Hopp til innhold

Hun holder motet oppe til tross for en forferdelig sykdom

Virginia, som er et av Jehovas vitner, har en sykdom som heter locked-in-syndrom. Hun er lam i hele kroppen. Hun kan se og høre, åpne og lukke øynene og bevege litt på hodet, men hun kan ikke snakke eller spise. Før var hun frisk og energisk. Men en morgen i 1997 fikk hun intense, vedvarende smerter i bakhodet. Mannen hennes kjørte henne til sykehuset, og samme kveld falt hun i koma. Hun våknet to uker senere på intensivavdelingen, lam og koblet til respirator. I noen dager husket hun ingenting, ikke engang hvem hun var.

Virginia forteller hva som skjedde videre: «Gradvis kom minnene tilbake. Jeg ba intenst. Jeg hadde ikke lyst til å dø og la den lille sønnen min vokse opp uten en mor. For å bygge opp livsmotet prøvde jeg å huske så mange bibelvers som mulig.

Etter hvert ble jeg flyttet fra intensivavdelingen. Etter seks måneder på forskjellige sykehus og på et rehabiliteringssenter ble jeg sendt hjem. Jeg var fortsatt helt lam, og jeg trengte hjelp med alt. Jeg var veldig langt nede. Jeg følte at jeg var ubrukelig både for andre og for Jehova. Og jeg bekymret meg for hvordan det skulle gå med sønnen min.

Jeg begynte å lese om andre Jehovas vitner som også hadde en alvorlig sykdom, og ble imponert over det de klarte å gjøre for Jehova. Det gjorde at jeg prøvde å utvikle en positiv innstilling ved å fokusere på det jeg kunne gjøre. Før jeg ble syk, hadde jeg ikke så mye tid til åndelige aktiviteter. Nå hadde jeg hele dagen, hver dag. Så istedenfor å synke ned i fortvilelse fokuserte jeg på mitt forhold til Jehova.

Jeg lærte meg å bruke datamaskin. Jeg skriver ved hjelp av et program som reagerer på hodebevegelsene mine. Det er utmattende, men teknologien gjør det mulig for meg å studere Bibelen og dele håpet mitt med andre via brev og e-post. For å kommunisere med dem rundt meg har jeg en plate med alfabetet på. Den som besøker meg, peker på bokstavene, én om gangen. Når feil bokstav blir valgt, sperrer jeg øynene opp; når riktig bokstav blir valgt, lukker jeg øynene. Vi gjentar prosessen for å lage ord og setninger. Noen av søstrene som er mye sammen med meg, er blitt eksperter på å gjette seg til hva jeg har tenkt å si. Når de noen ganger velger feil ord, ser vi det komiske i det.

Jeg kommuniserer ved hjelp av et alfabetbrett

Jeg liker å være aktiv i menigheten. Jeg får alltid møtene overført, og nå får jeg dem ved hjelp av videokonferanse. Når jeg vil gi kommentarer under spørsmål-og-svar-drøftelsene, leser noen opp svar jeg har skrevet på datamaskinen. Jeg kobler meg også til tjenestegruppen min for å se på månedsprogrammene på JW Broadcasting *.

Jeg har hatt locked-in-syndrom i 23 år nå. Noen ganger føler jeg meg trist. Men disse triste stundene går over ved at jeg ber, er sammen med brødrene og søstrene og holder meg åndelig aktiv. Med hjelp fra menigheten har jeg faktisk kunnet være hjelpepioner i over seks år. Jeg har prøvd å være et godt eksempel for sønnen min, Alessandro, som nå er gift og tjener som eldste og er alminnelig pioner sammen med sin kone.

Jeg tenker ofte på alt det jeg vil kunne gjøre i paradiset i framtiden. Det første jeg har lyst til å gjøre, er å snakke om Jehova med min egen stemme. Jeg har lyst til å gå en tur langs en bekk på landet bare for å nyte det vakre landskapet. Og siden jeg har fått flytende næring gjennom en slange i over 20 år, gleder jeg meg veldig til å plukke et eple fra et tre og sette tennene i det. Og som italiener gleder jeg meg selvfølgelig til å lage og spise den italienske favorittmaten min, for eksempel pizza!

‘Håpet om frelse’ har hjulpet meg til å beskytte tankegangen min. (1. Tessaloniker 5:8) Det å se meg selv i den nye verden gir meg glede til tross for mine fysiske begrensninger, som jeg er sikker på snart vil være borte. Ja, jeg gleder meg enormt til ‘det virkelige liv’, som Jehova har lovt å gi oss ved hjelp av sitt rike.» – 1. Timoteus 6:19; Matteus 6:9, 10.

^ avsn. 6 Du finner JW Broadcasting på jw.org.