Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

’Hvordan skal jeg klare å forkynne?’

’Hvordan skal jeg klare å forkynne?’

 ’Hvordan skal jeg klare å forkynne?’

Over hele verden har vi enestående eksempler på brødre og søstre som trofast deltar i forkynnelsesarbeidet trass i at de sliter med alvorlige helseproblemer. Tenk for eksempel på Dalia, som bor i Vilnius, hovedstaden i Litauen.

Dalia er en søster i midten av 30-årene. Helt siden hun ble født, har hun vært plaget av ettervirkningene av et hjerneslag. Det har ført til at hun er lam og har en alvorlig talehemning. Det er bare de andre i familien som helt forstår hva hun sier. Dalia bor sammen med sin mor, Galina, som tar seg av henne. Selv om Dalias liv har vært fylt av motgang og bekymringer, har hun et positivt syn på tilværelsen. Hvordan er det mulig?

Galina forteller: «I 1999 kom en slektning av meg, Apolonija, på besøk til oss. Hun er et av Jehovas vitner, og vi la merke til at hun var godt kjent i Bibelen. Dalia begynte å stille henne mange spørsmål. Snart hadde Apolonija startet et bibelstudium med Dalia. Av og til var jeg med på studiet for å tolke det Dalia sa. Jeg la merke til at hun virkelig hadde nytte av alt det hun lærte. Det gikk ikke lang tid før jeg også bad om å få et bibelstudium.»

Etter hvert som Dalia begynte å forstå Bibelens sannheter, var det ett spørsmål som plaget henne mer og mer. Til slutt tok hun mot til seg og spurte Apolonija: «Hvordan skal en som jeg – som er lam – klare å forkynne?» (Matt 28:19, 20) Apolonija svarte rolig: «Ikke vær redd. Jehova vil hjelpe deg.» Og Jehova hjelper henne virkelig.

Men hvordan forkynner Dalia? På flere måter. Noen kristne søstre hjelper henne med å utarbeide brev med et bibelsk budskap. Først forteller Dalia søstrene hva hun har tenkt. Så skriver de et brev som overbringer tankene hennes. Dalia forkynner også ved å sende tekstmeldinger. Og når været tillater det, tar forskjellige i menigheten henne med ut, slik at hun kan henvende seg til folk de treffer i parker og på gaten.

Dalia og moren hennes har fortsatt å gjøre åndelige framskritt. Begge innviet seg til Jehova og ble døpt i november 2004. I september 2008 ble det opprettet en polsktalende gruppe i Vilnius. Ettersom gruppen trengte flere forkynnere, sluttet Dalia og moren seg til den. Dalia sier: «Noen ganger bekymrer jeg meg når vi har kommet et stykke ut i måneden uten at jeg har vært ute i tjenesten. Men etter at jeg har bedt til Jehova om det, går det ikke lang tid før det er noen som kommer og gjør en feltavtale med meg.» Hva synes hun om den situasjonen hun er i? Hun sier: «Kroppen min er lammet, men ikke tankene mine. Jeg er så glad for at jeg kan fortelle andre om Jehova!»