Hopp til innhold

Hopp til undermeny

Hopp til innholdsfortegnelse

Jehovas vitner

Norsk

Bibelen på nett | NY VERDEN-OVERSETTELSEN AV DE HELLIGE SKRIFTER

1. Mosebok 29:1–35

29  Deretter tok Jakob bena fatt* og reiste videre til orientalernes*+ land.  Da så han, og se, det var en brønn ute i marken, og se, det lå tre saueflokker* ved den, for av den brønnen pleide de å gi flokkene+ vann; og det lå en stor stein over brønnåpningen.+  Når alle flokkene var blitt samlet der, veltet de steinen bort fra brønnåpningen og gav hjordene vann, og deretter la de steinen på plass igjen over brønnåpningen.  Jakob sa nå til dem: «Mine brødre, hvor er dere fra?» Og de svarte: «Vi er fra Kạran.»+  Da sa han til dem: «Kjenner dere Laban,+ Nạkors+ sønnesønn?» Til det sa de: «Vi kjenner ham.»  Da sa han til dem: «Står det bra til med ham?»*+ Så sa de: «Det står bra til.* Og der kommer hans datter Rakel+ med sauene!»+  Og han sa videre: «Men det er jo ennå høylys dag.* Det er ikke tiden for å samle hjordene. GI sauene vann, gå så og la dem beite.»+  Til dette sa de: «Det har vi ikke lov til før alle flokkene er samlet og de har veltet steinen bort fra brønnåpningen. Da skal vi gi sauene vann.»  Mens han ennå snakket med dem, kom Rakel+ med sin fars sauer, for hun var gjeterjente.+ 10  Og det skjedde da Jakob så Rakel, sin morbror Labans datter, og sin morbror Labans sauer, at Jakob straks gikk fram og veltet steinen bort fra brønnåpningen og gav sin morbror Labans sauer vann.+ 11  Så kysset+ Jakob Rakel og hevet sin røst og brast i gråt.+ 12  Og Jakob gav seg til å fortelle Rakel at han var hennes fars bror,*+ og at han var sønn av Rebẹkka. Hun løp så av sted og fortalte det til sin far.+ 13  Nå skjedde det, så snart Laban hørte meddelelsen om Jakob, sin søstersønn, at han løp av sted for å møte ham.+ Så omfavnet han ham og kysset ham og tok ham med inn i sitt hus.+ Og han begynte å fortelle Laban om alt dette.* 14  Deretter sa Laban til ham: «Du er virkelig mitt ben og mitt kjøtt.»+ Så bodde han hos ham en hel måned.* 15  Deretter sa Laban til Jakob: «Er du min bror,+ og skal du tjene meg for ingenting?+ Si meg: Hva skal du ha i lønn?»+ 16  Nå hadde Laban to døtre. Den eldstes navn var Lea,+ og den yngstes navn var Rakel. 17  Men Leas øyne hadde ingen glans;* Rakel,+ derimot, var blitt vakker av skikkelse og vakker av utseende.+ 18  Og Jakob var forelsket i Rakel. Derfor sa han: «Jeg er villig til å tjene deg i sju år for Rakel, din yngste datter.»+ 19  Til dette sa Laban: «Det er bedre at jeg gir henne til deg, enn at jeg gir henne til en annen mann.+ Bli boende hos meg.» 20  Og Jakob tjente så i sju år for Rakel,+ men i hans øyne viste de seg å være som noen få dager på grunn av hans kjærlighet til henne.+ 21  Så sa Jakob til Laban: «Gi meg min hustru, for mine dager er utløpt,* og la meg ha omgang med henne.»+ 22  Da samlet Laban alle mennene på stedet og holdt en fest.+ 23  Men i løpet av kvelden skjedde det at han tok sin datter Lea og førte henne til ham for at han skulle ha omgang med henne. 24  Dessuten gav Laban sin tjenestekvinne Sịlpa+ til henne, til sin datter Lea, som tjenestekvinne. 25  Om morgenen, se, da viste det seg at det var Lea! Da sa han til Laban: «Hva er det du har gjort mot meg? Var det ikke for Rakel jeg tjente hos deg? Hvorfor har du da narret meg?»+ 26  Til dette sa Laban: «Det er ikke vanlig på vårt sted å gjøre det slik, å gi bort den yngste kvinnen før den førstefødte. 27  Du får feire+ denne kvinnens* uke til ende.* Deretter skal også denne andre kvinnen* bli gitt deg for den tjeneste som du kan utføre hos meg i sju år til.»+ 28  Da gjorde Jakob dette og feiret denne kvinnens uke til ende, og deretter gav han ham sin datter Rakel til hustru. 29  Dessuten gav Laban sin tjenestekvinne Bịlha+ til sin datter Rakel som hennes tjenestekvinne. 30  Så hadde han også omgang med Rakel, og han viste større kjærlighet til Rakel enn til Lea.+ Siden tjente han hos ham i sju år til.+ 31  Da Jehova så at Lea ble hatet,* åpnet han hennes morsliv,+ men Rakel var ufruktbar.+ 32  Og Lea ble gravid og fødte en sønn og gav ham så navnet Ruben,*+ for hun sa: «Det er fordi Jehova har sett til min elendighet,+ for nå kommer min mann til å begynne å elske meg.» 33  Og hun ble gravid igjen og fødte en sønn og sa da: «Det er fordi Jehova har lyttet,+ ettersom jeg ble hatet,* og så gav han meg også denne.» Derfor gav hun ham navnet Sịmeon.*+ 34  Og hun ble gravid enda en gang og fødte en sønn og sa da: «Nå, denne gangen, kommer min mann til å slutte seg til meg, siden jeg har født ham tre sønner.» Han fikk derfor navnet Levi.*+ 35  Og hun ble gravid en gang til og fødte en sønn og sa da: «Denne gangen skal jeg prise Jehova.» Derfor gav hun ham navnet Juda.*+ Deretter holdt hun opp med å føde barn.

Fotnoter

El.: «Deretter gikk Jakob av sted igjen». Bokst.: «Og Jakob løftet sine føtter».
Bokst.: «Østens sønners».
El.: «flokker av småfe», dvs. både sauer og geiter.
Bokst.: «[Er det] fred for ham?» Hebr.: hasjalọm lo?
Bokst.: «Og de sa: ’Fred!’» Hebr.: wajjo’merụ sjalọm.
El.: «Se, det er fremdeles mye igjen av dagen.»
«bror». Egentlig hans nevø (søstersønn).
El.: «om alt som hadde hendt».
Bokst.: «en måned av dager».
El.: «var matte (svake)».
Bokst.: «fylt; oppfylt».
Dvs. Leas.
«Du får feire . . . til ende». Bokst.: «Oppfyll . . .»
Dvs. Rakel.
«ble hatet». El.: «ikke ble elsket; ble elsket mindre».
Betyr «Se, en sønn!» Hebr.: Re’uvẹn.
Se fotn. til v. 31.
Fra en rot som betyr «å høre; å lytte», dvs. «å bønnhøre». Hebr.: Sjim‛ọn.
Betyr «fastholdelse; sluttet til». Hebr.: Lewị.
Betyr «lovprist; (gjenstand for) lovprisning». Hebr.: Jehudhạh.