Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

Sannheten om synden

Sannheten om synden

 Sannheten om synden

SETT at en mann som er syk, knuser termometret. Vil det bevise at han ikke har feber? Naturligvis ikke! Og det at mange forkaster Guds syn på synd, beviser heller ikke at synden ikke finnes. Bibelen, Guds Ord, har mye å si om dette. Hva lærer den egentlig om synd?

Alle kommer til kort

For omkring 2000 år siden gav apostelen Paulus uttrykk for sin skuffelse over at ’det gode som han ønsket, det gjorde han ikke, men det onde som han ikke ønsket, det praktiserte han’. (Romerne 7:​19) Hvis vi skal være ærlige, må vi innrømme at vi har det på lignende måte. Kanskje vi ønsker å leve etter De ti bud eller andre leveregler, men enten vi liker det eller ikke, kommer vi alle til kort. Det er ikke det at vi bevisst velger å bryte en norm, men vi er ganske enkelt svake. Hvorfor er det slik? Paulus svarer: «Når jeg nå gjør det jeg ikke ønsker, da er det ikke lenger jeg som bevirker det, men synden som bor i meg.» – Romerne 7:⁠20.

Alle mennesker har i likhet med apostelen Paulus medfødte svakheter, noe som vitner om nedarvet synd og ufullkommenhet. «Alle har syndet, og de når ikke opp til Guds herlighet», sier apostelen. Hva er årsaken til denne tilstanden? Paulus sier videre: «Synden kom inn i verden ved ett menneske [Adam], og døden ved synden, og døden . . . spredte seg til alle mennesker fordi de alle hadde syndet.» – Romerne 3:​23; 5:⁠12.

Mange avviser den tanke at det er våre første foreldres synd som har fremmedgjort oss for Gud og er årsaken til at vi ikke når opp til deres opprinnelige, fullkomne tilstand. Men det er dette Bibelen lærer. Ved å sitere fra de første kapitlene i 1. Mosebok som autoritet viste Jesus at han trodde på beretningen om Adam og Eva. – 1. Mosebok 1:​27; 2:​24; 5:⁠2; Matteus 19:⁠1⁠–5.

Noe av det grunnleggende i Bibelens budskap er at Jesus kom til jorden for å løskjøpe dem som viser tro på ham, fra deres syndige tilstand. (Johannes 3:​16) Våre utsikter til framtidig liv avhenger av at vi godtar det middel Jehova bruker for å utfri takknemlige mennesker av en situasjon som de ikke har noen kontroll over. Men hvis vi ikke har klart for oss hva synd er sett fra Guds synspunkt, kan vi ikke forstå og sette pris på det han har gjort for å frelse oss fra synd.

Jesu offer og hvorfor det var nødvendig

Jehova gav det første menneske mulighet til å leve evig. Det var bare hvis Adam gjorde opprør mot Gud, han ville miste denne enestående muligheten. Adam gjorde opprør, og da han gjorde det, ble han en synder. (1. Mosebok 2:​15⁠–17; 3:⁠6) Han handlet i strid med Guds vilje, levde ikke opp til den norm for fullkommenhet som han opprinnelig hadde hatt, og ødela sitt forhold til Gud. Da han syndet ved å bryte Guds lov, begynte han å dø. Sørgelig nok ble alle Adams etterkommere – oss innbefattet – født med synd, og vi er derfor alle dømt til å dø. Hvorfor?

Grunnen til det er ganske enkel. Ufullkomne foreldre kan ikke få fullkomne barn. Alle Adams etterkommere ble født syndere, og som apostelen Paulus sier: «Den lønn synden betaler, er døden.» (Romerne 6:​23) Men den andre halvdelen av dette verset gir oss håp: «Men den gave Gud gir, er evig liv ved Kristus Jesus, vår Herre.» Det betyr at det ved hjelp av Jesu offerdød er mulig for lydige, takknemlige  mennesker å bli renset for virkningene av den synd som Adam begikk. * (Matteus 20:​28; 1. Peter 1:​18, 19) Hvordan bør du se på dette?

Kristi kjærlighet «tvinger oss»

Apostelen Paulus ble inspirert av Gud til å svare på det ovenstående spørsmålet. Han skrev: «Kristi kjærlighet tvinger oss, for slik har vi dømt: at én døde for alle; . . . og han døde for alle, for at de som lever, ikke lenger skal leve for seg selv, men for ham som døde for dem og ble oppreist.» (2. Korinter 5:​14, 15) Hvis en person forstår at det er en mulighet for at Jesu offer kan utfri ham fra syndens virkninger – og vedkommende ønsker å vise at han er takknemlig for denne muligheten – bør han bestrebe seg på å leve i samsvar med Guds ønsker for ham. Det innbefatter å lære hva Gud forventer, å oppøve sin samvittighet i samsvar med Bibelens normer og så å leve etter dem. – Johannes 17:​3, 17.

En urett handlemåte skader vårt forhold til Jehova Gud. Da kong David innså hvor alvorlig det var at han hadde begått ekteskapsbrudd med Batseba og hadde sørget for at mannen hennes ble drept, følte han utvilsomt stor skam. Men det som bekymret ham mest – og det med rette – var at han ved sine synder hadde krenket Gud. Angerfullt innrømmet han overfor Jehova: «Mot deg, mot deg alene, har jeg syndet, og det som er ondt i dine øyne, har jeg gjort.» (Salme 51:⁠4) Og da Josef ble utsatt for press til å begå ekteskapsbrudd, fikk hans samvittighet ham til å spørre: «Hvordan kunne jeg . . . gjøre denne store ondskap og i virkeligheten synde mot Gud?» – 1. Mosebok 39:⁠9.

Synd er altså ikke bare et spørsmål om den vonde følelsen en kan få når det blir oppdaget at en har gjort noe galt. Det er ikke bare snakk om at en kanskje ikke har innfridd de forventninger folk flest eller samfunnet har til en. Å bryte Guds lover i forbindelse med sex, ærlighet, respekt, religionsutøvelse og så videre er noe som skader vårt personlige forhold til Gud. Hvis vi med overlegg praktiserer synd, gjør vi oss til fiender av Gud. Dette er en  sannhet vi bør tenke alvorlig over. – 1. Johannes 3:​4, 8.

Så hva har skjedd med synden? Faktum er at det aldri har skjedd noe med synden. Folk begynte bare å bruke andre navn på den i håp om at den skulle høres mindre alvorlig ut enn den er. Mange døyvet eller ignorerte sin samvittighet. Alle som ønsker å oppnå Guds gunst, må motstå en slik tendens. Som vi har sett, er ikke syndens lønn bare såret stolthet eller skamfullhet – syndens lønn er døden. Synd er noe som gjelder liv eller død.

Det er godt å vite at verdien av Jesu gjenløsningsoffer gjør det mulig for oss å få tilgivelse hvis vi oppriktig angrer våre synder og vender om. «Lykkelige er de som har fått sine lovløse gjerninger tilgitt og sine synder dekket over», skrev Paulus. «Lykkelig er den mann hvis synd Jehova slett ikke vil ta i betraktning.» – Romerne 4:​7, 8.

[Fotnote]

^ avsn. 10 En fullstendig forklaring på hvordan Jesu offerdød har makt til å frelse lydige mennesker, finnes på sidene 47⁠–54 i boken Hva er det Bibelen egentlig lærer?, utgitt av Jehovas vitner.

[Ramme/bilde på side 10]

En teologisk helomvending

For de fleste katolske kirkegjengere har tanken om limbus alltid vært litt diffus. I løpet av de siste tiårene har den gradvis dødd hen – ja i den grad at begrepet ikke lenger nevnes i katekismene. I 2007 skrev den katolske kirke offisielt under på limbus’ «dødsattest» i et dokument som omtalte «teologiske og liturgiske grunner til å tro at spedbarn som dør uten å ha blitt døpt, kan bli frelst og ført inn i den evige lykksalighet». – Den internasjonale teologiske kommisjon.

Hvorfor en slik forandring – en slik teologisk helomvending? I prinsippet gjorde den det mulig for kirken å frigjøre seg fra det som den franske spaltisten Henri Tincq har kalt «en byrdefull arv som, helt fra middelalderen av til det 20. århundre, ble forsvart av en manipulerende kirke som mer enn gjerne brukte trusselen om limbus for å få foreldre til å døpe barna sine så raskt som mulig». Men avskaffelsen av limbus reiser også andre spørsmål.

Tradisjon eller en bibelsk lære? Troen på limbus oppstod som følge av teologiske debatter i forbindelse med skjærsilden på 1100-tallet. Fordi den katolske kirke lærte at sjelen lever videre etter døden, måtte den finne en forklaring på hva som ville skje med sjelene til de barna som ikke kunne komme til himmelen siden de ikke var døpt, men som heller ikke fortjente å komme til helvete. Slik oppstod tanken om limbus.

Bibelen lærer imidlertid ikke at sjelen er udødelig og lever videre etter døden. Den viser klart og tydelig at menneskesjeler som synder, kan bli «utryddet», og at de «skal dø». (Apostlenes gjerninger 3:​23; Esekiel 18:⁠4, Bibelen – Guds Ord [2007]) Ettersom sjelen kan dø, kan det ikke finnes et slikt sted som limbus. Dessuten omtaler Bibelen døden som en ubevisst tilstand og sammenligner den med en søvn. – Forkynneren 9:​5, 10; Johannes 11:​11⁠–14.

Ordene i 1. Korinter 7:​14 viser at Gud betrakter kristne foreldres små barn som hellige. En slik uttalelse ville ha vært meningsløs hvis det var nødvendig å døpe spedbarn for at de skulle bli frelst.

Læren om limbus var virkelig en hån mot Gud, for den framstilte ham som en grusom tyrann som straffer uskyldige, og ikke som den rettferdige og kjærlige Far han er. (5. Mosebok 32:⁠4; Matteus 5:​45; 1. Johannes 4:⁠8) Det er derfor ikke så rart at denne ubibelske læren alltid har vært i strid med oppriktige kristnes sunne fornuft.

[Bilder på side 9]

Når vi lever i samsvar med Guds Ord, får vi et godt forhold til Gud og mennesker