Hopp til innhold

Jehovas vitner

Velg språk Norsk

ETTERLIGN DERES TRO | ELIA

Han holdt ut til enden

Elia lot nyheten synke inn: Kong Akab var død. Vi ser kanskje for oss den tilårskomne profeten stryke seg tankefullt over skjegget. Med tomme, uttrykksløse øyne kan det være han tenker på alle de gangene han i årenes løp har hatt med den onde kongen å gjøre. Elia hadde utholdt så mye! Han var blitt truet og forfulgt og hadde til og med stått i fare for å bli drept – alt sammen på grunn av Akab og hans kone, dronning Jesabel. Kongen hadde ikke løftet en finger for å stoppe Jesabels ordre om at Jehovas profeter skulle utryddes. Av ren og skjær grådighet hadde de to også sørget for at den uskyldige og rettferdige mannen Nabot, og sønnene hans, ble drept. Som en reaksjon på dette hadde Elia overbrakt Jehovas knusende domsbudskap mot Akab og hele hans dynasti. Nå begynte Guds ord å gå i oppfyllelse. Akab døde på den måten Jehova hadde forutsagt. – 1. Kongebok 18:4; 21:1–26; 22:37, 38; 2. Kongebok 9:26.

Men selv om Akab nå var død, visste Elia at han måtte fortsette å holde ut. Jesabel var fremdeles i live, og hun fortsatte å påvirke familien sin og folket på en forferdelig måte. Dessuten ville Elia komme til å møte enda flere utfordringer, og det var fortsatt mye han måtte lære sin samarbeidspartner og etterfølger, Elisja. La oss se nærmere på de tre siste oppdragene Elia fikk. Når vi ser hvordan troen hans hjalp ham til å holde ut, kan det bli lettere for oss å se at vi må styrke troen vår i den vanskelige tiden vi lever i.

Dom over Akasja

Nå var det Akasja, sønn av Akab og Jesabel, som var konge i Israel. Men i stedet for å lære av de feilene foreldrene hadde gjort, fulgte han i fotsporene deres. (1. Kongebok 22:52) I likhet med dem tilba han Baal. Baal-tilbedelsen hadde en fordervende virkning på alle som hadde med den å gjøre, og fremmet blant annet tempelprostitusjon og til og med barneofring. Var det noe som helst som kunne få Akasja til å endre kurs og lede folket bort fra en slik alvorlig illojalitet mot Jehova?

Plutselig ble den arrogante unge kongen utsatt for en ulykke. Han falt ned gjennom et gitter i takkammeret sitt og ble livstruende skadet. Til tross for dette vendte han seg ikke til Jehova for å få hjelp. Han sendte i stedet budbringere til byen Ekron i det fiendtlige Filistea for å spørre Baal-Sebub om det var noe håp om at han kom til å bli bra igjen. Jehova hadde fått nok! Han sendte en engel til Elia for å be ham om å møte budbringerne. Profeten sendte dem tilbake til kongen med en knusende beskjed. Akasja hadde syndet grovt ved å handle som om det ikke fantes noen Gud i Israel. Jehova hadde bestemt at Akasja aldri skulle stå opp av sykesengen. – 2. Kongebok 1:2–4.

Uten snev av anger spurte Akasja forlangende: «Hvordan så han ut, den mannen som kom og møtte dere og sa dette til dere?» Budbringerne svarte ved å beskrive den enkle klesdrakten som profeter brukte. Straks sa Akasja: «Det var Elia.» (2. Kongebok 1:7, 8) Det er verdt å merke seg at Akasja forsto hvem det var snakk om, bare ved å høre beskrivelsen av de grove klærne. Det viser at Elia levde et enkelt liv og fokuserte på å tjene Gud. Dette kunne absolutt ikke sies om Akasja og foreldrene hans, som var grådige og materialistiske. Elias eksempel minner oss om at vi bør følge Jesu råd om å leve et enkelt liv og fokusere på det som virkelig betyr noe. – Matteus 6:22–24.

Bestemt på å ta hevn sendte Akasja av gårde en gruppe på 50 soldater og føreren deres for å arrestere profeten. Elia «satt på toppen av fjellet» * da de fant ham. I kongens navn befalte femtimannsføreren ham bryskt: «Kom ned!» – noe som sannsynligvis betydde at han skulle føres bort for å bli henrettet. Tenk på det! Selv om soldatene visste at Elia var «den sanne Guds mann», mente de at de kunne herse med ham og true ham. Men de tok skammelig feil. Elia sa til føreren: «Hvis jeg er en Guds mann, så la det komme ild ned fra himmelen og fortære deg og dine 50 menn.» Og Gud gikk til handling! «Det [kom] ild ned fra himmelen og fortærte ham og de 50 mennene hans.» (2. Kongebok 1:9, 10) Det at disse soldatene mistet livet på denne måten, er en kraftig påminnelse om at Jehova ikke tar lett på det når noen truer hans tjenere eller behandler dem respektløst. – 1. Krønikebok 16:21, 22.

Akasja sendte av gårde en ny gruppe på 50 soldater og føreren deres. Denne føreren var enda mer tankeløs enn den forrige. For det første hadde han ikke lært noe av de 51 mennene som var døde, selv om asken etter dem kanskje fremdeles lå strødd utover fjellsiden. Og for det andre gjentok han ikke bare den forrige førerens respektløse befaling til Elia om å ‘komme ned’, men han la til ordene «med en gang»! Noe så dumt! Han og mennene hans mistet livet på samme måte som den første gruppen gjorde. Men en som var enda mer dumdristig, var kongen. Fastlåst i sin tankegang sendte han ut en tredje gruppe soldater. Heldigvis var den tredje føreren klokere enn de to første. Han henvendte seg ydmykt til Elia og tryglet om at han og mennene hans måtte bli spart. Elia, som var en Guds mann, gjenspeilte uten tvil Jehovas barmhjertighet da han svarte denne ydmyke føreren. Jehovas engel ga Elia beskjed om å gå med soldatene. Elia ble med dem ned til kong Akasja, og så gjentok han Jehovas dom over den onde kongen. Akkurat som Gud hadde sagt, døde Akasja, og det etter bare to år på tronen. – 2. Kongebok 1:11–17.

Elia gjenspeilte Jehovas barmhjertighet mot den ydmyke føreren

Hvordan klarte Elia å holde ut blant disse hardnakkede og opprørske menneskene? Dette spørsmålet er aktuelt i dag, ikke sant? Har du noen gang vært frustrert fordi noen du er glad i, nektet å høre på sunn fornuft og insisterte på å gjøre noe som egentlig er dumt? Hvordan kan vi takle noe slikt? Vi kan kanskje få en ledetråd når vi tenker på hvor soldatene fant Elia, nemlig «på toppen av fjellet». Vi kan ikke slå fast hvorfor Elia var der, men vi kan være ganske sikre på at han, som en bønnens mann, syntes at den freden og roen han fant der, ga ham gode muligheter til å nærme seg sin Venn og Gud. (Jakob 5:16–18) Vi kan på lignende måte regelmessig sette av tid til å være alene med Gud i bønn og fortelle ham om de problemene og bekymringene vi har. Da vil vi lettere kunne holde ut når de rundt oss oppfører seg på en tankeløs og ødeleggende måte.

Elia gir oppgaven videre

Tiden var nå kommet til at Elia skulle gi videre den oppgaven han hadde. Legg merke til hva han gjorde. Da han og Elisja dro fra byen Gilgal, ville Elia at Elisja skulle bli værende der mens han selv dro videre til Betel, som lå cirka 11 kilometer unna. Men Elisja var sikker i sin sak: «Så sant Jehova lever, og så sant du lever: Jeg forlater deg ikke.» Etter at de hadde kommet fram til Betel, sa Elia til Elisja at han ville reise alene til Jeriko, som lå cirka 22 kilometer unna. Men Elisja gjentok det han hadde sagt tidligere. I Jeriko skjedde det samme for tredje gang, før de gikk mot Jordan-elven, cirka 8 kilometer unna. Men heller ikke denne gangen ville den yngre mannen forlate Elia! – 2. Kongebok 2:1–6.

Elisja viste at han hadde en veldig viktig egenskap – lojal kjærlighet. Dette er den slags kjærlighet som Rut viste Noomi, den slags kjærlighet som knytter seg sterkt til noen eller noe og ikke gir opp. (Rut 1:15, 16) Alle som tjener Gud i dag, trenger denne egenskapen – mer enn noen gang. Ser vi like tydelig som Elisja hvor viktig denne egenskapen er?

Elia må ha blitt oppmuntret av å bli vist en slik lojal kjærlighet av den unge samarbeidspartneren sin. Og på grunn av denne lojaliteten fikk Elisja være vitne til det siste miraklet Elia gjorde. Ved bredden av Jordan-elven, som kan være stri og dyp noen steder, slo Elia på vannet med profetkappen sin. Da delte vannet seg! Noen andre som så dette miraklet, var «50 av profetsønnene», som trolig tilhørte en gruppe menn som ble lært opp til å ta ledelsen i den rene tilbedelse i landet. (2. Kongebok 2:7, 8) Elia førte sannsynligvis tilsyn med denne opplæringen. Noen år tidligere hadde Elia trodd at han var den eneste igjen i landet som var trofast mot Gud. Siden da hadde Jehova belønnet Elia for hans utholdenhet ved å la ham få se at de som tilba Ham, hadde framgang. – 1. Kongebok 19:10.

Etter at de hadde gått over Jordan, sa Elia til Elisja: «Hva vil du at jeg skal gjøre for deg før jeg blir tatt bort fra deg?» Elia visste at tiden var kommet til at han skulle bli tatt bort. Han var ikke misunnelig på sin yngre venn for de privilegiene og den posisjonen som ventet ham. Nei, Elia var ivrig etter å gjøre det han kunne for å hjelpe ham. Elisja kom bare med ett ønske: «Jeg ber deg, la meg få en dobbel del av din ånd.» (2. Kongebok 2:9) Han mente ikke at han ville ha dobbelt så mye hellig ånd som Elia hadde fått. Han ba om å få en arv som tilsvarte arven til en førstefødt sønn, som ifølge Moseloven skulle ha en større, eller dobbel, del av arven, slik at han kunne ta hånd om sitt nye ansvar som familieoverhode. (5. Mosebok 21:17) Som Elias åndelige arving så Elisja tydeligvis at det var nødvendig å ha den samme modige innstillingen som Elia for å klare å utføre oppgaven.

Elia var ydmyk og lot det være opp til Jehova å avgjøre om han ville oppfylle Elisjas ønske. Hvis Jehova lot Elisja få se Elia mens han ble tatt bort, var Jehovas svar på Elisjas bønn ja. Og ikke lenge etter, mens de to gode vennene «gikk videre og snakket sammen», skjedde det noe helt spesielt! – 2. Kongebok 2:10, 11.

Vennskapet mellom Elia og Elisja var utvilsomt noe som hjalp dem begge til å utholde vanskelige tider

Et uvanlig lys lyste opp himmelen og kom nærmere og nærmere. Forestill deg en buldrende lyd idet det plutselig oppstår en storm og en skinnende gjenstand kommer susende mot de to mennene og skiller dem fra hverandre, og kanskje de tar et skritt eller to tilbake i ærefrykt. Det de så, var en vogn som strålte som om den var laget av ild. Elia visste at hans tid var kommet. Steg han opp i vognen? Det sier ikke beretningen noe om. Men uansett hvordan det var, ble han løftet høyt opp i luften og ført bort i stormen!

Elisja var vitne til det hele, fylt av ærefrykt. Fordi han fikk se det spektakulære synet som utspilte seg, skjønte han at Jehova ville gi ham «en dobbel del» av Elias modige ånd. Men Elisja var for trist til å tenke på det nå. Han visste ikke hvor hans gode venn var på vei, men han regnet sannsynligvis ikke med å få se ham igjen. Han ropte: «Min far, min far! Israels stridsvogn og hestfolk!» Elisja sto og så sin kjære mentor forsvinne ut av syne, og i sorg rev han klærne sine i stykker. – 2. Kongebok 2:12.

Hørte Elia sin yngre venns fortvilte rop mens han steg opp mot himmelen, og felte han kanskje en tåre eller to selv? Han visste i alle fall at det at han hadde hatt en så god venn, hadde hjulpet ham til å holde ut i vanskelige tider. Det er klokt av oss å etterligne Elia og bygge opp vennskap med personer som elsker Gud og går inn for å gjøre hans vilje!

Jehova forflyttet Elia og ga ham et nytt oppdrag

Det siste oppdraget

Hvor ble det av Elia etter dette? Noen religioner lærer at han ble tatt opp til himmelen for å være sammen med Gud. Men det kan ikke stemme. Flere hundre år senere sa Jesus Kristus at ingen hadde steget opp til himmelen før ham selv. (Johannes 3:13) Så når vi leser at «Elia steg opp til himmelen i stormen», må vi spørre: Hvilken himmel? (2. Kongebok 2:11) I Bibelen sikter ikke alltid ordet «himmel» til det stedet hvor Jehova bor, men noen ganger også til den atmosfæriske himmel, der skyene driver omkring og fuglene flyr. (Salme 147:8) Det var til den himmelen Elia steg opp. Hva skjedde videre?

Jehova forflyttet ganske enkelt sin profet til naboriket Juda, der han fikk et nytt oppdrag. Bibelens beretning tyder på at Elia var profet der, kanskje over sju år senere. Den som regjerte i Juda på den tiden, var den onde kong Jehoram. Han hadde giftet seg med datteren til Akab og Jesabel, så deres innflytelse gjorde seg fortsatt gjeldende. Jehova ga Elia i oppdrag å skrive et brev som inneholdt et domsbudskap mot Jehoram. Som forutsagt led Jehoram en grusom død. Og ikke nok med det: Bibelen forteller at «ingen savnet ham da han døde». – 2. Krønikebok 21:12–20.

For en kontrast det var mellom denne onde mannen og Elia! Vi vet ikke nøyaktig hvordan eller når Elia døde. Men det vi vet, er at han ikke led samme skjebne som Jehoram, som døde uten at noen savnet ham. Elisja savnet sin venn. Og det gjorde nok også de andre trofaste profetene. Omkring 1000 år senere viste dessuten Jehova at han fortsatt satte pris på den trofaste profeten, for han sørget for at en som forestilte Elia, var med i synet av forvandlingen. (Matteus 17:1–9) Har du lyst til å lære av Elia og bygge opp en tro som er sterk nok til å takle vanskeligheter? Vær i så fall nøye med å bygge opp vennskap med andre som elsker Gud, fokuser på å tjene Jehova, og be ofte av hjertet. Da kan også du få en varig plass i Jehovas hjerte!

^ avsn. 9 Noen bibelkommentatorer mener at det fjellet som er nevnt her, er Karmel-fjellet, hvor Gud hjalp Elia til å seire over Baal-profetene noen år tidligere. Men Bibelen forteller ikke hvilket fjell det var.