Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

Evsebios — «kirkehistoriens far»?

Evsebios — «kirkehistoriens far»?

 Evsebios — «kirkehistoriens far»?

I ÅR 325 evt. kalte den romerske keiser Konstantin alle biskoper sammen til et møte i Nikaia. Hensikten var å avgjøre et sterkt omdiskutert spørsmål om Guds forhold til sin Sønn. Blant dem som var til stede, var den mannen som ble regnet for å være den tidens fremste lærde, Evsebios fra Cæsarea. Evsebios hadde studert Bibelen grundig og gjort seg til talsmann for kristen monoteisme.

Encyclopædia Britannica sier om kirkemøtet i Nikaia: «Konstantin var selv ordstyrer, ledet aktivt drøftelsene og foreslo personlig . . . den avgjørende formelen vedrørende Kristi forhold til Gud i den trosbekjennelsen som ble utarbeidet på kirkemøtet: ’av samme vesen som Faderen’ . . . Av frykt for keiseren undertegnet biskopene, med bare to unntak, trosbekjennelsen, og mange av dem gjorde det meget mot sitt ønske.» Var Evsebios blant dem som lot være å undertegne? Hva kan vi lære av det standpunktet han inntok? La oss se på Evsebios’ bakgrunn og gjøre oss kjent med hans kvalifikasjoner og noe av det han ble kjent for.

Hans betydningsfulle skrifter

Evsebios ble trolig født i Palestina omkring 260. I ung alder sluttet han seg til Pamphilus, en tilsynsmann i kirken i Cæsarea. Han begynte på Pamphilus’ teologskole og ble en flittig student. Evsebios gjorde god bruk av Pamphilus’ rikholdige bibliotek og viet seg til sine studier, særlig studiet av Bibelen. Han ble også en nær venn av Pamphilus og omtalte seg senere som «Evsebios Pamphili», det vil si Pamphilus’ åndelige sønn.

Angående sine mål uttalte Evsebios: «Det er mitt forsett å skrive en beretning om hvordan de hellige apostlers embeter har gått i arv i den tid som har forløpt fra vår frelsers dager og inntil nå, om alle de viktige hendelser som skal ha inntruffet i kirkens historie, om de menn som på en fremragende måte har ledet og styrt kirken i de mest berømte menigheter, og om dem som i hvert slektsledd har forkynt Guds ord med munn eller penn.»

Evsebios blir husket for sitt høyt ansette verk Historia ecclesiastica, en kirkehistorie i ti bøker. Dette verket ble utgitt omkring 324 og blir regnet som den viktigste kirkehistorien skrevet i antikken. Som følge av dette arbeidet ble Evsebios kjent som kirkehistoriens far.

I tillegg til kirkehistorien skrev Evsebios verket Chronica (Krønike) i to bind. Det første bindet var en sammenfatning av verdenshistorien. På 500-tallet fikk det status som standardverket om verdens kronologi. Det andre bindet inneholdt en oversikt over årstall for historiske hendelser. I parallelle spalter stilte Evsebios opp kongerekkene i forskjellige nasjoner.

 Evsebios skrev også to andre historiske verk, De martyribus Palaestinae (Palestinas martyrer) og De vita Constantini (Konstantins liv). Det første verket omspenner årene 303 til 310 og forteller om martyrer i denne perioden. Evsebios kan ha vært øyenvitne til ting som skjedde da. Det andre verket, som ble utgitt som et sett med fire bøker etter Konstantins død i 337, inneholdt verdifullt historisk materiale. Men i stedet for å være objektiv historie er dette stort sett en lovprisning av keiseren.

Evsebios’ apologetiske skrifter (forsvarsskrifter) innbefatter et svar til Hierokles, en samtidig romersk stattholder. Da Hierokles skrev mot de kristne, tok Evsebios til motmæle. Han skrev dessuten 35 bøker for å vise at det er Gud som er Bibelens Forfatter, og disse blir regnet for å være de viktigste og mest omfattende i sitt slag. De første 15 av dem tar sikte på å vise hvorfor det er berettiget at de kristne godtar hebreernes hellige skrifter. De andre 20 viser hvorfor de kristne gjør rett i å sette seg ut over jødiske bud og anta nye prinsipper og framgangsmåter. Til sammen utgjør disse bøkene et omfattende forsvar av kristendommen slik den ble oppfattet av Evsebios.

Evsebios levde i omkring 80 år (ca. 260 til ca. 340) og ble en av de mest produktive skribentene i antikken. Hans skrifter omspenner de første tre århundrer evt. fram til keiser Konstantins tid. I den senere delen av sitt liv arbeidet han ikke bare som skribent, men virket også som biskop av Cæsarea. Selv om han er best kjent som historiker, var han også apologet (forsvarer av kristendommen), topograf, predikant, kritiker og ekseget (fortolker av bibelske tekster).

Hans tosidige motiv

Hvorfor gikk Evsebios i gang med slike prosjekter, som var så omfattende at det savnet sidestykke? Svaret ligger i hans fornemmelse av at han levde i overgangen mellom to tidsaldre. Han mente at det hadde inntruffet store begivenheter i tidligere generasjoner, og at det var nødvendig å lage en skriftlig beretning til gagn for kommende slekter.

Evsebios hadde også et annet motiv — en apologets motiv. Han mente at kristendommen var av guddommelig opprinnelse. Men noen bestred riktigheten av denne oppfatningen. Evsebios skrev: «Jeg vil fortelle hva de heter, hvor mange de er, og hvor ofte de har opptrådt, de som av lyst til å innføre noe nytt har gjort de største feiltagelser, og som skånselsløst har herjet Kristi hjord lik ville ulver, idet de har erklært seg selv som opphavsmenn til den erkjennelse som falskelig kalles så.»

Betraktet Evsebios seg selv som en kristen? Det gjorde han tydeligvis, for han omtalte Kristus som «vår Frelser». Han sa: «Jeg vil fortelle om de ulykker som straks kom over hele den jødiske nasjon som følge av deres anslag mot vår Frelser. Jeg vil også berette om på hvilke måter og til hvilke tider Guds Ord er blitt angrepet av hedningene, beskrive dem som i forskjellige perioder har utgytt sitt blod og utholdt pinsler for Ordets skyld, og dessuten fortelle om de martyrier som har funnet sted i vår egen tid, og om den nådige og kjærlige hjelp vår Frelser har gitt.»

Hans omfattende forskning

Evsebios leste og henviste til et enormt antall bøker. Mange framstående personer i de  første tre århundrer evt. er i dag bare kjent gjennom Evsebios’ skrifter. Lærerike beretninger som kaster lys over betydningsfulle åndelige strømninger, finnes utelukkende i hans skrifter. Evsebios har fått sine opplysninger fra kilder som ikke lenger er tilgjengelige.

Evsebios arbeidet flittig og grundig med å samle stoff. Det ser ut til at han nøye har bestrebet seg på å skille mellom pålitelige og upålitelige opplysninger. Likevel er ikke hans verk uten feil og mangler. Det hender at han regelrett misforstår visse personer og deres handlinger eller feiltolker det som har skjedd. Noen ganger er hans kronologi unøyaktig. Han manglet dessuten evnen til å formulere seg på en elegant måte. Men trass i åpenbare svakheter blir hans mange verk regnet som et uvurderlig skattkammer.

En sannhetselsker?

Evsebios var opptatt av det uavklarte stridsspørsmålet om hvilket forhold Faderen og Sønnen har til hverandre. Eksisterte Faderen før Sønnen, slik Evsebios mente? Eller har de alltid eksistert side om side? «Hvis de alltid har eksistert side om side, hvordan kan da Faderen være Fader og Sønnen være Sønn?» spurte han. Han underbygde også sitt syn med henvisninger til Bibelen, for eksempel ved å trekke fram Johannes 14: 28, som sier at ’Faderen er større enn Jesus’, og Johannes 17: 3, som sier at Jesus ble «utsendt» av den eneste sanne Gud. Han trakk også fram Kolosserne 1: 15 og Johannes 1: 1 for å vise at Logos, Ordet, er «den usynlige Guds bilde» — Guds Sønn.

Men under avslutningen av kirkemøtet i Nikaia gav Evsebios forbausende nok sin støtte til den rivaliserende oppfatningen. I strid med sitt eget bibelsyn, som gikk ut på at Gud og Kristus ikke eksisterte side om side som jevnbyrdige, sa han seg enig med keiseren.

Hva vi kan lære

Hvorfor gav Evsebios etter på kirkemøtet i Nikaia og støttet en ubibelsk læresetning? Hadde han politiske mål i tankene? Hvorfor var han i det hele tatt med på kirkemøtet? Selv om alle biskopene ble innkalt, var det i virkeligheten bare en brøkdel — 300 — som var til stede. Kan det være at Evsebios var opptatt av å bevare sin sosiale status? Og hvorfor satte keiser Konstantin så stor pris på ham? Evsebios satt ved keiserens høyre side under kirkemøtet.

Evsebios ignorerte tydeligvis Jesu befaling om at hans etterfølgere ’ikke skulle være en del av verden’. (Johannes 17: 16; 18: 36) «Dere ekteskapsbrytersker, vet dere ikke at vennskapet med verden er fiendskap mot Gud?» spurte disippelen Jakob. (Jakob 4: 4) Og hvor betimelig er ikke Paulus’ formaning: «Bli ikke spent i ulikt åk med ikke-troende.» (2. Korinter 6: 14) Måtte vi fortsette å holde oss atskilt fra verden og «tilbe [Faderen] med ånd og sannhet». — Johannes 4: 24.

[Bilde på side 31]

En freske som framstiller kirkemøtet i Nikaia

[Rettigheter]

Scala/Art Resource, NY

[Bilderettigheter på side 29]

Gjengitt med tillatelse av Special Collections Library, University of Michigan