Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

De har møtt villig fram – i Myanmar

De har møtt villig fram – i Myanmar

«HØSTEN er stor, men arbeiderne få. Be derfor høstens Herre om å sende ut arbeidere for å høste inn det som er hans.» (Luk 10:2) Disse ordene, som Jesus sa for rundt 2000 år siden, beskriver godt situasjonen i Myanmar (Burma) i dag. Hvordan da? I Myanmar er det bare rundt 4200 som forkynner det gode budskap, blant 55 millioner innbyggere.

Jehova, «høstens Herre», har med sin ånd rørt ved hjertet til flere hundre brødre og søstre fra forskjellige land, slik at de har blitt motivert til å komme til dette landet i Sørøst-Asia for å hjelpe til med det åndelige innhøstningsarbeidet. Hva gjorde at de fikk lyst til å flytte til Myanmar? Hva hjalp dem til å ta skrittet helt ut og flytte? Og hvilke velsignelser opplever de? La oss se.

«KOM, VI TRENGER FLERE PIONERER!»

For noen år siden fikk Kazuhiro, en pioner i Japan, et epileptisk anfall som gjorde at han ble bevisstløs og ble kjørt til sykehuset. Legen sa at han ikke kunne kjøre bil på to år. Det var et sjokk for Kazuhiro. «Hvordan kan jeg fortsette med det jeg elsker – å være pioner?» spurte han seg selv. Han ba inderlig til Jehova og bønnfalt ham om å åpne en mulighet for at han kunne fortsette i pionertjenesten.

Kazuhiro og Mari

Kazuhiro forteller: «En måned senere fikk en venn av meg som tjener i Myanmar, høre om situasjonen min. Han ringte meg og sa: ‘I Myanmar er det vanligste transportmidlet buss. Hvis du kommer hit, kan du fortsette i tjenesten uten å trenge bil!’ Jeg spurte legen min om jeg hadde god nok helse til å reise til Myanmar. Til min store overraskelse sa legen: ‘Det er en hjernespesialist fra Myanmar på besøk i Japan akkurat nå. Jeg skal presentere deg for ham. Hvis du noen gang får et anfall igjen, kan han hjelpe deg.’ Jeg følte at det legen sa, var et svar fra Jehova.»

Kazuhiro sendte med en gang en e-post til avdelingskontoret i Myanmar og fortalte at han og kona hans, Mari, hadde lyst til å tjene som pionerer i Myanmar. Bare fem dager senere svarte avdelingskontoret: «Kom, vi trenger flere pionerer!» Kazuhiro og Mari solgte bilene sine, skaffet seg visum og kjøpte flybilletter. I dag er de glad for å kunne tjene i tegnspråkgruppen i Mandalay. Kazuhiro sier: «Vi føler at det vi har opplevd, har styrket vår tro på Guds løfte i Salme 37:5: ‘Legg ditt liv i Jehovas  hender. Stol på ham, så vil han gripe inn og hjelpe deg.’»

JEHOVA ÅPNER MULIGHETEN

I 2014 hadde Jehovas vitner i Myanmar det privilegiet å være verter for et spesielt stevne. Mange av stevnedeltakerne kom fra andre land. En av dem, Monique, en søster i midten av 30-årene fra USA, sier: «Da jeg kom hjem fra stevnet, ba jeg til Jehova om det neste skrittet jeg trengte å ta i livet mitt. Jeg snakket også med foreldrene mine om mine åndelige mål. Vi følte alle sammen at jeg burde reise tilbake til Myanmar. Men det tok litt tid før jeg tok den endelige avgjørelsen, og jeg ba mye.» Hun forklarer hvorfor:

Monique og Li

«Jesus oppfordret disiplene sine til å ‘regne ut hva det vil koste’. Så jeg spurte meg selv: Har jeg råd til å flytte til Myanmar? Vil jeg klare å forsørge meg selv der uten å bruke for mye tid på å jobbe?» Hun sier videre: «Jeg innså fort at jeg ikke hadde nok penger til å flytte til den andre siden av jorden.» Så hvordan klarte hun å flytte likevel? – Luk 14:28.

Monique forteller: «En dag spurte sjefen min om å få snakke med meg. Jeg var nervøs, for jeg tenkte at jeg kom til å bli permittert. Men isteden takket hun meg for det gode arbeidet jeg gjorde. Så sa hun at hun hadde sørget for at jeg skulle få en bonus. Bonusen viste seg å være akkurat det beløpet jeg trengte for å frigjøre meg fra mine økonomiske forpliktelser!»

Monique har tjent i Myanmar siden desember 2014. Hva synes hun om å tjene på et sted med større behov? «Jeg er så glad for å være her», sier hun. «Jeg leder tre bibelstudier. En av dem jeg studerer med, er 67 år gammel. Hun tar alltid imot meg med et smil og en stor klem. Da hun lærte at Guds navn er Jehova, ble hun rørt til tårer. Hun sa: ‘Dette er første gangen i mitt liv at jeg har hørt at Guds navn er Jehova. Du er et helt liv yngre enn meg, men du har lært meg det viktigste jeg noen gang kunne lært.’ Jeg trenger vel ikke å si at jeg også gråt. Slike opplevelser gjør at det å tjene på et sted med større behov er et godt og givende liv.» Monique hadde nylig det privilegiet å gå Skolen for kristne forkynnere.

Noe annet som har fått noen til å ville komme til Myanmar, er beretningen om dette landet i Jehovas vitners årbok for 2013. En søster i begynnelsen av 30-årene som heter Li, bodde allerede i Sørøst-Asia. Hun hadde heltidsjobb. Men det hun leste i årboken, fikk henne til å vurdere å flytte til Myanmar. Hun sier: «I 2014 var jeg på det spesielle stevnet i Yangon. Der møtte jeg et ektepar som hadde flyttet til Myanmar for å forkynne for kinesisktalende. Siden jeg snakker kinesisk, bestemte jeg meg for å flytte til Myanmar for å støtte den kinesiske gruppen der. Jeg slo meg sammen med Monique, og vi flyttet til Mandalay. Jehova velsignet oss – vi fikk oss deltidsjobb som lærere på samme skole, og vi fant en leilighet i nærheten. Selv om klimaet er veldig varmt og noen ting er litt tungvinte, er jeg veldig glad i tjenesten her. Folk i Myanmar lever et enkelt liv, og de er høflige og tar seg tid til å høre når vi forkynner det gode budskap for dem. Det er veldig spennende å se hvordan Jehova setter fart i arbeidet. Jeg er helt overbevist om at det er Jehovas vilje at jeg skal være akkurat her, i Mandalay.»

JEHOVA HØRER BØNNER

Mange som har flyttet for å tjene på et sted med behov, har erfart bønnens makt. Ta for eksempel Jumpei og hans kone, Nao, som begge er i midten av 30-årene. De tjente i en tegnspråkmenighet i Japan.  Hvorfor flyttet de til Myanmar? Jumpei forteller: «Nao og jeg har alltid hatt som mål å tjene på et sted med større behov i et annet land. En bror fra tegnspråkmenigheten vår i Japan flyttet til Myanmar. Selv om vi ikke hadde så mye oppsparte midler, flyttet vi også til Myanmar, i mai 2010. Brødrene og søstrene i Myanmar tok varmt imot oss!» Hva synes Jumpei om tegnspråkdistriktet i Myanmar? «Det er masse interesse. Når vi treffer døve i tjenesten og viser dem videoer på tegnspråk, blir de veldig overrasket. Vi er så glad for at vi bestemte oss for å komme og tjene Jehova her!»

Nao og Jumpei

Hvordan har Jumpei og Nao klart seg økonomisk? Jumpei sier: «Etter tre år hadde vi brukt opp det meste av sparepengene våre, og vi hadde ikke nok penger til å betale husleie et år til. Nao og jeg ba mange inderlige bønner. Helt uventet fikk vi et brev fra avdelingskontoret der de spurte om vi ville bli midlertidige spesialpionerer! Vi stolte på Jehova og opplevde at han ikke sviktet oss. Han har tatt seg av oss på alle måter.» For ikke så lenge siden gikk også Jumpei og Nao Skolen for kristne forkynnere.

JEHOVA MOTIVERER MANGE

Simone, en bror i midten av 40-årene som opprinnelig er fra Italia, og hans kone, Anna, en søster i slutten av 30-årene som opprinnelig er fra New Zealand, har også flyttet til Myanmar. Hva fikk dem til å gjøre det? «Det var årboken for 2013 om Myanmar!» sier Anna. Simone forteller: «Det er et stort privilegium å være i Myanmar. Livet her er så mye enklere, og jeg kan bruke mer tid på Jehovas arbeid. Det er spennende å oppleve hvordan Jehova sørger for oss når vi tjener på et sted med større behov.» (Sal 121:5) Anna sier: «Jeg er lykkeligere enn noen gang. Vi lever et enkelt liv. Jeg er mer sammen med mannen min, og vi har fått et nærere forhold. Vi har også fått noen nye, flotte venner. Folk her har ikke fordommer mot Jehovas vitner, og interessen i distriktet er fantastisk!» På hvilke måter?

Simone og Anna

Anna forteller: «En dag forkynte jeg for en student på markedet, og vi avtalte å møtes igjen. Da vi møttes igjen, hadde hun med seg en venninne. Neste gang hadde hun med seg noen flere. Senere hadde hun med seg enda flere. Nå studerer jeg med fem av dem.» Simone sier: «Folk i distriktet er vennlige og nysgjerrige, og mange er interessert. Vi har rett og slett ikke nok tid til å ta oss av all interessen.»

Sachio og Mizuho

Hvilke praktiske skritt har noen tatt for å kunne flytte til Myanmar? Mizuho fra Japan forteller: «Mannen min, Sachio, og jeg har alltid hatt lyst til å tjene i et land med større behov – men hvor? Da vi leste om Myanmar i årboken for 2013, ble vi så rørt av de hjertevarmende opplevelsene at vi begynte å vurdere om det var mulig for oss å tjene i Myanmar.» Sachio legger til: «Vi bestemte oss for å ta  en ukestur til Yangon, hovedstaden i Myanmar, så vi kunne utspeide landet, for å si det sånn. Denne korte orienteringsreisen overbeviste oss om at vi skulle flytte hit.»

HAR DU MULIGHET?

Jane, Danica, Rodney og Jordan

Rodney og Jane, et ektepar i 50-årene som er fra Australia, og sønnen og datteren deres, Jordan og Danica, har tjent i Myanmar siden 2010. Rodney sier: «Det gjorde dypt inntrykk på oss å se hvor åndelig sultne folk var. Jeg vil absolutt anbefale andre familier å prøve å tjene på et sted som Myanmar.» Hvorfor? «Det at vi tjener her, har hatt en uvurderlig virkning på familiens åndelighet! Mange unge er oppslukt av telefonen, bilen og jobben sin og så videre. Men barna våre er opptatt med å lære nye ord de kan bruke i tjenesten. De prøver å lære seg hvordan de kan resonnere med dem som ikke har noe forhold til Bibelen, og hvordan de kan svare på møtene i den lokale menigheten, og de er engasjert i mange andre spennende åndelige aktiviteter.»

Oliver og Anna

Oliver, en bror i slutten av 30-årene fra USA, sier om hvorfor han anbefaler denne formen for tjeneste: «Å tjene Jehova utenfor min egen komfortsone har vært bra for meg på mange måter. Det at jeg flyttet hjemmefra, hjalp meg til å få mer selvtillit og til å stole på Jehova uansett hvilken situasjon jeg befinner meg i. Det at jeg tjener sammen med brødre og søstre som jeg ikke kjente fra før, men som tror på det samme som meg, har virkelig hjulpet meg til å se at det rett og slett ikke er noe som helst i denne verden som er viktigere enn Guds rike.» Oliver og kona hans, Anna, tjener ivrig i det kinesiskspråklige distriktet.

Trazel

Trazel, en søster i begynnelsen av 50-årene fra Australia, har tjent i Myanmar siden 2004. Hun sier: «Jeg vil sterkt anbefale dem som har mulighet til det, å tjene på et sted med større behov. Jeg har erfart at hvis man har et ønske om å tjene, vil Jehova velsigne de anstrengelsene man gjør seg. Jeg hadde aldri drømt om at jeg kom til å leve på denne måten. Det er det beste og mest givende livet jeg kunne ha ønsket meg.»

Måtte disse oppriktige uttalelsene fra brødre og søstre som har flyttet til Myanmar, oppmuntre deg til å vurdere å hjelpe sannhetssøkende mennesker i uberørte distrikter. De som har flyttet til Myanmar for å hjelpe til der, vil gjerne at flere kommer. De sier: «Kom over til Myanmar og hjelp oss!»