Er Bibelen selvmotsigende?
Kapittel 7
Er Bibelen selvmotsigende?
Bibelen blir ofte anklaget for å være selvmotsigende. De som kommer med denne påstanden, har som oftest ikke selv lest Bibelen; de gjentar bare det de har hørt andre si. Men noen har lest Bibelen og funnet tilsynelatende uoverensstemmelser som forstyrrer dem.
1, 2. (Ta med innledningen.) a) Hvilken anklage blir ofte rettet mot Bibelen? b) Hva må vi huske når vi sammenligner forskjellige uttalelser i Bibelen? c) Hva er noen grunner til at to bibelskribenter ikke alltid sier nøyaktig det samme om samme begivenhet?
HVIS Bibelen virkelig er Guds Ord, må den være harmonisk og ikke selvmotsigende. Hvorfor ser det da ut til at noen uttalelser motsier det som står andre steder? Når vi skal finne svaret på det, må vi huske at selv om Bibelen er Guds Ord, ble den nedskrevet av en rekke mennesker i løpet av en periode på flere hundre år. Disse skribentene hadde ulik bakgrunn og ulike evner og benyttet ikke samme stil, og alt dette gjenspeiler seg i det de skrev.
2 Hvis to eller flere skribenter skal skrive om samme begivenhet, vil én av dem gjerne ta med detaljer som en annen vil utelate. Forskjellige skribenter vil dessuten presentere emnet på forskjellige måter. Én vil kanskje skrive begivenhetene ned i kronologisk rekkefølge, mens en annen følger et annet system. I dette kapitlet skal vi ta opp noen av de påståtte selvmotsigelsene i Bibelen. Vi skal se hvordan vi kan få de tilsynelatende uoverensstemmelsene til å harmonere når vi tar de ovennevnte forholdene i betraktning.
Uavhengige vitner
3, 4. Hvilken tilsynelatende uoverensstemmelse er det mellom Matteus’ og Lukas’ beretning om den offiseren som hadde en syk tjener, og hvordan kan vi få beretningene til å harmonere?
3 Noen «uoverensstemmelser» oppstår når vi har to eller flere beretninger om samme begivenhet. I Matteus 8: 5 leser vi for eksempel at da Jesus var på vei inn i Kapernaum, «kom en offiser til ham og bad om hjelp». Han ville at Jesus skulle komme og helbrede tjeneren hans. Men i Lukas 7: 3 leser vi at offiseren «sendte . . . noen jøder som var medlemmer av byrådet, til [Jesus] for å be ham komme og redde tjenerens liv». Var det offiseren selv som snakket med Jesus, eller sendte han noen andre?
4 Svaret er opplagt at mannen sendte noen jødiske medlemmer av byrådet. Hvorfor sier så Matteus at mannen selv kom og bad Jesus om hjelp? Fordi mannen i virkeligheten spurte Jesus gjennom byrådsmedlemmene. De talte på hans vegne.
5. Hvorfor sier Bibelen at Salomo bygde templet, når det var andre som gjorde arbeidet?
5 Vi kan illustrere dette. I 2. Krønikebok 3: 1 leser vi: «Så gikk Salomo i gang med å bygge [Jehovas] hus i Jerusalem.» Senere leser vi: «Da Salomo var ferdig med templet . . .» (2. Krønikebok 7: 11) Var det Salomo personlig som bygde hele templet? Naturligvis ikke. Byggearbeidet ble utført av en lang rekke arbeidere og håndverkere. Men det var Salomo som organiserte arbeidet. Han var den som var ansvarlig. Bibelen sier derfor at han bygde huset. På lignende måte sier Matteus’ evangelium at offiseren kom til Jesus. Men Lukas tilføyer den detaljen at offiseren henvendte seg til Jesus gjennom de jødiske byrådsmedlemmene.
6, 7. Hvordan kan vi få de to evangelieberetningene om Sebedeus-sønnenes forespørsel til å harmonere?
6 Her er et lignende eksempel. I Matteus 20: 20, 21 leser vi: «Senere kom mor til Sebedeus-sønnene til [Jesus] sammen med begge sønnene, falt på kne og ville be ham om noe.» Det hun bad om, var at sønnene hennes måtte få den mest begunstigede stillingen når Jesus kom i sitt rike. I Markus’ beretning om den samme hendelsen leser vi: «Jakob og Johannes, Sebedeus-sønnene, kom til [Jesus] og sa: ’Mester, det er noe vi vil be deg gjøre for oss.’» (Markus 10: 35—37) Var det de to Sebedeus-sønnene som kom og bad Jesus om dette, eller var det moren?
7 Det er tydelig at det var de to Sebedeus-sønnene som kom med forespørselen, slik Markus sier. Men de gjorde det gjennom moren. Hun talte på deres vegne. Denne tanken blir støttet av det Matteus forteller, nemlig at da de andre apostlene hørte hva Sebedeus-sønnenes mor hadde gjort, ble de sinte, ikke på moren, men «på de to brødrene». — Matteus 20: 24.
8. Hvordan kan to forskjellige beretninger om samme begivenhet som avviker fra hverandre, begge være sanne?
8 Har du noen gang hørt to personer fortelle om noe som de begge har vært vitne til? Har du ikke da lagt merke til at det ikke er de samme detaljene som har gjort inntrykk på begge? Den ene utelater gjerne ting som den andre tar med. Men begge taler sant. Det forholder seg på samme måte med de fire evangelieberetningene om Jesu tjeneste og med andre historiske begivenheter som flere enn én bibelskribent forteller om. Hver av skribentene har skrevet ned nøyaktige opplysninger, selv om én har tatt med detaljer som en annen har utelatt. Når vi studerer alle beretningene, kan vi danne oss et mer fullstendig bilde av hva som har hendt. Slike variasjoner beviser at Bibelens beretninger ble nedskrevet uavhengig av hverandre. Og det at de stemmer så godt overens, beviser at de er sanne.
Les sammenhengen
9, 10. Hvordan hjelper sammenhengen oss til å forstå hvor Kain fikk sin kone fra?
9 Tilsynelatende uoverensstemmelser blir ofte oppklart når vi ser på sammenhengen. Tenk for eksempel på det stadig tilbakevendende spørsmålet om Kains kone. I 1. Mosebok 4: 1, 2 leser vi: «Eva . . . ble med barn og fødte Kain. Da sa hun: ’Jeg har fått en gutt av [Jehova].’ Siden fødte hun Abel, hans bror.» Som kjent slo Kain Abel i hjel. Men etter dette leser vi at Kain hadde kone og barn. (1. Mosebok 4: 17) Hvis Adam og Eva bare hadde to sønner, hvor fikk da Kain sin kone fra?
10 Svaret ligger i det faktum at Adam og Eva hadde flere barn enn disse to. Sammenhengen viser at de hadde en stor familie. I 1. Mosebok 5: 3 leser vi at Adam fikk en sønn som het Set, og i neste vers leser vi at Adam «fikk sønner og døtre». (1. Mosebok 5: 4) Kain kan følgelig ha giftet seg med en av sine søstre eller med en av sine nieser. På dette tidlige stadium i menneskenes historie, da menneskeheten var så nær fullkommenhet, utgjorde tydeligvis et slikt ekteskap ikke den risiko for barna som en slik forbindelse ville ha gjort i dag.
11. Hvilken tilsynelatende uoverensstemmelse mellom Jakob og apostelen Paulus peker noen på?
11 Sammenhengen hjelper oss også til å forstå det som noen har hevdet er en uoverensstemmelse mellom apostelen Paulus og Jakob. I Efeserne 2: 8, 9 sier Paulus at de kristne blir frelst ved tro, ikke ved gjerninger. Han sier: «Av nåde er dere frelst, ved tro. . . . Det hviler ikke på gjerninger.» Jakob hevder imidlertid at gjerninger har stor betydning. Han skriver: «Som kroppen er død uten ånd, er troen død uten gjerninger.» (Jakob 2: 26) Hvordan kan man få disse to uttalelsene til å harmonere?
12, 13. Hvordan kan vi si at Jakobs ord utfyller og ikke strider mot det apostelen Paulus sier?
12 Når vi ser på den sammenheng Paulus’ ord står i, finner vi at den ene uttalelsen utfyller den andre. Apostelen Paulus sikter til de anstrengelsene jødene gjorde seg for å holde Moseloven. De trodde at de ville bli rettferdige hvis de holdt loven til punkt og prikke. Paulus viste at det var umulig. Vi kan aldri bli rettferdige — og derved gjøre oss fortjent til frelse — ved våre gjerninger, for vi er født syndere. Vi kan bare bli frelst ved å tro på Jesu gjenløsningsoffer. — Romerne 5: 18.
13 Jakob på sin side føyer til det viktige poeng at troen i seg selv er uten verdi hvis den ikke ledsages av gjerninger. En som hevder at han tror på Jesus, må vise det ved det han gjør. En uvirksom tro er en død tro og vil ikke føre til frelse.
14. Hvordan viser Paulus at han er helt enig i det prinsipp at en levende tro må komme til uttrykk i gjerninger?
14 Apostelen Paulus var helt enig i det, og han taler ofte om de gjerninger de kristne bør gjøre for å la sin tro komme til uttrykk. Han skrev for eksempel til romerne: «Med hjertet tror vi så vi blir rettferdige for Gud, med munnen bekjenner vi så vi blir frelst.» Vi må ’bekjenne med munnen’ — fortelle andre om vår tro — for å bli frelst. (Romerne 10: 10; se også 1. Korinter 15: 58; Efeserne 5: 15, 21—33; 6: 15; 1. Timoteus 4: 16; 2. Timoteus 4: 5; Hebreerne 10: 23—25.) Retten til evig liv er imidlertid ikke noe som en kristen kan gjøre seg fortjent til, uansett hvilke gjerninger han gjør, og det er avgjort ikke noe man kan oppnå ved å prøve å oppfylle Moseloven. Evig liv er «Guds nådes gave» til dem som viser tro. — Romerne 6: 23; Johannes 3: 16.
Forskjellige synsvinkler
15, 16. Hvordan kunne både Moses og Josva ha rett når den ene sa at øst for Jordan var «på denne siden» av elven, mens den andre sa at det var «på den andre siden»?
15 Av og til skrev bibelskribentene om den samme begivenheten sett fra forskjellige synsvinkler, eller de presenterte opplysningene på forskjellige måter. Når vi tar slike ulikheter i betraktning, er det flere tilsynelatende uoverensstemmelser som det er lett å få oppklart. Vi har et eksempel på dette i 4. Mosebok 35: 14, hvor Moses taler om området øst for Jordan og sier at det er «på denne siden av Jordan» (NW). Josva sier imidlertid at landet øst for Jordan lå «på den andre siden av Jordan». (Josva 22: 4) Hva er det som er riktig?
16 Begge deler er riktig. Ifølge beretningen i 4. Mosebok hadde israelittene ennå ikke gått over elven Jordan og inn i det lovte land, så for dem var østsiden av Jordan «denne siden». Men Josva hadde allerede gått over Jordan. Han befant seg nå vest for elven, i Kanaans land. For ham var derfor landet øst for Jordan «den andre siden».
17. a) Hvilken uoverensstemmelse mener noen at de finner i de to første kapitlene i 1. Mosebok? b) Hva er den grunnleggende forklaringen?
17 Den måten en beretning er bygd opp på, kan også føre til at det oppstår tilsynelatende selvmotsigelser. I 1. Mosebok 1: 24—26 viser Bibelen at dyrene ble skapt før mennesket. Men i 1. Mosebok 2: 7, 19, 20 ser det ut som om mennesket ble skapt før dyrene. Hva skyldes denne uoverensstemmelsen? Forklaringen er at de to skapelsesberetningene redegjør for saken fra to forskjellige synsvinkler. Den første beskriver skapelsen av himmelen og jorden og alt liv der. (1. Mosebok 1: 1 til 2: 4) Den andre konsentrerer seg om skapelsen av menneskeslekten og syndefallet. — 1. Mosebok 2: 5 til 4: 26.
18. Hvordan kan vi forklare de tilsynelatende uoverensstemmelsene mellom de to skapelsesberetningene i de første kapitlene i 1. Mosebok?
18 Den første beretningen er kronologisk oppbygd og redegjør for seks «dager» som følger etter hverandre. Den andre beretningen nevner tingene etter hvert som de har betydning i forhold til emnet. Etter en kort innledning går den direkte til skapelsen av Adam, ettersom det er han og hans familie den etterfølgende redegjørelsen handler om. (1. Mosebok 2: 7) Andre opplysninger blir tatt med etter hvert som det er behov for dem. Etter at Adams skapelse er beskrevet, får vi vite at Adam skulle bo i en hage i Eden. Nå blir det derfor nevnt at Edens hage ble plantet. (1. Mosebok 2: 8, 9, 15) Jehova sier til Adam at han skal sette navn på «alle dyrene på marken og alle fuglene under himmelen». Nå er derfor tiden inne til å nevne at «[Jehova] Gud tok jord og formet» alle disse skapningene, selv om han hadde begynt å skape dem lenge før Adam stod fram på skueplassen. — 1. Mosebok 2: 19; 1: 20, 24, 26.
Les beretningen nøye
19. Hvilken tilsynelatende forvirring gjør seg gjeldende med hensyn til erobringen av Jerusalem?
19 Noen ganger er alt som skal til for at en skal finne ut av tilsynelatende uoverensstemmelser, at en leser beretningen nøye og tenker over de opplysningene som blir gitt. Det er tilfellet med beretningen om den gang da israelittene erobret Jerusalem. Jerusalem var oppført som en del av Benjamins arvelodd, men vi leser at Benjamins stamme ikke klarte å erobre byen. (Josva 18: 28; Dommerne 1: 21) Vi leser også at Juda ikke klarte å erobre Jerusalem — som om Jerusalem skulle være en del av Juda stammes arvelodd. Med tiden seiret Juda over Jerusalem og satte ild på byen. (Josva 15: 63; Dommerne 1: 8) Flere hundre år senere blir det imidlertid også sagt at David erobret Jerusalem. — 2. Samuelsbok 5: 5—9.
20, 21. Hvordan må det ha gått til at hebreerne erobret Jerusalem?
20 Ved første øyekast kan alt dette virke temmelig forvirrende, men i virkeligheten er det ingen uoverensstemmelser her. Grensen mellom Benjamins land og Juda land gikk langs Hinnom-dalen, rett gjennom den gamle byen Jerusalem. Det som senere ble kalt Davids by, lå i Benjamins område, slik som Josva 18: 28 sier. Men det er sannsynlig at den jebusittiske byen Jerusalem strakte seg tvers over Hinnom-dalen og dermed gikk over i Judas område, slik at Juda også måtte føre krig mot byens kanaaneiske innbyggere.
21 Benjamin klarte ikke å erobre byen. En gang erobret Juda Jerusalem og satte ild på byen. (Dommerne 1: 8, 9) Men Judas styrker drog tydeligvis videre, og noen av byens opprinnelige innbyggere tok igjen byen i besittelse. Senere dannet de en isolert motstandsgruppe som verken Juda eller Benjamin klarte å fjerne. Jebusittene ble dermed værende i Jerusalem helt til David erobret byen flere hundre år senere.
22, 23. Hvem bar Jesu torturpæl til retterstedet?
22 Vi finner et annet eksempel i evangeliene. I Johannes’ evangelium leser vi følgende om da Jesus ble ført bort til retterstedet: «Han bar selv sitt kors [torturpælen, NW] og gikk ut.» (Johannes 19: 17) Men i Lukas leser vi: «Så førte de ham bort. På veien tok de fatt i en mann som kom inn fra landet, Simon fra Kyréne, og tvang ham til å bære korset [torturpælen, NW] etter Jesus.» (Lukas 23: 26) Bar Jesus torturpælen selv, eller bar Simon den for ham?
23 Til å begynne med bar Jesus tydeligvis torturpælen selv, slik Johannes sier. Men som Matteus, Markus og Lukas forteller, ble Simon fra Kyréne senere tvunget til å bære den for ham resten av veien til retterstedet.
Bevis for uavhengighet
24. Hvorfor blir vi ikke overrasket over å finne noen tilsynelatende uoverensstemmelser i Bibelen, men hvilken slutning bør vi ikke trekke av det?
24 Det finnes riktignok noen tilsynelatende uoverensstemmelser i Bibelen som det er vanskelig å få til å harmonere. Men vi bør ikke trekke den slutning at dette er åpenbare selvmotsigelser. Ofte er forklaringen simpelthen den at vi ikke sitter inne med alle opplysninger. Bibelen gir oss den kunnskap vi trenger for å dekke vårt åndelige behov. Men hvis den skulle nevne alle detaljer i forbindelse med hver eneste begivenhet som er nevnt, ville den ha vært et stort og uhåndterlig bibliotek og ikke den hendige boken vi har i dag.
25. Hva sier Johannes om beretningen om Jesu tjeneste, og hvordan hjelper det oss til å forstå hvorfor Bibelen ikke nevner hver eneste detalj ved hver eneste begivenhet?
25 Apostelen Johannes skrev om Jesu tjeneste: «Men også mye annet har Jesus gjort. Skulle det skrives ned, hver enkelt ting, tror jeg ikke hele verden ville romme alle de bøker som da måtte skrives.» (Johannes 21: 25) Dette er naturligvis en sterk overdrivelse, men vi skjønner poenget. Det ville være enda mer umulig å skrive ned alle detaljene fra Guds folks lange historie fra patriarkenes tid og til den kristne menighet ble opprettet i det første århundre!
26. Hvilken viktig kjensgjerning kan vi være overbevist om på grunnlag av de opplysningene Bibelen inneholder?
26 Bibelens sammentrengte form er enestående. Den inneholder nok opplysninger til at vi kan se at den er mer enn et menneskeverk. Variasjonen i stil og uttrykksmåte viser at skribentene virkelig var uavhengige vitner. På den annen side viser Bibelens enestående harmoni — som vi skal drøfte nærmere i et senere kapittel — uten skygge av tvil at den skriver seg fra Gud. Den er Guds og ikke menneskers ord.
[Studiespørsmål]
[Uthevet tekst på side 89]
Tilsynelatende uoverensstemmelser i Bibelen beviser at skribentene virkelig var uavhengige vitner
[Uthevet tekst på side 91]
Sammenhengen bidrar ofte til å forklare tilsynelatende uoverensstemmelser
[Ramme på side 93]
«Uoverensstemmelser» behøver ikke å være selvmotsigelser
Teologen Kenneth S. Kantzer illustrerte en gang hvordan to beretninger om samme hendelse tilsynelatende kan være i strid med hverandre, mens begge i virkeligheten er korrekte. Han skrev: «For en tid siden ble moren til en nær venn av oss drept. Vi fikk først høre om det gjennom en felles venn, som fortalte at den drepte hadde stått på et hjørne og ventet på bussen, og at hun var blitt påkjørt av en buss som kjørte forbi, med den følge at hun ble dødelig såret og døde noen minutter senere.»
Ikke lenge etterpå fikk han høre en helt annen versjon. Han forteller: «Den døde kvinnens barnebarn fortalte at bestemoren var blitt innblandet i en kollisjon, kastet ut av den bilen hun satt i, og drept momentant. Gutten var helt sikker på at det var slik det hadde foregått.
Lenge etterpå . . . prøvde vi å få klarhet i hva som egentlig hadde skjedd. Vi fikk vite at bestemoren hadde stått og ventet på bussen, at hun var blitt påkjørt av en annen buss, og at hun var blitt alvorlig skadet. En forbipasserende bil hadde tatt henne med og kjørt i full fart til sykehuset, men på veien til sykehuset kolliderte bilen med en annen bil. Hun ble kastet ut av bilen og ble drept momentant.»
Ja, to beretninger om samme hendelse kan begge være riktige, selv om det ser ut som om det er uoverensstemmelser mellom dem. Slik er det noen ganger i Bibelen også. Uavhengige vitner kan beskrive forskjellige detaljer ved samme begivenhet. Men i stedet for å motsi hverandre utfyller de hverandre, og når vi ser det hele under ett, kan vi danne oss et mye mer fullstendig bilde av det som har skjedd.
