Tilgjengelighetsinnstilling

Search

Velg språk

Hopp til undermeny

Hopp til innholdsfortegnelse

Hopp til innhold

Jehovas vitner

Norsk

Bibelen på nett

NY VERDEN-OVERSETTELSEN AV DE HELLIGE SKRIFTER

1. Mosebok 2:1–25

2  Slik ble himlene og jorden og hele deres hær fullført.+  Og ved den sjuende dag kom Gud til fullførelsen av sitt verk som han hadde dannet, og han begynte å hvile* på den sjuende dag fra hele sitt verk som han hadde dannet.+  Og Gud begynte å velsigne den sjuende dag og å hellige den,* for på den har Gud hvilt* fra hele sitt verk, som han har skapt i den hensikt å danne det.+  Dette er en historisk beretning* om himlene og jorden på den tid da de ble skapt, på den dag da Jehova* Gud* dannet jord og himmel.+  Nå fantes det ennå ingen markens busk på jorden, og det var ennå ingen av markens planter som spirte fram, for Jehova Gud hadde ikke latt det regne+ på jorden, og det var ingen mennesker til å dyrke jorden.  Men en tåke*+ steg stadig opp fra jorden, og den vannet hele jordens overflate.+  Og Jehova Gud gikk i gang med å forme mennesket av støv*+ fra jorden+ og å blåse livspust* inn i hans nesebor,+ og mennesket ble en levende sjel.*+  Videre plantet Jehova* Gud en hage i Eden,*+ mot øst,* og der satte han mennesket som han hadde formet.+  Slik lot Jehova Gud hvert tre som er innbydende å se på og godt å spise av, vokse opp av jorden, og dessuten livets tre+ midt i hagen og treet til kunnskap om godt og ondt.+ 10  Nå var det en elv som gikk ut* fra Eden for å vanne hagen, og derfra begynte den å dele seg, og den ble til fire hovedelver. 11  Navnet på den første er Pịsjon; det er den som renner omkring hele landet Havịla,+ der det er gull. 12  Og gullet i det landet er godt.+ Der finnes det også bdelliumharpiks+ og onyksstein.+ 13  Og navnet på den andre elven er Gịhon; det er den som renner omkring hele landet Kusj.* 14  Og navnet på den tredje elven er Hịddekel;*+ det er den som går øst for Assyria.*+ Og den fjerde elven er Eufrat.*+ 15  Og Jehova Gud tok så mennesket og satte ham i Edens hage+ til å dyrke den og ta hånd om den.+ 16  Og Jehova Gud gav også mennesket dette påbud: «Av hvert tre i hagen kan du spise deg mett.+ 17  Men treet til kunnskap om godt og ondt, det må du ikke spise av, for på den dag du spiser av det, skal du visselig dø.»*+ 18  Og Jehova* Gud sa videre: «Det er ikke godt for mennesket å fortsette å være alene. Jeg skal danne en hjelper til ham, som et motstykke til ham.»*+ 19  Nå var Jehova Gud i ferd med å forme* av jorden alle markens ville dyr og alle himmelens flygende skapninger, og han begynte å føre dem til mennesket for å se hva han ville kalle hver enkelt; og hva mennesket enn ville kalle hver levende sjel,+ det skulle være dens navn.+ 20  Så gav mennesket navn til alle husdyrene og til himlenes flygende skapninger og til hvert vilt dyr i marken, men for mennesket fantes det ingen hjelper* som et motstykke til ham. 21  Jehova Gud lot derfor en dyp søvn+ falle over mennesket, og mens han sov, tok han et av hans ribben og lukket så kjøttet til over dets sted. 22  Og Jehova* Gud gikk i gang med å bygge en kvinne av ribbenet som han hadde tatt fra mennesket, og førte henne så til mennesket.+ 23  Da sa mennesket:* «Dette er endelig ben av mine ben og kjøtt av mitt kjøtt.+ Hun skal kalles Kvinne,* for av mannen* ble hun tatt.»+ 24  Derfor skal en mann forlate sin far og sin mor,+ og han skal holde seg til sin hustru,* og de skal bli ett kjød.+ 25  Og de fortsatte å være nakne,+ både mennesket* og hans hustru, og likevel skammet+ de seg ikke.

Fotnoter

«og han begynte å hvile». Hebr.: wajjisjbọth (av sjavạth). Det hebr. verbet står i imperfektum, en verbform som bringer tanken hen på noe ufullstendig, vedvarende el. fremadskridende. Se tillegget, 3C.
«og å hellige den». El.: «og å gjøre den hellig (behandle den som hellig)». Hebr.: waiqaddẹsj ’othọ; lat.: et sanctificạvit ịllum. Se fotn. til 2Mo 31:13.
«har . . . hvilt». El.: «hviler». Hebr.: sjavạth («hvile; avstå [fra arbeid]»), perfektum. Verbet brukes om noe som kjennetegner en person, i dette tilfellet Gud på den sjuende dagen i skapelsesuken. Denne gjengivelsen av sjavạth stemmer med den inspirerte bibelskribentens argumentasjon i He 4:3–11. Se fotn. til v. 2.
El.: «Dette er [himlenes og jordens] opprinnelseshistorie». Hebr.: ’ẹlleh tholedhọth; bokst.: «Disse er . . . opprinnelser (frambringelser; avlinger)»; gr.: Haute he bịblos genẹseos, «Dette er boken om . . . opprinnelse (tilblivelse)»; lat.: ịstae generatiọnes, «Disse er . . . tilblivelser (herkomster)». Jf. fotn. til Mt 1:1.
«Jehova». Hebr.: יְהוָה (JHWH, her vokalisert som Jehwạh). Navnet betyr «han lar (får til å) bli», el. «han forårsaker at . . . blir (til)» (av hebr. הָוָה [hawạh, «å bli»]); LXXA(gr.): kỵrios; syr.: Marja’; lat.: Dọminus. Det første stedet hvor Guds særskilte personlige navn, יהוה (JHWH), forekommer; disse fire hebr. bokstavene kalles «tetragrammet». Dette navnet betegner Jehova som «den som har en hensikt og gjennomfører den». Bare den sanne Gud kan med rette bære dette navnet. Se tillegget, 1A.
«Jehova Gud». Hebr.: Jehwạh ’Elohịm. Dette uttrykket, uten den hebr. bestemte artikkelen ha foran ’Elohịm, forekommer 20 ganger i 1Mo 2 og 3. Det første stedet hvor uttrykket Jehwạh ha’Elohịm forekommer (altså med den bestemte artikkel), er 1Kr 22:1. Det blir gjengitt med «Jehova, den sanne Gud». Se tillegget, 1A.
El.: «Men en damp». Hebr.: we’ẹdh; LXX(gr.: pegẹ de)Vg(lat.: sed fons)Sy: «Men en kilde», noe som bringer tanken hen på en underjordisk ferskvannsstrøm; T: «Men en sky».
El.: «leire», ifølge senere tiders bruk av det hebr. ordet i pottemakerkunsten. Hebr.: ‛afạr.
«livspust». El.: «livets ånde». Hebr.: nisjmạth (av nesjamạh) chajjịm.
«en levende sjel». Bokst.: «til en levende sjel [pustende skapning]». Hebr.: lenẹfesj chajjạh; gr.: εις ψυχὴν ζῶσαν (eis psykhẹn zọsan); lat.: in ạnimam vivẹntem. Se 1:20, 21, 30; 1Kt 15:45; tillegget, 4A.
«Jehova». Hebr.: Jehwạh; LXXP. Oxy. VII.1007: . På dette bladet av et velinhåndskrift fra 200-tallet evt. er Guds navn, «Jehova», i v. 8 og 18 gjengitt med dobbelt jodh (den første bokstaven i tetragrammet), skrevet som to z-er med en vannrett strek gjennom. Se tillegget, 1C, pkt. 6.
«en hage [el.: park] i Eden». Hebr.: gan-be‛Ẹdhen («Eden» betyr «glede; behag»); LXXBagster(gr.): parạdeison en Edẹm; lat.: paradịsum voluptạtis, «gledens paradis».
«fra begynnelsen», Vg.
«som gikk ut». På hebr. et partisipp som bringer tanken hen på en kontinuerlig strøm.
Hebr.: Kusj; LXXVg: «Etiopia».
Hebr.: Chiddẹqel; LXXVg: «Tigris».
«Assyria». Hebr.: ’Asjsjụr; LXXVg: «assyrerne».
«Eufrat», LXXVg; hebr.: Ferạth.
«skal du visselig dø». Bokst.: «skal du døende ». Hebr.: moth tamụth (foranstilt infinitiv absolutus som forsterkning av den bøyde verbformen). Det første stedet i Bibelen hvor døden er nevnt. Se fotn. til Ese 3:18.
Se tillegget, 1C, pkt. 6.
El.: «som en som kompletterer ham; som en som passer til ham».
Det var fortsatt den sjette skapelsesdagen. Verbet «forme» står på hebr. i imperfektum, noe som her angir vedvarende el. fremadskridende handling. Se tillegget, 3C.
Bokst.: «fant han ingen hjelper».
Hebr.: Jehwạh.
El.: «Adam». Hebr.: ha’adhạm. Se fotn. til 3:8, «mennesket».
Bokst.: «manninne». Hebr.: ’isjsjạh (av ’isj, «mann», med hunkjønnsendelsen -ah).
«av mannen». Hebr.: me’ịsj.
El.: «kvinne».
El.: «Adam». Hebr.: ha’adhạm.