Tilgjengelighetsinnstilling

Search

Velg språk

Hopp til undermeny

Hopp til innholdsfortegnelse

Hopp til innhold

Jehovas vitner

Norsk

Bibelen på nett

NY VERDEN-OVERSETTELSEN AV DE HELLIGE SKRIFTER

1. Kongebok 8:1–66

8  På den tiden gikk Salomo+ i gang med å kalle sammen+ Israels eldste,*+ alle overhodene for stammene,+ høvdingene* for fedrene,*+ av Israels sønner, til kong Salomo i Jerusalem for å føre Jehovas paktsark+ opp fra Davidsbyen,+ det vil si Sion.+  Dermed samlet alle Israels menn seg hos kong Salomo i månemåneden ẹtanim, under høytiden,+ det vil si den sjuende måneden.+  Så kom da alle Israels eldste, og prestene begynte å bære+ Arken.+  Og de førte opp Jehovas ark og møteteltet+ og alle de hellige redskapene som var i teltet; prestene og levittene+ førte nå dette opp.+  Og kong Salomo og med ham hele Israels forsamling, de som møtte fram etter avtale med ham, var foran Arken, mens de ofret+ sauer og kveg i en slik mengde at det ikke kunne telles eller regnes.+  Så førte prestene Jehovas paktsark+ inn på dens plass,+ inn i husets innerste rom, Det aller helligste, under kjerubenes vinger.+  For kjerubene bredte sine vinger ut over det stedet hvor Arken var, slik at kjerubene holdt Arken og dens stenger skjermet ovenfra.+  Men stengene+ var lange, så spissene på stengene kunne ses fra Det hellige foran det innerste rommet, men de kunne ikke ses utenfor. Og der er de den dag i dag.+  Det var ikke noe i Arken utenom de to steintavlene*+ som Moses hadde lagt+ der i Họreb, den gang Jehova hadde sluttet pakt*+ med Israels sønner da de drog ut av Egypts land.+ 10  Og det skjedde da prestene kom ut fra det hellige sted, at skyen+ fylte Jehovas hus. 11  Og prestene+ var ikke i stand til å stå og utføre sin tjeneste+ på grunn av skyen, for Jehovas herlighet+ fylte Jehovas hus.+ 12  Da sa Salomo: «Jehova selv har sagt at han skulle bo i det tykke mørke.+ 13  Det har lyktes meg å bygge deg et hus,+ en opphøyd bolig, et grunnfestet sted+ hvor du kan bo til uavgrenset tid.»*+ 14  Så vendte kongen sitt ansikt og begynte å velsigne+ hele Israels menighet, mens hele Israels menighet* stod. 15  Og han sa videre: «Velsignet er Jehova,+ Israels Gud, som med sin egen munn talte med min far David+ og med sin egen hånd har oppfylt det+ og sagt: 16  ’Fra den dag jeg førte mitt folk Israel ut av Egypt, har jeg ikke utvalgt+ en by blant alle Israels stammer hvor det skulle bygges et hus+ for at mitt navn+ kunne være der; men jeg skal utvelge David til å bli satt over mitt folk Israel.’+ 17  Og det kom til å ligge min far David på hjertet å bygge et hus for Jehovas, Israels Guds, navn.+ 18  Men Jehova sa til min far David: ’Fordi det har vist seg å ligge deg på hjertet å bygge et hus for mitt navn, har du gjort vel, ettersom det har vist seg å ligge deg på hjertet.+ 19  Likevel er det ikke du som skal bygge huset; men din sønn, som utgår fra dine lender, han skal bygge huset for mitt navn.’+ 20  Og Jehova begynte å oppfylle det ord+ som han hadde talt, at jeg skulle stå fram i min far Davids sted og sitte på Israels trone,+ slik som Jehova hadde talt, og at jeg skulle bygge huset for Jehovas, Israels Guds, navn,+ 21  og at jeg der skulle sørge for en plass til Arken, hvor Jehovas pakt+ er, den som han sluttet med våre forfedre da han førte dem ut av Egypts land.» 22  Så stilte Salomo seg foran Jehovas alter+ midt for hele Israels menighet, og han bredte nå sine hender ut mot himlene;+ 23  og han sa videre: «Jehova, Israels+ Gud,+ det er ingen Gud* som du+ oppe i himlene eller nede på jorden, du som holder fast ved pakten og den kjærlige godhet*+ mot dine tjenere+ som vandrer framfor deg av hele sitt hjerte,+ 24  du som overfor din tjener David, min far, har holdt det du lovte ham, slik at du gav løftet* med din egen munn og har oppfylt det med din egen hånd, som på denne dag.+ 25  Og nå, Jehova, Israels Gud, hold overfor din tjener David, min far, det du lovte ham, idet du sa: ’Ingen av dine menn skal bli avskåret fra plassen framfor meg, fra å* sitte på Israels trone,+ hvis bare dine sønner gir akt på sin vei ved å vandre framfor meg slik som du har vandret framfor meg.’ 26  Og nå, Israels Gud,* la det løftet*+ som du har gitt din tjener David, min far, vise seg å være pålitelig, det ber jeg om. 27  Men kommer Gud virkelig til å bo på jorden?+ Se, himlene,+ ja himlenes himmel,+ kan ikke romme deg;+ hvor mye mindre da dette hus+ som jeg har bygd! 28  Men måtte du vende deg til din tjeners bønn+ og til hans anmodning om velvilje,+ Jehova, min Gud, for å lytte til det inntrengende rop og til den bønn som din tjener ber framfor deg i dag,+ 29  så dine øyne kan vise seg å være åpne+ og rettet mot dette hus natt og dag, mot det sted som du har sagt dette om: ’Mitt navn skal vise seg å være der’,+ for å lytte til den bønn som din tjener ber vendt mot dette sted.+ 30  Og måtte du lytte til den anmodning om velvilje+ som din tjener og ditt folk Israel frambærer vendt mot dette sted; og måtte du selv høre det på det sted hvor du bor, i himlene,+ ja, måtte du høre og tilgi.+ 31  Når en mann synder mot sin neste+ og han likefram legger en forbannelse på ham* for å stille ham under forbannelsen+ og han virkelig kommer under forbannelsen framfor ditt alter i dette hus,* 32  måtte du da høre det fra himlene, og måtte du gripe inn og dømme dine tjenere ved å erklære den onde ond, idet du lar hans vei komme over hans eget hode,+ og ved å erklære den rettferdige rettferdig,+ idet du gir ham etter hans rettferdighet.+ 33  Når ditt folk Israel lider nederlag foran fienden+ fordi de har fortsatt å synde mot deg,+ og de vender tilbake til deg+ og priser ditt navn+ og ber+ og anmoder om velvilje, vendt mot deg i dette hus,+ 34  måtte du da høre det fra himlene og tilgi ditt folk Israels synd+ og føre dem tilbake+ til den jord som du gav deres forfedre.+ 35  Når himmelen er lukket, så det ikke kommer regn,+ fordi de har fortsatt å synde+ mot deg, og de ber vendt mot dette sted+ og priser ditt navn og vender om fra sin synd fordi du har fortsatt å hjemsøke dem,+ 36  måtte du da høre det fra himlene og tilgi dine tjeneres, ja ditt folk Israels, synd, ettersom du lærer+ dem den gode veien som de bør vandre på;+ og måtte du gi regn+ over ditt land, som du har gitt ditt folk til arvelodd. 37  Dersom det kommer hungersnød+ i landet, dersom det kommer pest,+ dersom det kommer avsviing av grøde, meldugg,+ gresshopper,+ kakerlakker,+ dersom deres fiende beleirer dem i deres porters* land — en hvilken som helst plage, en hvilken som helst sykdom — 38  uansett hvilken bønn,+ uansett hvilken anmodning om velvilje+ som da måtte komme fra et hvilket som helst menneske eller fra hele ditt folk Israel,+ fordi enhver av dem kjenner sitt eget hjertes plage,+ og de brer ut sine hender mot dette hus,+ 39  måtte du da høre det fra himlene,+ ditt grunnfestede bosted,+ og tilgi+ og gripe inn+ og gi enhver etter alle hans veier+ fordi du kjenner hans hjerte+ (for du alene kjenner jo alle menneskesønnenes* hjerte),+ 40  for at de kan frykte+ deg alle de dager de lever på jordens overflate, på den jord som du gav våre forfedre.+ 41  Også den fremmede,+ som ikke er noen del av ditt folk Israel, og som kommer fra et land langt borte for ditt navns skyld+ 42  (for de skal høre om ditt store navn+ og om din sterke hånd+ og om din utrakte arm) — når han kommer og ber vendt mot dette hus,+ 43  måtte du da høre det fra himlene, ditt grunnfestede bosted,+ og gjøre alt det den fremmede roper til deg om,+ for at alle jordens folk kan lære ditt navn å kjenne,+ så de kan frykte deg liksom ditt folk Israel gjør, og kan vite at ditt navn er blitt nevnt over dette huset som jeg har bygd.+ 44  Dersom ditt folk drar ut til krig+ mot sin fiende på den vei du sender dem,+ og de ber+ til Jehova i retning av den by som du har utvalgt,+ og det hus som jeg har bygd for ditt navn,+ 45  måtte du da fra himlene høre deres bønn og deres anmodning om velvilje og ta deg av deres rett.+ 46  Dersom de synder mot deg+ (for det finnes ikke noe menneske som ikke synder)+ og du blir forbitret på dem og overgir dem til fienden, og de som tar dem til fange, fører dem bort som fanger til fiendens land, fjernt eller nært,+ 47  og de kommer til fornuft* i det landet som de er blitt ført bort som fanger til,+ og de vender om+ og i landet til dem som har tatt dem til fange, anmoder+ deg om velvilje+ og sier: ’Vi har syndet+ og feilet,+ vi har handlet ondt’,+ 48  og de virkelig vender om til deg av hele sitt hjerte+ og av hele sin sjel i landet til sine fiender, som førte dem bort som fanger, og de ber til deg i retning av sitt land, det som du gav deres forfedre, den by som du har utvalgt, og det hus som jeg har bygd for ditt navn,+ 49  måtte du da fra himlene, ditt grunnfestede bosted,+ høre deres bønn og deres anmodning om velvilje og ta deg av deres rett+ 50  og tilgi+ ditt folk, som har syndet+ mot deg, og alle deres overtredelser,+ som de har begått mot deg;+ og måtte du la dem finne medlidenhet+ hos dem som har tatt dem til fange, og de skal ha medlidenhet med dem 51  (for de er ditt folk og din arv,+ som du førte ut av Egypt,+ ut av jernovnens indre),+ 52  idet dine øyne viser seg å være åpne for dine tjeneres anmodning om velvilje og for ditt folk Israels anmodning om velvilje,+ så du hører på dem i alt det de roper til deg om.+ 53  For du — du har skilt dem ut fra alle jordens folk som din arv,+ slik som du talte ved din tjener Moses+ da du førte våre forfedre ut av Egypt, Suverene Herre Jehova.» 54  Og det skjedde, så snart Salomo var ferdig med å frambære for Jehova hele denne bønn og anmodning om velvilje, at han reiste seg opp framfor Jehovas alter, etter å ha ligget på sine knær+ med hendene bredt ut mot himlene;+ 55  og han begynte å stå+ og velsigne+ hele Israels menighet* med høy røst, idet han sa: 56  «Velsignet være Jehova,+ som har gitt sitt folk Israel et hvilested i samsvar med alt det han har lovt.+ Ikke ett ord har slått feil+ av hele hans gode løfte, som han gav* ved sin tjener Moses.+ 57  Måtte Jehova vår Gud vise seg å være med oss,+ liksom han viste seg å være med våre forfedre.+ Måtte han verken forlate oss eller svikte oss,+ 58  men bøye vårt hjerte+ til seg, så vi vandrer på alle hans veier+ og retter oss etter hans bud+ og hans forordninger+ og hans rettslige avgjørelser,+ som han gav våre forfedre befaling om. 59  Og måtte disse mine ord, som jeg har anmodet om velvilje med framfor Jehova, vise seg å være nær+ Jehova vår Gud dag og natt, så han tar seg av sin tjeners rett og sitt folk Israels rett, slik det kreves dag+ for dag, 60  for at alle folk på jorden kan kjenne+ at Jehova er den sanne Gud.+ Det er ingen annen.+ 61  Og DERES hjerte må vise seg å være helt+ med Jehova vår Gud, ved at dere vandrer etter hans forordninger og holder hans bud som på denne dag.» 62  Og kongen og hele Israel med ham frambar et storslagent slaktoffer for Jehovas ansikt.+ 63  Og Salomo gikk i gang med å frambære fellesskapsofrene+ som han skulle ofre til Jehova, tjueto tusen stykker kveg og hundre og tjue tusen sauer,+ for at kongen og alle Israels sønner kunne innvie+ Jehovas hus. 64  Den dagen måtte kongen hellige den midterste delen av forgården som er foran Jehovas hus,+ for der skulle han frambære brennofferet og kornofferet og fettstykkene av fellesskapsofrene; kobberalteret+ som står framfor Jehova, var nemlig for lite til å romme brennofferet og kornofferet og fettstykkene+ av fellesskapsofrene. 65  Og på det tidspunktet begynte Salomo å holde høytiden,+ og hele Israel med ham, en stor menighet+ fra inngangen til Hạmat*+ like til Egypt-elvedalen,+ framfor Jehova vår Gud* i sju dager og ytterligere sju dager,+ fjorten dager. 66  Den åttende dagen sendte han folket bort;+ og de begynte å velsigne kongen og å dra til sine hjem,* mens de gledet seg+ og følte seg vel til mote i hjertet+ over alt det gode+ som Jehova hadde gjort mot sin tjener David og mot sitt folk Israel.

Fotnoter

El.: «eldre menn».
«høvdingene». Jf. fotn. til 1Mo 17:20.
El.: «fedrehusene».
LXX tilføyer: «paktens tavler».
Bokst.: «hadde skåret [en pakt]».
«til uavgrenset tid». Bokst.: «uavgrensede tider». Hebr.: ‛olamịm, flt.
«menighet». Hebr.: qehạl; gr.: ekklesịa; lat.: ecclẹsia.
«Gud». Hebr.: ’Elohịm; gr.: theọs.
El.: «lojale kjærlighet».
«gav løftet». Bokst.: «talte».
El.: «Det skal aldri mangle en mann av dine etterkommere framfor meg til å».
«Israels Gud», M; ThssLXXSyVgc og 35 hebr. hss.: «Jehova, Israels Gud».
Bokst.: «dine ord». Mmargen: «ditt ord».
El.: «og denne legger på ham (krever av ham) en ed som innebærer en forbannelse».
El.: «og han kommer fram for ditt alter i dette hus mens han er under forbannelsen».
El.: «byers». En stilfigur kalt synekdoke, hvor en del (her: porten) står for helheten (her: byen).
«menneske-». Hebr.: ha’adhạm, ent.; gr.: anthrọpon, flt.; Vg: họminum, flt.
Bokst.: «og de forårsaker en tilbakevending til sitt hjerte».
«menighet». Hebr.: qehạl; gr.: ekklesịan; lat.: ecclẹsiae.
Bokst.: «hans gode ord, som han talte».
Se fotn. til Jos 13:5, «like til inngangen til Hamat».
«framfor Jehova vår Gud i det hus som han hadde bygd, idet de spiste og drakk og gledet seg framfor Jehova vår Gud», LXX.
Bokst.: «telt».