Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

 LIVSHISTORIE

Et lykkelig liv i tjenesten for Jehova

Et lykkelig liv i tjenesten for Jehova

DEN første oppgaven min på Betel i Canada var å feie gulvet i trykkeriet. Dette var i 1958, og jeg var 18 år. Livet var godt, og snart betjente jeg en maskin som skar kantene av bladene etter at de kom ut av trykkpressen. Jeg var så glad for å være på Betel!

Året etter ble det opplyst for Betel-familien at det trengtes frivillige som kunne tjene på avdelingskontoret i Sør-Afrika, der det skulle installeres en ny rotasjonspresse. Jeg meldte meg, og jeg ble kjempeglad da jeg ble valgt ut. Tre andre kanadiske betelitter ble også valgt ut – Dennis Leech, Bill McLellan og Ken Nordin. Vi fikk beskjed om at vi ville få enveisbilletter.

Jeg ringte til moren min og sa: «Jeg har noe jeg må fortelle deg. Jeg skal flytte til Sør-Afrika!» Moren min var en kvinne av få ord, men hun hadde sterk tro og et nært forhold til Jehova. Hun sa ikke så mye, men jeg visste at hun støttet meg. Verken hun eller faren min klaget noen gang på den avgjørelsen jeg hadde tatt, selv om de syntes det var trist at jeg skulle bo så langt unna.

AV STED TIL SØR-AFRIKA!

På et tog fra Cape Town til Johannesburg sammen med Dennis Leech, Ken Nordin og Bill McLellan i 1959

Vi fire møtes igjen på avdelingskontoret i Sør-Afrika i 2019, 60 år etter at vi kom til landet

Vi fire brødrene var på Betel i Brooklyn i tre måneder for å få opplæring i å trykke med blysatsmetoden. Så gikk vi om bord i et lasteskip som skulle til Cape Town i Sør-Afrika. Jeg hadde nettopp fylt 20. Fra Cape Town skulle vi reise til Johannesburg med tog. Den lange togturen begynte om kvelden, og tidlig neste morgen hadde vi det første oppholdet. Vi stoppet i Karoo, et område med halvørken. Det var varmt og støvete. Vi fire så ut av vinduet og lurte på hva slags sted dette var. Hva hadde vi gitt oss ut på? Når vi senere besøkte dette området igjen, så vi hvor sjarmerende småbyene var, og vi satte pris på den rolige og fredelige livsstilen der.

De første årene var oppgaven min å betjene den imponerende og avanserte linotypemaskinen. Jeg laget blysats i hele linjer som forberedelse til trykkingen av Vakttårnet og Våkn opp! Avdelingskontoret trykket bladene på mange afrikanske språk, ikke bare for Sør-Afrika, men også for mange land lenger nord. Den nye rotasjonspressen, som var grunnen til at vi hadde havnet på den andre siden av jorden, kom til god nytte.

Senere arbeidet jeg på trykkerikontoret. Der tok vi hånd om forskjellige ting som gjaldt trykking, forsendelse og oversettelse.  Livet var travelt og meningsfylt, og jeg trivdes veldig godt.

JEG GIFTER MEG OG FÅR ET NYTT OPPDRAG

Laura og jeg som spesialpionerer i 1968

I 1968 giftet jeg meg med Laura Bowen, en pionersøster som bodde i nærheten av Betel. Hun hjalp også til med å skrive på maskin for oversettelsesavdelingen. På den tiden var det ikke vanlig at man fikk fortsette på Betel når man giftet seg, så vi ble utnevnt til spesialpionerer. Jeg var litt bekymret. Jeg hadde vært på Betel i ti år og alltid fått mat og losji, og nå lurte jeg på hvordan vi skulle greie oss med det lille beløpet spesialpionerer fikk. Vi fikk 25 rand hver (verdt cirka 300 kroner den gangen) i måneden – hvis vi nådde kravene når det gjaldt timer, gjenbesøk og litteraturleveringer. Det beløpet skulle dekke husleie, mat, transport, medisiner og andre personlige utgifter.

Vi ble sendt til en liten gruppe i nærheten av byen Durban ved Indiahavet. Der var det en stor indisk befolkning. Mange var etterkommere av kontraktarbeidere som hadde kommet til Sør-Afrika på slutten av 1800-tallet for å jobbe i sukkerindustrien. Nå hadde de andre yrker, men de hadde beholdt sin kultur og sine matvaner. De laget blant annet nydelige curryretter. Og de snakket engelsk, noe som gjorde det lett for oss.

Spesialpionerer skulle gå 150 timer på feltet i måneden, så Laura og jeg hadde planlagt å gå seks timer den første dagen. Det var varmt og fuktig. Siden vi ikke hadde noen gjenbesøk eller bibelstudier, måtte vi gå seks timer fra dør til dør. En stund etter at vi hadde begynt, så jeg på klokken – det hadde bare gått 40 minutter! Hvordan skulle vi klare dette?

Snart kom vi inn i en god rutine. Hver dag laget vi matpakke og hadde med oss suppe eller kaffe på termos. Når vi trengte en pause, parkerte vi den lille folkevognen vår i skyggen av et tre. Noen ganger sto det søte små indiske barn rundt oss og kikket nysgjerrig på oss. I løpet av noen dager skjønte vi at etter de første to–tre timene gikk resten av dagen veldig fort.

For en glede det var å forkynne for disse gjestfrie menneskene! Folk i det indiske distriktet var høflige, vennlige og åndeligsinnede. Mange hinduer reagerte positivt på budskapet vårt. De var glade for å lære om Jehova, Jesus, Bibelen, den nye verden og håpet for de døde. Etter et år hadde vi 20 bibelstudier. Hver dag spiste vi hovedmåltidet vårt hjemme hos en av de familiene vi studerte med. Vi hadde det kjempebra!

Men snart fikk vi et annet oppdrag – å reise i kretstjenesten langs det vakre Indiahavet. Hver uke bodde vi hos en familie mens vi besøkte og samarbeidet med forkynnerne i menigheten for å oppmuntre dem. Vi ble en del av familien og koste oss sammen med barna og kjæledyrene. Vi hadde to fantastiske år. Så fikk vi plutselig en telefon fra avdelingskontoret. Broren sa: «Vi tenker på å hente dere tilbake til Betel.» Jeg svarte: «Vi trives så godt her vi er!» Men vi var selvfølgelig villige til å tjene hvor som helst vi ble bedt om å tjene.

PÅ BETEL IGJEN

På Betel var jeg i tjenesteavdelingen, der jeg fikk samarbeide med mange modne og erfarne brødre. På den tiden sendte tjenesteavdelingen et brev til hver menighet hver gang den hadde hatt besøk av kretstilsynsmannen. Brevet var basert på kretstilsynsmannens rapport og inneholdt oppmuntring og den veiledningen det måtte være behov for. Dette betydde mye arbeid for sekretærene våre, som oversatte korrespondanse fra xhosa, zulu og andre språk til engelsk og så fra engelsk til de afrikanske språkene. Jeg var glad for arbeidet til disse  oversetterne, som også hjalp meg til å forstå de vanskelighetene som våre svarte afrikanske brødre og søstre møtte.

På den tiden levde sørafrikanerne under apartheidsystemet. Myndighetene bestemte hvor hver folkegruppe skulle bo, og det var ikke mye kontakt mellom folkegruppene. Våre svarte afrikanske brødre og søstre snakket sine egne språk, forkynte på sine egne språk og hadde sine egne menigheter.

Jeg kjente ikke så mange svarte afrikanere siden jeg bare hadde tjent i det engelske distriktet. Men nå fikk jeg muligheten til å lære om de svarte afrikanerne og deres kultur og skikker. Jeg fikk vite om de utfordringene våre brødre og søstre møtte på grunn av lokale tradisjoner og religiøse oppfatninger. De var så modige! De tok avstand fra ubibelske tradisjoner og nektet å følge okkulte skikker selv om de fikk sterk motstand fra familien sin og fra hele landsbyen. På landsbygda var det mye fattigdom. Mange hadde lite eller ingen skolegang, men de hadde respekt for Bibelen.

Jeg fikk også arbeide med noen juridiske saker som dreide seg om religionsfrihet og nøytralitet. Det var trosstyrkende å se hvor modige og lojale barn av Jehovas vitner var. De hadde blitt utvist fra skolen fordi de ikke ville være med på å be bønner og synge religiøse sanger.

Trosfellene våre møtte en annen utfordring i det lille afrikanske landet som da het Swaziland. Da kong Sobhuza 2. døde, ble det bestemt at alle innbyggerne skulle følge visse sørgeskikker. Mennene skulle barbere av seg håret, og kvinnene skulle klippe håret kort. Mange brødre og søstre ble forfulgt fordi de ikke ville følge denne skikken, som hadde med fedredyrkelse å gjøre. Vi ble varme om hjertet av å se hvor lojale de var mot Jehova. Vi lærte mye om trofasthet, lojalitet og utholdenhet av våre afrikanske brødre og søstre, og det styrket troen vår.

TILBAKE TIL TRYKKERIET

I 1981 fikk jeg i oppdrag å tjene i trykkeriet igjen i forbindelse med at vi skulle gå over til datastyrte trykkemetoder. Det  var en spennende tid. Trykkeriverdenen var i forandring. En lokal salgsrepresentant ga avdelingskontoret en fotosettemaskin som vi kunne prøve gratis. Det førte til at vi byttet ut de ni linotypemaskinene med fem nye fotosettemaskiner. Det ble også installert en offsetrotasjonspresse. Trykkingen gikk fortere enn noen gang!

Datateknologien førte til at vi tok i bruk nye metoder for å organisere tekst og bilder på sidene i publikasjonene våre. Vi brukte MEPS, vårt eget flerspråklige elektroniske publiseringssystem. Jeg tenkte tilbake på den gangen vi fire kanadiske betelitter hadde blitt sendt til Sør-Afrika for å jobbe med tungvinte og langsomme trykkpresser. Så langt den teknologiske utviklingen hadde kommet siden da! (Jes 60:17) På det tidspunktet hadde vi alle giftet oss med flotte, åndeligsinnede pionersøstre. Bill og jeg var fortsatt på Betel. Ken og Dennis hadde blitt familiefedre og bodde i nærheten.

Det ble mer og mer å gjøre på avdelingskontoret. Vi oversatte bibelsk litteratur til stadig flere språk, og vi trykte litteratur på enda flere språk. Mye av litteraturen sendte vi også til andre land. Så vi trengte et nytt Betel-kompleks. Vi bygde et nytt Betel i et vakkert område vest for Johannesburg, og det ble innviet i 1987. Det ga meg stor glede å få være med på all denne utvidede virksomheten og å tjene i utvalget ved avdelingskontoret i Sør-Afrika i mange år.

ENDA ET NYTT OPPDRAG

Vi ble veldig overrasket i 2001 da jeg ble bedt om å tjene i utvalget ved avdelingskontoret i USA, som nylig hadde blitt opprettet. Selv om vi syntes det var trist å forlate arbeidet vårt og vennene våre i Sør-Afrika, gledet vi oss til å begynne et nytt liv som en del av Betel-familien i USA.

Men noe som bekymret oss, var at vi skulle bo så langt unna moren til Laura, som begynte å bli gammel. Det var ikke så mye vi kunne gjøre for henne fra New York, men de tre søstrene til Laura tilbød seg å hjelpe henne praktisk, følelsesmessig og økonomisk. De sa: «Vi kan ikke være i heltidstjenesten selv, men hvis vi tar oss av mamma, vil det hjelpe dere til å fortsette i oppdraget deres.» Vi er veldig takknemlige mot dem.

Broren min og kona hans, som bodde i Toronto i Canada, hadde den samme innstillingen. De tok seg av moren min, som hadde blitt enke. På det tidspunktet hadde hun bodd hos dem i over 20 år. Vi er virkelig takknemlige for den kjærligheten og omsorgen de viste henne helt til hun døde like etter at vi kom til New York. Så flott det er å få slik støtte fra familiemedlemmer som er villige til å tilpasse seg for å kunne påta seg et ansvar som noen ganger kan være en stor utfordring.

Etter at vi kom til USA, arbeidet jeg noen år med litteraturproduksjonen, som har blitt enda mer modernisert og forenklet. I den senere tiden har jeg arbeidet i innkjøpsavdelingen. For en glede det har vært å tjene på dette store avdelingskontoret de siste 20 årene! Betel-familien har nå cirka 5000 medlemmer, og i tillegg har vi rundt 2000 pendlere.

For 60 år siden hadde jeg ikke trodd at jeg skulle være her jeg er nå. Laura har støttet meg helt og fullt i alle disse årene. For et rikt liv det har vært! Vi er glade for de forskjellige oppgavene vi har hatt, og føler oss heldige som har fått samarbeide med så mange flotte mennesker, også på de mange avdelingskontorene vi har besøkt på Betel-oppdrag rundt om i verden. Nå som jeg er over 80 år, har jeg fått en redusert arbeidsmengde, for det er jo mange dyktige yngre brødre som kan ta hånd om arbeidet.

Salmisten skrev: «Lykkelig er den nasjonen som har Jehova som Gud.» (Sal 33:12) Så sant det er! Jeg er veldig takknemlig for at jeg har fått tjene Jehova sammen med hans lykkelige folk.