Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

Sjøreiser i gammel tid utenfor Middelhavet

Sjøreiser i gammel tid utenfor Middelhavet

 Sjøreiser i gammel tid utenfor Middelhavet

I dag er det så lett som ingenting å gå om bord i et fly og reise fra ett kontinent til et annet. Men visste du at folk i bibelsk tid også reiste langt?

OMKRING tusen år før Kristus bygde kong Salomo en flåte av skip som seilte sammen med skip som tilhørte kongen av Tyrus, for å hente kostbare varer til Israel langt bortefra. (1. Kongebok 9:26–28; 10:22) I det niende århundre fvt. gikk profeten Jona, som da befant seg i middelhavsbyen Joppe i Israel, om bord i et skip som skulle til Tarsis. * (Jona 1:3) I det første århundre evt. drog apostelen Paulus fra Cæsarea i Israel til Puteoli, vår tids Pozzuoli, ved Napolibukta. – Apostlenes gjerninger 27:1; 28:13.

Historikere vet i dag at kjøpmenn fra middelhavsområdet på Paulus’ tid regelmessig seilte via Rødehavet til India, og at noen fra midten av det andre århundre hadde trengt så langt østover som til Kina. * Men hva vet vi om tidlige sjøreiser vestover fra Middelhavet? Hvor langt kom oldtidens sjøfarere i den retningen?

 Fønikernes sjøreiser

Flere hundre år før Paulus’ tid hadde sjøfartsnasjoner opprettet handelskolonier i den vestlige verden. Man mener at fønikerne, som kom fra det området som omtrent svarer til våre dagers Libanon, hadde nådd Atlanterhavet i 1200 fvt. Omkring 1100 fvt. grunnla de Gadir – nå den spanske havnebyen Cádiz – like utenfor Gibraltarstredet. Blant de handelsvarene som det var mulig å få tak i der, var sølv, som ble utvunnet fra gruver der i området, og tinn, som ble importert av atlantiske handelsmenn.

Den greske historieskriveren Herodot skrev at den egyptiske farao Neko i det sjuende århundre fvt. samlet en flåte av fønikiske skip med fønikisk mannskap i den øverste delen av Rødehavet. Målet var å seile rundt Afrika fra øst mot vest.

På den tiden hadde fønikerne allerede utforsket kysten av Afrika i flere hundre år. På grunn av vanskelige vindforhold og sterke havstrømmer ville imidlertid sjømenn som satte kursen sørover langs Afrikas atlanterhavskyst, måtte kjempe hardt for å komme noe særlig langt. Ifølge Herodot startet fønikerne i stedet den nye ekspedisjonen fra Rødehavet og fulgte østkysten av Afrika sørover og ut i Indiahavet. Omkring midt på året gikk de i land. De sådde korn og var lenge nok i land til å kunne høste, og så seilte de videre. I det tredje året, sa Herodot, hadde de rundet hele kontinentet og seilte så inn i Middelhavet og kom tilbake til Egypt.

Herodot avsluttet sin beretning ved å si at fønikerne hadde sagt ting han ikke kunne tro, blant annet at de hadde hatt solen på høyre hånd da de seilte rundt sørspissen av Afrika. Det må virkelig ha vært vanskelig for en greker i oldtiden å tro dette. Alle som har levd nord for ekvator hele sitt liv, er vant til å se solen i sør midt på dagen. Når de setter kursen vestover, har de solen på venstre hånd. Men ved Kapp det gode håp, som ligger sør for ekvator, står solen midt på dagen i nord – på høyre hånd for alle som drar vestover.

Herodots beretning har vært en kilde til debatt blant historikere i mange hundre år. Det kan virke utrolig for mange at sjøfolk for så lenge siden kunne ha seilt rundt Afrika. Forskerne tror imidlertid at farao Neko sendte ut en slik ekspedisjon, og at det var mulig å foreta en slik reise takket være datidens dyktige og kunnskapsrike sjøfolk. «En slik reise er fullt mulig», sier historikeren Lionel Casson. «Det er ingen grunn til at et fønikisk mannskap ikke skulle kunne ha gjennomført den i løpet av det tidsrommet og på den måten som Herodot beskriver.» I hvilken grad Herodots beretning er basert på fakta, er ikke mulig å fastslå med sikkerhet. Den gir ikke desto mindre et innblikk i de utrettelige bestrebelsene man gjorde seg for å foreta sjøreiser til områder som var ukjente på et så tidlig tidspunkt i historien.

Pytheas seiler nordover

Fønikerne var ikke de eneste blant folkene rundt Middelhavet i gammel tid som trengte vestover mot Atlanterhavet. En av de koloniene som greske sjøfolk opprettet rundt Middelhavet, var Massalia, nå den franske byen Marseille. Byen blomstret takket være handel til lands og til vanns. Handelsmenn fra Massalia sendte vin, olje og bronsegjenstander fra middelhavsområdet nordover, og fra nord skaffet de råmetaller og rav. Innbyggerne i Massalia var uten tvil interessert i de stedene disse varene kom fra. Slik gikk det til at Pytheas fra Massalia omkring 320 fvt. seilte ut for å se disse fjerne landene i nord med egne øyne.

Da Pytheas kom hjem igjen, skrev han en beretning om sine reiser – Om havet. Den  opprinnelige greske teksten til denne boken finnes ikke lenger, men sitater fra den ble brukt av minst 18 skribenter i gammel tid. Disse sitatene viser at Pytheas nøye beskrev havområdene, tidevannet, geografien og befolkningen i de områdene han besøkte. Han gjorde også bruk av lengden på skyggen fra en gnomon, eller en loddrett målestolpe, for å beregne solens høydevinkel midt på dagen på en gitt dato. På den måten fant han ut hvor langt nord han hadde seilt.

Pytheas hadde vitenskapelige interesser. Men vitenskapelig forskning kan neppe ha vært hovedformålet med hans reise. Forskere har antydet at den snarere ble finansiert av oppdragsgivere i Massalia som hadde økonomiske interesser av å sende ham ut for å finne en sjøvei til disse avsidesliggende kystene, der de visste at de kunne få tak i rav og tinn. Hvor var det så Pytheas drog?

Til Bretagne, Britannia og enda lenger

Det ser ut til at Pytheas seilte rundt Pyrenéhalvøya og opp langs kysten av Gallia til Bretagne, der han gikk i land. Dette vet vi fordi en av hans målinger av solens høydevinkel over horisonten – som han sannsynligvis målte på land – passer med en posisjon i det nordlige Bretagne. *

Folk i Bretagne var erfarne skipsbyggere og sjøfolk som drev handel med Britannia. Cornwall, sørvestspissen av Britannia, hadde rike forekomster av tinn, en viktig komponent i bronse, og det var dit Pytheas deretter drog. Hans rapport beskrev størrelsen og den i grove trekk triangulære formen på Britannia, noe som tyder på at han må ha seilt rundt øya.

Pytheas’ nøyaktige rute kan ikke fastslås med sikkerhet, men han kan godt ha seilt mellom Britannia og Irland og gått i land på øya Man, som ligger på en breddegrad som stemmer med hans andre måling av solens høydevinkel. Den tredje målingen kan han ha foretatt på øya Lewis i De ytre Hebridene, utenfor vestkysten av Skottland. Derfra fortsatte han trolig nordover til Orknøyene, nord for det skotske fastland, for hans beretning, som blir sitert av Plinius den eldre, viser at de utgjorde 40 øyer.

 Seks dagers seilas nord for Britannia lå det et land som het Thule, skrev Pytheas. Mange av oldtidens skribenter henviser til Pytheas’ omtale av Thule som midnattssolens land. Etter enda en dags seilas, skrev han, kom en til det stedet hvor sjøen var «frosset». Nøyaktig hvor Pytheas’ Thule lå, er svært omdiskutert – noen sier at det lå på Færøyene, andre sier i Norge, og atter andre sier på Island. Hvor dette Thule enn var, så trodde oldtidens skribenter at det var det «nordligste av alle navngitte steder».

Pytheas fulgte antagelig omtrent den samme ruten tilbake til Britannia som han hadde kommet, og så fullførte han seilasen rundt øya. Vi vet ikke om han utforsket den nordeuropeiske kyst ytterligere før han vendte tilbake til Middelhavet. Men Plinius den eldre siterer Pytheas som en autoritet når det gjelder områder med rav. Gamle kilder til dette verdifulle materialet lå på Jylland i Danmark og på Østersjøens sørlige bredd. Pytheas kunne naturligvis ha fått vite om disse områdene mens han var i en hvilken som helst havneby i det østlige Britannia, og så vidt vi vet, hevdet han ikke å ha besøkt disse områdene selv.

Den neste kjente middelhavsfarer som har skrevet om sitt besøk i Britannia, er Julius Cæsar, som kom til den sørlige delen av øya i år 55 fvt. I år 6 evt. hadde andre felttog ført romerne helt til Nord-Jylland.

Utvidede horisonter

Fønikernes og grekernes reiser – ikke bare på Middelhavet, men også ut i Atlanterhavet, til Afrikas sørligste kyster og så langt nord som til arktiske farvann – gav den opplyste verden større geografikunnskaper. Datidens verden var preget av oppdagelser, handel, utvidede horisonter, reiser over veldige strekninger og den flom av ideer og kunnskaper som fulgte med dette.

Eksisterende opptegnelser om oldtidens oppdagelsesferder forteller sikkert bare om en brøkdel av de sjøreisene som modige sjøfolk fullførte. Hvor mange av disse tidlige sjøfolkene var det ikke som vendte tilbake uten noen gang å skrive om hvor de hadde vært? Og hvor mange seilte ikke fra sine hjemland til fjerne kyster for aldri å vende tilbake? Disse spørsmålene forblir ubesvarte. Men vi kan lære noe om utbredelsen av kristendommen i dens første tid. – Se rammen ovenfor.

[Fotnoter]

^ avsn. 3 Dette navnet blir ofte satt i forbindelse med et område i Sør-Spania som greske og romerske skribenter kalte Tartessus.

^ avsn. 4 Se artikkelen «Hvor langt østover kunne misjonærene dra?» i Vakttårnet for 1. januar 2009, som inneholder flere opplysninger om sjøreiser østover.

^ avsn. 16 I dag vil vi si at hans måling svarer til 48° 42’ nordlig bredde.

[Ramme på side 29]

Det gode budskap «forkynt blant hele skapningen»

Omkring år 60–61 evt. skrev apostelen Paulus at det gode budskap var «blitt forkynt blant hele skapningen som er under himmelen». (Kolosserne 1:23) Mente han at de kristne allerede hadde forkynt i India, Det fjerne østen, Afrika, Spania, Gallia, Britannia, Baltikum og Pytheas’ Thule? Det virker lite sannsynlig, men det kan ikke fastslås med sikkerhet.

Det er imidlertid ikke tvil om at det gode budskap var blitt forkynt vidt og bredt. Jøder og proselytter som tok imot kristendommen på pinsedagen i år 33 evt., tok med seg sin nyfunne tro i hvert fall så langt bort som til Partia, Elam, Media, Mesopotamia, Arabia, Lilleasia, de av Libyas områder som vendte mot Kyrene, og Roma – hele den verden som var kjent for Paulus’ lesere. – Apostlenes gjerninger 2:5–11.

[Illustrasjon/kart på sidene 26 og 27]

(Se den trykte publikasjonen)

Herodot skrev at sjøfolk hadde hatt solen på høyre hånd da de seilte rundt sørspissen av Afrika

[Kart]

AFRIKA

MIDDELHAVET

INDIAHAVET

ATLANTERHAVET

[Illustrasjon/kart på sidene 28 og 29]

(Se den trykte publikasjonen)

Den greske sjøfareren Pytheas’ lange sjøreise

[Kart]

IRLAND

ISLAND

NORGE

Nordsjøen

BRITANNIA

BRETAGNE

PYRENÉHALVØYA

NORDKYSTEN AV AFRIKA

MIDDELHAVET

Marseille