Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

Isolert, men ikke glemt

Isolert, men ikke glemt

 Isolert, men ikke glemt

APOSTELEN PAULUS formante sine trosfeller: «La oss . . . gjøre det som er godt, mot alle, men særlig mot dem som er beslektet med oss i troen.» (Gal. 6: 10) I dag følger vi fremdeles denne inspirerte veiledningen og ser etter måter å gjøre godt mot våre trosfeller på. Blant dem som trenger og fortjener å bli vist kjærlig oppmerksomhet av den kristne menighet, er våre kjære eldre brødre og søstre som bor på alders- og sykehjem.

I noen land er det riktignok vanlig at familier tar seg av eldre foreldre hjemme. Men i andre land flytter mange eldre inn på et sykehjem for å få den pleie de trenger. Hva med eldre kristne som bor på sykehjem? Hvilke utfordringer møter de? Hvordan kan de takle sin situasjon hvis de ikke får noen støtte fra familiemedlemmer? Hvordan kan den kristne menighet hjelpe dem? Og på hvilke måter har vi utbytte av å besøke dem regelmessig?

Utfordringene ved å bo på et sykehjem

Når eldre kristne flytter inn på et sykehjem, kan det være at de blir boende i distriktet til en menighet de ikke kjenner. Som følge av det kan det være at forkynnerne i den lokale menigheten ikke tenker på å besøke dem så ofte. Og på sykehjemmet er de sannsynligvis omgitt av mennesker med en annen tro. Det kan føre til at våre eldre trosfeller kommer i en vanskelig situasjon.

I noen områder er det for eksempel vanlig å holde gudstjenester på sykehjemmene. En  hjelpepleier sa: «Noen eldre Jehovas vitner som ikke kan meddele seg tydelig, er blitt kjørt i rullestol til gudstjenester uten at de er blitt spurt om hva de selv ønsker.» En annen utfordring er at personalet på sykehjemmene ofte bruker fødselsdager, jul og påske som anledninger til å skape variasjon i beboernes rutiner. Noen Jehovas vitner på sykehjem har dessuten fått servert mat som de ikke har samvittighet til å spise. (Apg. 15: 29) Når vi besøker våre eldre brødre og søstre regelmessig, kan vi hjelpe dem til å takle slike utfordringer.

Støtte fra menigheten

De første kristne var oppmerksom på det ansvaret de hadde overfor de eldre når disse ikke hadde noen familie som kunne gi dem støtte. (1. Tim. 5: 9) På samme måte er tilsynsmenn i vår tid beredt til å passe på at de eldre som bor på sykehjem i deres distrikt, ikke blir forsømt. * Robert, som er eldste, påpeker: «Det er fint om kristne tilsynsmenn personlig besøker de eldre for å se hvilke forhold de bor under, og for å be sammen med dem. Menigheten kan gjøre mye for å dekke de eldres behov.» Når vi setter av tid til å besøke de eldre, viser vi at vi forstår hvor viktig det er i Jehovas øyne å ta seg av dem som trenger hjelp. — Jak. 1: 27.

Når det er nødvendig, sørger de eldste villig  for at deres brødre og søstre på sykehjem i distriktet får praktisk hjelp. Robert peker på hva ett behov kan være: «Vi bør oppmuntre eldre brødre og søstre til å overvære kristne møter hvis de er i stand til det.» Men når noen ikke lenger kan komme seg til Rikets sal, kan de eldste treffe andre tiltak. Jacqueline, som er midt i 80-årene og lider av artrose (slitasjegikt), hører på møtene over telefonen. Hun sier: «Jeg har stort utbytte av å høre på møtene mens de faktisk blir holdt. Jeg ville ikke gå glipp av dem for alt i verden!»

Hvis en eldre kristen ikke kan høre på møtene over telefonen, kan de eldste ordne med at det blir gjort opptak av møtene. Den personen som leverer opptakene til broren eller søsteren på sykehjemmet, kan benytte anledningen til å slå av en hyggelig prat med ham eller henne. «Når man forteller eldre brødre og søstre hvordan det går med medlemmene av menigheten, føler de at de fremdeles er en del av vår åndelige familie,» sier en tilsynsmann.

Oppretthold kommunikasjonen

For mange eldre er det forståelig nok en stressende og forvirrende opplevelse å flytte inn på et sykehjem. Noen kan av den grunn bli tilbøyelige til å trekke seg inn i seg selv. Men hvis vi besøker våre eldre brødre og søstre like etter at de har flyttet, og forsikrer dem om at vi fortsatt bryr oss om dem og ønsker å ha kontakt med dem, vil det bidra mye til at de gjenvinner sin sinnsro og kan føle en viss glede. — Ordsp. 17: 22.

Hvis eldre brødre eller søstre begynner å utvikle demens eller miste hørselen eller får andre problemer som gjør det vanskelig å kommunisere med dem, vil noen kanskje anta at det ikke har noen hensikt å besøke dem. Men når vi gjør oss anstrengelser for å fortsette å besøke dem, uansett hvor vanskelig det er å kommunisere med dem, viser vi at vi fortsetter å «ta ledelsen i å vise [våre eldre trosfeller] ære». (Rom. 12: 10) Hvis en eldre bror begynner å få problemer med korttidshukommelsen, kan vi oppfordre ham til å fortelle om ting han har opplevd tidligere i livet — kanskje i barndommen — eller om det som skjedde da han ble kjent med Bibelens sannhet. Hva kan vi gjøre hvis han sliter med å finne de riktige ordene? Vi kan høre tålmodig etter, og hvis det passer slik, kan vi nevne to—tre ord som antagelig er dem han leter etter, eller vi kan oppsummere tanken i det han har sagt, og oppmuntre ham til å fortsette. Hvis han er forvirret eller har en talehemning og er vanskelig å forstå, kan vi prøve å oppfatte hva han mener, ved å lytte nøye til tonen i stemmen hans.

Hvis det ikke lenger er mulig å kommunisere verbalt, kan man bruke andre midler. Laurence, som er pioner, besøker regelmessig Madeleine, en 80 år gammel kristen søster som ikke lenger er i stand til å snakke. Laurence beskriver hvordan hun kommuniserer: «Jeg holder Madeleine i hånden mens vi ber sammen. Under bønnen klemmer hun hånden min og blunker med øynene for å vise at hun setter pris på disse dyrebare øyeblikkene.» Det at vi holder våre eldre venner i hånden eller gir dem en kjærlig omfavnelse, kan være til stor oppmuntring for dem.

Ditt nærvær betyr noe

Dine regelmessige besøk hos de eldre kan ha betydning for hvor god pleie de får. Danièle, som har besøkt trosfeller på sykehjem i omkring 20 år, sier: «Når personalet på et sykehjem legger merke til at en person får regelmessige besøk, får han eller hun bedre pleie.» Robert, som ble sitert ovenfor, sier: «Personalet på sykehjemmet er mer innstilt på å høre på en som besøker en beboer regelmessig. De viser kanskje ikke den samme respekt for en som bare kommer en sjelden gang.» Ettersom sykepleiere ofte har med krevende familier å gjøre, setter de pris på at besøkende takker dem for det arbeidet de gjør. Når vi får et godt forhold til personalet på  sykehjemmet, vil de dessuten være mer innstilt på å respektere normene og trosoppfatningene til et eldre Jehovas vitne som de tar seg av.

Vi kan også få et godt forhold til personalet hvis vi tilbyr oss å hjelpe til med enkle oppgaver. I noen områder får de eldre redusert pleie fordi det stadig er mangel på kvalifisert personale. Rébecca, som er sykepleier, anbefaler: «Spisetidene er hektiske. Så det kan være fint å besøke en venn på et slikt tidspunkt og hjelpe ham med å spise.» Vi bør ikke nøle med å be personalet om forslag til hvordan vi kan være til hjelp.

Når vi besøker det samme sykehjemmet regelmessig, blir vi oppmerksom på hva vår eldre bror eller søster trenger, og med tillatelse fra personalet kan vi ta initiativet til å dekke disse behovene. Kanskje vi kan pynte beboerens rom med bilder av familiemedlemmer eller tegninger laget av barn. Det kan være at beboeren vil sette pris på å få en varm slåbrok eller noen toalettsaker. Hvis sykehjemmet har en hage, kan vi da ta med vår venn ut, så han får litt frisk luft? Laurence, som ble sitert tidligere, sier: «Madeleine ser fram til mine ukentlige besøk. Når jeg har med meg barn, lokker det straks fram et smil hos henne, og øynene hennes lyser opp.» Tiltak av denne typen kan bety mye for dem som bor på et sykehjem. — Ordsp. 3: 27.

Gjensidig utbytte

Regelmessige besøk hos en eldre person kan sette «ektheten av [vår] kjærlighet» på prøve. (2. Kor. 8: 8) På hvilken måte? Det kan være trist å se en venn bli stadig mer svekket. Laurence innrømmer: «I starten gikk Madeleines svekkede tilstand så sterkt inn på meg at jeg gråt etter hvert besøk. Men jeg oppdaget at inderlig bønn kan hjelpe oss til å overvinne vår bekymring og være til større oppmuntring.» Robert har i årevis besøkt en kristen bror ved navn Larry som lider av Parkinsons sykdom. Robert sier: «Larry er så sterkt angrepet av sykdommen at jeg ikke lenger kan forstå et ord av hva han sier. Men når vi ber sammen, kan jeg fremdeles merke hans tro.»

Når vi besøker eldre trosfeller, er vi ikke bare til hjelp for dem, men vi har også utbytte av det selv. Deres faste beslutning om å holde seg nær til Jehova mens de bor blant mennesker med andre trosoppfatninger, lærer oss å ha tro og vise mot. Deres iver etter å få åndelig føde trass i at de har svekket hørsel og syn, minner oss om at «mennesket skal leve, ikke av brød alene, men av hver uttalelse som kommer fra Jehovas munn». (Matt. 4: 4) Deres evne til å glede seg over enkle ting, for eksempel et barns smil eller et felles måltid, minner oss om at vi skal være tilfreds med det vi har. Deres kjærlighet til åndelige verdier kan hjelpe oss til å prioritere riktig.

Hele menigheten har i virkeligheten gagn av den støtten vi gir de eldre. Hvordan kan det ha seg? Ettersom de som er fysisk svakere, er mer avhengig av uttrykk for broderlig hengivenhet, gir de menigheten anledninger til å vise større medfølelse. Så selv om det å vise omsorg for de eldre kan være langvarige prosjekter, må vi alle ha klart for oss at denne virksomheten hører med til det vi gjør for å følge Bibelens formaning om at vi skal tjene hverandre. (1. Pet. 4: 10, 11) Når de eldste tar ledelsen på dette området, hjelper de andre medlemmer av menigheten til å forstå at vi aldri må forsømme dette trekket ved vår kristne virksomhet. (Esek. 34: 15, 16) Ved vår villige og kjærlige støtte forsikrer vi våre eldre trosfeller om at de ikke er glemt.

[Fotnote]

^ avsn. 8 Så snart sekretæren i en menighet får vite at en bror eller en søster i menigheten har flyttet til et sykehjem i en annen menighets distrikt, vil det være nyttig og kjærlig at han straks underretter de eldste i den andre menigheten.

[Uthevet tekst på side 28]

«Når personalet på et sykehjem legger merke til at en person får regelmessige besøk, får han eller hun bedre pleie»

[Bilde på side 26]

Våre inderlige bønner kan hjelpe en eldre trosfelle til å gjenvinne sin sinnsro

[Bilde på side 26]

Våre uttrykk for hengivenhet vil styrke våre eldre trosfeller