Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

Jeg har sett den kraft Bibelens sannhet har

Jeg har sett den kraft Bibelens sannhet har

 Jeg har sett den kraft Bibelens sannhet har

Fortalt av Vito Fraese

NAVNET Trentinara sier deg antagelig ingenting. Det er navnet på en landsby sør for Napoli. Foreldrene mine og min bror Angelo ble født der. Etter at foreldrene mine hadde fått Angelo, emigrerte de til USA og bosatte seg i Rochester i staten New York, hvor jeg ble født i 1926. Noen år tidligere, i 1922, hadde far for første gang vært i kontakt med bibelstudentene, som Jehovas vitner på den tiden var kjent som. Han og mor sluttet seg snart til dem.

Far var en rolig og ettertenksom mann, men han tålte ikke urettferdighet. Han kunne ikke fordra den måten prestene holdt folk i uvitenhet på, så han lot aldri en anledning gå fra seg til å gjøre andre kjent med Bibelens sannheter. Da han gikk av med pensjon, begynte han i heltidstjenesten og fortsatte helt til dårlig helse og strenge vintrer tvang ham til å slutte i en alder av 74 år. Selv etter det brukte han mellom 40 og 60 timer i forkynnelsen hver måned helt til han var kommet opp i 90-årene. Fars eksempel betydde mye for meg. Han kunne nok spøke av og til, men han var en alvorlig mann. Han pleide å si: «Vi må ta sannheten alvorlig.»

Far og mor gjorde alt de kunne for å undervise meg og de fire søsknene mine i Guds Ord. Jeg ble døpt 23. august 1943, og i juni 1944 begynte jeg som pioner. Min søster Carmela var pioner i Geneva i New York sammen med Fern, en jente som var full av liv. Det tok ikke lang tid før jeg forstod at Fern var henne jeg ville dele livet med. Vi giftet oss i august 1946.

Misjonærtjeneste

Som ektepar tjente vi først som spesialpionerer i Geneva og senere i Norwich. I august 1948 ble vi innbudt til Gileads tolvte klasse. Etter Gilead ble vi sendt til Napoli i Italia sammen med et annet misjonærpar, Carl og Joanne Ridgeway. På den tiden strevde Napoli med å komme seg på fote igjen etter krigens herjinger. Det var vanskelig å finne et sted å bo, så i noen måneder bodde vi i en liten, toroms leilighet.

I oppveksten hørte jeg foreldrene mine snakke napolitansk, en italiensk dialekt, så italienerne forstod det jeg sa, selv om jeg hadde amerikansk aksent. Fern hadde problemer med språket. Men jeg må innrømme at hun tok meg igjen og til og med ble flinkere enn meg.

En familie på fire var de eneste interesserte vi fant i Napoli til å begynne med. De drev med ulovlig salg av sigaretter. Én i  denne familien, Teresa, gjennomgikk en forbausende forandring hver arbeidsdag. Om morgenen, med sigaretter stappet ned i de mange lommene på skjørtet, så hun tykk ut. Men om kvelden var hun tynn som en strek. Sannheten forandret denne familien fullstendig. Med tiden ble 16 personer som tilhørte familien, Jehovas vitner. I dag er det nesten 3700 vitner i Napoli.

Arbeidet møter motstand

Etter at vi fire hadde vært i Napoli i bare ni måneder, tvang myndighetene oss til å forlate byen. Vi drog til Sveits og var der i omkring en måned, og så reiste vi tilbake til Italia på turistvisum. Fern og jeg fikk i oppdrag å forkynne i Torino. Først leide vi et rom hos en kvinne. Vi måtte dele bad og kjøkken med henne. Da ekteparet Ridgeway også kom til Torino, leide vi en leilighet sammen med dem. Etter hvert bodde det fem misjonærpar i det samme huset.

I 1955, da myndighetene tvang oss til å forlate Torino, var grunnlaget lagt for fire nye menigheter der. Dyktige brødre fra stedet kunne nå ta seg av tingene. Myndighetene sa til oss: «Vi er sikker på at så snart dere amerikanere har reist, kommer det dere har bygd opp, til å smuldre bort.» Men den veksten som fulgte, viste at arbeidets framgang avhenger av Gud. I dag er det over 4600 vitner og 56 menigheter i Torino.

Firenze – en vakker by

Vårt neste distrikt var Firenze. Vi hadde ofte hørt om denne byen, for min søster Carmela og mannen hennes, Merlin Hartzler, var misjonærer der. Men tenk deg å få bo der! Piazza della Signoria, Ponte Vecchio, Piazzale Michelangelo, Palazzo Pitti – slike steder gjorde Firenze til en vakker by! Og det var en stor glede å se hvordan noen av byens innbyggere tok imot det gode budskap.

Vi studerte med en familie, og foreldrene ble døpt. Men faren røykte. I 1973 påpekte Vakttårnet at røyking er en uren vane, og leserne ble oppfordret til å slutte. De eldste barna bønnfalt ham om å slutte. Han sa at han skulle gjøre det, men han gjorde det ikke. En kveld sendte kona de ni år gamle  tvillingene til sengs uten å be sammen med dem. Senere fikk hun dårlig samvittighet og gikk inn til dem, og da hadde de allerede bedt. «Hva bad dere om?» spurte hun. «Kjære Jehova, hjelp far til å slutte å røyke.» Kona ropte til mannen: «Kom og hør hva barna dine ber om.» Da han hørte det, brast han i gråt og sa: «Jeg skal aldri røyke mer!» Det løftet har han holdt, og over 15 i den familien er nå Jehovas vitner.

Tjeneste i Afrika

I 1959 ble vi sendt til Mogadishu i Somalia sammen med to andre misjonærer, Arturo Leveris og min bror Angelo. Den politiske situasjonen var spent da vi kom dit. Det var meningen at den italienske regjering skulle lede Somalia, som nå var mandatområde under FN, fram til selvstendighet, men det virket som om situasjonen var i ferd med å forverre seg. Noen italienere som vi studerte med, forlot landet, og det var ikke mulig å organisere noen menighet der.

I denne perioden foreslo sonetilsynsmannen at jeg skulle tjene som hans assistent. Så vi begynte å besøke nabolandene. Noen av dem vi studerte med, gjorde framskritt, men måtte forlate hjemlandet på grunn av motstand. Andre ble værende, selv om de måtte utholde store lidelser. * Tanken på deres kjærlighet til Jehova og alt det de har utholdt for å være trofaste, gjør fortsatt sterkt inntrykk på oss.

Varmen og fuktigheten i Somalia og Eritrea var ofte ekstrem. Og noen av de matrettene som lokalbefolkningen serverte, fikk oss til å føle oss enda varmere. Første gang vi spiste en slik rett hjemme hos en vi studerte Bibelen med, sa min kone for spøk at ørene hennes ble røde som trafikklys!

Da Angelo og Arturo ble sendt til et annet distrikt, ble vi igjen, bare vi to. Det var ikke så lett å ikke ha noen som kunne oppmuntre oss. Men denne situasjonen hjalp oss til å komme enda nærmere Jehova og stole enda mer på ham. Det var faktisk til stor oppmuntring for oss å besøke land hvor arbeidet var forbudt.

Vi møtte forskjellige utfordringer i Somalia. Vi hadde ikke kjøleskap, så vi kjøpte bare mat for én dag om gangen. Det kunne være stykker av hammerhai, eller det kunne være frukt, som mango, papaya, grapefrukt, kokosnøtter eller bananer. Ofte måtte vi  slåss mot flygende insekter. Det hendte at de landet på halsen vår når vi ledet bibelstudier. Vi hadde en scooter, så vi trengte heldigvis ikke å gå i timevis i solsteken.

Tilbake til Italia

Takket være noen gavmilde venner fikk vi anledning til å ta en lastebåt tilbake til Italia for å overvære det internasjonale stevnet i Torino i 1961. Vi fikk vite at vi ville få en ny distriktstildeling. I september 1962 flyttet vi tilbake til Italia, og jeg begynte å tjene som kretstilsynsmann. Vi kjøpte oss en liten bil, som vi brukte i fem år i de to kretsene vi tjente i.

Etter heten i Afrika måtte vi nå takle kulde. Da vi besøkte en menighet ved foten av Alpene den første vinteren, sov vi på et rom uten oppvarming, over et høyloft. Det var så kaldt at vi la oss med yttertøyet på. Den natten var det fire høns og to hunder i nærheten som frøs i hjel!

Senere tjente jeg også som områdetilsynsmann. I disse årene reiste vi i hele Italia. Noen steder, for eksempel Calabria og Sicilia, besøkte vi mange ganger. Vi oppmuntret de unge til å gjøre åndelige framskritt og sette seg som mål å bli tilsynsmenn i menigheten, reisende tilsynsmenn eller betelitter.

Vi har lært mye av trofaste venner som helhjertet har tjent Jehova. Vi har satt pris på deres gode egenskaper, for eksempel fullstendig lojalitet mot Jehova, gavmildhet, kjærlighet til brødrene, selvoppofrelse og villigheten til å tilpasse seg. Vi har vært til stede ved vielser i Rikets sal som er blitt foretatt av brødre, noe som tidligere ville ha vært helt utenkelig. Menighetene holder ikke lenger møter på kjøkkenet hjemme hos brødrene og sitter ikke på planker, slik de pleide å gjøre i Torino. De fleste menighetene har en vakker Rikets sal, som bringer ære til Jehova. Vi holder ikke lenger stevner i nedslitte kinosaler, men i store stevnehaller. Og for en glede det har vært å se tallet på forkynnere overstige 243 000! Da vi kom til Italia, var det bare 490 forkynnere her.

Vi valgte riktig

Vi har hatt våre problemer å stri med, for eksempel hjemlengsel og sykdom. Fern pleide å få hjemlengsel hver gang hun så havet. Hun har også måttet gjennomgå tre alvorlige operasjoner. En gang da hun var på vei til et bibelstudium, ble hun angrepet  med en høygaffel av en motstander. Det førte til at hun måtte på sykehus.

Noen ganger har vi vært nedtrykt, men vi har fulgt rådet i Klagesangene 3:24 og ’ventet på Jehova’. Han er all trøsts Gud. En gang da vi følte oss motløse, fikk Fern et nydelig brev fra bror Nathan Knorr. Han skrev at siden han var født i nærheten av Bethlehem i Pennsylvania, hvor Fern begynte som pioner, visste han godt at de tyskættede kvinnene i det området, som henne, er sterke og seige. Det hadde han helt rett i. I årenes løp er vi blitt oppmuntret av mange og på mange forskjellige måter.

Trass i forskjellige vanskeligheter har vi forsøkt å bevare vår iver og glød i tjenesten. Fern pleier å sammenligne begeistring med lambrusco, en deilig, musserende italiensk vin, og sier: «Vi må passe på å bevare en sprudlende ånd.» Etter å ha vært over 40 år i krets- og områdetjenesten har vi fått i oppdrag å besøke og organisere grupper og menigheter som snakker andre språk enn italiensk. Slike grupper forkynner for folk fra Bangladesh, Eritrea, Etiopia, Filippinene, Ghana, India, Kina, Nigeria, Sri Lanka og andre land. Hvis vi skulle fortelle om alle de tilfellene da vi har sett den kraft Guds Ord har til å forvandle livet til dem som Jehova har vist barmhjertighet, ville vi fylle en hel bok og mer til. – Mi 7:18, 19.

Hver dag ber vi Jehova om at han må fortsette å gi oss den følelsesmessige og fysiske styrke vi trenger for å tjene ham. Glede i Herren er vår styrke. Den får våre øyne til å stråle og overbeviser oss om at vi har truffet de rette valgene i livet for å utbre Bibelens sannhet. – Ef 3:7; Kol 1:29.

[Fotnote]

^ avsn. 18 Se Jehovas vitners årbok for 1992, sidene 95–184.

[Oversikt/bilder på sidene 27–29]

(Se den trykte publikasjonen)

Foreldrene mine i Rochester i New York

1948

I South Lansing, hvor vi gjennomgikk Gilead

1949

Fern og jeg like før vi reiste til Italia

På Capri

1952

I Torino og i Napoli sammen med andre misjonærer

1963

Fern og noen av dem hun studerte Bibelen med

«Vi må passe på å bevare en sprudlende ånd»