  Da Josef gikk inn i huset, bar de gaven som var i deres hånd, inn til ham i huset, og de kastet seg til jorden for ham.+ 27  Deretter spurte han om det stod bra til med dem,* og sa:+ «Står det bra til med DERES far,* den gamle mannen som dere har talt om? Lever han ennå?»+ 28  Til dette sa de: «Det står bra til med din tjener, vår far. Han lever ennå.» Så bøyde de seg og kastet seg ned.+ 29  Da han løftet sine øyne og så sin bror Bẹnjamin, sin mors sønn,+ sa han videre: «Er dette DERES bror, den yngste, som dere har talt til meg om?»+ Og han tilføyde: «Måtte Gud vise deg sin gunst,+ min sønn.» 30  Josef fikk det nå travelt, for hans innerste følelser for broren var blitt vakt,+ så han så etter et sted hvor han kunne gråte, og han gikk inn i et indre rom og brast i gråt der.+ 31  Så vasket han sitt ansikt og gikk ut og behersket seg og sa:+ «SETT fram maten.»+ 32  Og de begynte å sette den fram, særskilt for ham og særskilt for dem og særskilt for de egypterne som spiste hos ham; egypterne kunne nemlig ikke spise et måltid sammen med hebreerne, for det er en vederstyggelighet for egypterne.+ 33  Og de ble plassert framfor ham — den førstefødte i samsvar med sin rett som førstefødt+ og den yngste i samsvar med sin unge alder; og mennene ble sittende og se forbløffet på hverandre. 34  Og han lot det stadig bli båret porsjoner fra seg og bort til dem, men han gjorde gjerne Bẹnjamins porsjon fem ganger så stor som alle de andres porsjoner.+ Slik fortsatte de å holde gjestebud og å drikke i fullt mål sammen med ham.+

Fotnoter

«for alltid». Bokst.: «alle dagene».
Dvs. balsam fra Gilead.
Bokst.: «dobbelt så mye sølv».
«Og . . . Gud Den Allmektige». Hebr.: we’Ẹl Sjaddai. Verken ’El, «Gud», eller Sjaddai, «Den Allmektige», står med bestemt artikkel.
El.: «spise et måltid».
Bokst.: «spurte han dem om fred (velferd)».
Bokst.: «Har DERES far fred (velferd) [ . . . ]?»