Tilgjengelighetsinnstilling

Search

Velg språk

Hopp til undermeny

Hopp til innholdsfortegnelse

Hopp til innhold

Jehovas vitner

Norsk

Bibelen på nett

NY VERDEN-OVERSETTELSEN AV DE HELLIGE SKRIFTER

1. Mosebok 32:1–32

32  Og Jakob på sin side gav seg på vei, og nå møtte Guds engler* ham.+  Med det samme Jakob så dem, sa han: «Dette er Guds leir!»+ Derfor gav han dette stedet navnet Mahanạjim.*+  Så sendte Jakob sendebud+ foran seg til sin bror Esau, til Sẹ’ir-landet,+ Ẹdoms område,+  og han befalte dem og sa: «Dette er hva dere skal si til min herre,+ til Esau: ’Dette er hva din tjener Jakob har sagt: «Hos Laban har jeg bodd som utlending, og jeg har vært der lenge, helt til nå.+  Og jeg har fått okser og esler, sauer og tjenere og tjenestekvinner,+ og jeg ville sende bud for å meddele det til min herre, for å finne velvilje for dine øyne.»’»+  Etter en tid kom sendebudene tilbake til Jakob og sa: «Vi kom til din bror Esau, og han er også på vei for å møte deg, og fire hundre mann med ham.»+  Og Jakob ble svært redd og engstelig.+ Han delte derfor folket som var med ham, og småfeet og kveget og kamelene i to leirer,+  og han sa: «Hvis Esau skulle komme til den ene leiren og angripe den, da vil det helt sikkert være en leir igjen som kan slippe unna.»+  Deretter sa Jakob: «Å, min far Abrahams Gud og min far Isaks Gud,+ Jehova, du som sier til meg: ’Vend tilbake til ditt land og til dine slektninger, og jeg vil handle vel mot deg.’+ 10  Jeg er ikke verdig til all den kjærlige godhet og all den trofasthet* som du har vist din tjener,+ for med bare min stav gikk jeg over denne Jordan, og nå er jeg blitt til to leirer.+ 11  Jeg ber deg, utfri meg+ av min brors hånd, av Esaus hånd, for jeg er redd for ham, for at han kan komme og angripe meg,+ både mor og barn. 12  Og du har selv sagt: ’Jeg skal visselig handle vel mot deg, og jeg vil gjøre din ætt* lik havets sandkorn, som er så tallrike at de ikke kan telles.’»+ 13  Og han ble der den natten. Og av det som var kommet i hans hånd, begynte han å ta ut en gave til Esau, sin bror:+ 14  to hundre hunngeiter og tjue bukker, to hundre søyer og tjue værer, 15  tretti kameler som gav die, og deres føll, førti kuer og ti okser, tjue eselhopper og ti fullvoksne esler.+ 16  Så overlot han den ene flokken etter den andre til sine tjenere, hver flokk for seg, og sa gjentatte ganger til sine tjenere: «Gå over foran meg, og dere skal la det være et mellomrom mellom flokkene.»+ 17  Videre befalte han den første og sa: «Hvis min bror Esau møter deg og spør deg og sier: ’Hvem hører du til, og hvor skal du hen, og hvem hører de til, disse som er foran deg?’, 18  da skal du si: ’Din tjener Jakob. En gave er det,+ sendt til min herre,+ til Esau, og se, han kommer også selv etter oss.’» 19  Så befalte han også den andre og den tredje og alle dem som fulgte flokkene, og sa: «Etter dette ord skal dere tale til Esau når dere treffer på ham.+ 20  Og dere skal også si: ’Se, din tjener Jakob kommer etter oss.’»+ For han sa til seg selv: «Jeg kan kanskje gjøre ham forsonlig stemt ved hjelp av den gaven som går foran meg,+ og deretter skal jeg se hans ansikt. Kanskje han tar vennlig imot meg.»+ 21  Så gikk gaven over foran ham, men selv ble han den natten i leiren.+ 22  Senere samme natt stod han opp og tok sine to hustruer+ og sine to tjenestekvinner+ og sine elleve unge sønner+ og gikk over Jạbboks+ vadested. 23  Han tok dem altså og førte dem over elvedalen,*+ og han førte over det han hadde. 24  Til slutt var Jakob alene tilbake. Da begynte en mann å kjempe* med ham, inntil daggryet brøt fram.+ 25  Da han så at han ikke hadde fått overtaket over ham,+ rørte han ved hofteleddsskålen* hans; og Jakobs hofteleddsskål kom ut av stilling mens han kjempet med ham.+ 26  Så sa han: «La meg gå,* for daggryet har brutt fram.» Til dette sa han: «Jeg lar deg ikke gå før du har velsignet meg.»+ 27  Da sa han til ham: «Hva er ditt navn?» Og han svarte: «Jakob.» 28  Så sa han: «Ditt navn skal ikke lenger være Jakob, men Israel,*+ for du har kjempet*+ med Gud og med mennesker, slik at du til slutt har fått overtaket.» 29  Da spurte Jakob og sa: «Jeg ber deg, fortell meg ditt navn.» Men han sa: «Hvorfor spør du etter mitt navn?»+ Så velsignet han ham der. 30  Derfor gav Jakob stedet navnet Pẹniel,*+ for han sa: «Jeg har sett Gud ansikt til ansikt, og likevel ble min sjel utfridd.»+ 31  Og solen begynte å skinne på ham så snart han var kommet forbi Pẹnuel, men han haltet på sin hofte.+ 32  Det er grunnen til at Israels sønner den dag i dag ikke pleier å spise hoftenervens sene,* som sitter på hofteleddsskålen, fordi han rørte ved Jakobs hofteleddsskål ved hoftenervens sene.+

Fotnoter

El.: «sendebud», som i v. 3 og 6.
Betyr «to leirer».
El.: «den sannhet». Hebr.: ha’emẹth.
El.: «ditt avkom».
El.: «wadien; elven [den vannførende wadien]».
El.: «bryte».
El.: «hofteskålen».
Bokst.: «Send meg av sted».
Betyr «den som kjemper med (holder fast ved) Gud»; el.: «Gud kjemper». Hebr.: Jisra’ẹl.
El.: «har holdt fast [ved]; har anstrengt deg; har holdt ut», ifølge BDB, s. 975.
Betyr «Guds ansikt». Hebr.: Peni’ẹl.
El.: «senen ved hovedblodåren i hoften».