Tilgjengelighetsinnstilling

Search

Velg språk

Hopp til undermeny

Hopp til innholdsfortegnelse

Hopp til innhold

Jehovas vitner

Norsk

Bibelen på nett

NY VERDEN-OVERSETTELSEN AV DE HELLIGE SKRIFTER

1. Kongebok 22:1–53

22  Og de ble boende i tre år uten krig mellom Syria og Israel.  Og det skjedde i det tredje året at Jehọsjafat,*+ Judas konge, drog ned til Israels konge.  Da sa Israels konge til tjenerne sine: «Vet dere egentlig at Rạmot-Gịlead+ tilhører oss? Likevel nøler vi med å ta byen ut av Syrias konges hånd.»  Deretter sa han til Jehọsjafat: «Går du med meg til kamp ved Rạmot-Gịlead?»+ Da sa Jehọsjafat til Israels konge: «Jeg er som du. Mitt folk er som ditt folk.+ Mine hester er som dine hester.»  Jehọsjafat sa imidlertid videre til Israels konge: «Jeg ber deg, spør+ først etter Jehovas ord.»  Da samlet Israels konge profetene,+ omkring fire hundre mann, og sa til dem: «Skal jeg dra i krig mot Rạmot-Gịlead, eller skal jeg la det være?» Og de begynte å si: «Dra opp,+ og Jehova* kommer til å gi byen i kongens hånd.»  Men Jehọsjafat sa: «Er det ikke enda en av Jehovas profeter her? La oss i så fall spørre gjennom ham.»+  Da sa Israels konge til Jehọsjafat: «Det er enda en mann en kan spørre Jehova gjennom;+ men jeg for min del hater ham i sannhet,+ for han profeterer ikke gode ting om meg, bare onde+ — Mikạja,* Jịmlas sønn.» Men Jehọsjafat sa: «Kongen må ikke si noe slikt.»+  Da kalte Israels konge til seg en hoffmann+ og sa: «Skynd deg og hent Mikạja, Jịmlas sønn!»+ 10  Nå satt Israels konge og Jehọsjafat, Judas konge, hver på sin trone, iført sine kledninger,+ på treskeplassen ved inngangen til Samạrias port; og alle profetene opptrådte som profeter framfor dem.+ 11  Sidkịa, Kena’ạnas sønn, laget seg nå horn av jern og sa: «Dette er hva Jehova har sagt:+ ’Med disse skal du stange syrerne til du utrydder dem.’»+ 12  Og alle de andre profetene profeterte det samme, idet de sa: «Dra opp til Rạmot-Gịlead og la det lykkes for deg; og Jehova skal med sikkerhet gi byen i kongens hånd.»+ 13  Og sendebudet som var gått for å tilkalle Mikạja, talte til ham og sa: «Se nå, profetenes ord lover enstemmig godt* for kongen. Jeg ber deg, la ditt ord bli som ordet fra en av dem, og du må tale noe godt.»+ 14  Men Mikạja sa: «Så sant Jehova lever,+ det Jehova sier til meg, det skal jeg tale.»+ 15  Deretter kom han inn til kongen, og kongen sa så til ham: «Mikạja, skal vi dra i krig til Rạmot-Gịlead, eller skal vi la det være?» Straks sa han til ham: «Dra opp, og la det lykkes for deg; og Jehova skal med sikkerhet gi byen i kongens hånd.»+ 16  Da sa kongen til ham: «Hvor mange ganger skal jeg ta deg i ed på at du ikke skal tale annet til meg enn sannhet i Jehovas navn?»+ 17  Han sa da: «Jeg ser i sannhet alle israelittene spredt+ på fjellene, som sauer som ikke har noen hyrde.+ Og Jehova sa så: ’Disse har ingen herrer.* La dem vende tilbake, hver til sitt hus, i fred.’»+ 18  Så sa Israels konge til Jehọsjafat: «Sa jeg ikke til deg: ’Han kommer ikke til å profetere gode ting om meg, bare onde’?»+ 19  Og han sa videre: «Derfor, hør Jehovas ord:+ Jeg ser i sannhet Jehova sitte på sin trone+ og hele himlenes hær stå hos ham, til høyre for ham og til venstre for ham.+ 20  Og Jehova sa så: ’Hvem vil narre Ạkab, så han drar opp og faller ved Rạmot-Gịlead?’ Og den ene begynte å si så, mens den andre sa så.+ 21  Til slutt kom en ånd+ fram og stilte seg framfor Jehova og sa: ’Jeg — jeg skal narre ham.’ Da sa Jehova til ham: ’På hvilken måte?’+ 22  Til dette sa han: ’Jeg skal gå av sted, og jeg skal sannelig bli en bedragersk ånd i alle hans profeters munn.’+ Da sa han: ’Du kommer til å narre ham, og hva mer er, du kommer til å lykkes.+ Gå ut og gjør slik!’+ 23  Og nå, se, Jehova har lagt en bedragersk ånd i alle disse dine profeters munn;+ men Jehova selv har talt ulykke angående deg.»+ 24  Sidkịa, Kena’ạnas sønn, gikk nå fram og slo Mikạja på kinnet+ og sa: «På hvilken vei gikk Jehovas ånd videre fra meg for å tale til deg?»+ 25  Til dette sa Mikạja: «Se, du får se hvilken vei det var, den dagen du går inn i det innerste+ rommet for å gjemme deg.»+ 26  Så sa Israels konge: «Ta Mikạja og før ham tilbake til Ạmon, byens høvedsmann, og til Jọasj, kongens sønn.+ 27  Og du skal si: ’Dette er hva kongen har sagt:+ «SETT denne mannen i varetektshuset+ og gi ham nedsatt rasjon av brød+ og nedsatt rasjon av vann, inntil jeg kommer tilbake i fred.»’»+ 28  Da sa Mikạja: «Hvis du virkelig kommer tilbake i fred, har Jehova ikke talt med* meg.»+ Og han tilføyde: «Hør, alle dere folkeslag.»+ 29  Og Israels konge og Jehọsjafat, Judas konge, drog så opp til Rạmot-Gịlead.+ 30  Israels konge sa nå til Jehọsjafat: «Jeg skal forkle meg og gå* i striden,+ men ta du dine egne klær på.»+ Dermed forkledde+ Israels konge seg og gikk i striden.+ 31  Men kongen i Syria hadde befalt de trettito høvedsmennene+ for sine vogner og sagt: «Dere skal ikke kjempe mot noen, verken liten eller stor, bare mot Israels konge.»+ 32  Og det skjedde, så snart høvedsmennene for vognene så Jehọsjafat, at de sa til seg selv: «Det er sikkert Israels konge.»+ Derfor bøyde de av mot ham for å kjempe; og Jehọsjafat begynte å rope om hjelp.+ 33  Og det skjedde da høvedsmennene for vognene så at det ikke var Israels konge, at de straks vendte om og sluttet å følge etter ham.+ 34  Og det var en mann som intetanende spente buen, men han kom til å treffe Israels konge mellom vedhengene og panserskjorten. Da sa han til vognstyreren sin:+ «Snu, og før meg ut fra leiren, for jeg er hardt såret.» 35  Og striden ble stadig hardere den dagen, og kongen måtte holdes oppreist i vognen, vendt mot syrerne, og etter hvert døde han,+ om kvelden; og blodet fra såret fortsatte å renne på innsiden av stridsvognen.+ 36  Og det rungende ropet* begynte å gå gjennom leiren ved solnedgang, og det lød: «Hver til sin by, og hver til sitt land!»+ 37  Slik døde kongen. Da han var blitt ført* til Samạria, begravet de kongen i Samạria.+ 38  Og de begynte å skylle stridsvognen ved Samạria-dammen, og hundene gav seg til å slikke hans blod+ (og de prostituerte badet der), i samsvar med det ord som Jehova hadde talt.+ 39  Og Ạkabs øvrige anliggender og alt det han gjorde, og elfenbenshuset+ som han bygde, og alle de byene som han bygde, står ikke det oppskrevet i boken+ om hendelsene i Israels kongers dager? 40  Til slutt la Ạkab seg til hvile hos sine forfedre;+ og hans sønn Akạsja*+ begynte å regjere i hans sted. 41  Og Jehọsjafat,+ Ạsas sønn, var blitt konge over Juda i Ạkabs, Israels konges, fjerde år. 42  Jehọsjafat var trettifem år gammel da han begynte å regjere, og i tjuefem år regjerte han i Jerusalem; og hans mors navn var Asụba; hun var datter av Sjịlhi. 43  Og han vandret i ett og alt på sin far Ạsas vei. Han vek ikke av fra den; han gjorde det som var rett i Jehovas øyne.+ Men offerhaugene forsvant ikke.* Folket fortsatte å ofre og frambringe offerrøyk på offerhaugene.+ 44  Og Jehọsjafat opprettholdt fredelige forbindelser med Israels konge.+ 45  Og Jehọsjafats øvrige anliggender og den velde som han handlet med, og hvordan han førte krig, står ikke det oppskrevet i boken+ om hendelsene i Judas kongers dager? 46  Og resten av de mannlige tempelprostituerte+ som var blitt igjen i hans far Ạsas dager, fjernet han fra landet.+ 47  Det var imidlertid ingen konge i Ẹdom;+ en fogd var konge.+ 48  Jehọsjafat bygde Tạrsis-skip+ som skulle gå til Ọfir etter gull; men de kom ikke av sted, for skipene ble slått til vrak ved Ẹsjon-Gẹber.+ 49  Det var den gang Akạsja, Ạkabs sønn, sa til Jehọsjafat: «La mine tjenere fare med dine tjenere på skipene», men Jehọsjafat gikk ikke med på det.+ 50  Til slutt la Jehọsjafat seg til hvile hos sine forfedre+ og ble begravet hos sine forfedre i Davidsbyen,+ hans forfaders by; og hans sønn Jehọram+ begynte å regjere i hans sted. 51  Akạsja,+ Ạkabs sønn, ble konge over Israel i Samạria i Jehọsjafats, Judas konges, syttende år, og han fortsatte å regjere over Israel i to år. 52  Og han fortsatte å gjøre det som var ondt+ i Jehovas øyne, og vandret på sin fars vei+ og på sin mors vei+ og på Jerọboams, Nẹbats sønns, vei,+ han som hadde fått Israel til å synde.+ 53  Og han fortsatte å tjene Bạ’al+ og å bøye seg for ham og krenket+ stadig Jehova, Israels Gud, i samsvar med alt det hans far hadde gjort.

Fotnoter

Betyr «Jehova er dommer». Hebr.: Jehosjafạt; gr.: Iosafạt.
Et av de 134 stedene der soferim (jødiske avskrivere) endret JHWH til ’Adhonai. Se tillegget, 1B.
Betyr «hvem er lik Jehova?» Hebr.: Mikhạjehu.
Bokst.: «[er] én munn [med] godt».
El.: «herre». Hebr.: ’adhonịm (av ’adhọn), majestetsflt.
El.: «talt ved». Jf. 4Mo 12:8a.
Bokst.: «[Det skal være] en forkleing og en gåing inn». På hebr. står de to verbene i infinitiv absolutus, en verbform som ofte tilsvarer et verbalsubstantiv (som er tidsnøytralt og ikke angir person). TLXXSy: «Jeg skal forkle (helt tildekke) meg og gå inn»; Vg: «Grip våpnene og gå inn».
El.: «Og herolden [ . . . og sa]», med støtte i LXX.
«han var blitt ført», Vg; MSy: «han kom»; LXX: «de kom».
Betyr «Jehova har grepet». Hebr.: ’Achazjạhu.
«forsvant ikke», M; LXXSyVg: «fjernet han ikke».