Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

Tillegg – spørsmål foreldre stiller

Tillegg – spørsmål foreldre stiller

 TILLEGG

Spørsmål foreldre stiller

«Hvordan kan jeg få sønnen eller datteren min til å snakke med meg?»

«Bør jeg innføre innetider?»

«Hvordan kan jeg hjelpe datteren min til å få et likevektig syn på slanking?»

Dette er noen av de 17 spørsmålene som blir besvart i dette tillegget. Stoffet er delt inn i seks deler og har krysshenvisninger til kapitler i både bind 1 og bind 2 av De unge spør – tilfredsstillende svar.

Les igjennom stoffet. Snakk med ektefellen din om det, så sant det er mulig. Bruk så de rådene som blir gitt, for å hjelpe barna. De svarene du får her, er pålitelige. De er basert på Guds Ord, Bibelen, ikke på ufullkomne menneskers visdom. – 2. Timoteus 3:16, 17.

290  Kommunikasjon

297  Regler og grenser

302  Selvstendighet

307  Sex og dating

311  Vonde følelser

315  Åndelighet

  KOMMUNIKASJON

Gjør det egentlig noe om jeg krangler med ektefellen min eller barna mine?

Det er ikke til å unngå at det oppstår uoverensstemmelser i et ekteskap. Men dere må selv velge hvordan dere skal takle dem. Barn og ungdommer blir i høy grad berørt når foreldrene krangler. Dette er noe dere bør se alvorlig på, siden ekteskapet deres i virkeligheten fungerer som et forbilde som barna deres sannsynligvis vil følge hvis de selv gifter seg. Hvorfor ikke bruke uoverensstemmelser som en mulighet til å vise hvordan man kan løse konflikter på en god måte? Prøv å følge disse rådene:

Hør godt etter. Bibelen sier at «ethvert menneske skal være snar til å høre, sen til å tale, sen til vrede». (Jakob 1:19) Ikke gjør situasjonen verre ved å ’gjengjelde ondt med ondt’. (Romerne 12:17) Selv om det skulle virke som om ektefellen din ikke er villig til å lytte, kan du velge å gjøre det.

Gå inn for å forklare istedenfor å kritisere. Fortell på en rolig måte ektefellen din hvordan hans eller hennes oppførsel har virket på deg. («Jeg føler meg såret når du . . .») Motstå trangen til å anklage og kritisere. («Du bryr deg ikke om meg.» «Du hører aldri etter.»)

Ta en time-out. Noen ganger er det best å la saken ligge en stund og så fortsette diskusjonen når gemyttene har roet seg. Bibelen sier: «Begynnelsen på en strid er som når en slipper  løs vannmasser; trekk deg derfor tilbake før tretten bryter ut.» – Ordspråkene 17:14.

Be hverandre om unnskyldning – og også barna, hvis de er berørt. Brianne, som er 14 år, sier: «Noen ganger når foreldrene mine har kranglet, ber de meg og storebroren min om unnskyldning, for de vet hvordan det virker på oss.» Noe av det viktigste dere foreldre kan lære barna deres, er hvordan man på en ydmyk måte kan be om unnskyldning.

Men hva om problemet er det at du krangler med barna dine? Tenk over om du uten å mene det fyrer opp under krangelen. Se for eksempel på situasjonen i begynnelsen av kapittel 2, på side 15, i dette bindet. Kan du se hvordan moren til Rachel bidrog til krangelen? Hvordan kan du unngå å krangle med tenåringen din? Prøv dette:

● Unngå generaliserende påstander som: «Du gjør alltid . . .», eller: «Du gjør aldri . . .» Slike kommentarer fører bare til at sønnen eller datteren din kommer i forsvarsposisjon. Det er sannsynligvis bare overdrivelser, og det vet tenåringen. Han eller hun vet kanskje også at generaliserende påstander egentlig har mer med ditt sinne enn med hans eller hennes uansvarlighet å gjøre.

● Istedenfor å komme med kontante uttalelser som begynner med «du», kan du prøve å gi uttrykk for hvordan tenåringens oppførsel virker på deg. For eksempel: «Jeg føler . . . når du . . .» Tro det eller ei, men innerst inne er følelsene dine viktige for tenåringen din. Når du lar ham eller henne få vite hvordan du føler det, er det mer sannsynlig at du får tenåringen til å samarbeide. *

● Selv om det ikke er så lett, så behersk deg til du har fått temperamentet under kontroll. (Ordspråkene 29:22) Hvis det som forårsaker problemet, har med plikter å gjøre, så snakk om det. Skriv ned nøyaktig hva som ventes av ham eller henne, og hvis det er nødvendig, så gjør det klart hva som vil bli konsekvensene hvis forventningene dine ikke blir innfridd. Hør tålmodig  på det sønnen eller datteren din sier, selv om du føler at han eller hun har en gal oppfatning. De fleste tenåringer reagerer mer positivt når man lytter til dem enn når man kjefter på dem.

● Før du trekker den forhastede slutning at en opprørsk holdning har tatt overhånd hos tenåringen din, bør du innse at mye av det du legger merke til hos ham eller henne, er en del av en naturlig utvikling. Sønnen eller datteren din argumenterer kanskje for noe bare for å bevise at han eller hun er i ferd med å bli voksen. Motstå trangen til å engasjere deg i en diskusjon. Husk at den måten du reagerer på når du blir provosert, lærer tenåringen din noe. Vær et eksempel ved å vise tålmodighet og overbærenhet, og sønnen eller datteren din vil sannsynligvis etterligne deg. – Galaterne 5:22, 23.

SE BIND 1, KAPITTEL 2, OG BIND 2, KAPITTEL 24

Hvor mye bør barna få vite om fortiden min?

Tenk deg at du er i denne situasjonen: Du spiser middag sammen med ektefellen din, datteren din og noen venner av familien. I løpet av samtalen nevner en av gjestene en som du var sammen med – og slo opp med – før du traff ektefellen din. Datteren din holder nesten på å miste gaffelen. «Mener du at du har vært sammen med en annen?» gisper hun. Du har ikke sagt noe om dette til henne. Nå vil hun vite mer. Hva gjør du?

Det vil vanligvis være best å vise at du er glad for at sønnen eller datteren din stiller spørsmål. Den tiden han eller hun bruker til å stille spørsmål og til å høre på de svarene du gir, er jo tid dere bruker til å kommunisere – og de fleste foreldre vil være enige i at det er positivt.

Men nøyaktig hvor mye bør du fortelle sønnen eller datteren din om fortiden din? Det kan naturligvis være at du ønsker å holde tilbake pinlige opplysninger. Men når det er passende, kan det å fortelle om noe av det du har kjempet med, være til hjelp for barna dine. Hvordan det?

 Tenk over et eksempel. Apostelen Paulus sa en gang om seg selv: «Når jeg ønsker å gjøre det som er rett, er det onde til stede hos meg. . . . Jeg elendige menneske!» (Romerne 7:21–24) Disse ordene var inspirert av Jehova Gud og ble nedskrevet og bevart i Bibelen for at vi skulle ha nytte av dem. Og vi har virkelig nytte av dem, for hvem kjenner seg ikke igjen i Paulus’ ærlige uttalelse?

På lignende måte kan det at barna dine får høre om dine gode valg og om dine feil, hjelpe dem til lettere å kjenne seg igjen i deg. Du vokste riktignok opp i en helt annen tid. Men selv om tidene har forandret seg, har ikke den menneskelige natur gjort det – og heller ikke Bibelens prinsipper. (Salme 119:144) Det at du snakker med tenåringen om de utfordringene du har møtt – og om hvordan du har overvunnet dem – kan hjelpe ham eller henne til å takle sine problemer. En ung mann som heter Cameron, sier: «Når du oppdager at foreldrene dine har møtt utfordringer som ligner på dine, skjønner du at foreldrene dine ikke er så mye annerledes enn deg.» Han legger til: «Neste gang du har et problem, lurer du på om foreldrene dine har vært igjennom det også.»

En liten advarsel: Du trenger ikke alltid å avslutte med veiledning når du har fortalt noe. Du er kanskje redd for at tenåringen din skal trekke en gal konklusjon eller til og med føle at han eller hun har rett til å gjøre lignende feil selv. Men istedenfor å komme med en oppsummering av hva du vil at tenåringen skal lære av samtalen («Det er derfor du aldri må . . .»), kan du heller kort si hvordan du føler det. («Når jeg nå ser tilbake, skulle jeg ønske at jeg ikke hadde gjort det og det, fordi . . .») Sønnen eller datteren din kan på den måten lære mye verdifullt av det du har opplevd, uten å føle at han eller hun har fått en moralpreken. – Efeserne 6:4.

SE BIND 1, KAPITTEL 1

Hvordan kan jeg få sønnen eller datteren min til å snakke med meg?

Da barna dine var små, snakket de sannsynligvis med deg om alt. Hvis du spurte dem om noe, svarte de med én gang.  Ofte trengte du faktisk ikke å spørre om noen ting – ordene bare rant ut av dem. Som en kontrast til det kan det å få tenåringene til å snakke, virke like nytteløst som å prøve å få opp vann fra en tørr brønn. «De snakker med vennene sine», sier du til deg selv. «Hvorfor vil de ikke snakke med meg?»

Ikke trekk den konklusjon at det at tenåringene ikke vil snakke med deg, er et tegn på avvisning, eller på at de ikke vil at du skal være en del av livet deres. I denne fasen trenger de deg faktisk mer enn noen gang. Og det som er positivt, er at undersøkelser viser at de fleste tenåringer setter pris på råd fra foreldrene sine – faktisk enda mer enn råd fra andre unge eller fra mediene.

Hvorfor nøler de da med å fortelle deg hva de tenker på? Merk deg det noen ungdommer sier om hvorfor de lar være å snakke med foreldrene sine. Så kan du stille deg selv de spørsmålene som står etter uttalelsene, og slå opp skriftstedene.

«Jeg synes det er vanskelig å gå til pappa, for han har så mye å gjøre både på jobben og i menigheten. Det virker egentlig som om det aldri passer å snakke med ham.» – Andrew.

Har jeg uten å være klar over det gitt barna mine inntrykk av at jeg har det for travelt til å snakke med dem? Hva kan jeg i så fall gjøre for å bli mer tilnærmelig? Når kan jeg regelmessig sette av litt tid til å snakke med barna mine? – 5. Mosebok 6:7.

«Jeg gråt da jeg fortalte moren min om en krangel jeg hadde hatt på skolen. Jeg ville at hun skulle trøste meg, men isteden kjeftet hun bare på meg. Etter det har jeg ikke snakket med henne om noe viktig.» – Kenji.

Hvordan reagerer jeg når barna mine kommer til meg med et problem? Selv når det er på sin plass å irettesette dem, kan jeg da lære å stoppe opp og lytte med empati før jeg gir veiledning? – Jakob 1:19.

«Selv om foreldre sier at vi kan snakke sammen uten at de skal bli sinte, så blir de nesten alltid det likevel. Da føler tenåringen seg sviktet.» – Rachel.

 Hvis min første reaksjon når tenåringen min forteller meg noe, er at jeg blir opprørt, hvordan kan jeg da beherske meg? – Ordspråkene 10:19.

«Ofte når jeg åpnet meg for mamma og snakket med henne om veldig private ting, fortalte hun det videre til venninnene sine med én gang. Det tok lang tid før jeg klarte å stole på henne igjen.» – Chantelle.

Tar jeg hensyn til tenåringens følelser ved ikke å fortelle videre private ting som han eller hun har fortalt meg i fortrolighet? – Ordspråkene 25:9.

«Det er mange ting jeg gjerne vil snakke med foreldrene mine om. Jeg trenger bare litt hjelp fra dem til å komme i gang.» – Courtney.

Kan jeg ta initiativet til å snakke med sønnen eller datteren min? Når kan det passe best å ta en prat? – Forkynneren 3:7.

Som forelder har du alt å vinne på å bygge bro mellom deg og tenåringen din ved å kommunisere med ham eller henne. Tenk over det 17 år gamle Junko i Japan opplevde. Hun sier: «En gang innrømmet jeg overfor moren min at jeg likte meg bedre sammen med skolekameratene mine enn sammen med andre kristne. Dagen etter lå det et brev fra henne på skrivebordet mitt. I brevet fortalte hun meg at hun også hadde følt det på den måten. Hun minnet meg om personer i Bibelen som tjente Gud selv om de ikke hadde noen å være sammen med som kunne oppmuntre dem. Hun roste meg også for at jeg hadde anstrengt meg for å få venner som hadde god virkning på meg. Jeg var overrasket over å få vite at det ikke bare var jeg som hadde hatt dette problemet. Moren min hadde også hatt et slikt problem, og jeg var så glad for å få vite det at jeg gråt. Jeg ble veldig oppmuntret av det hun fortalte meg, og jeg ble styrket til å gjøre det som er rett.»

Som moren til Junko fant ut, åpner tenåringer seg gjerne for foreldrene når de blir forsikret om at de ikke vil bli latterliggjort eller kritisert når de forteller hva de tenker og føler. Men hva kan du gjøre hvis tenåringen din virker irritert eller til og med sint når han eller hun snakker til deg? Motstå tendensen til å  ta igjen. (Romerne 12:21; 1. Peter 2:23) Selv om det kan være vanskelig, bør du heller vise ved ditt eget eksempel hvordan du forventer at tenåringen din skal snakke og oppføre seg.

Husk dette: Tenåringer, som er i ferd med å bli voksne, befinner seg i en overgangsfase. Eksperter har lagt merke til at tenåringer i løpet av denne perioden har en tendens til å ha en varierende oppførsel – i én situasjon oppfører de seg som om de skulle være eldre enn de er, og i en annen situasjon oppfører de seg mer som et barn. Hvis du legger merke til dette hos tenåringen din, hva kan du da gjøre – spesielt når han eller hun oppfører seg mer barnslig enn det alderen skulle tilsi?

Motstå fristelsen til å komme med skarp kritikk, og unngå å bli dratt inn i en barnslig krangel. Appeller heller til tenåringen din som til en som er på vei til å bli voksen. (1. Korinter 13:11) Hvis den barnslige siden ved tenåringen din for eksempel kommer til overflaten, og han eller hun sier: «Hvorfor maser du alltid på meg?» kan du bli fristet til å reagere med sinne. Men hvis du gjør det, har du mistet kontrollen over samtalen, og det hele vil sannsynligvis ende med en krangel. Du kan heller ganske enkelt si: «Det virker som om du er veldig ute av deg. Kan vi ikke snakke om dette senere, når du har roet deg litt?» På den måten beholder du kontrollen. Det er nå klart for en samtale istedenfor en krangel.

SE BIND 1, KAPITLENE 1 OG 2

  REGLER OG GRENSER

Bør jeg innføre innetider?

Som en hjelp til å finne svar på det spørsmålet så tenk deg at du er i denne situasjonen: Sønnen din skulle ha vært hjemme for en halvtime siden. Du hører inngangsdøren gå sakte opp. «Han håper at jeg har gått og lagt meg», tenker du. Men det har du selvfølgelig ikke. Du har faktisk sittet og ventet på ham helt fra det klokkeslettet han skulle ha vært hjemme. Døren er nå åpen, og dere får øyekontakt. Hva vil du si? Hva vil du gjøre?

Du har flere muligheter. Du kan la være å gjøre et stort nummer av saken. «Gutter er gutter», tenker du kanskje. Du kan også gå til den andre ytterligheten og si: «Du får aldri gå ut om kvelden mer!» Men istedenfor å forhaste deg bør du først høre hva sønnen din har å si, i tilfelle han har en gyldig grunn til å komme for sent. Så kan du bruke det som har skjedd, som en anledning til å lære sønnen din noe viktig. Hvordan?

Forslag: Si til tenåringen din at du vil snakke med ham eller henne om saken neste dag. Velg så et passende tidspunkt da dere kan sette dere ned og snakke om hvordan problemet skal løses. Noen foreldre har prøvd dette: Hvis sønnen eller datteren deres kommer hjem senere enn avtalt, fastsetter de tidspunktet for når han eller hun må komme hjem neste gang, til en halvtime tidligere. Hvis tenåringen din på den annen side pleier å komme hjem i tide og på den måten har vist seg å være pålitelig, vil du kanskje vurdere å gi ham eller henne litt  større frihet – noen ganger vil du kanskje til og med forlenge den tiden han eller hun får være ute om kvelden. Det er viktig at tenåringen er klar over når du forventer at han eller hun skal komme hjem, og hvilke konsekvenser det vil få å komme for sent. Og så må du holde fast ved det du har sagt.

Men legg merke til at Bibelen sier: «La deres rimelighet bli kjent for alle mennesker.» (Filipperne 4:5) Så før du fastsetter innetider for barna dine, vil du kanskje drøfte saken med dem og la dem få foreslå et tidspunkt og forklare hvorfor de foretrekker det. Vurder forslaget. Hvis sønnen eller datteren din har vist seg å være ansvarsbevisst, kan du kanskje gå med på de ønskene han eller hun har, så sant de ikke er urimelige.

Punktlighet er en del av livet. Når foreldre fastsetter innetider for barna sine, hjelper de dem ikke bare til å unngå problemer. De lærer dem også noe som de vil ha nytte av lenge etter at de har flyttet hjemmefra, nemlig punktlighet. – Ordspråkene 22: 6.

SE BIND 1, KAPITTEL 3, OG BIND 2, KAPITTEL 22

Hvordan kan jeg takle konflikter om klær med barna mine?

Tenk over situasjonen på side 77 i dette bindet. Forestill deg at Heather er datteren din. Du kan ikke unngå å legge merke til det minimale antrekket hun har på seg – en ser for mye av alt, etter din mening. Du reagerer umiddelbart og sier: «Gå opp og skift, unge dame – ellers går du ingen steder!» En slik reaksjon kan nok gi resultater. Datteren din har jo ikke noe annet valg enn å føye seg. Men hvordan kan du lære henne å skifte tenkemåte og ikke bare klær?

● Husk for det første dette: Konsekvensene av en ubeskjeden klesdrakt er noe som burde bekymre tenåringen din like mye som det bekymrer deg. Innerst inne ønsker ikke tenåringen å dumme seg ut eller å invitere til uønsket oppmerksomhet. Understrek tålmodig at en ubeskjeden stil i virkeligheten  ikke er flatterende, og forklar hvorfor. * Kom med alternativer.

● For det andre: Vær rimelig. Spør deg selv: «Er dette plagget i strid med et bibelsk prinsipp, eller er det bare et spørsmål om personlig smak?» (2. Korinter 1:24; 1. Timoteus 2:9, 10) Hvis det er en smakssak, kan du da la ham eller henne få gå med det?

● For det tredje: Ikke bare fortell tenåringen din hva slags klesstiler som ikke er akseptable. Hjelp ham eller henne til å finne klær som er passende. Du kan kanskje bruke arbeidsarkene på sidene 82 og 83 i dette bindet når du resonnerer med sønnen eller datteren din. Det vil være tiden og anstrengelsene vel verdt.

SE BIND 1, KAPITTEL 11

Bør jeg la sønnen eller datteren min få lov til å spille elektroniske spill?

Elektroniske spill har forandret seg veldig mye siden du var i tenårene. Hvordan kan du som forelder hjelpe barna dine til å bli klar over de potensielle farene og unngå dem?

Det vil ikke ha mye for seg å fordømme hele spillindustrien eller dogmatisk påstå at det å spille dataspill er helt bortkastet tid. Husk at ikke alle spill er av tvilsom karakter. Men de kan være avhengighetsskapende. Finn derfor ut hvor mye tid sønnen eller datteren din bruker på disse spillene. Vurder også hvilken type spill det ser ut til at han eller hun liker spesielt godt. Du kan også spørre ham eller henne:

● Hvilket spill er mest populært blant klassekameratene dine?

● Hva går det spillet ut på?

● Hvorfor tror du det er så populært?

 Du vil kanskje oppdage at barna vet mer om dataspill enn du var klar over! Kanskje de til og med har spilt spill som sjokkerer deg. I så fall bør du ikke overreagere. Bruk heller anledningen til å hjelpe dem til å utvikle sine oppfatningsevner. – Hebreerne 5:14.

Still spørsmål som kan hjelpe sønnen eller datteren din til å finne ut hvorfor han eller hun har lyst til å spille det spillet som du har innvendinger mot. Du kan for eksempel spørre:

● Føler du deg utenfor fordi du ikke får lov til å spille det spillet?

Det kan være at noen ungdommer spiller et bestemt spill for å ha noe å snakke med sine jevnaldrende om. Hvis det er tilfellet med tenåringen din, vil du sannsynligvis ikke håndtere situasjonen på samme måte som du ville ha gjort hvis du hadde oppdaget at han eller hun var tiltrukket av spill som inneholder vold eller sex. – Kolosserne 4:6.

Men hva om tenåringen din er tiltrukket av de negative elementene i et spill? Noen unge er kanskje raske til å hevde at de ikke blir påvirket av den dataskapte, bloddryppende volden. De tenker: «Det at jeg gjør noe på skjermen, betyr ikke at jeg kommer til å gjøre det i virkeligheten.» Hvis det er slik sønnen eller datteren din tenker, kan du vise ham eller henne Salme 11:5. Som det kommer fram der, er det ikke bare det at man er voldelig, som fører til Guds mishag, men også det at man elsker vold. Det samme prinsippet kan anvendes på seksuell umoral og alt annet som Guds Ord fordømmer. – Salme 97:10.

Hvis elektroniske spill er et problem for barna dine, så prøv dette:

● Ikke la barna spille dataspill når de er alene, for eksempel på rommet sitt.

● Sett grenser – for eksempel ingen spilling før de er ferdige med leksene, middagen eller andre viktige ting.

● Legg vekt på verdien av fysisk aktivitet.

 ● Se på når barna dine spiller – eller enda bedre: Spill sammen med dem av og til.

Hvis du skal hjelpe barna dine til å vurdere innholdet i et spill, må du selvfølgelig selv ha ryggen fri. Spør deg derfor: Hvilke TV-programmer og filmer ser jeg på? Dobbeltmoral er noe barna dine helt sikkert vil oppdage!

SE BIND 2, KAPITTEL 30

Hva om sønnen eller datteren min er avhengig av mobilen, datamaskinen eller annet elektronisk utstyr?

Bruker sønnen eller datteren din for mye tid på nettet, sender og leser han eller hun for mange tekstmeldinger, eller har han eller hun et bedre forhold til MP3-spilleren enn til deg? Hva kan du i så fall gjøre?

Én løsning kan ganske enkelt være å ta fra sønnen eller datteren din dette utstyret. Men ikke avskriv alle elektroniske medier som et onde. Du bruker sikkert elektronisk utstyr som dine foreldre ikke brukte. Så istedenfor bare å ta fra sønnen eller datteren din slikt utstyr – med mindre det er en nødvendig grunn til å gjøre det – kan du kanskje bruke en slik situasjon som en mulighet til å lære ham eller henne å bruke elektroniske medier på en fornuftig og likevektig måte. Hvordan kan du gjøre det?

Sett deg ned og snakk med sønnen eller datteren din. For det første bør du si hva som bekymrer deg. For det andre bør du lytte til det han eller hun har å si. (Ordspråkene 18:13) For det tredje bør dere prøve å komme fram til praktiske løsninger. Ikke vær redd for å sette klare grenser, men vær rimelig. En tenåring som heter Ellen, sier: «Da jeg hadde det problemet at jeg sendte meldinger hele tiden, tok ikke foreldrene mine telefonen fra meg – de gav meg heller retningslinjer. Den måten de taklet situasjonen på, har hjulpet meg til å være likevektig når det gjelder tekstmeldinger, også når foreldrene mine ikke er der og følger med på hva jeg gjør.»

 Hva om sønnen eller datteren din prøver å forsvare seg? Ikke tenk at den veiledningen du har gitt, ikke har nådd inn. Vær isteden tålmodig, og gi ham eller henne litt tid til å tenke over det du har sagt. Det er ikke så usannsynlig at han eller hun faktisk er enig med deg og vil gjøre de nødvendige forandringene. Mange unge har det på samme måte som en tenåring som heter Hailey. Hun sier: «Jeg ble først fornærmet da foreldrene mine sa at jeg var avhengig av datamaskinen min. Men senere, da jeg hadde fått tenkt meg om, skjønte jeg at de hadde rett.»

SE BIND 1, KAPITTEL 36

 SELVSTENDIGHET

Hvor mye frihet bør jeg gi sønnen eller datteren min?

Dette spørsmålet kan virke vanskelig når det kommer til ting som har med privatliv å gjøre. For eksempel: Sett at sønnen din er på rommet sitt, og at døren er lukket. Bør du gå rett  inn uten å banke på? Eller sett at datteren din gikk fra mobilen sin da hun skyndte seg av gårde til skolen. Bør du kikke på tekstmeldingene hennes?

Det er ikke lett å svare på slike spørsmål. Som forelder har du rett til å vite hva som skjer i livet til tenåringen din, og du er forpliktet til å beskytte ham eller henne. Men du kan ikke bestandig være en «helikopterforelder», en forelder som mistenksomt kretser over barnet og kontrollerer alt han eller hun gjør. Hvordan kan du finne den rette balansen?

For det første bør du være klar over at en tenårings ønske om privatliv ikke alltid betyr at han eller hun gjør noe galt. Det er ofte en normal del av det å bli voksen. Privatliv hjelper tenåringer til å «prøve vingene» ved å knytte egne vennskap og ved å tenke igjennom problemene sine og bruke ’sin fornuft’. (Romerne 12:1, 2) Privatliv hjelper dem til å utvikle tenkeevnen, en viktig egenskap for at de skal fungere som ansvarsbevisste voksne. Det gir dem også mulighet til å tenke grundig over ting før de tar avgjørelser eller svarer på vanskelige spørsmål. – Ordspråkene 15:28.

For det andre bør du innse at det å forsøke å detaljstyre tenåringens liv kan føre til irritasjon og opprør. (Efeserne 6:4; Kolosserne 3:21) Betyr det at du bør holde deg unna? Nei, for du er fortsatt forelder. Målet er imidlertid at tenåringen din skal få en oppøvd samvittighet. (5. Mosebok 6:6, 7; Ordspråkene 22:6) Til syvende og sist er veiledning mer virkningsfullt enn overvåkning.

For det tredje bør du snakke med sønnen eller datteren din om saken. Hør på det han eller hun har å si. Kan du kanskje av og til gi etter? La tenåringen få vite at du vil gi ham eller henne et visst mål av privatliv så lenge han eller hun viser seg å være til å stole på. Forklar hva som blir konsekvensene av ulydighet, og gjør som du har sagt, hvis det blir nødvendig. Husk at du kan gi tenåringen litt privatliv uten å gi slipp på rollen som en omsorgsfull forelder.

SE BIND 1, KAPITLENE 3 OG 15

 Når bør sønnen eller datteren min slutte på skolen?

«Lærerne mine er kjedelige!» «Jeg får altfor mye lekser!» «Jeg jobber hardt og får likevel bare ståkarakterer – jeg kan like godt gi opp!» På grunn av slike frustrasjoner har noen ungdommer mest lyst til å slutte på skolen før de har tilegnet seg de ferdighetene de trenger for å kunne forsørge seg selv. Hvis sønnen eller datteren din vil slutte på skolen, hva kan du da gjøre? Prøv dette:

Tenk over din egen holdning til utdanning. Syntes du at det å gå på skolen var bortkastet tid – som en «fengselsstraff» du måtte igjennom til den dagen da du kunne satse på viktigere mål? I så fall kan din holdning til det å lære ha smittet over på barna dine. Men faktum er at en allsidig utdanning vil hjelpe dem til å tilegne seg «praktisk visdom og tenkeevne» – egenskaper de trenger for å nå målene sine. – Ordspråkene 3:21.

Sørg for at forholdene ligger til rette. Noen som kunne ha fått bedre karakterer, vet rett og slett ikke hvordan de skal gjøre lekser – eller det kan være at omgivelsene ikke egner seg til lekselesing. Et bra sted å gjøre lekser kan være et ryddig bord med nok lys og nødvendige hjelpemidler, slik at man kan foreta undersøkelser. Du kan hjelpe sønnen eller datteren din til å gjøre framskritt – både i skolesammenheng og åndelig sett – ved å sørge for gode omgivelser, hvor han eller hun kan tenke over nye tanker og ideer. – Jevnfør 1. Timoteus 4:15.

Engasjer deg. Se på lærere og rådgivere som allierte, ikke som fiender. Ta kontakt med dem. Husk navnet deres. Snakk med dem om de målene og utfordringene sønnen eller datteren din har. Hvis han eller hun har problemer med karakterene, så prøv å finne ut hvorfor. For eksempel: Er sønnen eller datteren din redd for å bli mobbet hvis han eller hun gjør det bra på skolen? Er det et problem med en av lærerne? Hva med de forskjellige fagene? Sønnen eller datteren din bør føle at pensumet gir dem utfordringer, men det bør ikke være overveldende.  Eller kan problemet dreie seg om en underliggende fysisk årsak, for eksempel dårlig syn eller lærevansker?

Jo mer du engasjerer deg i opplæringen av sønnen eller datteren din, både i skolesammenheng og åndelig sett, jo større er sjansen for at han eller hun skal klare seg bra. – Salme 127:4, 5.

SE BIND 1, KAPITTEL 19

Hvordan kan jeg vite når sønnen eller datteren min er klar til å flytte hjemmefra?

Serena, som er sitert i kapittel 7 i dette bindet, er redd for å flytte hjemmefra. Hva er en av grunnene til det? Hun sier: «Selv når jeg vil kjøpe noe for mine egne penger, vil ikke faren min la meg gjøre det. Han sier at det er hans ansvar. Så bare tanken på å måtte betale mine egne regninger virker skremmende.» Faren til Serena mener det uten tvil godt, men tror du han hjelper datteren sin til å forberede seg på å ta hånd om sin egen husholdning? – Ordspråkene 31:10, 18, 27.

Er barna dine overbeskyttet og derfor uforberedt på å skulle klare seg selv? Hvordan kan du finne ut det? Tenk over disse fire ferdighetene, som også er nevnt i kapittel 7 under underoverskriften «Er jeg forberedt?» – men denne gang fra en forelders synsvinkel.

Å styre penger. Vet de større barna hvordan de skal ordne med selvangivelsen, og hva de må gjøre for å følge skattereglene? (Romerne 13:7) Vet de hvordan man bruker kreditt på en ansvarlig måte? (Ordspråkene 22:7) Kan de sette opp et realistisk budsjett og så ha et forbruk som passer til inntekten? (Lukas 14:28–30) Har de opplevd hvor stor glede det gir å kjøpe seg noe for penger de selv har tjent? Og har de opplevd at det gir enda større glede å bruke tid og krefter på å hjelpe andre? – Apostlenes gjerninger 20:35.

Praktiske oppgaver. Kan døtrene og sønnene dine lage mat? Har du lært dem å vaske og stryke klær? Hvis barna dine  kjører bil, kan de da på en trygg måte gjøre slike enkle ting som det å skifte olje eller å skifte hjul hvis bilen punkterer?

Sosiale ferdigheter. Når de større barna blir uenige, fungerer du da alltid som dommer, som den som kommer med den endelige løsningen på problemet? Eller har du latt dem få øve seg på å komme fram til en fredelig løsning på egen hånd, og så fortelle deg hvordan de klarte det? – Matteus 5:23–25.

Egne åndelige rutiner. Forteller du barna dine hva de skal tro, eller hjelper du dem til å bli overbevist? (2. Timoteus 3:14, 15) Svarer du alltid på deres religiøse og moralske spørsmål, eller lærer du dem å utvikle sin tenkeevne? (Ordspråkene 1:4) Skulle du ønske at de fulgte ditt eksempel når det gjelder personlig bibelstudium, eller skulle du ønske at de var flinkere enn deg? *

Å gi barna opplæring på disse områdene er noe som uten tvil krever tid og store anstrengelser. Men når den dagen kommer da du med blandede følelser må ta farvel med dem, vil du føle at det har vært anstrengelsene vel verdt.

SE BIND 1, KAPITTEL 7

  SEX OG DATING

Bør jeg snakke med sønnen eller datteren min om sex?

Sex er et emne som barn stifter bekjentskap med i svært ung alder. Bibelen forutsa for lenge siden at «de siste dager» skulle kjennetegnes av «kritiske tider . . . som [ville] være vanskelige å mestre». Menneskene skulle da være «uten selvkontroll» og være «slike som elsker nytelser mer enn de elsker Gud». (2. Timoteus 3:1, 3, 4) Det at det er blitt så vanlig å ha tilfeldig sex, er én av mange ting som viser at denne bibelske profetien går i oppfyllelse.

Dagens verden er helt annerledes enn den verden du vokste opp i. Men på noen måter er problemene de samme. Du bør derfor ikke føle deg overmannet eller skremt på grunn av den dårlige påvirkningen barna dine blir utsatt for. Vær heller fast bestemt på å hjelpe dem til å gjøre det apostelen Paulus oppfordret de kristne til å gjøre for omkring 2000 år siden: «Ta på hele rustningen fra Gud, så dere kan stå fast mot Djevelens listige anslag.» (Efeserne 6:11) Det er faktisk mange kristne ungdommer som gjør seg rosverdige anstrengelser for å kjempe for det som er rett, til tross for den negative påvirkningen de blir utsatt for. Hvordan kan du hjelpe barna dine til å gjøre det samme?

Én måte du kan gjøre det på, er å få i gang en prat ved å bruke utvalgte kapitler i del 4 i denne boken og delene 1 og 7  i bind 2. Disse kapitlene inneholder tankevekkende skriftsteder. Noen av dem omtaler personer som enten tok standpunkt for det som er rett, og høstet gagn av det, eller som ignorerte Guds lover og måtte ta følgene av det. Andre skriftsteder inneholder prinsipper som kan hjelpe barna dine til å bli klar over at det er et stort privilegium for dem – og for deg – å kunne leve etter Guds lover. Du kan kanskje planlegge å gå igjennom dette stoffet med dem så snart som mulig.

SE BIND 1, KAPITLENE 23, 25 OG 32, OG BIND 2, KAPITLENE 4–6, 28 OG 29

Bør jeg la sønnen eller datteren min få begynne å ha følge?

Før eller senere blir barna dine nødt til å ta stilling til spørsmålet om å ha følge. «Jeg trenger ikke å gjøre noen ting!» sier Phillip. «Jentene kommer og spør om en date, og jeg står der og tenker: ’Oi, hva skal jeg gjøre nå?’ Det er vanskelig å si nei, for noen av dem er veldig pene!»

Det beste du som forelder kan gjøre, er å snakke med tenåringen din om det å ha følge, kanskje ved å bruke kapittel 1 i bind 2 som grunnlag for samtalen. Finn ut hva sønnen eller datteren din mener om de utfordringene han eller hun møter på skolen eller for den saks skyld i den kristne menighet. Slike samtaler kan dere ha når som helst, for eksempel ’når dere sitter i deres hus, og når dere går på veien’. (5. Mosebok 6:6, 7) Du bør uansett huske å «være snar til å høre, sen til å tale». – Jakob 1:19.

Ikke få panikk hvis sønnen eller datteren din gir uttrykk for at han eller hun er interessert i en av det annet kjønn. «Faren min hisset seg skikkelig opp da han fant ut at jeg hadde kjæreste», forteller en tenåringsjente. «Han prøvde å skremme meg ved å stille meg masse spørsmål, om jeg var moden nok til å gifte meg, og så videre. Når du er ung, kan det føre til at du får lyst til å fortsette å være sammen med kjæresten bare for å bevise at foreldrene dine tar feil!»

Hvis tenåringen vet at det å ha kjæreste overhodet ikke er noe å diskutere, kan det få sørgelige følger – han eller hun blir  kanskje sammen med en i smug. En jente sier: «Når foreldrene overreagerer, fører det bare til at de unge gjør enda mer for å holde forholdet hemmelig. De gjør det ikke slutt. De blir bare smartere.»

Dere kommer til å oppnå mye bedre resultater ved å snakke åpent sammen. Brittany, som er 20 år, sier: «Foreldrene mine har alltid vært veldig åpne med meg om det å ha kjæreste. Det er viktig for dem å vite hvem jeg er interessert i, og det synes jeg er fint! Faren min snakker med den det gjelder. Hvis han og moren min har noen betenkeligheter, forteller de meg det. Før det kommer så langt at vi blir kjærester, har jeg vanligvis funnet ut at jeg ikke er interessert.»

Men etter at du har lest kapittel 2 i bind 2, tenker du kanskje: «Kunne sønnen eller datteren min ha blitt sammen med noen bak min rygg?» Merk deg hva noen ungdommer sier om hvorfor noen er fristet til å være kjærester i hemmelighet, og tenk så over de spørsmålene som blir stilt.

«Noen ungdommer får ikke den tryggheten de trenger, hjemme, så de bestemmer seg for å finne det de lengter etter, hos en kjæreste.» – Wendy.

Hvordan kan du sørge for at barna dine får dekket sine følelsesmessige behov på en god måte? Er det noe du kan gjøre bedre i denne forbindelse? I så fall hva?

«Da jeg var 14 år, spurte en utvekslingsstudent om jeg ville være kjæresten hans. Jeg sa ja. Jeg tenkte det ville være fint å ha en gutt som la armene sine rundt meg.» – Diane.

Hva ville du ha gjort hvis Diane hadde vært datteren din?

«Mobiltelefoner gjør det lett å ha en hemmelig kjæreste. Foreldre har ikke peiling på hva som foregår!» – Annette.

Hvilke forholdsregler kan du treffe når det gjelder barnas bruk av mobiltelefon?

«Det er mye lettere å være hemmelige kjærester når foreldrene ikke følger godt nok med på det barna deres gjør, og ikke vet hvem de er sammen med.» – Thomas.

 Er det noe du kan gjøre for å bli mer involvert i livet til tenåringen din samtidig som du gir ham eller henne en viss frihet?

«Foreldrene er ofte ikke hjemme når barna er det. Eller de stoler for mye på barna når de lar dem gå forskjellige steder sammen med andre.» – Nicholas.

Tenk på den som sønnen eller datteren din er mest sammen med. Vet du egentlig hva de gjør når de er sammen?

«Hvis foreldrene er for strenge, kan det være at man begynner å date i hemmelighet.» – Paul.

Hvordan kan du ’la din rimelighet bli kjent’ uten å gå på akkord med bibelske lover og prinsipper? – Filipperne 4:5.

«Da jeg var i begynnelsen av tenårene, hadde jeg liten selvtillit og stort behov for oppmerksomhet. Jeg begynte å maile med en gutt i en nabomenighet og ble forelsket i ham. Han fikk meg til å føle meg spesiell.» – Linda.

Kan du komme på noen bedre måter Linda kunne ha fått dekket behovene sine på i familien?

Du kan kanskje bruke kapittel 2 i bind 2 og også denne delen i tillegget som grunnlag for en prat med sønnen eller datteren din. Det beste mottiltaket mot hemmeligholdelse er ærlig og åpenhjertig kommunikasjon. – Ordspråkene 20:5.

SE BIND 2, KAPITLENE 1–3

  VONDE FØLELSER

Hvordan bør jeg reagere hvis sønnen eller datteren min snakker om å ta sitt eget liv?

I noen deler av verden er selvmord blant unge urovekkende vanlig. I USA, for eksempel, er selvmord den tredje hyppigste dødsårsaken blant unge mellom 15 og 25 år, og de to siste tiårene er selvmordsraten for dem mellom 10 og 14 år blitt fordoblet. I Norge er selvmord en av de vanligste dødsårsakene blant unge voksne, ifølge Folkehelseinstituttet. De unge som først og fremst er i faresonen, er de som har en psykisk lidelse, de som er i familie med noen som har begått selvmord, og de som har forsøkt å begå selvmord tidligere. Noe av det følgende kan være blant faresignalene om at en ungdom tenker på å ta sitt eget liv:

● Tilbaketrekning fra familie og venner

● Endrede vaner når det gjelder kosthold og søvn

● Manglende interesse for aktiviteter som før har gitt glede

● Tydelige personlighetsforandringer

● Misbruk av narkotika eller alkohol

● Vedkommende gir bort eiendeler som han eller hun er glad i

● Han eller hun snakker om døden eller er sterkt opptatt av emner som har med døden å gjøre

 En av de største feilene en far eller mor kan gjøre, er å ignorere disse faresignalene. Ta alle slike signaler alvorlig. Ikke vær for snar til å tro at dette bare er en forbigående fase.

Hvis sønnen eller datteren din har en alvorlig depresjon eller en annen psykisk lidelse, må du ikke skamme deg over å søke hjelp. Og hvis du har mistanke om at tenåringen tenker på å gjøre slutt på det hele, så spør ham eller henne om det. Den oppfatningen at en ungdom vil bli oppmuntret til å begå selvmord bare fordi man snakker om det, er ikke riktig. Mange unge føler seg lettet når foreldrene tar opp dette. Så hvis sønnen eller datteren din innrømmer å ha tenkt på selvmord, bør du finne ut om det foreligger en konkret plan, og i så fall hvor detaljert den er. Jo mer detaljert planen er, jo viktigere er det at du handler raskt.

Gå ikke ut fra at depresjonen går over av seg selv. Og hvis det virker som om det går bedre, tro da ikke at problemet er løst. Dette kan tvert imot være den farligste tiden. Hvordan det? Når depresjonen er på det verste, kan en ungdom være så handlingslammet at han eller hun ikke klarer å omsette selvmordstankene i handling. Men når de tunge følelsene letter og energien vender tilbake, kan det være at han eller hun er sterk nok til å gjennomføre planen.

Det er virkelig tragisk at noen unge er så fortvilet at de tenker på å gjøre slutt på alt. Ved å være oppmerksom på signalene og reagere på dem kan foreldre og andre omsorgsfulle voksne ’tale trøstende til de nedtrykte sjeler’ og gi de unge den hjelpen og støtten de trenger. – 1. Tessaloniker 5:14.

SE BIND 1, KAPITLENE 13 OG 14, OG BIND 2, KAPITTEL 26

Bør jeg skjule sorgen for barna mine?

Det er svært smertefullt å sørge over tapet av en ektefelle. Men samtidig har du et barn som trenger din hjelp. Hvordan kan du hjelpe ham til å takle sorgen, uten å ignorere din egen sorg? * Prøv dette:

 Ikke prøv å skjule følelsene dine. Barnet ditt har lært mange av de viktigste tingene i livet ved å se på deg som sitt eksempel. Det samme vil gjelde det å takle sorg. Føl derfor ikke at du må være sterk for hans skyld ved å skjule sorgen. Det vil kanskje bare lære ham å gjøre det samme. Hvis du isteden gir uttrykk for din følelsesmessige smerte, vil han lære at det ofte er bedre å uttrykke sine følelser enn å undertrykke dem, og at det er normalt at han er lei seg, skuffet og til og med sint.

Hjelp barnet til å snakke. Forsøk å få ham til å fortelle deg hva han tenker på, uten å presse ham. Hvis det virker som om han synes det er vanskelig, kan dere kanskje drøfte kapittel 16 i dette bindet. Snakk også om alle de gode minnene du har om ektefellen din. Fortell hvor vanskelig du synes det er å gå videre. Det at han hører deg gi uttrykk for følelsene dine, vil hjelpe ham til å gjøre det samme.

Vær klar over dine begrensninger. Det er forståelig at du ønsker å være en god støtte for barnet ditt i denne vanskelige tiden. Men husk at du er sterkt berørt av tapet av ektefellen din. I en periode kan det derfor være at din følelsesmessige, psykiske og fysiske styrke til en viss grad er svekket. (Ordspråkene 24:10) Det kan av den grunn bli nødvendig å be andre voksne i familien eller modne venner om støtte. Det er et tegn på modenhet å be om hjelp. Ordspråkene 11:2 sier: «Visdommen er hos de beskjedne.»

Den beste støtten du kan få, kommer fra Jehova Gud, som gir sine tilbedere dette løftet: «Jeg, Jehova din Gud, griper din høyre hånd; jeg er den som sier til deg: ’Vær ikke redd. Jeg selv vil hjelpe deg.’» – Jesaja 41:13.

SE BIND 1, KAPITTEL 16

Hvordan kan jeg hjelpe datteren min til å få et likevektig syn på slanking?

Hva kan du gjøre hvis datteren din har fått en spiseforstyrrelse? * Først bør du forsøke å forstå hvorfor hun har fått slike problemer.

 Det har vist seg at mange som har en spiseforstyrrelse, har dårlig selvbilde og stiller urimelig høye krav til seg selv fordi de har en tendens til å være perfeksjonister. Pass på at du ikke gjør noe som forsterker et slikt selvbilde og en slik holdning. Bygg opp selvtilliten til datteren din. – 1. Tessaloniker 5:11.

Se også nærmere på din egen holdning til mat og vekt. Har du uforvarende fokusert for mye på dette, enten ved det du har sagt, eller ved ditt eksempel? Husk at ungdommer er ekstremt bevisst på hvordan de ser ut. Selv det å spøke med «valpefett» eller den normale vekstspurten i ungdomstiden kan få en lett påvirkelig ungdom til å tenke tanker som kan føre til problemer.

Etter at du har tenkt grundig igjennom saken og bedt til Jehova, bør du ha en åpenhjertig samtale med datteren din. For å få til det kan du prøve dette:

● Planlegg nøye hva du skal si, og når du skal si det.

● Gi klart uttrykk for at du er bekymret, og at du vil hjelpe henne.

● Bli ikke overrasket hvis hennes første reaksjon er å benekte problemet.

● Lytt tålmodig.

Det aller viktigste er at du engasjerer deg i de anstrengelsene datteren din gjør seg for å bli bra. Få familien til å samarbeide med tanke på at hun skal bli frisk igjen!

SE BIND 1, KAPITTEL 10, OG BIND 2, KAPITTEL 7

   ÅNDELIGHET

Hvordan kan jeg fortsette å lære barna mine åndelige verdier etter hvert som de kommer i tenårene?

Bibelen sier at Timoteus fikk åndelig opplæring «fra den spede barndom av», og som forelder har du sannsynligvis sørget for at barna dine også har fått det. (2. Timoteus 3:15) Men når barna dine blir tenåringer, kan det være at den opplæringen du gir dem, må tilpasses de nye omstendighetene. Etter hvert som de blir eldre, begynner de å forstå kompliserte, abstrakte spørsmål, ting som de ikke helt kunne forstå da de var yngre. Det er nå viktigere enn noen gang at du appellerer til «deres fornuft». – Romerne 12:1.

Da Paulus skrev til Timoteus, nevnte han de tingene som Timoteus hadde ’lært og var blitt overbevist om så han trodde på dem’. (2. Timoteus 3:14) Det kan være at tenåringene nå trenger å ’bli overbevist’, slik at de tror på de bibelske sannhetene som de har kjent siden barndommen. For å nå barnas hjerte må du gjøre mer enn bare å fortelle dem hva de skal gjøre, eller hva de skal tro på. De må trekke sine egne konklusjoner. Hvordan kan du hjelpe dem til å gjøre det? Begynn med å gi dem rikelig med anledninger til å resonnere over og snakke om slike spørsmål som:

● Hva er det som overbeviser meg om at det finnes en Gud? – Romerne 1:20.

● Hvordan vet jeg at det foreldrene mine lærer meg ut fra Bibelen, er sannheten? – Apostlenes gjerninger 17:11.

 ● Hva overbeviser meg om at Bibelens normer er til mitt eget beste? – Jesaja 48:17, 18.

● Hvordan vet jeg at profetiene i Bibelen kommer til å gå i oppfyllelse? – Josva 23:14.

● Hvorfor er jeg overbevist om at ingenting i denne verden kan sammenlignes med «den langt større verdi som kunnskapen om Kristus Jesus» har? – Filipperne 3:8.

● Hva betyr Kristi gjenløsningsoffer for meg? – 2. Korinter 5:14, 15; Galaterne 2:20.

Du nøler kanskje med å få barna dine til å tenke over slike spørsmål fordi du er redd for at de ikke skal klare å svare på dem. Men det ville være omtrent som å nøle med å se på bensinmåleren av frykt for at det skulle vise seg at bilen holder på å gå tom for bensin. Hvis det er i ferd med å skje, er det best at du oppdager det mens du fortsatt kan gjøre noe med det! Du bør på lignende måte hjelpe barna dine nå – mens de fremdeles bor hjemme – til å undersøke trosspørsmål og til å ’bli overbevist så de tror’. *

Husk at det ikke er noe galt med å få sønnen eller datteren din til å spørre seg selv: «Hvorfor tror jeg på dette?» Diane, som er 22 år, husker at hun gjorde det da hun var tenåring. «Jeg ville være helt sikker på det jeg trodde på», sier hun. «Det at jeg kom fram til tydelige, overbevisende svar, gjorde at det gikk opp for meg at jeg faktisk likte å være et av Jehovas vitner! Når noen stilte spørsmål om noe jeg ikke ville være med på, sa jeg ikke bare: ’Det er imot min religion’, men heller: ’Jeg synes ikke det er riktig.’ Med andre ord gjorde jeg Bibelens syn til mitt eget.»

Forslag: For å finne ut hvilke tanker tenåringen din gjør seg i forbindelse med Bibelens normer, kan du la ham eller henne spille rollen som forelder når det oppstår et problem. Tenk deg for eksempel at datteren din har spurt om lov til å gå på en fest som du (og sannsynligvis også hun) vet at det ikke vil være bra å gå på. Istedenfor bare å si nei kan du si noe sånt som: «Jeg  vil gjerne at du skal forestille deg at du er meg. Tenk på den festen du har lyst til å gå på, og gjør noen undersøkelser (kanskje i kapittel 37 i denne boken og i kapittel 32 i bind 2), og så kan vi snakke sammen igjen i morgen. Jeg later som om jeg er deg og spør om lov til å gå på festen, og så kan du late som om du er meg og si om det er lurt eller ikke.»

SEE BIND 1, KAPITTEL 38, OG BIND 2, KAPITLENE 34–36

Tenåringen min har mistet interessen for åndelige ting. Hva kan jeg gjøre?

Du bør i hvert fall ikke være for snar til å tro at tenåringen har forkastet det du tror på. I mange tilfeller er det en underliggende årsak til problemet. Han eller hun opplever kanskje noe av dette:

● Møter press fra andre unge og er redd for å bli sett på som annerledes fordi han eller hun følger bibelske prinsipper

● Ser andre unge (kanskje til og med søsken) som utmerker seg når det gjelder å leve som kristne, og føler at han eller hun aldri kan klare å følge deres eksempel

● Lengter etter å få venner, men føler seg ensom eller utenfor sammen med trosfeller

● Ser at andre «kristne» ungdommer lever et dobbeltliv

● Anstrenger seg for å utvikle sin egen identitet og føler seg derfor tvunget til å sette spørsmålstegn ved de verdiene som betyr mye for deg

● Legger merke til at andre i klassen åpent gjør gale ting uten at det ser ut til å få noen negative konsekvenser

● Prøver å oppnå en ikke-troende forelders godkjennelse

Det er verdt å merke seg at slike ting har lite med lærespørsmål å gjøre. Det dreier seg mer om omstendigheter som gjør det til en utfordring å leve som en kristen – i hvert fall der og da. Hva kan du så gjøre for å oppmuntre tenåringen din?

 Vær fleksibel uten å inngå kompromiss. Prøv å forstå hvorfor tenåringen er motløs, og gjør justeringer, slik at sønnen eller datteren din får et bedre miljø som han eller hun kan trives i åndelig sett. (Ordspråkene 16:20) Arbeidsarket «Grep mot gruppepress» på sidene 132 og 133 i bind 2 kan for eksempel gi tenåringen selvtillit, slik at han eller hun ikke er så redd for å stå for det han eller hun tror på, i klassen. Hvis problemet er at tenåringen er ensom, må du kanskje spille en aktiv rolle for å hjelpe ham eller henne til å finne gode venner.

Finn en mentor. Noen ganger er det til hjelp for en ungdom at en voksen utenfor familien kommer med oppmuntring. Kjenner du noen med en åndelig innstilling som kan være inspirerende for tenåringen din? Du kan kanskje ordne det slik at han eller hun kan være litt sammen med sønnen eller datteren din. Hensikten er ikke at du skal gi fra deg ansvaret ditt. Tenk på Timoteus. Han hadde stort utbytte av apostelen Paulus’ eksempel, og Paulus hadde stort utbytte av å ha Timoteus som medarbeider. – Filipperne 2:20, 22.

Så lenge tenåringen bor under samme tak som deg, har du rett til å forvente at han eller hun følger en åndelig rutine. Men når alt kommer til alt, er målet ditt å framelske kjærlighet til Gud i tenåringens hjerte – ikke bare å få ham eller henne til å gjøre noe rent mekanisk. Hvis du skal kunne hjelpe tenåringen til å slutte seg til den sanne religion, må du være et godt eksempel. Vær rimelig når det gjelder hva du venter av ham eller henne. Finn en mentor, og sørg for at sønnen eller datteren din får god omgang. En dag vil kanskje tenåringen din kunne si som salmisten: «Jehova er min steile klippe og min borg og min Redningsmann.» – Salme 18:2.

SE BIND 1, KAPITTEL 39, OG BIND 2, KAPITLENE 37 OG 38

[Fotnoter]

^ avsn. 23 Pass samtidig på at du ikke spiller på hans eller hennes skyldfølelse.

^ avsn. 64 Tenåringen din er sannsynligvis veldig kroppsfokusert, så vær forsiktig så du ikke antyder at det er noe galt med figuren hans eller hennes.

^ avsn. 161 For enkelhets skyld omtaler vi barnet i hankjønn. Men de prinsippene som blir drøftet, gjelder selvfølgelig begge kjønn.

^ avsn. 168 For enkelhets skyld omtaler vi barnet i hunkjønn. Men de prinsippene som blir drøftet, gjelder selvfølgelig begge kjønn.

^ avsn. 188 Kapittel 36 i bind 2 kan hjelpe ungdommer til å bruke sin tenkeevne for å bygge opp en sterk overbevisning om at det finnes en Gud.