Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

 Livshistorie

Den «hemmeligheten» vi har lært av vår hellige tjeneste

Den «hemmeligheten» vi har lært av vår hellige tjeneste

Fortalt av Olivier Randriamora

«Jeg vet virkelig hvordan det er å ha det knapt, jeg vet virkelig hvordan det er å ha overflod. I alle ting og under alle forhold har jeg lært hemmeligheten – både å være mett og å være sulten . . . Alt har jeg styrke til på grunn av ham som gir meg kraft.» – Fil 4:12, 13.

DISSE ordene av apostelen Paulus har lenge vært til stor oppmuntring for meg og min kone, Oly. I likhet med Paulus har også vi lært «hemmeligheten», og det har vi gjort ved å stole fullt ut på Jehova mens vi har tjent Ham her på Madagaskar.

Da Jehovas vitner begynte å studere Bibelen med Olys mor i 1982, var Oly og jeg allerede forlovet. Jeg tok også imot tilbudet om et bibelstudium, og senere ble Oly med på studiet. Vi giftet oss i 1983 og ble døpt i 1985, og rett etterpå begynte vi som hjelpepionerer. I juli 1986 ble vi alminnelige pionerer.

I september 1987 begynte vi som spesialpionerer. Det første stedet vi ble sendt til, var en liten by i den nordvestlige delen av Madagaskar hvor det ikke var noen menighet. Det er omkring 18 etniske grupper og utallige klaner på Madagaskar, og det er stor forskjell på de ulike skikkene og tradisjonene. Madagassisk er det offisielle språket, men det snakkes også forskjellige dialekter. Så vi satte i gang med å lære den dialekten som ble brukt i det nye distriktet vårt, og det gjorde at vi lettere ble akseptert i området.

Til å begynne med holdt jeg et offentlig foredrag hver søndag, og etterpå klappet Oly av ren høflighet. Vi var de eneste som var til stede. Vi gjennomførte også hele programmet for tjenesteskolen, og Oly snakket til en tenkt beboer. Det var en stor lettelse da den besøkende kretstilsynsmannen vennlig foreslo at vi forenklet møtene!

Fordi postgangen var upålitelig, fikk vi ikke den månedlige godtgjørelsen vår regelmessig. Vi lærte derfor å klare oss med lite. En gang hadde vi ikke nok penger til den bussen vi måtte ta for å komme oss til kretsstevnet, 13 mil unna. Vi husket et godt råd en bror hadde gitt oss: «Fortell Jehova om problemene deres. Det er jo tross alt hans arbeid dere utfører.» Så vi bad til Jehova og bestemte oss for å ta bena fatt. Men like før vi skulle dra, fikk vi uventet besøk av en bror, og han gav oss en pengegave – akkurat nok til bussbilletten!

I KRETSTJENESTEN

I februar 1991 ble jeg utnevnt til kretstilsynsmann. På det tidspunktet hadde den lille  gruppen vår vokst til 9 forkynnere, og 3 av dem var døpt. Vi var i snitt 50 på møtene. Etter å ha fått opplæring begynte vi i en krets i hovedstaden, Antananarivo. I 1993 fikk vi så i oppdrag å tjene i en krets i den østlige delen av landet. Folk hadde en helt annen levestandard der enn i byen.

For å komme til menigheter og isolerte grupper måtte vi gå til fots, noen ganger nærmere 15 mil gjennom tett skog i fjellendt terreng. Vi hadde bare det aller nødvendigste med oss. Men hver gang det skulle vises lysbilder i forbindelse med kretstilsynsmannens offentlige foredrag, noe som av og til var tilfellet på den tiden, hadde vi selvfølgelig mer å bære på. Oly bar lysbildeapparatet, mens jeg gikk og drog på et 12 volts bilbatteri.

Vi tilbakela ofte rundt 4 mil om dagen for å rekke fram til neste menighet. Vi trasket opp og ned fjellstier, forserte elver og vasset i gjørme. Noen ganger sov vi ved veikanten, men vanligvis prøvde vi å komme oss til en landsby hvor vi kunne finne husly for natten. Noen ganger spurte vi vilt fremmede om vi kunne overnatte hos dem. Etter at vi hadde funnet et sted å overnatte, pleide vi å lage et måltid. Oly lånte vanligvis en gryte og gikk til den nærmeste elven eller innsjøen for å hente vann. I mellomtiden pleide jeg å låne en øks for å hogge noe ved som vi kunne bruke til matlagingen. Alt tok tid. Noen ganger kjøpte vi en levende høne, som vi måtte slakte og rense.

Etter at vi hadde spist, hentet vi mer vann, sånn at vi kunne få vasket oss. Noen ganger sov vi på kjøkkenet. Når det regnet og det lakk fra taket, sov vi gjerne tett inntil veggen for ikke å bli våte.

Vi prøvde alltid å forkynne for dem vi overnattet hos. Når vi kom fram til en ny menighet eller gruppe, ble vi overveldet av den vennligheten og gjestfriheten brødrene og søstrene viste oss. Den oppriktige takknemligheten de viste for besøket vårt, veide opp for alle de utfordringene vi hadde møtt underveis.

Når vi bodde hos trosfeller, var vi glade for å hjelpe til med husarbeidet. Det gjorde at de på sin side fikk tid til å bli med oss ut i felttjenesten. Vi forventet ikke noe luksus eller spesiell mat, som vertene våre ikke hadde råd til.

PÅ BESØK HOS ISOLERTE GRUPPER

Vi likte godt å besøke isolerte grupper, der brødrene ønsket oss velkommen med et tettpakket program. Vi hadde knapt tid til å ’hvile litt’. (Mark 6:31) Ett sted hadde et ektepar invitert alle som de studerte Bibelen med – hele 40 stykker – hjem til seg, slik at vi kunne bli med på studiene. Oly ble med søsteren på rundt 20 av studiene, og jeg ble med broren på de andre 20. Bibelstudiene ble holdt på løpende bånd. Senere på dagen tok vi en pause for å holde menighetsmøtene, og etterpå fortsatte vi med bibelstudiene. Denne maratondagen endte gjerne etter klokken åtte om kvelden!

En gang vi besøkte en annen gruppe, begynte vi å gå sammen med gruppen mot en nabolandsby rundt klokken åtte om morgenen. Alle  gikk i gamle klær. Etter å ha gått et langt stykke gjennom skogen kom vi fram til distriktet i tolvtiden. Vi tok på oss rene og pene klær og begynte straks å forkynne fra dør til dør. Det var få hus og mange forkynnere. Så vi gjennomarbeidet hele distriktet på en halvtimes tid. Deretter drog vi til den neste landsbyen. Etter at vi hadde forkynt der, hadde vi en lang hjemvei foran oss. Til å begynne med gjorde dette opplegget oss litt motløse. Selv om vi hadde brukt masse tid og krefter, hadde vi bare brukt en times tid i hus-til-hus-arbeidet. Men de lokale forkynnerne klaget ikke. De var fortsatt like entusiastiske.

En isolert gruppe i Taviranambo holdt til i nærheten av en fjelltopp. Der traff vi en familie i sannheten som bodde i et hus med bare ett rom. En annen liten bygning i nærheten fungerte som gruppens møtelokale. Plutselig begynte verten vår å rope høyt: «Brødre!» «Ja!» lød det fra den nærmeste fjelltoppen. Verten vår ropte igjen: «Kretstilsynsmannen har kommet!» Reaksjonen var: «Flott!» Beskjeden ble tydeligvis gitt videre til andre som bodde enda lenger unna. Det gikk ikke lang tid før folk begynte å komme, og da møtet begynte, var det over 100 til stede.

TRANSPORTPROBLEMER

I 1996 fikk vi i oppdrag å tjene i en krets nærmere Antananarivo, i det sentrale høylandet. Også denne kretsen hadde sine spesielle utfordringer. Det gikk ikke noen offentlige transportmidler til de avsidesliggende områdene. Vi skulle besøke en gruppe i Beankàna (Besakay), cirka 24 mil fra Antananarivo. Etter å ha forhandlet litt med føreren av en liten lastebil som skulle i den retningen, fikk vi være med bilen hans. Det var rundt 30 andre passasjerer i og på bilen – noen lå på taket, og andre hang bakpå.

Ikke uventet brøt lastebilen snart sammen, og vi fortsatte til fots. Etter at vi hadde gått i noen timer, kom det en stor lastebil kjørende. Den var allerede fullastet med passasjerer og varer, men sjåføren stoppet likevel. Vi kom oss opp på den og fant oss i at det bare var ståplasser igjen. Etter hvert kom vi til en elv, men broen var under reparasjon. Nok en gang måtte vi bruke bena for å komme oss videre, og til slutt kom vi til en liten landsby hvor det bodde noen spesialpionerer. Selv om vi ikke hadde avtalt å besøke dem, ble vi med dem på feltet mens vi ventet på  at broen skulle bli reparert, og på at det skulle komme noen vi kunne sitte på med videre.

Det gikk en uke før noen kom kjørende og vi kunne fortsette reisen vår. Veien var full av store hull. Vi måtte stadig ut og dytte bilen, med vann til knærne, og ofte hendte det at vi snublet og falt mens vi dyttet. Tidlig om morgenen kom vi fram til en liten landsby, hvor vi gikk av. Med kurs mot målet vårt fortsatte vi fra hovedveien til fots gjennom rismarker, med gjørmevann opp til livet.

Det var første gang vi var i dette området, så vi bestemte oss for å forkynne for noen av dem som arbeidet på rismarkene, og spørre om hvor de lokale vitnene bodde. Så glade vi ble da vi fikk vite at disse arbeiderne faktisk var våre åndelige brødre!

VI OPPMUNTRER ANDRE TIL Å BEGYNNE I HELTIDSTJENESTEN

I årenes løp har det gitt oss stor glede å se hva det har ført til, at vi har oppmuntret andre til å begynne i heltidstjenesten. En gang vi besøkte en menighet som hadde ni pionerer, oppmuntret vi dem til å sette seg som mål å hjelpe én forkynner hver til å begynne som pioner. Da vi kom tilbake seks måneder senere, hadde tallet på pionerer økt til 22! To pionersøstre hadde oppmuntret fedrene sine, som begge var eldste, til å bli pionerer. Disse brødrene hadde i sin tur motivert en tredje eldste til også å bli det. Etter kort tid ble denne broren utnevnt til spesialpioner. Senere begynte han og hans kone i kretstjenesten. Hva med de to andre eldste? Den ene er kretstilsynsmann, og den andre driver med bygging av Rikets saler.

Vi takker Jehova hver dag for at han hjelper oss, for vi vet at vi ikke kan utrette noe av egen kraft. Noen ganger blir vi riktignok slitne eller syke, men vi føler oss lykkelige når vi tenker på resultatene av tjenesten vår. Jehova får sitt arbeid til å gå framover. Vi er glade for å ha en liten andel i det, nå som spesialpionerer. Ja, vi har lært «hemmeligheten» ved at vi stoler på Jehova, «som gir [oss] kraft».

[Uthevet tekst på side 6]

Vi har lært «hemmeligheten» ved at vi stoler på Jehova

[Kart/bilder på side 4]

Madagaskar, som blir kalt Den store, røde øya, er verdens fjerde største øy. Jordsmonnet er rødt, og det finnes mange stedegne arter der

[Bilde på side 5]

Det å reise var en av de største utfordringene

[Bilder på side 5]

Vi liker bibelstudiearbeidet veldig godt