Tilgjengelighetsinnstilling

Search

Velg språk

Hopp til undermeny

Hopp til innholdsfortegnelse

Hopp til innhold

Jehovas vitner

Norsk

Bibelen på nett

NY VERDEN-OVERSETTELSEN AV DE HELLIGE SKRIFTER

1. Mosebok 24:1–67

24  Nå var Abraham gammel, langt oppe i årene,* og Jehova hadde velsignet Abraham i alt.+  Abraham sa derfor til sin tjener, den eldste i hans husstand, som hadde hånd om* alt han hadde:+ «Jeg ber deg, legg din hånd under mitt lår,+  for jeg akter å la deg sverge ved Jehova,+ himlenes Gud og jordens Gud, at du ikke skal ta en hustru til min sønn blant døtrene til kanaaneerne, som jeg bor iblant,+  men du skal dra til mitt land og til mine slektninger,+ og du skal visselig hente en hustru til min sønn, til Isak.»  Men tjeneren sa til ham: «Hva om kvinnen ikke vil bli med meg til dette landet? Må jeg da sørge for å føre din sønn tilbake til det landet du drog ut fra?»+  Da sa Abraham til ham: «Vokt deg så du ikke fører min sønn tilbake dit.+  Jehova, himlenes Gud, som tok meg fra min fars hus og fra mine slektningers land,*+ og som talte til meg, og som sverget overfor meg+ og sa: ’Til din ætt+ skal jeg gi dette landet’,+ han skal sende sin engel foran deg,+ og du skal visselig ta en hustru til min sønn derfra.+  Men hvis kvinnen ikke vil bli med deg, da skal du være løst fra denne eden som du har gitt meg.+ Du må bare ikke føre min sønn tilbake dit.»  Dermed la tjeneren hånden under sin herre Abrahams lår og sverget overfor ham angående denne saken.+ 10  Da tok tjeneren ti kameler av sin herres kameler og gjorde seg klar til å dra av sted med alle slags gode ting fra sin herre i sin hånd.+ Så brøt han opp og gav seg på vei til Mesopotạmia,* til Nạkors by. 11  Langt om lenge lot han kamelene legge seg ned utenfor byen ved en brønn med vann.+ Det var ved kveldstid, ved den tiden da kvinnene som drar opp vann, pleide å gå ut.+ 12  Så sa han: «Jehova, min herre Abrahams Gud,+ jeg ber deg, la det skje framfor meg på denne dag, og vis min herre Abraham+ kjærlig godhet.+ 13  Her står jeg ved en vannkilde, og døtrene til mennene i byen kommer ut for å dra opp vann.+ 14  Det som må skje, er at den unge kvinnen som jeg sier dette til: ’Vær snill og senk vannkrukken din, så jeg kan få drikke’, og som da sier: ’Drikk, og jeg skal også gi vann til kamelene dine’ — henne er det du skal bestemme for din tjener,+ for Isak; og la meg ved dette vite at du har vist min herre lojal kjærlighet.»+ 15  Nå skjedde det at før han var ferdig med å tale,+ se, da kom Rebẹkka ut. Hun var datter av Bẹtuel,+ som var sønn av Mịlka,+ hustruen til Nạkor,+ Abrahams bror, og hun hadde vannkrukken sin på skulderen.+ 16  Og den unge kvinnen* hadde et meget tiltrekkende utseende;+ hun var jomfru,* og ingen mann hadde hatt seksuell omgang med henne;+ og hun gikk ned til kilden og begynte å fylle vannkrukken sin og kom så opp. 17  Straks løp tjeneren henne i møte og sa: «Vær snill og gi meg en liten slurk vann fra krukken din.»+ 18  Da sa hun: «Drikk, min herre.» Dermed skyndte hun seg og løftet krukken sin ned i hånden og lot ham få drikke.+ 19  Da hun var ferdig med å la ham få drikke, sa hun: «Også til dine kameler skal jeg dra opp vann, inntil de har drukket ferdig.»+ 20  Så skyndte hun seg og tømte krukken sin i drikketrauet og løp gang på gang bort til brønnen igjen for å dra opp vann,+ og hun fortsatte å dra opp vann til alle kamelene hans. 21  Hele tiden betraktet mannen henne med undring og forholdt seg taus for å få vite om Jehova hadde latt hans ferd lykkes eller ikke.+ 22  Så skjedde det, da kamelene var ferdige med å drikke, at mannen tok en nesering+ av gull som veide en halv sekel,* og to armbånd+ til hendene hennes, ti gullsekel var deres vekt, 23  og så sa han: «Hvem er du datter av? Jeg ber deg, fortell meg det. Er det plass i din fars hus til at vi kan overnatte?»+ 24  Da sa hun til ham: «Jeg er datter av Bẹtuel,+ Mịlkas sønn, som hun fødte Nạkor.»+ 25  Og hun sa videre til ham: «Det er både halm og mye fôr hos oss, og også et sted å overnatte.»+ 26  Og mannen bøyde seg så og kastet seg ned framfor Jehova+ 27  og sa: «Velsignet være Jehova,+ min herre Abrahams Gud, som ikke har forlatt sin kjærlige godhet og sin pålitelighet overfor min herre. Mens jeg var på vei, har Jehova ført meg til min herres brødres hus.»+ 28  Og den unge kvinnen løp av sted og fortalte sin mors husstand om disse ting. 29  Nå hadde Rebẹkka en bror, og hans navn var Laban.+ Og Laban løp så av sted til mannen som var ute ved kilden. 30  Ja, da han så neseringen og armbåndene+ på søsterens hender og hørte sin søster Rebẹkkas ord, som lød: «Slik talte mannen til meg», da gikk han til mannen, og der stod han, hos kamelene ved kilden. 31  Straks sa han: «Kom, du som er velsignet av Jehova.+ Hvorfor blir du stående her ute, når jeg selv har gjort i stand huset og en plass for kamelene?» 32  Da kom mannen inn i huset, og han* gav seg til å ta seletøyet av kamelene og komme med halm og fôr til kamelene og vann til vasking av føttene hans og føttene til de menn som var med ham.+ 33  Så ble det satt fram for ham noe å spise, men han sa: «Jeg kommer ikke til å spise før jeg har talt om mitt ærend.» Han sa derfor: «Tal!»+ 34  Da sa han videre: «Jeg er Abrahams tjener.+ 35  Og Jehova har rikt velsignet min herre, idet han stadig gjør ham større og gir ham sauer og kveg og sølv og gull og tjenere og tjenestekvinner og kameler og esler.+ 36  Og Sara, min herres hustru, fødte min herre en sønn etter at hun var blitt gammel;+ og han kommer til å gi ham alt han har.+ 37  Min herre lot meg derfor sverge, idet han sa: ’Du må ikke ta en hustru til min sønn blant døtrene til kanaaneerne, i hvis land jeg bor.+ 38  Nei, du skal derimot dra til min fars hus og til min slekt,+ og du skal hente en hustru til min sønn.’+ 39  Men jeg sa til min herre: ’Hva om kvinnen ikke vil bli med meg?’+ 40  Da sa han til meg: ’Jehova, som jeg har vandret framfor,+ skal sende sin engel+ med deg og skal med sikkerhet la din ferd lykkes;+ og du skal ta en hustru til min sønn fra min slekt og fra min fars hus.+ 41  Da skal du være løst fra edsforpliktelsen mot meg,* når du kommer til min slekt; og hvis de ikke vil gi henne til deg, da skal du være løst fra edsforpliktelsen mot meg.’+ 42  Da jeg kom til kilden i dag, sa jeg: ’Jehova, min herre Abrahams Gud, hvis du nå virkelig lar min ferd som jeg har dratt ut på, lykkes,+ 43  se, så står jeg ved en vannkilde. Det som må skje, er at den unge piken*+ som kommer ut for å dra opp vann, og som jeg sier dette til: «Vær snill og la meg få drikke litt vann fra krukken din», 44  og som da sier til meg: «Drikk du selv, og jeg skal også dra opp vann til kamelene dine» — hun er den kvinnen som Jehova har bestemt for min herres sønn.’+ 45  Før jeg var ferdig med å tale+ i mitt hjerte,+ se, da kom Rebẹkka ut, med vannkrukken sin på skulderen; og hun gikk ned til kilden og begynte å dra opp vann.+ Da sa jeg til henne: ’Vær snill og la meg få drikke.’+ 46  Da skyndte hun seg og løftet krukken ned fra seg og sa: ’Drikk,+ og jeg skal også gi vann til kamelene dine.’ Så drakk jeg, og hun gav også vann til kamelene. 47  Deretter spurte jeg henne og sa: ’Hvem er du datter av?’+ Til det sa hun: ’Jeg er datter av Bẹtuel, Nạkors sønn, som Mịlka fødte ham.’ Da satte jeg neseringen i hennes nese og armbåndene på hennes hender.+ 48  Så bøyde jeg meg og kastet meg ned framfor Jehova og velsignet Jehova, min herre Abrahams Gud,+ som hadde ført meg på rett vei,+ så jeg kunne hente datteren til min herres bror til hans sønn. 49  Og nå, hvis dere virkelig viser min herre kjærlig godhet og er pålitelige overfor ham,+ så fortell meg det; men hvis ikke, så fortell meg det, så jeg kan vende meg til høyre eller til venstre.»+ 50  Da svarte Laban og Bẹtuel og sa: «Fra Jehova har dette utgått.+ Vi kan verken si ondt eller godt til deg.+ 51  Her står Rebẹkka foran deg. Ta henne og gå, og la henne bli hustru for din herres sønn, slik som Jehova har sagt.»+ 52  Og det skjedde da Abrahams tjener hadde hørt deres ord, at han straks kastet seg til jorden for Jehova.+ 53  Og tjeneren begynte å ta fram gjenstander av sølv og gjenstander av gull og kledninger og å gi dem til Rebẹkka; og han gav utsøkte ting til hennes bror og til hennes mor.+ 54  Så spiste de og drakk, han og mennene som var med ham, og de overnattet der og stod opp om morgenen. Da sa han: «SEND* meg av sted til min herre.»+ 55  Til dette sa hennes bror og hennes mor: «La den unge kvinnen* bli hos oss i det minste i ti dager.* Deretter kan hun dra.» 56  Men han sa til dem: «Opphold meg ikke, ettersom Jehova har latt min ferd lykkes.+ Send meg av sted, så jeg kan dra til min herre.»+ 57  Da sa de: «La oss kalle på den unge kvinnen og be om et svar fra hennes munn.»+ 58  Så kalte de på Rebẹkka og sa til henne: «Vil du dra med denne mannen?» Da sa hun: «Jeg er villig til å dra.»+ 59  Dermed sendte de sin søster Rebẹkka+ av sted, sammen med hennes amme+ og Abrahams tjener og hans menn. 60  Og de begynte å velsigne Rebẹkka og si til henne: «Du, vår søster, måtte du bli til tusener ganger ti tusen,* og måtte din ætt ta i eie porten* til dem som hater den.»+ 61  Deretter brøt Rebẹkka og hennes tjenestepiker*+ opp, og de red av sted på kamelene+ og fulgte med mannen; og tjeneren tok Rebẹkka med seg og gav seg på vei. 62  Nå var Isak kommet fra den veien som går til Bẹ’er-Lạkai-Rọi,+ for han bodde i Nẹgev-landet.+ 63  Og da kvelden falt på, var Isak ute og gikk på marken for å meditere.*+ Da han løftet sine øyne og så, se, da kom det noen kameler! 64  Da Rebẹkka løftet sine øyne, fikk hun se Isak, og hun svingte seg ned fra kamelen. 65  Så sa hun til tjeneren: «Hvem er den mannen der, som kommer gående på marken for å møte oss?» Og tjeneren sa: «Det er min herre.» Og hun tok så et hodeklede og tildekket seg.+ 66  Og tjeneren gav seg til å fortelle Isak om alt det han hadde gjort. 67  Så førte Isak henne inn i sin mor Saras telt.+ Slik tok han Rebẹkka til ekte, og hun ble hans hustru;+ og han fikk henne kjær,+ og Isak fant trøst etter tapet av sin mor.*+

Fotnoter

Bokst.: «dagene».
«som hadde hånd om». Bokst.: «den styrende (herskende) [over]». Hebr.: hammosjẹl, dvs. den som tjente som forvalter, bestyrer, husholder. Se fotn. til Lu 12:42.
El.: «fra mitt hjemland».
«Mesopotamia» (fra gr.; betyr «[landet] mellom elvene»), LXXVg; hebr.: ’Arạm Naharạjim, som betyr «De to elvers Aram».
«Og den unge kvinnen». Hebr.: wehanna‛arạ.
«jomfru». Hebr.: bethulạh; gr.: parthẹnos; lat.: vịrgoque, «og jomfru».
En sekel veide 11,4 g.
Sannsynligvis Laban.
«fra edsforpliktelsen mot meg». El.: «fra min forbannelse». Den som sverger, erklærer at en bestemt forbannelse skal ramme ham hvis han bryter sin ed.
«den unge piken». El.: «den jomfruen». Hebr.: ha‛almạh; gr.: he parthẹnos; lat.: vịrgo. Se fotn. til Jes 7:14, «den unge piken».
«SEND». Verbet er skrevet med store bokstaver (kapiteler) for å markere at oppfordringen er rettet til flere. Det samme virkemidlet er brukt en rekke andre steder.
«den unge kvinnen». El.: «piken; jomfruen». Hebr.: hanna‛arạ; gr.: he parthẹnos.
«i det minste i ti dager». Bokst.: «[noen] dager eller ti». Sy: «en måned av dager». Jf. 29:14.
Bokst.: «bli til tusener av myriader».
Se fotn. til 22:17.
El.: «piker; unge kvinner».
«meditere», LXXVg; dvs. snakke med seg selv.
Bokst.: «etter sin mor». LXX: «med hensyn til Sara, sin mor». Siste del av verset lyder ifølge Vg slik: «og han elsket [henne] så høyt at det lindret den smerte (sorg) som hadde rammet [ham] på grunn av [hans] mors død».