Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

Synd – hva har forandret seg?

Synd – hva har forandret seg?

 Synd – hva har forandret seg?

«DEN tanke at det finnes en første synd, som vi alle er rammet av som følge av en katastrofe, passer dårlig med det moderne sinn. Men det gjør også selve tanken om synd. . . . Mennesker som Adolf Hitler og Josef Stalin kan ha syndet, men vi andre er ofre for omstendighetene og miljøet rundt oss.» – The Wall Street Journal.

Som dette sitater viser, ser begrepet synd ut til å være inne i en dyp krise i dag. Hvorfor? Hva har forandret seg? Ja, hva er det folk i dag synes er så forkastelig med begrepet synd?

Begrepet synd har to aspekter – nedarvet synd og personlig synd. Nedarvet synd er noe vi alle er befengt med, enten vi liker det eller ikke, mens personlig synd er synder vi praktiserer. La oss se litt nærmere på hvert av disse aspektene.

Tilflekket av den første synd?

Bibelen viser at våre første foreldre videreførte en moralsk brist – den første synd – til hele menneskeheten. Vi er derfor alle født med en ufullkommenhetens skamplett. «All urettferdighet er synd», sier Bibelen. – 1. Johannes 5:17.

For mange kirkegjengere er det imidlertid både uforståelig og uakseptabelt at alle mennesker skal være født ufullkomne på grunn av en synd som ble begått i fjerne tider, og som de ikke var delaktige i eller ansvarlige for. Ifølge teologiprofessor Edward Oakes blir læren om arvesynden «møtt med skamfull taushet, direkte fornektelse eller svært halvhjertete uttalelser som ikke direkte benekter læren, men som vitner om manglende formening om hvilken plass den har i et gudfryktig menneskes liv».

En faktor som gjør det vanskelig for folk å godta tanken om den første synd, er det som kirkesamfunnene har lært om synden. På Trientkonsilet (1545–1563) bannlyste kirken for eksempel enhver som avviste at spedbarn måtte døpes for å oppnå syndsforlatelse. Teologene sa at hvis et spedbarn døde uten å ha blitt døpt, ville dets synder, som det ikke var blitt befridd for, for all framtid hindre det i å tre fram for Gud i himmelen. Calvin lærte at spedbarn ’bringer med seg sin egen fordømmelse fra mors liv av’. Han hevdet at deres natur var ’vemmelig og avskyelig for Gud’.

Folk flest føler instinktivt at nyfødte spedbarn er så uskyldige at det ville være imot den menneskelige natur å tenke at de skulle lide som følge av nedarvet synd. Det er lett å skjønne hvorfor slike læresetninger har fått folk til å vende seg bort fra læren om den første synd. Noen kirkeledere kunne ikke få  seg til å dømme et udøpt spedbarn til et brennende helvete. For dem forble et slikt barns endelige skjebne et stort teologisk dilemma. En tradisjonell katolsk forestilling – som var utbredt i flere hundre år, men likevel aldri ble et av kirkens dogmer – gikk ut på at sjelene til udøpte, uskyldige barn kom til ingenmannslandet limbus. *

En annen faktor som bidrog til å svekke troen på den første synd, var at filosofer, vitenskapsmenn og teologer på 1800-tallet begynte å lure på om de kunne godta Bibelens beretninger som historisk korrekte. Darwins evolusjonsteori har fått mange til å mene at beretningen om Adam og Eva hører hjemme i mytenes verden. Alt dette har ført til at mange nå betrakter Bibelen mer som en bok som gjenspeiler dens skribenters mentalitet og tradisjoner, enn som en guddommelig åpenbaring.

Hvordan berører dette læren om den første synd? Hvis kirkegjengere er overbevist om at Adam og Eva aldri har eksistert, vil den logiske konklusjon naturligvis være at det aldri har vært noen første synd. Selv for dem som innrømmer at menneskene har grunnleggende svakheter, er tanken om den første synd bare en annen måte å si at menneskene er ufullkomne på.

Så langt om den første synd. Hva så med den tanke at personlige synder – som en kontrast til nedarvet synd – også er noe som krenker Gud?

Er det egentlig synd?

Når folk blir spurt om hva personlige synder er, tenker mange på slike synder som er omtalt i De ti bud – mord, utroskap, begjær, utenomekteskapelig sex, tyveri og så videre. Kirkesamfunnenes tradisjonelle lære har vært at en som dør uten å angre slike synder, blir straffet med evig pine i et brennende helvete. *

Den katolske kirke krever at man for å bli spart for en slik skjebne må bekjenne sine synder for en prest, som hevdes å ha makt til å gi syndsforlatelse. Men for de fleste katolikker er skriftemål, syndsforlatelse og botsøvelser noe som hører fortiden til. En nyere undersøkelse viser for eksempel at over 60 prosent av katolikkene i Italia ikke lenger går til skrifte.

 Det er tydelig at det tradisjonelle synet på personlige synder og følgene av dem – slik kirkesamfunnene har forklart dem – ikke har hjulpet folk til å slutte å praktisere syndige handlinger. Mange kirkegjengere tror ikke lenger at alle disse handlingene er syndige. Noen tenker for eksempel: Hva er galt med at to voksne blir enige om å ha et seksuelt forhold, så lenge det ikke går ut over en tredje part?

En mulig forklaring på en slik tankegang kan være at noen av dem som er berørt, innerst inne ikke er overbevist om det de har lært om synd. Mange synes det er vanskelig å tro at en kjærlig Gud vil straffe syndere med evig pine i et brennende helvete. Og en slik skepsis forklarer kanskje, i hvert fall delvis, hvorfor mye av alvoret i begrepet «synd» ser ut til å ha forsvunnet. Men det er også andre faktorer som har bidratt til at følelsen av synd er blitt borte.

Tradisjonelle verdier forkastet

Det som har skjedd i løpet av de siste århundrer, har forårsaket store forandringer i samfunnet og i folks tenkemåte. De to verdenskrigene, utallige mindre kriger og forskjellige folkemord har fått mange til å sette spørsmålstegn ved betydningen av tradisjonelle verdier. «Er det rimelig at vi som lever i en høyteknologisk tidsalder, skal leve i samsvar med normer som ble fastsatt for flere hundre år siden og overhodet ikke har noe med den moderne virkelighet å gjøre?» spør de. Mange rasjonalister og moralister har kommet til at det ikke er det. De mener at menneskeheten må kvitte seg med noen av moralens og overtroens lenker og nå sitt fulle potensial gjennom utdanning.

En slik tenkemåte har gitt grobunn for sterk sekularisering. I mange europeiske land er det få som går i kirken. Det er stadig flere som ikke tror på noe bestemt, og mange er åpenlyst fiendtlig innstilt til kirkenes trosbekjennelser, som de ser på som absurde. De spør: Hvorfor må vi snakke om skyld for moralske utskeielser hvis vi mennesker bare er et produkt av våre omgivelser og av naturlig utvalg?

Det at man stort sett lempet på moralnormene i den vestlige verden i det 20. århundre, førte blant annet til den såkalte seksuelle revolusjon. Både studentopprør, motkulturelle  bevegelser og utbredt bruk av prevensjonsmidler gjorde sitt til at mange forkastet den tradisjonelle oppfatning av hva som sømmer seg. Bibelske verdier ble snart snudd på hodet. En ny generasjon ble tilhengere av en ny moral og en ny holdning til synd. Fra da av, sier en skribent, «var den eneste loven som gjaldt, kjærlighetens lov» – som i virkeligheten kom til uttrykk ved at seksuell omgang utenfor ekteskapet ble alminnelig godtatt.

En religiøs kultur som gir god selvfølelse

Bladet Newsweek skriver åpent om situasjonen i USA: «Mange prester, som konkurrerer på kjøpers marked, tar ikke sjansen på å støte folk bort.» De er redd de kommer til å miste sine sognebarn hvis de stiller høye moralske krav til dem. Folk liker ikke å høre at de bør utvikle ydmykhet, selvkontroll og moralsk fortreffelighet, eller at de bør ta hensyn til en nagende samvittighet og angre sine synder. Mange kirkesamfunn tar derfor i bruk det som avisen Chicago Sun-Times kalte «et terapeutisk, nyttebetont, selvisk, ja selvnytende, kristent budskap [som] utelater evangeliet».

Resultatet av en slik tenkemåte er en religiøs kultur som definerer Gud på egne betingelser – kirkesamfunn som fokuserer, ikke på Gud og det han krever av oss, men på mennesket og det som vil gi god selvfølelse. Det viktigste for dem er å dekke menighetens behov. Det de frambringer, er en religion uten noen lære. «Hva er det som fyller hullet der de kristne moralnormene var før?» spør The Wall Street Journal. Jo, «en etikk med stor vekt på toleranse, hvor det å ’være et godt menneske’ unnskylder alt».

Alt dette fører logisk nok til den holdning at en hvilken som helst religion som gir god selvfølelse, er bra. Alle som antar et slikt syn, skriver The Wall Street Journal, «kan velge en hvilken som helst tro så lenge den ikke stiller bestemte moralske krav – den kan trøste, men ikke dømme». Og kirkesamfunnene på sin side er villige til å akseptere folk «akkurat slik de er», uten å stille moralske krav til dem i det hele tatt.

Det foregående får kanskje bibellesere til å tenke på en profeti som ble nedskrevet av apostelen Paulus i det første århundre evt. Den lyder slik: «Det skal komme en tidsperiode da de ikke skal tåle den sunne lære, men i samsvar med sine egne ønsker skal de samle seg en mengde lærere for å få sine ører klødd; og de skal vende sine ører bort fra sannheten.» – 2. Timoteus 4:3, 4.

Når religiøse ledere ser gjennom fingrene med synd, benekter syndens eksistens og ’klør’ folks ører ved å fortelle dem det de ønsker å høre, i stedet for det Bibelen sier, gjør de dem en stor bjørnetjeneste. Et slikt budskap er falskt og farlig. Det gir et forvrengt bilde av kristendommens grunnleggende lære. Spørsmålet om synd og tilgivelse er sentralt i det gode budskap som Jesus og hans apostler forkynte. Vi oppfordrer deg til å lese videre og finne ut hvorfor vi kan si det.

[Fotnoter]

^ avsn. 9 Den forvirring denne ubibelske læren skapte, forklarer kanskje hvorfor limbus ikke er nevnt i nyere katolske katekismer. Se rammen «En teologisk helomvending» på side 10.

^ avsn. 14 Troen på evig pine i et brennende helvete har ingen støtte i Bibelen. Flere opplysninger finnes i kapittel 6, «Hvor er de døde?», i boken Hva er det Bibelen egentlig lærer?, utgitt av Jehovas vitner.

[Uthevet tekst på side 7]

En religiøs kultur som bare gir god selvfølelse, frambringer dårlige frukter

[Ramme på side 6]

Synd? «Det har vi vokst fra»

«En av kirkens største hindringer i dag er nettopp dette. Vi ser ikke lenger på oss selv som ’syndere’ som trenger tilgivelse. Kanskje synd var et problem tidligere, men det har vi vokst fra nå. Så selv om kirken har en forklaring på syndens problem, er det for de fleste amerikanere et ikke-problem – i hvert fall ikke et stort problem.» – John A. Studebaker jr., religionsskribent.

«Folk sier: ’Jeg har høye moralske forventninger til meg selv og andre, men jeg vet at vi alle er mennesker, så jeg forventer meg ikke all verden.’ Vi finner en moralsk bekvemmelighetssone, et slags middelklassenivå hvor vi synes vi gjør det bra. Vi klipper plenen. Vi unngår dobbeltparkering. Men vi ignorerer de store syndsspørsmålene.» – Albert Mohler, dekanus ved Southern Baptist Theological Seminary i USA.

«Kulturen lovpriser det den en gang skammet seg over [for eksempel de såkalte sju dødssynder]: foreldre anser stolthet som viktig for selvfølelsen; en gruppe franske kokker har sendt et bønneskrift til Vatikanet om ikke å regne det som en synd å være storspiser. Misunnelse er drivkraften bak tabloidkulturen. Begjær er en markedsføringsstrategi; vrede er den krenkedes rett. De fleste dager ville jeg ha gitt hva som helst for å kunne være litt doven.» – Nancy Gibbs i bladet Time.

[Bilde på side 5]

Mange betrakter i dag beretningen om Adam og Eva som en myte