Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

 KAPITTEL 24

«Vær ved godt mot!»

«Vær ved godt mot!»

Paulus unnslipper en sammensvergelse og forsvarer seg overfor Feliks

Basert på Apostlenes gjerninger 23:11 til 24:27

1, 2. Hvorfor er ikke Paulus overrasket over at han blir forfulgt i Jerusalem?

ETTER at Paulus så vidt er blitt reddet fra en rasende pøbelflokk i Jerusalem, er han igjen i fangenskap. Den nidkjære apostelen er ikke overrasket over at han blir forfulgt her i Jerusalem. Han var blitt fortalt at «lenker og trengsler» ventet ham i denne byen. (Apg 20:22, 23) Og selv om han ikke vet nøyaktig hva som ligger foran ham, er han klar over at han fortsatt kommer til å lide for Jesu navn. – Apg 9:16.

2 Også kristne profeter hadde advart Paulus om at han kom til å bli bundet og overgitt «i hendene på folk av nasjonene». (Apg 21:4, 10, 11) En jødisk folkeskare hadde nylig prøvd å drepe ham, og kort tid etter virket det som om Paulus «skulle bli slitt i stykker» da det ble stor uenighet i Sanhedrinet på grunn av det han hadde sagt. Nå blir han holdt i varetekt hos romerske soldater, og han har flere retterganger og anklager i vente. (Apg 21:31; 23:10) Paulus kan virkelig trenge å bli oppmuntret!

3. Hvor får vi oppmuntring til å fortsette i forkynnelsesarbeidet?

3 Vi vet at nå i endens tid skal «alle som ønsker å leve med gudhengivenhet i samfunn med Kristus Jesus, . . . også bli forfulgt». (2. Tim 3:12) Fra tid til annen trenger også vi oppmuntring for å kunne fortsette å forkynne. Så glad vi er for de betimelige, oppmuntrende ordene vi får fra «den tro og kloke slave» gjennom publikasjonene og møtene våre! (Matt 24:45) Jehova har forsikret oss om at fiender av det gode budskap aldri kommer til å lykkes. De vil verken kunne utslette hans tjenere som gruppe betraktet eller stanse forkynnelsesarbeidet. (Jes 54:17; Jer 1:19) Men hvordan gikk det med Paulus? Fikk han den oppmuntringen han trengte for å kunne fortsette å avlegge et grundig vitnesbyrd trass i motstand? Hvilken oppmuntring fikk han i så fall, og hvordan reagerte han?

En ’edfast sammensvergelse’ forpurres (Apg 23:11–34)

4, 5. Hvilken oppmuntring fikk Paulus, og hvorfor viste det seg at den kom i rette tid?

4 Paulus fikk sårt tiltrengt oppmuntring natten etter at han var blitt reddet fra Sanhedrinet. Den inspirerte beretningen sier: «Herren [stod]  hos ham og sa: ’Vær ved godt mot! For som du har avlagt et grundig vitnesbyrd i Jerusalem om de ting som gjelder meg, slik må du også vitne i Roma.’» (Apg 23:11) Disse oppmuntrende ordene fra Jesus forsikret Paulus om at han kom til å bli utfridd. Han forstod at han ikke kom til å dø nå, men at han ville komme til Roma og der få mulighet til å avlegge vitnesbyrd om Jesus.

«Mer enn førti av deres menn ligger på lur.» – Apostlenes gjerninger 23:21

5 Paulus fikk oppmuntring i rette tid. Allerede neste dag dannet over 40 jødiske menn «en sammensvergelse og forpliktet seg med en forbannelse og sa at de verken ville spise eller drikke før de hadde drept Paulus». Denne «edfaste sammensvergelsen» viste hvor oppsatt disse jødene var på å ta livet av Paulus. De trodde at hvis de ikke klarte å gjennomføre det de hadde satt seg fore, ville det ende med at det ble brakt forbannelse over dem. (Apg 23:12–15) Planen deres, som ble støttet av overprestene og de eldste, gikk ut på å føre Paulus tilbake til Sanhedrinet for flere avhør, som om de ville ’avgjøre mer nøyaktig de saker som vedrørte ham’. Men på veien dit skulle de som hadde sammensverget seg mot ham, ligge på lur for å kaste seg over ham og drepe ham.

6. Hvordan ble sammensvergelsen mot Paulus avslørt, og hva kan de unge i dag lære av denne beretningen?

6 Paulus’ nevø hørte imidlertid om denne sammensvergelsen og fortalte om den til Paulus. Paulus sørget for at den unge mannen fortalte dette videre til den militære befalingsmannen, Claudius Lysias. (Apg 23:16–22) Jehova er glad i ungdommer som i likhet med den ikke navngitte nevøen til Paulus modig setter Guds folks interesser foran sine egne og trofast gjør alt de kan for å fremme Rikets sak.

7, 8. Hva gjorde Claudius Lysias for å beskytte Paulus?

7 Straks etter at Claudius Lysias, som hadde kommando over 1000 mann, hadde fått høre om sammensvergelsen mot Paulus, befalte han at en militær eskorte på 470 mann – soldater, spydbærere og hestfolk – skulle ta med seg Paulus og dra fra Jerusalem den natten for å føre ham trygt fram til Cæsarea. Der skulle han overgis til stattholderen Feliks. * Selv om det bodde en del jøder i Cæsarea, romernes administrative hovedstad i Judea, hadde byen hovedsakelig en ikke-jødisk befolkning. De rolige forholdene der stod i skarp kontrast til situasjonen i Jerusalem, hvor det var mange som rasende lot sine religiøse fordommer komme til uttrykk ved opptøyer. Cæsarea var også det militære hovedkvarteret for de romerske styrkene i Judea.

8 I henhold til romersk lov sendte Claudius Lysias et brev til Feliks for å redegjøre for saken. Han nevnte at da han hørte at Paulus var romersk borger, reddet han ham fra jødene, som «skulle til å gjøre det av  med ham». Han fant ikke Paulus skyldig i noe ’som fortjente død eller lenker’. Men på grunn av et komplott mot Paulus overlot han ham til Feliks, slik at stattholderen kunne forhøre anklagerne og avsi en dom i saken. – Apg 23:25–30.

9. (a) Hvordan ble Paulus’ borgerrettigheter krenket? (b) Hvorfor kan det være aktuelt at vi benytter oss av våre rettigheter som statsborgere?

9 Fortalte Claudius hele sannheten? Nei. Det ser ut til at han prøvde å gjøre best mulig inntrykk på stattholderen. Det var ikke fordi Paulus var romersk borger, han hadde reddet ham. Dessuten unnlot Claudius å nevne at han hadde befalt at Paulus skulle «bindes med to lenker», og senere at han «skulle forhøres under piskeslag». (Apg 21:30–34; 22:24–29) Han hadde derved krenket Paulus’ rettigheter som romersk borger. I dag utnytter Satan våre motstanderes religiøse fanatisme for å fyre opp under forfølgelse, og vi kan komme til å oppleve at våre borgerrettigheter blir krenket. Men i likhet med Paulus kan Guds folk ofte benytte seg av de rettighetene de har som statsborgere, og søke lovens beskyttelse.

’Jeg forsvarer meg gjerne’ (Apg 23:35 til 24:21)

10. Hvilke alvorlige anklager ble rettet mot Paulus?

10 I Cæsarea ble Paulus holdt «under bevoktning i Herodes’ pretorianske palass» i påvente av at anklagerne fra Jerusalem skulle komme. (Apg 23:35) Fem dager senere kom de – øverstepresten Ananias, en offentlig taler som het Tertullus, og noen eldste. Tertullus begynte talen sin med å lovprise Feliks for det han gjorde for jødene, tydeligvis for å smigre ham og vinne hans gunst. * Da Tertullus så kom til saken, omtalte han Paulus som «en pest og en som egger til opprør blant alle jødene på hele den bebodde jord, og en som står i spissen for nasareernes sekt, en som også forsøkte å vanhellige templet, og som vi grep». De andre jødene «sluttet . . . seg til angrepet og hevdet at det forholdt seg slik med disse ting». (Apg 24:5, 6, 9) Å egge til opprør, stå i spissen for en farlig sekt og vanhellige templet – dette var alvorlige anklager, anklager som man kunne bli dømt til døden for!

11, 12. Hvordan imøtegikk Paulus de anklagene som ble rettet mot ham?

11 Paulus fikk nå lov til å tale. ’Jeg forsvarer meg gjerne,’ sa han. Han avviste anklagene klart og tydelig. Han hadde ikke vanhelliget templet, og han hadde heller ikke forsøkt å egge til opprør. Han gjorde det klart  at det faktisk var «nokså mange år» da han ikke hadde vært i Jerusalem, men at han så hadde kommet med barmhjertighetsgaver – bidrag til kristne som var fattige, kanskje på grunn av hungersnød eller forfølgelse. Paulus påpekte at han var «seremonielt renset» før han gikk inn i templet, og at han bevisst hadde anstrengt seg for ikke å begå «noen overtredelse mot Gud og mennesker». – Apg 24:10–13, 16–18.

12 Paulus innrømmet imidlertid at han ytet sine forfedres Gud hellig tjeneste «i samsvar med den vei som de kaller en ’sekt’». Men han slo fast at han trodde på «alt det som er framsatt i Loven og står skrevet i Profetene». Og i likhet med sine anklagere håpet han på «en oppstandelse av både de rettferdige og de urettferdige». Paulus utfordret så dem som anklaget ham: «La mennene her selv si hvilken urett de fant da jeg stod for Sanhedrinet, bortsett fra det med denne ene uttalelsen som jeg ropte ut da jeg stod iblant dem: ’Det er på grunn av de dødes oppstandelse jeg i dag blir dømt framfor dere!’» – Apg 24:14, 15, 20, 21.

13–15. Hvorfor er Paulus et godt eksempel når det gjelder å avlegge et modig vitnesbyrd overfor verdslige myndigheter?

13 Hvis vi noen gang skulle bli ført fram for verdslige myndigheter på grunn av vår religion og bli falskelig anklaget for å være opprørere eller medlemmer av en «farlig sekt», kan vi tenke på Paulus som et godt eksempel. Han kom ikke med smigrende ord for å innynde seg hos stattholderen, slik Tertullus gjorde. Han opptrådte i stedet rolig og respektfullt. Han valgte sine ord med omhu og la fram saken på en klar og sannferdig måte. Han nevnte at de ’jødene fra distriktet Asia’ som hadde anklaget ham for å vanhellige templet, ikke var til stede, og at  han juridisk sett hadde rett til å møte dem og høre anklagene deres. – Apg 24:18, 19.

14 Det vi først og fremst bør merke oss, er at Paulus ikke lot være å avlegge vitnesbyrd om sin tro. Modig fortalte han nok en gang om sin tro på oppstandelsen, det temaet som hadde skapt så store opptøyer da han stod for Sanhedrinet. (Apg 23:6–10) Hvorfor la han vekt på oppstandelseshåpet i sin forsvarstale? Fordi han forkynte om Jesus og hans oppstandelse fra de døde, og det var noe disse motstanderne ikke ville akseptere. (Apg 26:6–8, 22, 23) Ja, det var oppstandelsen – eller nærmere bestemt, troen på Jesus og hans oppstandelse – saken dreide seg om.

15 Vi kan i likhet med Paulus også avlegge et modig vitnesbyrd og finne styrke i det Jesus sa til sine disipler: «Dere skal bli gjenstand for alles hat for mitt navns skyld. Men den som har holdt ut til enden, han skal bli frelst.» Trenger vi å være bekymret for hva vi skal si? Nei, for Jesus kom med denne forsikringen: «Når de fører dere av sted for å overgi dere, vær da ikke på forhånd bekymret for hva dere skal si; men hva som enn blir gitt dere i samme stund, det skal dere si, for det er ikke dere som taler, men den hellige ånd.» – Mark 13:9–13.

’Feliks ble skremt’ (Apg 24:22–27)

16, 17. (a) Hva sa og gjorde Feliks under rettssaken mot Paulus? (b) Hvorfor kan det være at Feliks ble skremt, men hvorfor fortsatte han å sende bud etter Paulus?

16 Dette var ikke første gang stattholderen Feliks hørte om den kristne tro. Beretningen sier: «Feliks, som kjente nokså nøye til de ting som gjaldt denne Veien [et uttrykk som ble brukt om kristendommen i den første tiden], begynte å avvise mennene og sa: ’Når Lysias, den militære befalingsmannen, kommer ned, skal jeg treffe en avgjørelse i disse sakene som angår dere.’ Og han gav offiseren ordre om at mannen skulle holdes i forvaring og ha noe lempeligere varetektsvilkår, og at han ikke skulle forby noen av hans egne å være til tjeneste for ham.» – Apg 24:22, 23.

17 Noen dager senere «kom Feliks sammen med sin hustru Drusilla, som var jødinne, og han sendte bud etter Paulus og hørte på ham angående troen på Kristus Jesus». (Apg 24:24) Men da Paulus talte om «rettferdighet og selvkontroll og den kommende dom, ble Feliks skremt», kanskje fordi samvittigheten plaget ham på grunn av alt det onde han hadde gjort. Så han sendte Paulus bort og sa: «Gå bort for denne gang, men når jeg får en beleilig tid, skal jeg sende bud etter deg igjen.» Feliks sendte bud etter Paulus flere ganger, ikke fordi han ønsket å lære sannheten, men fordi han håpet at Paulus ville bestikke ham. – Apg 24:25, 26.

18. Hvorfor talte Paulus til Feliks og hans hustru om «rettferdighet og selvkontroll og den kommende dom»?

 18 Hvorfor talte Paulus til Feliks og hans hustru om «rettferdighet og selvkontroll og den kommende dom»? Husk at de ønsket å vite hva «troen på Kristus Jesus» innebar. Paulus, som visste hvor umoralske, onde og urettferdige de var, gjorde det klart hvilke krav som stilles til alle som ønsker å bli Jesu etterfølgere. Det Paulus sa, viser hvilken sterk kontrast det er mellom Guds rettferdige normer og den måten Feliks og hans hustru levde på. Dette burde ha hjulpet dem til å forstå at alle mennesker står til regnskap overfor Gud for det de tenker, sier og gjør, og at den dommen de kunne vente seg fra Gud, var av langt større betydning enn den dommen som skulle felles i saken mot Paulus. Det er derfor ikke rart at Feliks ble skremt!

19, 20. (a) Hva bør vi gjøre når de vi forkynner for, virker interessert, men egentlig ikke ønsker å forandre livet sitt i samsvar med sannheten? (b) Hvordan vet vi at Feliks ikke var en venn av Paulus?

19 Når vi forkynner, kan det være at vi møter noen som er som Feliks. Til å begynne med kan det virke som om de er interessert i sannheten, men de ønsker ikke å forandre livet sitt i samsvar med det de lærer. Vi går med rette varsomt fram når vi har med slike personer å gjøre. Likevel kan vi taktfullt fortelle om Guds rettferdige normer, slik Paulus gjorde. Kanskje sannheten vil røre ved deres hjerte. Hvis det på den annen side viser seg at de ikke har noe ønske om å forlate en syndig kurs, lar vi dem være og leter i stedet etter dem som virkelig søker sannheten.

20 Etter hvert viste det seg hva som var Feliks’ egentlige hjertetilstand: «Da to år var gått, ble Feliks etterfulgt av Porkius Festus; og fordi Feliks ønsket å innynde seg hos jødene, etterlot han Paulus bundet.» (Apg 24:27) Feliks var så visst ingen venn av Paulus. Han visste at de som fulgte «Veien», verken var opprørere eller revolusjonærer. (Apg 19:23) Han visste også at Paulus ikke hadde brutt noen romersk lov. Men for å «innynde seg hos jødene» sørget han likevel for at apostelen ble holdt i forvaring.

21. Hvordan gikk det med Paulus etter at Porkius Festus ble stattholder, og hva bidrog uten tvil til å styrke ham?

21 Som det framgår av det siste verset i Apostlenes gjerninger, kapittel 24, var Paulus fremdeles i fangenskap da Porkius Festus etterfulgte Feliks som stattholder. Dette var starten på en rekke forhør, og Paulus ble sendt fra den ene øvrighetspersonen til den andre. Ja, denne modige apostelen ble virkelig «slept fram for konger og stattholdere». (Luk 21:12) Som vi skal se, skulle han senere komme til å avlegge vitnesbyrd for datidens mektigste hersker. Gjennom alt dette vaklet Paulus aldri i troen. Han fortsatte uten tvil å hente styrke i Jesu ord: «Vær ved godt mot!»

^ avsn. 10 Tertullus takket Feliks for den ’store fred’ nasjonen erfarte på grunn av ham. Men sannheten er at det var mindre fred i Judea under Feliks enn under noen annen stattholder i perioden fram til opprøret mot Roma. At jødene følte «den største takknemlighet» for de reformene Feliks hadde innført, var også langt fra sannheten. Feliks ble i virkeligheten foraktet av jøder flest, for han var grusom og undertrykkende, og han slo hardt ned på opprør. – Apg 24:2, 3.