Folkemordet på tutsiene i Rwanda i 1994 er et av de mest intense og grusomme folkemordene i den moderne historie. FN anslår at mellom 800 000 og 1 000 000 ble drept i løpet av rundt 100 dager. De fleste av ofrene var tutsier, men hutuer som nektet å støtte nedslaktingen, skulle også drepes. Dette innebar at hver enkelt av de 2500 Jehovas vitner i Rwanda var i livsfare.

Omkring 400 av våre rwandiske brødre og søstre mistet livet i folkemordet, og de fleste av dem var tutsier. Men hutuer som var Jehovas vitner, ble også drept, for det var utenkelig for dem å skade andre eller å overlate sine brødre og søstre til drapsmennene.

Bror Charles Rutaganira, en tutsi som overlevde folkemordet for 25 år siden, har fortsatt et klart minne om den søndagsmorgenen da han var sikker på at han kom til å bli drept, og om hvordan selvoppofrende kjærlighet reddet livet hans.

Da rundt 30 personer stormet inn i huset hans, trodde han ikke sine egne øyne. Han sier: «De fleste av dem var naboene mine. Vi hilste på hverandre hver dag.» Men da pøbelflokken kom hjem til ham den morgenen, så han at de hadde forandret seg. «Øynene deres var røde og fylt med hat. De så ut som glupske dyr som skulle til å sluke byttet sitt.»

Pøbelflokken angrep bror Rutaganira med macheter, spyd og spikerklubber – bare fordi han var tutsi. Så dro de ham ut på gaten og lot ham ligge der for å dø. Mens han lå der blødende og nesten bevisstløs, kom det en gruppe utstyrt med spader for å begrave ham. En av dem kjente tydeligvis igjen bror Rutaganira og visste at han var en fredelig kristen mann. Han spurte: «Hvorfor drepte de dette Jehovas vitnet?» Ingen svarte. Akkurat da begynte det å regne kraftig, og gruppen forlot stedet.

Samuel Rwamakuba, en hutubror som bodde i nærheten, hørte om det som hadde hendt med bror Rutaganira, og sendte sønnen sin ut i styrtregnet for at han skulle bære ham hjem til dem. Selv om det var farlig å bevege seg ute på gatene, kom to andre hutubrødre med medisiner og bandasjer. Drapsmennene kom for å se etter bror Rutaganira. Da de fant ut at han var hjemme hos en hutufamilie, sa lederen deres truende: «Vi løser dette problemet i morgen tidlig.»

Alle hutubrødrene visste at de risikerte å bli drept hvis de hjalp en tutsi. Bror Rutaganira sier: «Hvis det var meningen at noen skulle drepes, og du prøvde å redde livet hans, ville de uten tvil drepe både deg og ham.»

Siden bror Rwamakuba er hutu, kunne han ha flyktet og kommet seg forbi veisperringene, som var døgnbemannet med væpnede militsfolk. Men han ville ikke svikte sin skadede tutsibror og sa til ham: «Jeg kommer ikke til å forlate deg. Der du dør, skal jeg dø.»

Tidlig dagen etter kom det motstandssoldater, og det brøt ut kamp i gatene, noe som gjorde at drapsmennene flyktet.

Etter at bror Rutaganira hadde kommet seg etter skadene, dro han hjem og møtte mange i menigheten som sørget og led, både på grunn av de meningsløse mordene på dem som de var glad i, og på grunn av følelsesmessige og fysiske traumer blant annet som følge av tortur og voldtekt. «De første månedene etter folkemordet var spesielt vanskelige», forteller bror Rutaganira. Men selv om det var både hutuer og tutsier blant brødrene og søstrene, fikk kjærlighet og forståelse dem til å hjelpe hverandre med å få sårene til å leges. «De anstrengte seg for at det ikke skulle være noe hykleri, forskjellsbehandling eller splittelse blant dem», sier han.

Til tross for alle lidelsene fortsatte brødrene og søstrene i hele Rwanda å komme sammen på kristne møter og å forkynne. De traff mange som hadde et desperat behov for åndelig trøst. Noen hadde det svært vondt fordi de hadde mistet flere som de var glad i, på en grusom måte. Andre slet med at samvittigheten pinte dem på grunn av alt det forferdelige de hadde gjort. Mange i Rwanda følte seg forrådt – av naboene sine, av lederne sine og spesielt av kirkesamfunnene sine. (Se rammen « Kirkesamfunnenes rolle under folkemordet i Rwanda».)

Men Jehovas vitners fredelige oppførsel skilte seg ut. En katolsk lærer som er tutsi, og hennes seks barn fikk gjemme seg hos en familie som var Jehovas vitner, og som hun knapt kjente. Hun sier: «Jeg er dypt takknemlig mot Jehovas vitner ... De fleste la merke til at de ikke hadde noe med folkemordet å gjøre.»

Etter det grusomme folkemordet strømmet folk til våre Rikets saler. Forkynnerne ledet i gjennomsnitt tre bibelstudier hver. Folk lengtet etter den lindringen budskapet om Guds rike kunne gi dem, og i løpet av tjenesteåret 1996 økte antall Jehovas vitner i Rwanda med over 60 prosent.

For mange, spesielt for dem som opplevde folkemordet, er 25-årsmarkeringen en tid til ettertanke. Bror Rutaganira og andre øyenvitner er fortsatt overbevist om at kristuslignende kjærlighet har langt større makt enn rasehat. Han sier: «Jesus Kristus lærte sine sanne disipler at de skulle elske hverandre høyere enn seg selv. Jeg er i live i dag fordi denne typen kjærlighet er en realitet blant Jehovas folk.» – Johannes 15:13.