Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

 KAPITTEL 13

«Det hadde oppstått ikke så lite uenighet»

«Det hadde oppstått ikke så lite uenighet»

Spørsmålet om omskjærelse blir lagt fram for det styrende råd

Basert på Apostlenes gjerninger 15:1–12

1–3. (a) Hvilken utvikling truer med å splitte den første kristne menighet? (b) Hvilket utbytte kan vi ha av å studere denne beretningen i Apostlenes gjerninger?

PAULUS og Barnabas har nettopp kommet begeistret tilbake til Antiokia i Syria etter sin første misjonsreise. De gleder seg over at Jehova har «åpnet døren til tro for nasjonene». (Apg 14:26, 27) Byens innbyggere snakker opprømt om det gode budskap, og «et stort antall» ikke-jøder blir lagt til menigheten her. – Apg 11:20–26.

2 Det går ikke lang tid før nyheten om denne økningen når Judea. Men økningen fører ikke bare til glede. Den fører også til at den pågående debatten om omskjærelse kommer i forgrunnen. Hvordan bør forholdet være mellom jødiske og ikke-jødiske kristne, og hvordan bør de sistnevnte betrakte Moseloven? Uenigheten mellom partene blir så alvorlig at det er fare for at det skal oppstå splittelse i den kristne menighet. Hvordan vil denne saken bli løst?

3 Vi lærer mye verdifullt når vi studerer denne beretningen i Apostlenes gjerninger. Det kan hjelpe oss til å handle klokt hvis det i vår tid oppstår spørsmål som kan skape splittelse.

«Hvis dere ikke blir omskåret» (Apg 15:1)

4. Hvilket urett syn fremmet noen av de kristne, og hvilket spørsmål oppstår på bakgrunn av det?

4 Lukas skrev: «Noen menn kom ned [til Antiokia] fra Judea og begynte å lære brødrene: ’Hvis dere ikke blir omskåret i samsvar med Moses’ skikk, kan dere ikke bli frelst.’» (Apg 15:1) Det sies ikke noe om hvorvidt disse mennene hadde vært fariseere før de ble omvendt til kristendommen. Men det ser i hvert fall ut til at de var påvirket av denne jødiske sektens loviske tankegang. Det kan også være at de med urette hevdet at de talte på vegne av apostlene og de eldste i Jerusalem. (Apg 15:23, 24) Hva kom det av at jødiske kristne fremdeles var tilhengere av omskjærelsen, omkring 13 år etter at apostelen Peter var blitt  ledet av Gud til å ønske uomskårne ikke-jøder velkommen i den kristne menighet? * – Apg 10:24–29, 44–48.

5, 6. (a) Hva kan ha vært grunnen til at noen jødekristne holdt fast ved omskjærelsen? (b) Var omskjærelsespakten en del av Abrahamspakten? Forklar. (Se  fotnoten.)

5 Det kan ha vært mange grunner til at noen holdt fast ved omskjærelsen. Én grunn kan ha vært at det var Jehova som hadde gitt påbud om at menn skulle omskjæres, og at omskjærelsen var et tegn på at de stod i et spesielt forhold til ham. De første som ble omskåret, var Abraham og hans hus. Påbudet om omskjærelse var altså av eldre dato enn lovpakten, men det ble senere tatt med i den. * (3. Mos 12:2, 3) Under Moseloven måtte også utlendinger omskjæres for å få del i visse privilegier, for eksempel det å spise påskemåltidet. (2. Mos 12:43, 44, 48, 49) Ifølge jødisk tankegang var en mann som var uomskåret, uren og foraktelig. – Jes 52:1.

6 De jødekristne måtte derfor vise tro og ydmykhet for å tilpasse seg den åpenbarte sannhet. Lovpakten var blitt erstattet av den nye pakt, så det at en person var jøde av fødsel, gjorde ham ikke lenger automatisk til en del av Guds folk. Og jødekristne som bodde i jødiske kolonier – slik de kristne i Judea gjorde – måtte være modige for å bekjenne Kristus og godta uomskårne ikke-jøder som sine trosfeller. – Jer 31:31–33; Luk 22:20.

7. Hvilke sannheter hadde mennene fra Judea ikke forstått?

7 Guds normer har naturligvis ikke forandret seg. Noe som viser det, er at ånden i Moseloven er med i den nye pakt. (Matt 22:36–40) Med hensyn til omskjærelsen skrev Paulus senere: «Den er jøde som er det i det indre, og hans omskjærelse er hjertets omskjærelse ved ånd og ikke ved en skreven lovsamling.» (Rom 2:29; 5. Mos 10:16) De mennene som kom ned fra Judea, hadde ikke fått tak i disse sannhetene, og de hevdet at Gud aldri hadde opphevet loven om omskjærelse. Gikk det an å resonnere med dem?

«Uenighet og diskusjon» (Apg 15:2)

8. Hvorfor ble spørsmålet om omskjærelse lagt fram for det styrende råd i Jerusalem?

8 Lukas skrev videre: «Da det hadde oppstått ikke så lite uenighet og diskusjon mellom dem [mennene fra Judea] på den ene siden og Paulus og Barnabas på den andre, ordnet de [de eldste] det slik at Paulus  og Barnabas og noen andre av dem skulle dra opp til apostlene og de eldste i Jerusalem i forbindelse med denne diskusjonen.» * (Apg 15:2) «Uenighet og diskusjon» vitnet om sterke følelser og svært bestemte meninger hos begge parter, og menigheten i Antiokia klarte ikke å løse konflikten. I fredens og enhetens interesse traff menigheten den kloke beslutning å legge saken fram for «apostlene og de eldste i Jerusalem», som utgjorde det styrende råd. Hva kan vi lære av de eldste i Antiokia?

Noen hevdet bestemt: «Det er nødvendig å . . . pålegge [ikke-jødene] å holde Moseloven»

9, 10. På hvilken måte er brødrene i Antiokia og Paulus og Barnabas gode eksempler for oss?

9 Noe viktig vi kan lære, er at vi må ha tillit til Guds organisasjon. Tenk over dette: Brødrene i Antiokia visste at samtlige av dem som utgjorde det styrende råd, var kristne med jødisk bakgrunn. Likevel stolte de på at denne gruppen ville avgjøre spørsmålet om omskjærelse i samsvar med Skriftene. Hvorfor? Menigheten hadde tillit til at Jehova ville lede tingene ved hjelp av sin hellige ånd og den kristne menighets Hode, Jesus Kristus. (Matt 28:18, 20; Ef 1:22, 23) Hva gjør vi når det oppstår alvorlige stridsspørsmål i dag? La oss etterligne de kristne i Antiokia ved å stole på Guds organisasjon og dens styrende råd av salvede kristne.

10 Vi blir også minnet om verdien av ydmykhet og tålmodighet. Paulus og Barnabas var blitt direkte utnevnt av den hellige ånd til å gå til nasjonene, men de mente ikke at denne myndigheten gav dem rett til å avgjøre spørsmålet om omskjærelse der og da. (Apg 13:2, 3) Paulus skrev dessuten senere: «Jeg drog opp [til Jerusalem] som følge av en åpenbaring.» Han viste derved til Guds ledelse i saken. (Gal 2:2) De eldste i vår tid bestreber seg på å være like ydmyke og  tålmodige når det oppstår spørsmål som kan føre til splittelse. I stedet for å strides om tingene ser de hen til Jehova ved å rådføre seg med Bibelen og den veiledning som den trofaste slaven gir. – Fil 2:2, 3.

11, 12. Hvorfor er det viktig å vente på Jehova?

11 Noen ganger må vi vente til Jehova kaster lys over saken. Husk at brødrene på Paulus’ tid måtte vente til omkring år 49 – cirka 13 år etter at Kornelius ble salvet, i år 36 – før Jehova sørget for en avklaring i spørsmålet om hvorvidt ikke-jøder måtte omskjæres. Hvorfor gikk det så lang tid? Det kan være at Jehova ville at oppriktige jøder skulle få nok tid til å tilpasse seg en slik stor forandring. Det var jo ikke noen liten sak at den 1900 år gamle omskjærelsespakten, som var blitt inngått med deres høyt elskede forfader Abraham, ikke lenger var gyldig! – Joh 16:12.

12 For et privilegium det er å bli undervist og formet av vår tålmodige og hensynsfulle himmelske Far! Det gir alltid gode resultater og er alltid til vårt beste. (Jes 48:17, 18; 64:8) Så la oss aldri være stolte og presse igjennom våre egne ideer eller reagere negativt på organisasjonsmessige forandringer eller justerte forklaringer av visse skriftsteder. (Fork 7:8) Hvis du oppdager et aldri så lite snev av en slik tendens hos deg selv, bør du under bønn meditere over de aktuelle prinsippene i Apostlenes gjerninger, kapittel 15. *

13. Hvordan kan vi i vår tjeneste etterligne Jehovas tålmodighet?

13 Vi trenger å vise tålmodighet når vi studerer Bibelen med noen som synes det er vanskelig å ta avstand fra falske trosoppfatninger eller ubibelske skikker som har betydd mye for dem. I slike tilfeller må vi beregne en rimelig mengde tid for at Guds ånd skal få virke på den interessertes hjerte. (1. Kor 3:6, 7) Vi bør også legge saken fram for Jehova i bønn. Når tiden er inne, vil han på en eller annen måte hjelpe oss til å se hva som er det riktige å gjøre. – 1. Joh 5:14.

De fortalte oppmuntrende opplevelser «i detalj» (Apg 15:3–5)

14, 15. Hvordan ble Paulus, Barnabas og deres reisefeller vist ære av menigheten i Antiokia, og hvordan oppmuntret de sine trosfeller?

14 Lukas’ beretning fortsetter: «Etter at disse så var blitt fulgt et stykke på veien av menigheten, drog de videre gjennom både Fønikia og Samaria og fortalte i detalj om omvendelsen av folk av nasjonene, og de vakte stor glede hos alle brødrene.» (Apg 15:3) Det at menigheten fulgte Paulus, Barnabas og deres reisefeller et stykke på veien, var en måte å vise dem ære og kristen kjærlighet på. Det viste at menigheten ønsket dem Guds velsignelse. Også i dette var brødrene i Antiokia et godt  eksempel for oss. Viser du dine åndelige brødre og søstre ære, «særlig [de eldste] som arbeider hardt i tale og undervisning»? – 1. Tim 5:17.

15 Underveis oppmuntret de reisende sine trosfeller i Fønikia og Samaria ved at de «i detalj» fortalte dem om hvordan det gikk med arbeidet blant ikke-jøder. Noen av deres tilhørere var trolig jødiske kristne som hadde flyktet dit etter at Stefanus led martyrdøden. Også i dag er rapporter om hvordan Jehova velsigner forkynnelsesarbeidet, til stor oppmuntring for våre brødre, spesielt for dem som er utsatt for prøvelser. Sørger du for å få fullt utbytte av slike rapporter ved å overvære kristne møter og stevner og ved å lese de opplevelsene og livshistoriene som står i litteraturen vår?

16. Hva er det som viser at omskjærelsen var blitt et stort stridsspørsmål?

16 Etter å ha tilbakelagt omkring 55 mil kom reisefølget endelig fram til sitt bestemmelsessted. Lukas skrev: «Da de kom til Jerusalem, ble de vennlig mottatt av menigheten og apostlene og de eldste, og de fortalte om de mange ting som Gud hadde gjort ved hjelp av dem. Men noen av dem fra fariseernes sekt som var kommet til troen, reiste seg fra sine plasser og sa: ’Det er nødvendig å omskjære dem og pålegge dem å holde Moseloven.’» (Apg 15:4, 5) Spørsmålet om omskjærelse av ikke-jødiske kristne var tydeligvis blitt et stort stridsspørsmål, og det måtte avgjøres.

«Apostlene og de eldste kom sammen» (Apg 15:6–12)

17. Hvem utgjorde det styrende råd i Jerusalem, og hva kan være grunnen til at «de eldste» var med i rådet?

17 «Hos dem som rådfører seg med hverandre, er det visdom,» står det i Ordspråkene 13:10. «Apostlene og de eldste» handlet i samsvar med dette gode prinsippet og «kom sammen for å ta seg av [spørsmålet om omskjærelse]». (Apg 15:6) «Apostlene og de eldste» fungerte som representanter for hele den kristne menighet, akkurat som det styrende råd gjør i dag. Hvorfor tjente «de eldste» sammen med apostlene? Husk at apostelen Jakob var blitt henrettet, og at apostelen Peter i hvert fall i en periode hadde sittet i fengsel. Kunne noe lignende komme til å skje  med andre av apostlene? Det at det også fantes andre kvalifiserte, salvede menn, utgjorde en garanti for at tilsynsarbeidet kunne bli ført videre på en ordnet måte.

18, 19. Hvilket vektig argument kom Peter med, og hvilken slutning burde hans tilhørere ha trukket?

18 Lukas fortsatte: «Etter at det nå hadde vært stor diskusjon, reiste Peter seg og sa . . . : ’Menn, brødre, dere vet godt at Gud fra de første dager gjorde det valg blant dere at folk av nasjonene ved min munn skulle høre det gode budskaps ord og tro; og Gud, som kjenner hjertet, vitnet ved å gi dem den hellige ånd, liksom han også gjorde når det gjaldt oss. Og han gjorde ingen forskjell i det hele tatt mellom oss og dem, men renset deres hjerter ved troen.’» (Apg 15:7–9) Ifølge et oppslagsverk kan det greske ordet som er oversatt med «diskusjon» i vers 7, også bety «spørsmål, søken, ordskifte». Det var tydelig at brødrene i all oppriktighet hadde ulike oppfatninger, og det gav de åpent uttrykk for.

19 Peters vektige argument minnet alle om at han var til stede da de første uomskårne ikke-jøder – Kornelius og hans hus – ble salvet med den hellige ånd i år 36. Så hvis Jehova hadde sluttet å gjøre forskjell mellom jøde og ikke-jøde, hvilken myndighet hadde da mennesker til å opprettholde en slik forskjell? Det som renser en troendes hjerte, er dessuten troen på Kristus og ikke det at han retter seg etter Moseloven. – Gal 2:16.

20. Hvordan kan det sies at de som var tilhengere av omskjærelsen, satte «Gud på prøve»?

20 På grunnlag av de ubestridelige vitnesbyrd som forelå fra både Guds ord og den hellige ånd, konkluderte Peter: «Så hvorfor setter dere nå Gud på prøve ved å legge et åk på disiplenes nakke som verken våre forfedre eller vi var i stand til å bære? Vi stoler derimot på at vi blir frelst ved Herren Jesu ufortjente godhet på samme måte som også disse.» (Apg 15:10, 11) De som var tilhengere av omskjærelsen, satte i virkeligheten «Gud på prøve», eller ’utfordret Gud’, som en annen oversettelse gjengir det. De prøvde å påtvinge ikke-jøder en lov som jødene selv ikke klarte å holde fullt ut, og som derfor dømte dem til døden. (Gal 3:10) Peters jødiske tilhørere burde i stedet ha vært takknemlige for Guds ufortjente godhet, som kom til uttrykk gjennom Jesus.

21. Hva fortalte Barnabas og Paulus om?

21 Peters ord gjorde tydeligvis inntrykk, for «da tidde hele forsamlingen». Deretter fortalte Barnabas og Paulus «om de mange tegn og varsler som Gud ved dem hadde gjort blant nasjonene». (Apg 15:12) Nå hadde apostlene og de eldste endelig kommet så langt at de kunne vurdere alle vitnesbyrdene og treffe en avgjørelse som helt tydelig uttrykte Guds vilje i spørsmålet om omskjærelse.

22–24. (a) Hvordan etterligner det styrende råd i vår tid det styrende råd i det første århundre? (b) På hvilken måte kan alle de eldste vise respekt for teokratisk myndighet?

 22 Når medlemmene av det styrende råd i vår tid holder møte, vender de seg på lignende måte til Guds Ord for å få veiledning og ber oppriktig om å få den hellige ånd. (Sal 119:105; Matt 7:7–11) Hvert medlem får utlevert en dagsorden på forhånd, slik at han kan tenke over punktene under bønn. (Ordsp 15:28) Under møtet uttaler disse salvede brødrene seg åpent og respektfullt. Bibelen blir flittig brukt i løpet av samtalene.

23 De eldste i menighetene bør følge dette mønsteret. Hvis de eldste på et av sine møter har drøftet et alvorlig problem og ikke har kommet fram til noen løsning, kan de rådføre seg med avdelingskontoret eller med dem som er utnevnt til å representere det, for eksempel reisende tilsynsmenn. Avdelingskontoret kan i sin tur skrive til det styrende råd, om nødvendig.

24 Ja, Jehova velsigner dem som respekterer den teokratiske ordning og er ydmyke, lojale og tålmodige. Som vi skal se i det neste kapitlet, er den belønningen han gir, sann fred, åndelig velstand og kristen enhet.

^ avsn. 4 Se rammen « Judaistenes lære».

^ avsn. 5  Omskjærelsespakten var ikke en del av Abrahamspakten, som fortsatt er gyldig. Abrahamspakten trådte i kraft i 1943 fvt., da den 75 år gamle Abraham (da Abram) gikk over Eufrat på vei til Kanaan. Omskjærelsespakten ble inngått senere, i 1919 fvt., da Abraham var 99 år. – 1. Mos 12:1–8; 17:1, 9–14; Gal 3:17.

^ avsn. 8 Det ser ut til at Titus, en kristen greker som senere ble en nær venn av Paulus og tjente som hans utsending, var en av dem som ble sendt til Jerusalem. (Gal 2:1; Tit 1:4) Han var et godt eksempel på at en uomskåren ikke-jøde kunne bli en salvet kristen. – Gal 2:3.