Hopp til innhold

Hopp til undermeny

Jehovas vitner

Norsk

De vil gjerne ha arbeid, men ikke lønn

De vil gjerne ha arbeid, men ikke lønn

De siste 28 årene har over 11 000 Jehovas vitner forlatt hus og hjemland for å være med på byggearbeid i 120 land. Alle har med glede brukt sine ferdigheter og krefter på heltid, uten å få lønn.

Mange har selv betalt reisen for å komme til byggeprosjektet. Noen har brukt ferien sin til å arbeide. Andre har fått permisjon fra sin vanlige jobb og gitt avkall på betydelig inntekt.

Det er ingen som har tvunget dem til å bringe slike ofre, men de har frivillig stilt seg til disposisjon for å fremme den verdensomfattende forkynnelsen av det gode budskap om Guds rike. (Matteus 24:14) De har bygd kontorer, boligbygninger og trykkerier der bibler og bibelsk litteratur blir produsert. Jehovas vitner har også bygd stevnehaller med plass til så mange som 10 000 og Rikets saler med opptil 300 sitteplasser.

Denne byggevirksomheten pågår fremdeles. Etter at arbeiderne har kommet til det prosjektet de skal være med på, blir deres behov for bolig, måltider, klesvask og lignende dekket av det lokale avdelingskontoret. Lokale vitner er også med på byggearbeidet, noe som gir alle stor glede.

I 1985 ble det satt i gang et internasjonalt program for å organisere og koordinere denne omfattende byggevirksomheten. De frivillige som er med i dette programmet, er Jehovas vitner som er mellom 19 og 55 år og har erfaring fra minst ett byggfag. Et oppdrag i dette programmet varer vanligvis mellom to uker og tre måneder, men noen ganger kan det vare et år eller lenger.

Konene til byggearbeiderne har fått opplæring i slike oppgaver som jernbinding, flislegging, sliping og maling. Andre hjelper til med matlagingen eller med renholdet av losjiene.

Etter at de frivillige har reist hjem igjen, er det noen av dem som skriver for å takke for at de har fått lov til å være med på arbeidet. Et ektepar skrev: «Vi vil gjerne si tusen takk for at vi fikk det privilegiet å være med på arbeidet ved avdelingskontoret i Budapest. Brødrene og søstrene i Ungarn viste så stor kjærlighet og takknemlighet! Det var vanskelig å ta farvel med dem etter vår måned der. Men er det ikke sånn det alltid er? Vi håper at vi kan reise ut igjen til våren. Hver gang vi har vært ute på et oppdrag, har det føltes som den beste måneden i livet vårt.»