Tilgjengelighetsinnstilling

Search

Velg språk

Hopp til undermeny

Hopp til innholdsfortegnelse

Hopp til innhold

Jehovas vitner

Norsk

Bibelen på nett

NY VERDEN-OVERSETTELSEN AV DE HELLIGE SKRIFTER

1. Kongebok 20:1–43

20*  Og Ben-Hạdad,+ kongen i Syria, samlet alle sine militære styrker og også trettito konger hos seg+ og hester+ og vogner,+ og han drog så opp og begynte å beleire+ Samạria+ og å kjempe mot byen.  Så sendte han sendebud+ til Ạkab, Israels konge, i byen. Og han sa nå til ham: «Dette er hva Ben-Hạdad har sagt:  ’Ditt sølv og ditt gull er mitt, og dine hustruer og dine sønner, de vakreste, er mine.’»+  Til dette svarte Israels konge og sa: «Etter ditt ord, min herre konge: Jeg er din med alt som tilhører meg.»+  Senere kom sendebudene tilbake og sa: «Dette er hva Ben-Hạdad har sagt: ’Jeg sendte bud til deg og sa: «Ditt sølv og ditt gull og dine hustruer og dine sønner skal du gi meg.»  Men på denne tiden i morgen skal jeg sende mine tjenere til deg, og de skal omhyggelig gjennomsøke ditt hus og dine tjeneres hus; og det skal skje at alt som er attråverdig+ i dine øyne, kommer de til å legge i sin hånd, og de skal føre det bort.’»  Da tilkalte Israels konge alle landets eldste+ og sa: «Jeg ber dere, merk dere og se at det er vår ulykke denne søker;+ for han sendte bud til meg etter mine hustruer og mine sønner og mitt sølv og mitt gull, og jeg nektet ham det ikke.»  Da sa alle de eldste og hele folket til ham: «Adlyd ikke og gi ikke ditt samtykke.»  Derfor sa han til Ben-Hạdads sendebud: «Si til min herre kongen: ’Alt det du først sendte bud om til din tjener, skal jeg gjøre; men dette kan jeg ikke gjøre.’» Dermed drog sendebudene av sted og kom med bud tilbake til ham. 10  Ben-Hạdad sendte nå bud til ham og sa: «Måtte gudene+ gjøre slik mot meg, og måtte de slik føye mer til,+ om Samạrias støv vil være nok til å fylle hendene på alt det folket som følger meg!»*+ 11  Da svarte Israels konge og sa: «SI til ham: ’La ikke den som spenner beltet om seg,+ rose seg lik den som løsner det.’»+ 12  Og det skjedde da han hørte dette ord, mens han selv og kongene holdt på med å drikke+ i løvhyttene, at han straks sa til tjenerne sine: «Still opp!» Og de begynte å stille seg opp mot byen. 13  Og se, en profet trådte fram for Ạkab, Israels konge,+ og sa så: «Dette er hva Jehova* har sagt:+ ’Har du sett hele denne store folkemengden? Se, jeg gir den i dag i din hånd, og du skal sannelig kjenne at jeg er Jehova.’»*+ 14  Da sa Ạkab: «Ved hvem?» Til det sa han: «Dette er hva Jehova* har sagt: ’Ved provinsfyrstenes unge menn.’» Til slutt sa han: «Hvem skal åpne striden?» Til det sa han: «Du!» 15  Og han gikk i gang med å foreta en opptelling av provinsfyrstenes unge menn, og det viste seg at de var to hundre og trettito;+ og deretter foretok han en opptelling av alt folket, alle Israels sønner, sju tusen. 16  Og de begynte å dra ut ved middagstid, mens Ben-Hạdad drakk seg drukken+ i løvhyttene, han sammen med kongene, de trettito kongene som hjalp ham. 17  Da provinsfyrstenes unge menn+ drog ut først, sendte Ben-Hạdad straks ut bud; og de kom og underrettet ham og sa: «Det er menn som har dratt ut fra Samạria.» 18  Da sa han: «Om det er til fred de har dratt ut, skal dere gripe dem levende; og om det er til krig de har dratt ut — levende skal dere gripe dem.»+ 19  Og dette var de som drog ut fra byen: provinsfyrstenes unge menn og de militære styrkene som var bak dem. 20  Og de tok til å slå i hjel hver sin mann; og syrerne+ la på flukt,+ og Israel satte så etter dem, men Ben-Hạdad, kongen i Syria, klarte å slippe unna på en hest sammen med hestfolkene. 21  Men Israels konge drog ut og fortsatte å slå hestene og vognene,+ og han slo syrerne, så det ble et stort mannefall. 22  Senere trådte profeten+ fram for Israels konge og sa til ham: «Gå og styrk deg,+ og merk deg og se hva du skal gjøre;+ for ved årsskiftet* drar kongen i Syria opp mot deg.»+ 23  Men tjenerne til Syrias konge sa til ham: «Deres Gud er en fjellgud.*+ Derfor viste de seg å være sterkere enn vi. Så la oss i stedet kjempe mot dem på slettelandet og se om vi ikke viser oss å være sterkere enn de. 24  Og gjør dette: Fjern kongene,+ hver fra sin plass, og sett stattholdere i deres sted.+ 25  Og du skal telle opp en militær styrke for deg, like stor som den militære styrken som falt fra din side, med hest for hest og vogn for vogn; og la oss kjempe mot dem på slettelandet og se om vi ikke viser oss å være sterkere enn de.»+ Da lyttet han til deres røst og gjorde akkurat slik. 26  Og det skjedde ved årsskiftet at Ben-Hạdad gikk i gang med å mønstre syrerne+ og å dra opp til Ạfek,+ til strid mot Israel. 27  Også Israels sønner ble mønstret, og de fikk forsyninger+ og begynte å dra ut for å møte dem; og Israels sønner leiret seg rett imot dem som to små geiteflokker, mens syrerne på sin side fylte landet.+ 28  Så trådte den sanne Guds+ mann fram og sa til Israels konge, ja, han sa: «Dette er hva Jehova har sagt: ’Fordi syrerne har sagt: «Jehova er en fjellgud,* og han er ikke en lavslettenes Gud», må jeg gi hele denne store folkemengden i din hånd,+ og dere skal sannelig kjenne at jeg er Jehova.’»+ 29  Og de ble liggende i leir, disse rett imot de andre, i sju dager.+ Og det skjedde på den sjuende dagen at striden begynte; og Israels sønner tok til å slå syrerne, hundre tusen fotfolk, på én dag. 30  Og de som var igjen, flyktet til Ạfek,+ til byen; og muren falt så ned over tjuesju tusen mann som var igjen.+ Også Ben-Hạdad flyktet,+ og han kom til slutt inn i byen, inn i det innerste+ rommet. 31  Da sa tjenerne hans til ham: «Se nå, vi har hørt at kongene av Israels hus er konger som viser kjærlig godhet.+ Vi ber deg, la oss ta sekkelerret+ om hoftene+ og reip om hodet, og la oss gå ut til Israels konge. Kanskje han bevarer din sjel i live.»+ 32  Dermed bandt de sekkelerret om hoftene og reip om hodet og kom inn til Israels konge og sa: «Din tjener Ben-Hạdad har sagt: ’Jeg ber deg, la min sjel få leve.’» Til dette sa han: «Er han ennå i live? Han er min bror.» 33  Og mennene+ tok det som et varsel og betraktet det straks som en avgjørelse fra hans side, og de sa videre: «Ben-Hạdad er din bror.» Da sa han: «Gå og hent ham!» Så gikk Ben-Hạdad ut til ham, og han lot ham straks stige opp i vognen.+ 34  Ben-Hạdad sa nå til ham: «De byene+ som min far tok fra din far, skal jeg gi tilbake; og du kan ta deg gater i Damaskus, liksom min far tok seg slike i Samạria.» «Og jeg for min del skal sende deg bort med en pakt.»+ Dermed sluttet han en pakt med ham og sendte ham bort. 35  Og en mann av profetsønnene*+ sa til sin venn ved Jehovas ord:+ «Jeg ber deg, slå meg!» Men mannen ville ikke slå ham. 36  Derfor sa han til ham: «Fordi du ikke lyttet til Jehovas røst, se, så går du bort fra meg, og en løve kommer sannelig til å slå deg ned.» Deretter gikk han bort fra hans side, og løven+ fant ham så og slo ham ned.+ 37  Så fant han en annen mann og sa: «Jeg ber deg, slå meg!» Da slo mannen ham, ja, han slo og såret ham.* 38  Deretter gikk profeten bort og stilte seg opp for å vente på kongen ved veien, og han sørget for å være ukjennelig+ med et bind over øynene. 39  Og det skjedde da kongen kom forbi, at han ropte til kongen og sa:+ «Jeg, din tjener, gikk midt ut i striden; og se, en mann forlot slaglinjen, og han førte så en mann til meg og sa: ’Vokt denne mannen. Hvis han på noen måte skulle savnes, så skal din sjel+ tre i stedet for hans sjel,+ eller også skal du veie opp en talent* sølv.’+ 40  Og det skjedde mens din tjener var opptatt her og der, at se, da ble han borte.» Da sa Israels konge til ham: «Slik er din egen dom. Du har selv truffet en avgjørelse.»+ 41  Så skyndte han seg og fjernet bindet fra øynene, og Israels konge kjente ham da igjen og så at han var en av profetene.+ 42  Han sa nå til ham: «Dette er hva Jehova har sagt: ’Fordi du har sluppet ut av din hånd den mannen som var viet til meg til tilintetgjørelse,*+ skal din sjel tre i stedet for hans sjel,+ og ditt folk i stedet for hans folk.’»+ 43  Da drog Israels konge videre mot sitt hus, mismodig og nedslått,+ og kom til Samạria.+

Fotnoter

LXX bytter om på kap. 20 og 21; kap. 21 begynner derfor her i LXX.
Bokst.: «som er ved mine føtter!»
«Jehova». Hebr.: Jehwạh; i AqBurkitt finner man tetragrammet skrevet med gammelhebraiske bokstaver (); gr.: kỵrios. Se tillegget, 1C, pkt. 7.
Se tillegget, 1C, pkt. 7.
Se tillegget, 1C, pkt. 7.
«ved årsskiftet», dvs. neste vår. Se 2Kr 36:10.
El.: «Deres guder er fjellguder.» Se fotn. til v. 28.
«-gud». Hebr.: ’Elohẹ (av ’Elọah), majestetsflt.
«av profetsønnene». Hebr.: mibbenẹ hannevi’ịm; det første stedet hvor dette uttrykket forekommer.
Bokst.: «Og mannen slo ham [med] en slåing og en såring.» På hebr. står de to siste verbene i infinitiv absolutus, en verbform som ofte tilsvarer et verbalsubstantiv (som er tidsnøytralt og ikke angir person).
Se tillegget, 8A.
«den mannen som var viet til meg til tilintetgjørelse». Bokst.: «det til meg viedes mann; mitt bannlystes mann».