Det internasjonale stevnet i London i Storbritannia var en spennende begivenhet for både tilreisende stevnedeltakere og lokale vitner. Andrew og Elizabeth drog til et hotell i London for å ta imot noen av de internasjonale delegatene. Elizabeth så en pent kledd dame i resepsjonen og antok at hun var en delegat, så hun hilste på henne og  gav henne en god klem. Damen så så forbauset ut at Elizabeth unnskyldte seg og sa: «Beklager, jeg trodde du var en delegat!»

«En delegat til hva?» spurte damen.

Elizabeth pekte på et skilt på skranken som ønsket Jehovas vitner velkommen, og hun ble positivt overrasket over damens reaksjon. Hun sa nemlig: «Så vidunderlig! Ser jeg ut som en av dem?»

I samtalen som fulgte, fikk Elizabeth vite at damen het Vivien, at hun opprinnelig var fra Nigeria, og at hun og Elizabeth bodde bare noen få minutter unna hverandre. Vivien tok imot tilbudet om et bibelstudium og ville at barna også skulle være med. Andrew og Elizabeth besøkte Vivien hjemme hos henne, og da var det deres tur til å bli tatt imot med en god klem. Det tilfeldige møtet i London sentrum hadde helt tydelig gjort inntrykk på Vivien. Andrew og Elizabeth viste Vivien boken Hva er det Bibelen egentlig lærer? og ble overrasket over å høre at hun allerede hadde den og leste i den med fire av barna sine. Da Vivien fikk vite at det er denne boken som blir brukt på bibelstudiet, sa hun begeistret: «Vi kan jo begynne nå!»

I november 2014 ble den første romanitalende menigheten i Slovakia opprettet. På et kretsstevne for ikke lenge siden ble 21 romanitalende forkynnere døpt. Alle var fra samme landsby. På minnehøytiden i den romanitalende menigheten var det 495 til stede.  En nydøpt bror skrev:

«Jeg tilhører romfolket fra Žehra i Slovakia. Der jeg bor, ser mange ned på oss og tenker at vi er skitne og lyver og stjeler. En gang jeg ville gå i kirken, sa kirketjeneren at jeg ikke hørte til der og måtte gå min vei. Etter slike opplevelser kan du sikkert forstå mitt syn på dem som ikke tilhører mitt folk. Så inviterte Jehovas vitner meg til Rikets sal. Jeg var veldig skeptisk da jeg gikk, og regnet med å bli skuffet igjen. Jeg ble overrasket, for allerede før jeg kom inn i salen, var det en slovakisk mann som håndhilste på meg og ønsket meg hjertelig velkommen. Jeg klarte ikke å følge med under foredraget. Jeg bare tenkte: ‘Hvordan er det mulig at alle er så hyggelige mot meg?’

Den natten fikk jeg ikke sove i det hele tatt, for jeg tenkte bare på det som hadde skjedd i Rikets sal. Så jeg bestemte meg for å gå en gang til for å finne ut om den vennligheten jeg hadde blitt vist, bare var en tilfeldighet. Denne gangen var folk der enda hyggeligere og behandlet meg som en gammel venn. Jeg sluttet aldri å gå på møtene, og etter en stund ble jeg døpt. Brødrenes vennlighet har ikke forandret seg etter dåpen heller, og de fortsetter å vise at de setter pris på meg. Noen ganger gir de meg finere mat enn de spiser selv! Jeg vil være en del av denne organisasjonen for alltid, og Jehova er den Gud jeg vil tjene for evig.»

En søster som heter Aysel, satt på en buss på vei fra byen Gandsja til Baku i Aserbajdsjan. Hun bad til Jehova og sa at hun hadde lyst til å snakke med noen om Bibelen på veien. Selv om Aysel hadde fått tildelt  sete på bussen, var det en kvinne som insisterte på at hun heller skulle sitte ved siden av henne. Aysel begynte å snakke med henne, og etter hvert styrte hun samtalen inn på Bibelen. Kvinnen fortalte at hun elsket Jesus og ville vite mer om ham. Aysel og kvinnen utvekslet telefonnumre og avtalte å møtes igjen. Kvinnen spurte om Aysel kunne skaffe henne en bibel.

Da Aysel kom tilbake til Gandsja, besøkte hun den interesserte kvinnen der hun jobbet. Kvinnen nevnte at hun hadde en «bønnebok» som hun leste i hver dag. Vår søster ble overrasket da hun fant ut at den såkalte bønneboken faktisk var Gransk Skriftene daglig for 2013! Et bibelstudium ble startet, og Aysel var kjempeglad for at Jehova hadde gitt henne mot til å forkynne uformelt.

Det følgende brevet kommer fra Spania:

«Jeg følte alltid at livet var tomt og meningsløst, og jeg var hele tiden på jakt etter en indre fred, som jeg ikke klarte å finne», sier Felicity, som er 68 og bor i Sverige. Felicity var ikke fornøyd med sin katolske tro og begynte å utforske mange forskjellige religiøse ideer, og det endte med at hun ble sterkt involvert i hekse- og spådomskunst.

Fordi hun ikke fant meningen med livet, var hun så ulykkelig at hun vurderte å ta sitt eget liv. «Mens tårene rant, ropte jeg høyt til Gud og bad ham fortelle meg hva han ville at jeg skulle gjøre. To uker senere banket det forsiktig på døren. En smilende ung mann spurte om jeg var interessert i å høre noe fra Guds Ord. Jeg tenkte: ‘Å nei, Gud, det var ikke det jeg mente – ikke Jehovas vitner!’»

Hennes første innskytelse var å lukke døren, men så bestemte hun seg for å høre på ham og tok imot tilbudet om et bibelstudium i Hva Bibelen lærer-boken. «Jeg fikk se Bibelen i et nytt lys», forteller hun. Felicity ble døpt på et regionalt stevne i Sverige i 2014. Nå sier hun: «Det er dette jeg har lett etter hele livet. Endelig har jeg fått fred i sinnet.»