Hopp til innhold

Jehovas vitner

Velg språk Norsk

Oldtidens segl – hva ble de brukt til?

Segl er små stempler med inngraveringer som ble brukt til å lage et avtrykk, vanligvis i leire eller voks. Noen segl var firkantede, kjegleformede eller sylinderformede, mens andre var formet som dyrehoder. Seglavtrykk kunne vise hvem som var eieren av noe, forhindre forfalskning av dokumenter eller forsikre en om at poser, dører eller gravkamre ikke var blitt åpnet av uvedkommende.

Sylinderformet segl av perserkongen Dareios 1. som er på jakt, og et avtrykk av seglet i leire

Oldtidens segl var laget av mange forskjellige materialer, for eksempel ben, kalkstein, metall, halvedelstener eller tre. Noen ganger sto eierens navn og hans fars navn på seglet, og noen segl viste også eierens tittel.

For å vise at et dokument var ekte, presset eieren seglet mot leire, voks eller en annen bløt masse som var påført dokumentet. (Job 38:14) Når den bløte massen stivnet, ville den forhåpentligvis hindre at noen forfalsket dokumentet.

Segl kunne brukes til å delegere myndighet

Et segl kunne gis til en annen og på den måten gi vedkommende eierens myndighet. Et eksempel på det har vi i forbindelse med farao i det gamle Egypt og den hebraiske mannen Josef, sønn av patriarken Jakob. Josef hadde vært slave i Egypt. Senere ble han kastet i fengsel selv om han var uskyldig. Men med tiden løslot farao ham og gjorde ham til førsteminister i Egypt. Bibelen sier: «Så tok farao av seg signetringen sin og satte den på Josefs hånd.» (1. Mosebok 41:42) Siden signetringen hadde et offisielt segl, hadde Josef nå myndighet til å utføre det viktige arbeidet han ble satt til.

Dronning Jesabel i det gamle Israel brukte sin ektemanns segl da hun fikk en mann som het Nabot drept i et komplott. I kong Akabs navn skrev hun brev til noen eldste for å be dem om å anklage den uskyldige Nabot for å ha forbannet Gud. Hun forseglet brevene med kongens segl og lyktes med den onde planen sin. – 1. Kongebok 21:5–14.

Den persiske kongen Ahasverus brukte en signetring for å bekrefte ektheten av sine offisielle befalinger. – Ester 3:10, 12.

Bibelskribenten Nehemja skrev at noen israelittiske fyrster, levitter og prester godkjente en bindende skriftlig avtale ved å sette sine egne segl på den. – Nehemja 1:1; 9:38.

Bibelen nevner to tilfeller der segl ble brukt for å sikre at uvedkommende ikke åpnet en inngang. Da profeten Daniel ble kastet i løvehulen, ble «en stein ... lagt over åpningen til hulen». Kong Dareios av Media og Persia «forseglet den med sin egen signetring og med sine stormenns signetring, slik at ingenting kunne forandres i forbindelse med Daniel». – Daniel 6:17.

Da Jesu kropp ble lagt i en grav, sikret fiendene hans graven «ved å forsegle steinen» som var rullet foran inngangen. (Matteus 27:66) Hvis dette var et offisielt segl fra romerske myndigheter, er det «sannsynlig at forseglingen var av leire eller voks som ble presset inn i sprekken mellom ... steinen og inngangen til graven», står det i en kommentar til Matteus’ evangelium av David L. Turner.

Siden gamle segl kan kaste lys over fortiden, er de av stor interesse for arkeologer og historikere, og vitenskapen om segl, sigillografi, har blitt et viktig forskningsområde.