Tilgjengelighetsinnstilling

Search

Velg språk

Hopp til undermeny

Hopp til innholdsfortegnelse

Hopp til innhold

Jehovas vitner

Norsk

Bibelen på nett

NY VERDEN-OVERSETTELSEN AV DE HELLIGE SKRIFTER

1. Mosebok 22:1–24

22  Nå skjedde det etter disse hendelsene at den sanne Gud satte Abraham på prøve.+ Han sa således til ham: «Abraham!» Og han svarte: «Her er jeg!»+  Og han sa videre: «Jeg ber deg, ta din sønn, din eneste sønn, som du elsker så høyt,+ Isak,+ og dra til Mọria-landet+ og ofre ham der som et brennoffer på et av fjellene som jeg skal utpeke for deg.»+  Så stod Abraham tidlig opp om morgenen og salte eselet sitt og tok med seg to av tjenerne* sine og sin sønn Isak;+ og han kløvde ved til brennofferet. Så brøt han opp og gav seg på vei til det stedet som den sanne Gud utpekte for ham.  Det var først den tredje dagen at Abraham løftet sine øyne og begynte å se stedet langt borte.  Abraham sa nå til tjenerne sine:+ «Bli dere her med eselet, men jeg og gutten vil gå videre dit bort og tilbe+ og så komme tilbake til dere.»  Deretter tok Abraham veden til brennofferet og la den på sin sønn Isak+ og tok ilden og slaktekniven i hånden, og de gikk videre sammen, de to.+  Og Isak begynte å si til Abraham, sin far:* «Far!»+ Og han sa: «Her er jeg, min sønn!»+ Så fortsatte han: «Her er ilden og veden, men hvor er sauen til brennofferet?»+  Til dette sa Abraham: «Gud skal skaffe til veie for seg sauen til brennofferet,+ min sønn.» Og de gikk videre sammen, de to.  Til slutt kom de til det stedet som den sanne Gud hadde utpekt for ham, og Abraham bygde et alter+ der og la veden til rette og bandt sin sønn Isak på hender og føtter og la ham på alteret oppå veden.+ 10  Så rakte Abraham ut hånden og tok slaktekniven for å drepe sin sønn.+ 11  Men Jehovas engel begynte å rope til ham fra himlene og si:+ «Abraham, Abraham!» Til dette svarte han: «Her er jeg!» 12  Og han sa videre: «Rekk ikke hånden ut mot gutten, og gjør ham ikke noe,+ for nå vet jeg for visst at du er gudfryktig,* siden du ikke har holdt din sønn, din eneste, tilbake fra meg.»+ 13  Da løftet Abraham sine øyne og så, og der, et stykke foran ham, var det en vær som hadde satt seg fast med hornene i et kratt. Så gikk Abraham og tok væren og ofret den som et brennoffer i stedet for sin sønn.+ 14  Og Abraham begynte å kalle dette stedet med navnet Jehova-Jịre.* Derfor sies det gjerne i dag: «På Jehovas fjell vil det bli skaffet til veie.»*+ 15  Og Jehovas engel ropte så til Abraham for annen gang fra himlene 16  og sa: «’Ved meg selv sverger jeg herved,’ lyder Jehovas utsagn,+ ’at fordi du har gjort dette og ikke har holdt tilbake din sønn, din eneste,+ 17  skal jeg i sannhet velsigne deg og gjøre din ætt tallrik som himlenes stjerner og som sandkornene som er på havets strand;+ og din ætt skal ta sine fienders port i eie.*+ 18  Og ved hjelp av din ætt*+ skal alle jordens nasjoner visselig velsigne seg* fordi du har lyttet til min røst.’»+ 19  Så vendte Abraham tilbake til tjenerne sine, og de brøt opp og drog sammen til Bẹ’er-Sjẹba;+ og Abraham ble boende i Bẹ’er-Sjẹba. 20  Nå skjedde det etter disse hendelsene at det ble meddelt Abraham: «Se, Mịlka+ har også født din bror Nạkor+ sønner: 21  Us, hans førstefødte, og Bus,+ dennes bror, og Kẹmuel, far til Ạram, 22  og Kẹsed og Hạso og Pịldasj og Jịdlaf og Bẹtuel.»+ 23  Og Bẹtuel ble far til Rebẹkka.+ Disse åtte fikk Nạkor, Abrahams bror, med Mịlka. 24  Dessuten var det hans medhustru, som het Re’ụma. Med tiden fødte hun også barn: Tẹbah og Gạham og Tạhasj og Ma’ạka.+

Fotnoter

El.: «guttene; de unge mennene».
M tilføyer «og han sa», men dette er enten tilføyd av en avskriver eller brukt for å introdusere direkte tale, i oversettelsen markert ved bruk av kolon og anførselstegn.
El.: «at du frykter Gud».
Betyr «Jehova skal sørge for [det]; Jehova skal skaffe til veie; Jehova skal se til [det]». Hebr.: Jehwạh Jir’ẹh.
«På Jehovas fjell vil det bli skaffet til veie.» Hebr.: behạr Jehwạh jera’ẹh; LXX: «På fjellet er Jehova blitt sett»; Sy: «På dette fjell skal Jehova se»; Vg: «På fjellet skal Jehova se.» Noen foretrekker å foreta en liten tekstrettelse som gir denne ordlyden: «Jehova-Jire, som fjellet der Jehova viser seg, kalles i dag.»
El.: «og din ætt skal ta porten til dem som er hans fiender, i eie». (Det hebr. pronominalsuffikset som svarer til «sine» [«hans»], står i hankj. ent.) Å ta fiendens port, dvs. byporten, i eie innebar å innta selve byen.
El.: «ditt avkom».
«skal . . . visselig velsigne seg». Det hebr. verbet står i den refleksive formen, hithpa‛ẹl, og er altså forskjellig fra nịf‛al-formen av det samme verbet, som forekommer i 12:3b. Nịf‛al-formen har både passiv og refleksiv betydning og er gjengitt refleksivt i 12:3b. LXXSyVg: «skal . . . bli velsignet», som i 12:3b. Jf. 5Mo 29:19.