Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

Hvorfor må jeg være så syk?

Hvorfor må jeg være så syk?

 KAPITTEL 8

Hvorfor må jeg være så syk?

«Når du er ung, føler du deg uovervinnelig. Men når du får en alvorlig sykdom, mister du plutselig den følelsen. Du føler at du er blitt gammel over natten.» – Jason.

SOM 18-åring fikk Jason vite at han hadde Crohns sykdom, en smertefull og avkreftende tarmsykdom. Kanskje du også har en kronisk sykdom eller en funksjonshemning. Å gjøre ting som er en enkel sak for andre – som å kle på seg, spise og gå på skolen – krever kanskje enorme anstrengelser.

Et kronisk helseproblem kan få deg til å føle det som om du er sperret inne i et fengsel og har begrenset frihet. Det kan være at du føler deg ensom. Kanskje du til og med begynner å lure på om du har gjort noe som er galt i Guds øyne, eller om Gud setter din trofasthet på prøve på en spesiell måte. Men Bibelen sier: «Gud kan ikke prøves med onde ting, og han  prøver heller ikke selv noen med onde ting.» (Jakob 1: 13) Sykdom hører ganske enkelt med til livet som menneske nå, og vi blir alle ’rammet av tid og uforutsett hendelse’. – Forkynneren 9: 11.

Det er godt å vite at Jehova Gud har lovt at det skal komme en ny verden, der «ingen innbygger skal si: ’Jeg er syk’». (Jesaja 33: 24) Han har til og med lovt at de døde skal få livet tilbake, slik at de også får muligheten til å oppleve den nye verden. (Johannes 5: 28, 29) Men hvordan kan du i mellomtiden gjøre det beste ut av den situasjonen du er i?

Prøv å være positiv. Bibelen sier: «Et hjerte som gleder seg, er god medisin.» (Ordspråkene 17: 22) Noen føler kanskje at det ikke passer seg å le og være glad når man har en alvorlig sykdom. Men humoristisk sans og hyggelig selskap kan virke oppkvikkende og øke livslysten. Så tenk over hva du kan gjøre for å få mer glede i livet. Husk at egenskapen glede er en del av Guds ånds frukt. (Galaterne 5: 22) Guds ånd kan hjelpe deg til å føle glede selv om du sliter med sykdom. – Salme 41: 3.

Sett deg realistiske mål. «Visdommen er hos de beskjedne,» sier Bibelen. (Ordspråkene 11: 2) Det at du beskjedent er klar over hvor grensene går for hva du kan greie, vil hjelpe deg til verken å være dumdristig eller overforsiktig. Hvis din tilstand tillater det, kan for eksempel  passende fysisk aktivitet bidra til at du føler deg bedre. Mange helseinstitusjoner har derfor et opplegg for fysioterapi for unge pasienter. I mange tilfeller kan riktig trening ikke bare være bra fysisk sett, men også være bra for humøret. Poenget er: Vurder din situasjon ærlig, og sett deg realistiske mål.

Lær deg å takle kommentarer fra andre. Hva om noen kommer med ubetenksomme kommentarer om din sykdom eller funksjonshemning? Bibelen sier: «Fest . . . ikke ditt hjerte ved alle de ord som folk kan tale.» (Forkynneren 7: 21) Noen ganger er den beste måten å takle slike kommentarer på rett og slett å ignorere dem. Eller kanskje du kan komme folk i forkjøpet og avverge at det oppstår en ubehagelig situasjon. Hvis du for eksempel sitter i rullestol og det virker som om andre føler seg usikre når de ser deg, kan du prøve å gjøre det lettere for dem ved å si: «Du lurer sikkert på hvorfor jeg sitter i rullestol. Vil du vite hvorfor?»

Ikke gi opp. Da Jesus måtte gjennomgå store lidelser, bad han til Gud og stolte på ham. Han konsentrerte seg om sin glederike framtid istedenfor om smertene. (Hebreerne 12: 2) Han lærte av de vanskelighetene han gjennomgikk. (Hebreerne 4: 15, 16; 5: 7–9) Han tok imot hjelp og oppmuntring. (Lukas 22: 43) Han var mer opptatt av andres ve og vel enn av sine egne lidelser. – Lukas 23: 39–43; Johannes 19: 26, 27.

Jehova ’har omsorg for deg’

Uansett hva det er du sliter med, har du ingen grunn til å tro at Gud betrakter deg som mindre verdifull. Tvert imot. Jehova ser på dem som anstrenger seg for å gjøre hans vilje, som dyrebare  og verdifulle. (Lukas 12: 7) Han ’har omsorg for deg’ som enkeltperson og vil gjerne bruke deg i sin tjeneste – til tross for din sykdom eller funksjonshemning. – 1. Peter 5: 7.

Så ikke la frykt eller usikkerhet hindre deg i å gjøre ting du ønsker å gjøre, og ting du trenger å gjøre. Stol alltid på at Jehova Gud vil støtte deg. Han forstår hvilke behov du har, og hvordan du føler det. Han kan dessuten gi deg «den kraft som er over det normale», for å hjelpe deg til å holde ut. (2. Korinter 4: 7) Kanskje du med tiden vil ha den samme optimistiske innstillingen som Timothy, som fikk diagnosen ME da han var 17 år. Han sier: «Det står i 1. Korinter 10: 13 at Jehova ikke vil la oss gjennomgå mer enn vi kan tåle. Jeg tenker at hvis min  Skaper er sikker på at jeg kan klare denne prøvelsen, hvordan kan da jeg driste meg til å mene noe annet?»

Hvis en du kjenner, har en sykdom eller funksjonshemning

Hva om du selv er frisk, men kjenner en som har en sykdom eller funksjonshemning? Hvordan kan du hjelpe ham eller henne? Det viktigste er å vise «samfølelse» og ha «inderlig medfølelse». (1. Peter 3: 8) Prøv å forstå hva han eller hun gjennomgår. Se utfordringene gjennom hans eller hennes øyne, ikke dine. Nina, som er født med ryggmargsbrokk, sier: «Fordi jeg har liten kropp og sitter i rullestol, er det noen som snakker til meg som om jeg var et barn, og da kan jeg bli litt motløs. Men andre tar seg bryet med å sette seg ned for å snakke med meg, slik at vi er i samme øyehøyde. Det er noe jeg setter stor pris på!»

Hvis du ser lenger enn til den sykdommen eller funksjonshemningen andre har, vil du oppdage at de på mange måter er akkurat som deg. Og tenk – ved det du sier, kan du ’gi dem del i en åndelig gave’! Når du gjør det, får du noe igjen for det selv også, for det vil «bli en utveksling av oppmuntring». – Romerne 1: 11, 12.

LES MER OM DETTE EMNET I BIND 1, KAPITTEL 13

NØKKELSKRIFTSTED

På den tiden skal ingen innbygger si: «Jeg er syk.»– Jesaja 33: 23, 24.

TIPS

Kunnskap reduserer frykten for det ukjente. Så finn ut så mye som mulig om din sykdom eller funksjonshemning. Still legen din konkrete spørsmål hvis det er noe som er uklart for deg.

VISSTE DU . . . ?

Den sykdommen eller funksjonshemningen du har, er ikke en straff fra Gud. Den er et resultat av ufullkommenheten, som vi alle har arvet fra Adam. – Romerne 5: 12.

HANDLINGSPLAN!

For å fortsette å ha en positiv innstilling til tross for min sykdom eller funksjonshemning skal jeg ․․․․․

Ett realistisk mål jeg kan sette meg, er ․․․․․

Hvis noen sier noe sårende til meg om min sykdom eller funksjonshemning, vil jeg prøve å se det hele i et større perspektiv ved å ․․․․․

Hva jeg vil spørre moren og/eller faren min om i forbindelse med dette: ․․․․․

HVA MENER DU?

Hvordan kan du bruke det som står i dette kapitlet, til å hjelpe en som er funksjonshemmet eller har en kronisk sykdom?

Hvis du har en kronisk sykdom, hvilke positive ting kan du da tenke over for å gjøre det beste ut av situasjonen?

Hvordan vet du at sykdom ikke er et tegn på at Gud er misfornøyd med en?

 [Ramme/bilde på side 75]

DUSTIN, 22

«Jeg husker at jeg gråt i mammas armer da jeg fikk vite at jeg kom til å måtte sitte i rullestol. Jeg var bare åtte år.

Jeg har muskeldystrofi. Jeg må ha hjelp til å kle på meg, til å dusje og til å spise. Jeg kan ikke løfte armene i det hele tatt. Men jeg lever et aktivt og godt liv, og jeg har mye å være takknemlig for. Jeg er regelmessig ute i tjenesten, og jeg er menighetstjener. Tanken på at jeg må ’takle’ noe spesielt, streifer meg ikke engang. I tjenesten for Jehova er det alltid noe å gjøre og å glede seg til. Og jeg gleder meg selvfølgelig til Guds nye verden, da jeg skal ’klatre som en hjort’.» – Jesaja 35: 6.

[Ramme/bilde på side 75]

TOMOKO, 21

«Jeg var bare fire år da legen sa til meg at jeg måtte ta insulinsprøyter resten av livet.

Det er en utfordring for diabetikere å holde blodsukkeret på et jevnt nivå. Ofte kan jeg ikke spise når jeg vil, og når jeg ikke vil, må jeg. Til nå har jeg fått cirka 25 000 injeksjoner, så huden min er hard flere steder på armene og lårene. Men foreldrene mine har alltid hjulpet meg til å gjøre det beste ut av situasjonen. De har alltid vært glade og positive og har lært meg å sette pris på åndelige ting. Jehova har vært god mot meg. Da helsen min tillot det, bestemte jeg meg for å vise min takknemlighet ved å begynne i heltidstjenesten.»

 [Ramme/bilde på side 76]

JAMES, 18

«Folk vet ikke hvordan de skal reagere når de møter en som er annerledes, og det er det jeg er.

Jeg har en sjelden form for veksthemning. Folk legger stor vekt på utseendet, så jeg prøver alltid å bevise at jeg ikke er et lite barn med mørk stemme. Istedenfor å sitte og sture over det jeg ikke er, prøver jeg å fokusere på det jeg er. Jeg synes jeg har et godt liv. Jeg studerer Bibelen og ber til Jehova om at han må støtte meg. Familien min er alltid der for å oppmuntre meg. Jeg gleder meg til den tiden kommer da Gud skal ta bort alle plager. I mellomtiden må jeg leve med min kortvoksthet, men jeg lar den ikke dominere livet mitt.»

[Ramme/bilde på side 76]

DANITRIA, 16

«Jeg skjønte at noe måtte være galt, når bare det å løfte et glass vann gjorde så vondt.

Jeg har fibromyalgi. Det betyr mye smerter og frustrasjon. Som tenåring vil jeg gjerne gjøre det samme som vennene mine, men alt er vanskeligere nå enn det var før. Bare det å sovne kan ta evigheter! Men jeg har lært at jeg med Jehovas hjelp kan få til ting til tross for sykdommen. Jeg har faktisk klart å bruke mer tid i tjenesten som hjelpepioner. Det var ikke lett, men jeg klarte det. Jeg prøver å gjøre mitt beste. Jeg må lytte til kroppen og ta hensyn til mine begrensninger. Skulle jeg glemme det, har jeg alltid mamma som minner meg på det!»

 [Ramme/bilde på side 77]

ELYSIA, 20

«Jeg fikk toppkarakterer på skolen. Nå er det en utfordring bare å lese en enkel setning, og noen ganger blir jeg nedtrykt på grunn av det.

Når man har ME, er det vanskelig å gjøre helt enkle ting. Ofte er det umulig bare å komme seg opp av sengen. Men jeg har aldri latt sykdommen få bestemme hvem jeg er. Jeg leser Bibelen hver dag, selv om jeg ikke skulle klare å lese mer enn noen få vers eller kanskje må få en i familien til å lese for meg. Jeg er veldig takknemlig mot familien min. Pappa takket til og med nei til et privilegium i forbindelse med et stevne for å kunne hjelpe meg med å være til stede. Han beklaget seg aldri over det. Han sa at det største privilegiet for ham er å kunne ta seg av familien sin.»

[Ramme/bilde på side 77]

KATSUTOSHI, 20

«Plutselig, i panikk, kan jeg begynne å skrike og å riste kraftig, og jeg kan til og med kaste ting rundt meg og slå i stykker ting.

Jeg har hatt epilepsi siden jeg var fem år. Jeg har hatt anfall opptil sju ganger i måneden. Jeg må ta medisin hver dag, og som følge av det blir jeg fort trøtt og sliten. Men jeg prøver å tenke på andre, ikke bare på meg selv. I menigheten min er det to heltidstjenere på min alder som har vært til stor støtte. Da jeg gikk ut av skolen, begynte jeg å bruke mer tid i tjenesten. Epilepsi er en daglig kamp. Men når jeg er nedfor, sørger jeg for å få nok søvn. Dagen etter ser jeg lysere på livet.»

 [Ramme/bilde på side 78]

MATTHEW, 19

«Det er vanskelig å få respekt fra sine jevnaldrende når man ikke passer inn i deres definisjon av ’normal’.

Jeg skulle ønske jeg kunne være med på sport, men det kan jeg ikke. Jeg har cerebral parese, og bare det å gå er vanskelig. Men jeg fokuserer ikke på det jeg ikke kan gjøre. Jeg engasjerer meg i det jeg kan gjøre, for eksempel å lese. I Rikets sal kan jeg være meg selv uten å være redd for å bli satt i bås. Det er også en trøst å vite at Jehova er glad i meg for den jeg er innvendig. Jeg ser egentlig ikke på meg selv som en som er funksjonshemmet. Jeg ser på meg selv som en som må overvinne en ekstra og helt unik utfordring.»

[Ramme/bilde på side 78]

MIKI, 25

«Før kunne jeg holde på med idrett. Så, mens jeg fortsatt var tenåring, var det som om jeg plutselig ble gammel.

Jeg er født med atrieseptumdefekt – hull i hjertet. Symptomene begynte å vise seg da jeg var i tenårene. Jeg ble operert, men nå – seks år senere – blir jeg fortsatt fort sliten og har kronisk hodepine. Så jeg setter meg oppnåelige, kortsiktige mål. Ved stort sett å skrive brev og forkynne pr. telefon har jeg for eksempel klart å være heltidsforkynner. Sykdommen har også hjulpet meg til å utvikle egenskaper som jeg ikke hadde før, for eksempel tålmodighet og beskjedenhet.»

[Bilde på side 74]

Et kronisk helseproblem kan få deg til å føle det som om du er sperret inne i et fengsel – men Bibelen gir håp om at du skal bli befridd