Spørsmål 2: Hva skjer når jeg dør?
DA ROMAN var gutt, omkom en god venn av ham i en bilulykke. «Tapet av min venn gikk sterkt inn på meg», forteller han. «I årevis etter ulykken lurte jeg på hva som skjer med oss når vi dør.»
Hvorfor er det naturlig å stille det spørsmålet?
Det at mennesker dør, virker naturstridig. Uansett alder ønsker vi mennesker vanligvis ikke å dø. Mange frykter for hva som kommer etter døden.
Hva sier noen at svaret er?
At en del av mennesket lever videre etter døden. De tror at gode mennesker vil få sin belønning i himmelen, mens de som har vært onde, vil bli straffet til evig tid for sine synder. Andre mener at et menneske som dør, opphører å eksistere og til slutt blir fullstendig glemt.
Hva antyder disse svarene?
Det første svaret forutsetter at døden i virkeligheten ikke er slutten på menneskelivet. Det andre svaret antyder at det ikke finnes noen mening med livet. Noen tilhengere av det sistnevnte synet har antatt den fatalistiske holdningen som ligger bak disse ordene: «La oss spise og drikke, for i morgen skal vi dø.» – 1. Korinter 15:32.
Hva lærer Bibelen?
Bibelen lærer ikke at en del av mennesket lever videre etter døden. Gud inspirerte kong Salomo til å skrive: «De levende vet at de skal dø; men de døde vet slett ingen ting.» (Forkynneren 9:5) Nei, de døde «vet slett ingen ting» – de har ingen bevissthet om noe som helst. De kan ikke tenke, føle eller handle. De døde kan derfor verken hjelpe eller skade de levende.
Stikk i strid med hva mange tror, var det ikke Guds hensikt at menneskene skulle dø. Han skapte det første menneske, Adam, med utsikt til å leve evig på jorden. Den eneste gangen Gud nevnte noe om døden, var da han fortalte Adam om straffen for ulydighet. Han sa at Adam ikke fikk spise frukten av et bestemt tre, og advarte ham deretter om at hvis han spiste av den, skulle han «visselig dø». (1. Mosebok 2:17) Hvis Adam og Eva hadde fortsatt å være lydige og lojale mot Gud, ville både de selv og alle de av deres etterkommere som også valgte å være det, ha fått leve evig på jorden.
Adam valgte å ignorere Guds advarsel. Han syndet i og med at han var ulydig mot Gud, og det førte til at han døde. (Romerne 6:23) Det var ingen del av Adam som levde videre etter at han var død. Nei, da Adam døde, opphørte han å eksistere. Gud hadde sagt til ham: «I ditt ansikts svette skal du spise ditt brød, inntil du vender tilbake til jorden, for av den ble du tatt. For støv er du, og til støv skal du vende tilbake.» (1. Mosebok 3:19) Fordi hele menneskeheten nedstammer fra Adam, har vi alle arvet synd og død fra ham. – Romerne 5:12.
Til tross for det dårlige valget Adam traff, vil Jehova Gud gjennomføre sin hensikt, som blant annet går ut på at jorden skal bli befolket med fullkomne etterkommere av Adam. (1. Mosebok 1:28; Jesaja 55:11) Jehova vil snart bringe de fleste av dem som har dødd, tilbake til livet. Apostelen Paulus sa om den tiden: «Det skal finne sted en oppstandelse av både de rettferdige og de urettferdige.» – Apostlenes gjerninger 24:15.
Roman, som er sitert i begynnelsen av denne artikkelen, studerte Bibelen og fant ut hva den lærer om døden og om Jehova Gud. Det han oppdaget, fikk stor innvirkning på hans liv. Les beretningen om ham i artikkelen «Bibelen forandrer folks liv».
