Hopp til innhold

BIBELEN FORANDRER FOLKS LIV

«Kampsport var livet mitt»

  • Født: 1962

  • Hjemland: USA

  • Bakgrunn: Sterkt engasjert i kampsport

MIN FORTID

Sparringpartneren min ble mye verre skadet enn jeg hadde trodd. Ved et uhell hadde jeg sparket ham i nesen. Jeg ble plaget av dårlig samvittighet og begynte å lure på om jeg skulle slutte med kampsport. Hvorfor førte dette uhellet til at jeg ble skeptisk til en sport som hadde betydd så mye for meg i mange år? La meg først fortelle hvordan jeg begynte med kampsport.

Jeg vokste opp i nærheten av Buffalo i staten New York i USA, i en fredelig og troende katolsk familie. Jeg gikk på katolske skoler og var altergutt. Foreldrene mine ville at søsteren min og jeg skulle lykkes i livet. Derfor krevde de at jeg måtte få gode karakterer på skolen hvis jeg skulle få lov til å drive med sport etter skoletid eller ha en deltidsjobb. Det gjorde at jeg ble nødt til å utvikle selvdisiplin i ung alder.

Da jeg var 17 år, begynte jeg med kampsport. I mange år trente jeg tre timer om dagen, seks dager i uken. Hver uke brukte jeg også mange timer på å øve inn teknikker og bevegelser ved hjelp av mental trening og på å se på videoer om hvordan man kan bli bedre. Jeg likte å øve med bind for øynene, også når jeg trente med våpen. Jeg kunne knekke planker og dele mursteiner med ett slag med hånden. Jeg kom høyt opp på rankinglisten og vant premier i konkurranser. Kampsport ble det viktigste i livet mitt.

Jeg oppnådde det jeg trodde var suksess. Jeg gikk ut av universitetet med høye karakterer. Jeg jobbet for et stort firma som dataingeniør. Jeg fikk frynsegoder, eide et hus og hadde en kjæreste. Livet mitt så flott ut på overflaten, men jeg var ikke lykkelig, for jeg følte at jeg manglet svar på viktige spørsmål.

HVORDAN BIBELEN FORANDRET LIVET MITT

For å få svar på spørsmålene mine begynte jeg å gå i kirken to ganger i uken og å be til Gud om hjelp. Så en dag pratet jeg med en venn, og den samtalen forandret livet mitt. «Har du noen gang lurt på hvorfor vi er her?» spurte jeg. Og jeg la til: «Det er så mange problemer og så mye urettferdighet!» Han fortalte at han hadde stilt seg selv lignende spørsmål og hadde funnet veldig gode svar i Bibelen. Han ga meg en bok som het Du kan få leve evig på en paradisisk jord. * Han fortalte at han hadde studert Bibelen sammen med Jehovas vitner. Først var jeg ganske skeptisk, for jeg mente at jeg ikke burde lese litteratur fra noen annen religion enn min egen. Men fordi jeg var så interessert i å finne svar på spørsmålene mine, fikk jeg lyst til å se om Jehovas vitner hadde noe fornuftig å komme med.

Jeg ble overrasket da jeg fant ut hva Bibelen egentlig lærer. Jeg lærte at Guds opprinnelige hensikt gikk ut på at menneskene skulle leve evig i et paradis på jorden, og at Gud ikke har forandret sin hensikt. (1. Mosebok 1:28) Det gjorde inntrykk på meg å se Guds navn, Jehova, i mitt eget eksemplar av bibeloversettelsen King James Version og å lære at det var dette navnet jeg hadde bedt om når jeg sa Fadervår. (Salme 83:18; Matteus 6:9) Endelig forsto jeg også hvorfor Gud midlertidig tillater at mennesker har det vondt. Alt jeg lærte, virket så fornuftig. Jeg ble så glad!

Jeg glemmer aldri hvordan jeg følte det da jeg begynte å gå på møter hos Jehovas vitner. Alle var vennlige og ville vite hva jeg het. På det første møtet ble det holdt et spesielt offentlig foredrag om hva slags bønner Gud hører. Temaet interesserte meg, siden jeg hadde bedt til Gud om hjelp. Det neste møtet var høytiden til minne om Jesu død. På disse møtene ble jeg imponert over at til og med barna fulgte med i sine egne bibler når det ble lest skriftsteder. Til å begynne med visste jeg ikke hvordan jeg skulle finne skriftstedene, men vitnene var veldig hjelpsomme og lærte meg å bruke Bibelen.

Etter hvert som jeg gikk på flere møter, fikk jeg dyp verdsettelse av den høye kvaliteten det var på undervisningen hos Jehovas vitner. Jeg lærte mye på hvert møte, og jeg følte meg alltid oppmuntret når jeg dro hjem. Så fikk jeg tilbud om å ha et personlig bibelstudium.

Det jeg så blant Jehovas vitner, sto i sterk kontrast til det jeg var vant til å se i kirken. Jeg skjønte at vitnene er en forent og oppriktig gruppe mennesker som gjør sitt beste for å glede Gud. Jeg ble overbevist om at de har det som er kjennetegnet på de sanne kristne, nemlig kjærlighet til hverandre. – Johannes 13:35.

Jo mer jeg studerte Bibelen, jo større forandringer gjorde jeg for å kunne leve etter Bibelens normer. Men jeg følte at jeg aldri kunne gi opp kampsporten. Jeg elsket å trene og konkurrere. Da jeg sa dette til ham som ledet bibelstudiet med meg, svarte han vennlig: «Bare fortsett å studere, så vil du helt sikkert ta den rette avgjørelsen.» Det var akkurat det jeg trengte å høre. Jo mer jeg studerte, jo større lyst fikk jeg til å glede Jehova Gud.

Et vendepunkt for meg var den hendelsen jeg nevnte i innledningen, da jeg kom til å sparke en sparringpartner i nesen. Det uhellet fikk meg til å tenke alvorlig over om jeg kunne være en fredelig disippel av Jesus hvis jeg fortsatte å drive med kampsport. Jeg hadde lært at Jesaja 2:3, 4 har forutsagt at de som følger Jehovas veiledning, ‘ikke lenger skal lære å føre krig’. Og Jesus lærte andre at de ikke skulle bruke vold, selv ikke når de ble urettferdig behandlet. (Matteus 26:52) Derfor sluttet jeg med den sporten som jeg hadde vært så glad i.

Etter det fulgte jeg Bibelens veiledning om at man skal ‘arbeide målbevisst for å vise gudhengivenhet’. (1. Timoteus 4:7) All den tiden og alle de kreftene som jeg tidligere hadde brukt på kampsport, brukte jeg nå på gode åndelige rutiner. Kjæresten min var ikke enig i det jeg lærte fra Bibelen, så vi gjorde det slutt. Jeg ble døpt som et av Jehovas vitner 24. januar 1987. Kort tid senere begynte jeg som heltidsforkynner og brukte altså tiden min på å lære andre om Bibelen. Jeg har vært i heltidstjenesten helt siden da, og i en periode tjente jeg på Jehovas vitners hovedkontor i New York i USA.

HVORDAN LIVET ER BEDRE NÅ

Nå som jeg kjenner sannheten om Gud, har jeg funnet det som manglet i livet mitt. Jeg føler meg ikke lenger tom innvendig. I stedet har jeg en mening med livet og et reelt håp for framtiden, og jeg er virkelig lykkelig. Jeg liker fortsatt å trene regelmessig, men fysisk trening er ikke lenger det viktigste for meg. Livet mitt dreier seg nå om å tjene Jehova Gud.

Da jeg drev med kampsport, var jeg hele tiden oppmerksom på folk rundt meg og tenkte på hvordan jeg skulle forsvare meg hvis noen angrep meg. I dag er jeg fortsatt oppmerksom på folk rundt meg, men av en annen grunn – for å hjelpe dem. Bibelen har hjulpet meg til å gi av meg selv og til å bli en bedre ektemann for min vakre kone, Brenda.

Kampsport var livet mitt. Men jeg har byttet ut kampsporten med noe bedre. Bibelen sier det så treffende: «Fysisk trening er nyttig til litt, men gudhengivenheten er nyttig til alt. Til den er det nemlig knyttet et løfte som gjelder både livet nå og det som skal komme.» – 1. Timoteus 4:8.

^ avsn. 5 Utgitt av Jehovas vitner, men ikke lenger på lager.