Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

 LIVSHISTORIE

Avgjørelser med Jehova i tankene

Avgjørelser med Jehova i tankene

SOLEN skinte en morgen i 1984 da jeg gikk ut av det store og fine huset vårt i et boligområde i Caracas i Venezuela for å dra på jobb. Underveis tenkte jeg på en artikkel jeg nylig hadde lest i Vakttårnet. Den handlet om hvordan naboene våre ser på oss. Jeg kikket på husene rundt meg og spurte meg selv: «Ser naboene bare på meg som en vellykket bankmann? Eller ser de på meg som et Jehovas vitne som forsørger familien sin ved å jobbe i en bank?» Jeg var ikke fornøyd med det sannsynlige svaret, så jeg bestemte meg for å gjøre noe med saken.

Jeg ble født den 19. mai 1940 i byen Amioûn i Libanon. Noen år senere flyttet familien vår til storbyen Tripoli. Jeg vokste opp i en kjærlig og stabil familie som kjente og elsket Jehova Gud. Jeg var den yngste av fem barn, tre jenter og to gutter. Foreldrene mine så ikke på det å tjene penger som det viktigste i livet. Det vi var mest opptatt av, var å studere Bibelen, gå på møter og hjelpe andre til å bli kjent med Gud.

Det var flere salvede kristne i menigheten vår. En av dem var Michel Aboud, som var bokstudielederen vår. Han hadde blitt kjent med sannheten i New York og startet opp forkynnelsesarbeidet i Libanon i begynnelsen av 1920-årene. Jeg husker hvor respektfull og hjelpsom han var mot to unge Gilead-misjonærer – Anne og Gwen Beavor. De ble gode venner av oss. Mange år senere hadde jeg gleden av å treffe igjen Anne i USA. Og en tid senere traff jeg også Gwen, som hadde giftet seg med Wilfred Gooch og tjente på avdelingskontoret i London.

FORKYNNELSEN I LIBANON

Det var få Jehovas vitner i Libanon da jeg var barn, men vi var ivrige etter å fortelle andre om det vi hadde lært ut fra Bibelen.  Vi forkynte selv om vi møtte motstand fra noen av de religiøse lederne. Det er noen episoder jeg husker spesielt godt.

En gang var min søster Sana og jeg på feltet i en boligblokk. Det dukket opp en prest i den etasjen der vi snakket med beboerne. Noen må ha tilkalt ham. Presten begynte å si stygge ting til søsteren min. Han ble voldelig og dyttet henne ned trappen så hun skadet seg. Noen ringte til politiet, som kom med en gang. De var vennlige mot oss og sørget for at Sana fikk den hjelpen hun trengte. De tok med seg presten til politistasjonen, der de oppdaget at han hadde en pistol på seg. Politisjefen spurte ham: «Hva er du egentlig? En religiøs leder eller en gjengleder?»

En annen episode jeg husker veldig godt, er da menigheten vår hadde leid en buss for å dra og forkynne i en by som lå et godt stykke unna. Vi hadde det hyggelig helt til den lokale presten fikk høre om hva vi holdt på med, og samlet en pøbelgjeng. De plaget oss og kastet til og med stein på oss, slik at faren min ble skadet. Jeg husker at ansiktet hans var dekket av blod. Han gikk tilbake til bussen sammen med moren min, og vi andre skyndte oss etter. Jeg glemmer aldri det moren min sa mens hun renset sårene til faren min: «Jehova, tilgi dem. De vet ikke hva de gjør.»

Enda en episode skjedde da vi besøkte slektninger i hjembyen vår. Bestefaren min hadde en biskop hjemme hos seg. Biskopen visste at foreldrene mine var Jehovas vitner. Selv om jeg bare var seks år, var det meg han rettet fokuset mot. «Du», sa han, «hvorfor er ikke du døpt?» Jeg svarte at jeg bare var et barn, og at jeg måtte vite mer om Bibelen og få en sterk tro for å kunne bli døpt. Biskopen likte ikke svaret mitt og sa til bestefaren min at jeg hadde vært respektløs.

Men det var ikke ofte vi hadde slike negative opplevelser. Generelt sett er libanesere vennlige og gjestfrie. Så vi hadde mange fine bibelske samtaler og ledet en rekke bibelstudier.

VI FLYTTER TIL ET ANNET LAND

Mens jeg fortsatt gikk på skolen, var en ung bror fra Venezuela på besøk i Libanon. Han gikk på møtene i menigheten vår og ble kjent med min søster Wafa. Etter en tid giftet de seg og flyttet til Venezuela. I brevene sine prøvde Wafa å overtale faren min til å flytte til Venezuela med hele familien. Hun gjorde det fordi hun savnet oss så veldig. Til slutt klarte hun å få oss til å flytte.

Vi kom til Venezuela i 1953 og bosatte oss i Caracas, i nærheten av presidentpalasset. Siden jeg bare var en ung gutt, syntes jeg det var spennende å se at presidenten av og til kjørte forbi i en flott bil med  egen sjåfør. Men det var ikke lett for foreldrene mine å tilpasse seg alt det nye – landet, språket, kulturen, maten og klimaet. De hadde akkurat begynt å venne seg til sitt nye liv da det skjedde noe forferdelig.

Fra venstre: Faren min. Moren min. Jeg i 1953, da familien vår flyttet til Venezuela

FAMILIEN RAMMES AV EN TRAGEDIE

Faren min begynte å føle seg dårlig. Det var veldig uvanlig, for han hadde vært så sterk og frisk. Vi kunne ikke huske at han noen gang hadde vært syk. Det viste seg at han hadde kreft i bukspyttkjertelen, og han ble operert. Men en uke senere døde han.

Det er vanskelig å beskrive hvor grusomt dette var for oss. Jeg var bare 13 år. Vi var helt i sjokk og følte at vår verden hadde rast sammen. Det tok tid før moren min klarte å akseptere at mannen hennes var borte. Men vi skjønte etter hvert at livet måtte gå videre, og med Jehovas hjelp gikk det gradvis bedre. Da jeg var 16 år og var ferdig med skolen i Caracas, hadde jeg et sterkt ønske om å være med på å forsørge familien.

Den positive påvirkningen fra min søster Sana og mannen hennes, Rubén, hadde mye å si for min åndelige utvikling

I denne perioden hadde min søster Sana giftet seg med Rubén Araujo, som hadde gått på Gilead og blitt sendt tilbake til Venezuela. De bestemte seg for å flytte til New York. Familien min kom fram til at jeg skulle ta en universitetsutdannelse, så jeg flyttet til New York, for der kunne jeg bo hos søsteren og svogeren min mens jeg studerte. Den positive påvirkningen deres hadde mye å si for min åndelige utvikling. Dessuten var det mange modne brødre i menigheten vår, den spanske menigheten i Brooklyn. To av dem som jeg var glad for å bli kjent med, var Milton Henschel og Frederick Franz. De tjente begge på Betel i Brooklyn.

Da jeg ble døpt i 1957

På slutten av det første året på universitetet i New York begynte jeg å tvile på om jeg hadde valgt riktig vei i livet. Jeg hadde lest og tenkt alvorlig over artikler i Vakttårnet som handlet om å sette seg mål i tjenesten for Jehova. Jeg så hvor lykkelige pionerene og betelittene i menigheten vår var, og jeg hadde lyst til å bli som dem. Men jeg var ikke døpt ennå. Jeg skjønte snart at jeg måtte innvie livet mitt til Jehova. Jeg gjorde det og ble etterpå døpt 30. mars 1957.

VIKTIGE AVGJØRELSER

Etter at jeg hadde blitt døpt, begynte jeg å tenke på å begynne i heltidstjenesten. Jeg fikk mer og mer lyst til å bli pioner, men jeg forsto at det kunne bli vanskelig. Hvordan kunne jeg være pioner samtidig som jeg gikk på universitetet? Det ble mange brev fram og tilbake mellom New York og Venezuela da jeg prøvde å forklare for moren min og søsknene mine at jeg hadde bestemt meg for å slutte på universitetet og flytte tilbake til Venezuela for å bli pioner.

Jeg kom tilbake til Caracas i juni 1957. Men jeg kunne se at familien min hadde  det vanskelig økonomisk. Det var behov for at en til i familien tjente penger. Hvordan kunne jeg hjelpe til? Jeg fikk tilbud om jobb i en bank, men jeg hadde lyst til å bli pioner. Det var jo derfor jeg hadde flyttet tilbake. Jeg bestemte meg for å gjøre begge deler. I flere år jobbet jeg heltid i banken samtidig som jeg var pioner. Jeg hadde aldri hatt det så travelt, men heller aldri vært så lykkelig!

Noe annet som gjorde meg lykkelig, var at jeg traff og giftet meg med Sylvia, en vakker tysk søster som var veldig glad i Jehova. Hun hadde flyttet til Venezuela sammen med foreldrene sine. Etter hvert fikk vi to barn, sønnen vår, Michel (Mike), og datteren vår, Samira. Jeg påtok meg også ansvaret for å ta meg av moren min. Hun flyttet inn hos oss. Selv om jeg måtte slutte som pioner for å ta hånd om familieforpliktelsene, hadde jeg fortsatt pionerånd. Sylvia og jeg var hjelpepionerer så ofte vi kunne i feriene.

EN ANNEN STOR FORANDRING

Barna gikk fortsatt på skolen da jeg opplevde det jeg fortalte om i begynnelsen av denne artikkelen. Jeg må innrømme at jeg levde et veldig komfortabelt liv, og jeg ble respektert i bankmiljøet. Men jeg ville jo først og fremst bli sett på som et Jehovas vitne. Det jeg hadde begynt å tenke på den dagen, ble ikke borte. Så Sylvia og jeg satte oss ned for å snakke om økonomien vår. Hvis jeg sa opp jobben i banken, ville jeg få en sluttpakke. Fordi vi ikke hadde gjeld, fant vi ut at hvis vi forenklet livet vårt, ville vi ha nok penger til å holde det gående en god stund.

Det var ikke lett å ta den avgjørelsen, men både Sylvia og moren min støttet den fullt ut. Så igjen skulle jeg få begynne i heltidstjenesten. For en glede! Alt så ut til å gå etter planen, men snart fikk vi en nyhet som overrasket oss alle.

EN HYGGELIG OVERRASKELSE!

Det tredje barnet vårt, Gabriel, var en hyggelig overraskelse

En dag bekreftet legen vår at Sylvia var gravid. For en overraskelse for oss begge! Det var en stor glede, men jeg tenkte på det jeg hadde bestemt meg for – å bli pioner. Kunne jeg fortsatt det? Vi innstilte oss fort på denne forandringen i livet og begynte å glede oss til å få et nytt familiemedlem. Men hva med de store planene mine?

 Vi snakket om målene våre og bestemte oss for å gjennomføre det vi hadde planlagt. Gabriel ble født i april 1985. Jeg sluttet likevel i banken og begynte som alminnelig pioner igjen i juni 1985. Senere fikk jeg det privilegium å bli medlem av utvalget ved avdelingskontoret. Men avdelingskontoret lå ikke i Caracas, så jeg måtte pendle åtte mil to–tre dager i uken.

VI FLYTTER

Avdelingskontoret lå i byen La Victoria, så vi bestemte oss som familie for å flytte dit for å være nærmere Betel. Det var en stor forandring for oss alle. Jeg kan ikke få sagt hvor imponert jeg er over familien min. Innstillingen deres var til stor hjelp. Min søster Baha var villig til å ta seg av mor. Mike var gift, men Samira og Gabriel bodde fortsatt hjemme. Å flytte til La Victoria betydde at de måtte forlate vennene sine i Caracas. Min kjære Sylvia måtte venne seg til å bo i en liten by i stedet for den travle hovedstaden. Og vi måtte alle bli vant til å bo i et mindre hus. Så det var ikke helt lett å flytte fra Caracas til La Victoria.

Så forandret omstendighetene seg igjen. Gabriel giftet seg, og Samira flyttet for seg selv. I 2007 ble Sylvia og jeg invitert til å begynne på Betel, og der tjener vi fortsatt. Mike, den eldste sønnen vår, tjener som eldste og er pioner sammen med kona si, Monica. Gabriel er også eldste, og han bor i Italia sammen med kona si, Ambra. Samira er pioner og hjelper Betel som ekstern frivillig.

Fra venstre: Sylvia og jeg på avdelingskontoret i Venezuela. Den eldste sønnen vår, Mike, og Monica. Datteren vår, Samira. Den yngste sønnen vår, Gabriel, og Ambra

JEG VILLE HA GJORT DET SAMME IGJEN

Ja, jeg har hatt et liv fullt av store forandringer. Men jeg angrer ikke på noe. Jeg ville ha tatt de samme valgene igjen. Jeg er veldig takknemlig for alle de oppgavene og privilegiene jeg har hatt i tjenesten for Jehova. I årenes løp har jeg opplevd hvor viktig det er å ha et nært vennskap med Jehova. Enten vi må ta små eller store avgjørelser, kan han gi oss den fred «som overgår all forstand». (Fil 4:6, 7) Sylvia og jeg er så glade for å få tjene på Betel, og vi føler at Jehova har velsignet avgjørelsene våre fordi vi alltid har satt ham først i livet.