Tilgjengelighetsinnstilling

Search

Velg språk

Hopp til undermeny

Hopp til innholdsfortegnelse

Hopp til innhold

Jehovas vitner

Norsk

Bibelen på nett

NY VERDEN-OVERSETTELSEN AV DE HELLIGE SKRIFTER

1. Kongebok 21:1–29

21  Og etter disse hendelsene skjedde dette: Det var en vingård som tilhørte jisre’elitten Nạbot, og som lå i Jịsre’el,+ ved siden av Ạkabs, Samạrias konges, palass.  Ạkab talte derfor til Nạbot og sa: «Gi+ meg din vingård,+ så den kan tjene som grønnsakhage+ for meg, for den ligger like ved huset mitt; og la meg i stedet for den gi deg en vingård som er bedre enn den. Eller om det er godt i dine øyne,+ vil jeg gi deg penger som betaling for den.»  Men Nạbot sa til Ạkab: «Det er utenkelig+ for meg, sett fra Jehovas synspunkt,+ å gi deg mine forfedres arvelodd.»+  Da gikk Ạkab inn i sitt hus, mismodig og nedslått over det ord som jisre’elitten Nạbot hadde talt til ham da han sa: «Jeg gir deg ikke mine forfedres arvelodd.» Så la han seg på sengen og holdt ansiktet vendt bort,+ og han spiste ikke brød.*  Til slutt kom hans hustru Jẹsabel+ inn til ham og sa til ham: «Hva kommer det av at din ånd er bedrøvet,+ og at du ikke spiser brød?»  Da sa han til henne: «Det er fordi jeg gav meg til å tale til jisre’elitten Nạbot og si til ham: ’Gi meg din vingård for penger. Eller, hvis du foretrekker det, så la meg gi deg en annen vingård i stedet for den.’ Men han sa: ’Jeg gir deg ikke vingården min.’»+  Så sa hans hustru Jẹsabel til ham: «Er det du som nå utøver kongedømmet over Israel?+ Reis deg, spis brød og la ditt hjerte være vel til mote. Jeg — jeg skal gi deg jisre’elitten Nạbots vingård.»+  Dermed skrev hun brev+ i Ạkabs navn og forseglet dem med hans segl+ og sendte brevene til de eldste+ og de fornemme som bodde sammen med Nạbot i hans by.  Men hun skrev i brevene og sa:+ «UTROP en faste, og la Nạbot sitte øverst blant folket. 10  Og LA to menn,+ udugelige+ karer,* sitte rett overfor ham, og la dem vitne mot ham+ og si: ’Du har forbannet* Gud og kongen!’+ Og FØR ham ut og stein ham til døde.»+ 11  Da gjorde mennene i hans by, de eldste og de fornemme som bodde i hans by, slik som Jẹsabel hadde sendt bud til dem om, slik det stod skrevet i de brevene som hun hadde sendt til dem.+ 12  De utropte en faste+ og lot Nạbot sitte øverst blant folket. 13  Så kom to av mennene, udugelige karer, inn og satte seg rett overfor ham; og de udugelige mennene begynte å vitne mot ham, det vil si mot Nạbot, overfor folket, idet de sa: «Nạbot har forbannet* Gud og kongen!»+ Deretter førte de ham ut til utkanten av byen og steinet ham med steiner, så han døde.+ 14  De sendte nå bud til Jẹsabel og sa: «Nạbot er blitt steinet til døde.»+ 15  Og det skjedde da Jẹsabel hørte at Nạbot var blitt steinet til døde, at Jẹsabel straks sa til Ạkab: «Reis deg, ta jisre’elitten Nạbots vingård i eie,+ den som han ikke ville gi deg for penger; for Nạbot lever ikke lenger; han er død.» 16  Og da Ạkab hørte at Nạbot var død, reiste Ạkab seg straks for å gå ned til jisre’elitten Nạbots vingård og ta den i eie.+ 17  Og Jehovas ord+ kom til tisjbitten Elịa,+ og det lød: 18  «Bryt opp, gå ned for å møte Ạkab, Israels konge, som er i Samạria.+ Se, han er i Nạbots vingård; han er gått dit ned for å ta den i eie. 19  Og du skal tale til ham og si: ’Dette er hva Jehova har sagt: «Har du myrdet+ og også tatt i eie?»’+ Og du skal tale til ham og si: ’Dette er hva Jehova har sagt: «På det sted+ hvor hundene slikket opp Nạbots blod, skal hundene slikke opp ditt blod, ja ditt.»’»+ 20  Og Ạkab sa så til Elịa: «Har du funnet meg, du min fiende?»+ Til dette sa han: «Jeg har funnet deg. ’Fordi du har solgt deg til å gjøre det som er ondt i Jehovas øyne,+ 21  se, derfor fører jeg ulykke over deg;+ og jeg skal i sannhet feie rent etter deg+ og avskjære enhver av Ạkabs ætt som urinerer mot en vegg,*+ og den hjelpeløse og verdiløse* i Israel. 22  Og jeg skal i sannhet gjøre ditt hus som Jerọboams,+ Nẹbats sønns, hus og som Bạsjas,+ Akịjas sønns, hus, på grunn av den krenkelse som du har krenket meg med og derved fått Israel til å synde.’+ 23  Og også om Jẹsabel har Jehova talt og sagt: ’Hundene skal ete opp Jẹsabel på Jịsre’els jordstykke.+ 24  Den av Ạkabs ætt som dør i byen, skal hundene ete opp; og den som dør på marken, skal himlenes fugler ete opp.+ 25  Absolutt ingen har vist seg å være som Ạkab,+ som solgte seg til å gjøre det som var ondt i Jehovas øyne, og som Jẹsabel,+ hans hustru, egget.+ 26  Og han gav seg til å handle meget avskyelig ved å vandre etter de skitne avgudene,*+ i samsvar med alt det amorittene hadde gjort, de som Jehova drev ut foran Israels sønner.’»+ 27  Og det skjedde, så snart Ạkab hørte disse ord, at han begynte å sønderrive sine klær og ta sekkelerret på kroppen; og han tok til å faste og lå i sekkelerret+ og gikk motløs omkring.+ 28  Og Jehovas ord kom til tisjbitten Elịa, og det lød: 29  «Har du sett hvordan Ạkab har ydmyket seg for min skyld?+ Fordi han har ydmyket seg for min skyld, skal jeg ikke la ulykken komme i hans dager.+ I hans sønns dager skal jeg la ulykken komme over hans hus.»+

Fotnoter

El.: «mat».
«udugelige karer». El.: «uslinger». Bokst.: «belial-sønner»; «belial» betyr «udugelighet; verdiløshet». Hebr.: benẹ-velijjạ‛al.
«forbannet» var den opprinnelige lesemåten. Teksten ble endret til «velsignet». Se tillegget, 2B.
Se fotn. til v. 10, «forbannet».
«som urinerer mot en vegg». Et hebr. idiom for personer av hankjønn; uttrykker forakt.
Bokst.: «både en som er holdt tilbake, og en som er sluppet fri (forlatt)». Se fotn. til 5Mo 32:36, «bare en hjelpeløs og verdiløs».
Se fotn. til 3Mo 26:30.