Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

 LIVSHISTORIE

Gode forbilder har hjulpet meg til å få et liv med mange velsignelser

Gode forbilder har hjulpet meg til å få et liv med mange velsignelser

SOM ung syntes jeg det var vanskelig å gå på feltet. Og etter hvert som jeg ble eldre, fikk jeg tjenesteoppgaver som jeg ikke følte meg kvalifisert til. La meg fortelle om noen av de gode forbildene jeg har hatt, og som har hjulpet meg til å overvinne frykten min og glede meg over fantastiske velsignelser i løpet av mine 58 år med heltidstjeneste.

Jeg er født i Quebec by, i den fransktalende provinsen Quebec i Canada. Foreldrene mine, Louis og Zélia, ga meg en god og trygg oppvekst. Faren min var reservert av natur, og han elsket å lese. Jeg likte å skrive og hadde en drøm om å bli journalist.

Da jeg var rundt tolv år gammel, kom Rodolphe Soucy, en av fars kolleger, på besøk hos oss sammen med en venn. De var Jehovas vitner. Jeg visste ikke så mye om Jehovas vitner og var ikke særlig interessert i religionen deres. Men jeg var imponert over den logiske måten de besvarte spørsmål på ut fra Bibelen. Dette gjorde også inntrykk på foreldrene mine, så vi takket ja til et bibelstudium.

På den tiden gikk jeg på en katolsk skole. Av og til snakket jeg med klassekameratene mine om det jeg lærte på bibelstudiet. Men til slutt fikk lærerne, som var prester, vite om det. I stedet for å bruke Bibelen for å motbevise det jeg hadde sagt, anklaget en av lærerne meg foran hele klassen for å være revolusjonær! Selv om dette var en ubehagelig situasjon, førte konfrontasjonen noe godt med seg, for den hjalp meg til å se at den religionsundervisningen vi fikk på skolen, ikke stemte med Bibelens lære. Jeg innså at jeg ikke hørte hjemme der. Med mine foreldres tillatelse byttet jeg til en annen skole.

JEG LÆRER Å ELSKE TJENESTEN

Jeg fortsatte å studere Bibelen, men fordi jeg var redd for å gå fra dør til dør, gikk det sakte framover med meg åndelig sett.  Den katolske kirke hadde stor innflytelse og motarbeidet forkynnelsesarbeidet vårt kraftig. Den hadde alliert seg politisk med statsministeren i Quebec, Maurice Duplessis, og med hans støtte trakasserte pøbelflokker Jehovas vitner og gikk til og med til angrep på dem. Det krevde stort mot å forkynne på den tiden.

En bror som hjalp meg til å overvinne frykten min, var John Rae, som hadde gått i den niende klassen ved Gilead-skolen. John, som hadde mye erfaring, var mild, beskjeden og tilnærmelig. Det var sjelden han ga meg direkte veiledning, men hans gode eksempel sa mer enn ord. John strevde med å snakke fransk, så jeg ble ofte med ham ut i tjenesten og hjalp ham med språket. Det at jeg var sammen med John, hjalp meg til slutt til å ta et modig standpunkt for sannheten. Ti år etter at jeg traff Jehovas vitner for første gang, ble jeg døpt, den 26. mai 1951.

Det gode eksemplet til John Rae (A) hjalp meg (B) til å slutte å være redd for å gå fra dør til dør

Den lille menigheten vår i Quebec by besto stort sett av pionerer. Den gode påvirkningen fra dem motiverte meg til å begynne som pioner. I tjenesten fra dør til dør den gangen brukte vi bare Bibelen, og siden vi ikke brukte litteratur, måtte vi gjøre god bruk av den. Jeg gikk derfor inn for å lære meg bibelvers jeg kunne bruke for å forsvare sannheten. Men mange ville ikke engang lese Bibelen, med mindre det var en utgave som var offisielt godkjent av den katolske kirke.

I 1952 giftet jeg meg med Simone Patry, en trofast søster i menigheten. Vi flyttet til Montreal, og innen et år ble vi velsignet med en datter, Lise. Selv om jeg hadde sluttet som pioner kort tid før vi giftet oss, prøvde Simone og jeg å leve enkelt, slik at vi kunne delta så mye som mulig i menighetens aktiviteter som familie.

Det gikk ti år før jeg begynte å tenke alvorlig på å utvide tjenesten igjen. I 1962, da jeg gikk på et kurs som ble holdt på Betel i Canada, og som var for tilsynsmenn og varte en måned, delte jeg rom med en bror som het Camille Ouellette. Camilles begeistring for tjenesten gjorde stort inntrykk på meg – spesielt siden han var familiefar.  I Quebec på den tiden var det veldig uvanlig å være pioner når man hadde barn å ta seg av, men dette var Camilles mål. Han oppmuntret meg til å tenke over situasjonen min. Etter bare noen måneder kom jeg fram til at jeg kunne begynne som alminnelig pioner igjen. Noen satte spørsmålstegn ved avgjørelsen min, men jeg gikk i gang, i tillit til at Jehova ville velsigne de anstrengelsene jeg gjorde meg for å utvide tjenesten.

TILBAKE TIL QUEBEC BY SOM SPESIALPIONERER

I 1964 ble Simone og jeg utnevnt til å være spesialpionerer i hjembyen vår, Quebec, hvor vi tjente de neste årene. Det var nå blitt lettere for oss å forkynne, men vi møtte fortsatt motstand.

En lørdag ettermiddag ble jeg arrestert i Sainte-Marie, en liten by i nærheten. Jeg ble tatt med til politistasjonen og satt i fengsel fordi jeg forkynte fra hus til hus uten skriftlig tillatelse. Senere ble jeg ført fram for en dommer som het Baillargeon, en respektinngytende mann. Han spurte meg hvem som skulle representere meg i retten. Da jeg sa navnet Glen How, * en kjent advokat som var et av Jehovas vitner, utbrøt han nervøst: «Å nei! Ikke han!» Glen How var kjent som en dyktig forsvarer for Jehovas vitner på den tiden. Innen kort tid informerte retten meg om at siktelsen mot meg var frafalt.

Motstanden mot arbeidet vårt i Quebec gjorde det også vanskelig å leie passende møtelokaler. Den lille menigheten vår kunne bare finne en gammel, kald garasje. I de iskalde vintermånedene brukte vi en oljeovn for å få litt varme. Vi samlet oss ofte rundt den noen timer før møtet for å dele oppmuntrende opplevelser.

Det er fantastisk å se hvordan forkynnelsesarbeidet har gått framover i årenes løp. På 60-tallet var det bare noen få små menigheter i hele det området som omfattet Quebec by og omegn, regionen Côte-Nord og Gaspéhalvøya til sammen. I dag er det mer enn to kretser i dette området, og våre brødre og søstre kommer sammen i fine Rikets saler.

VI BEGYNNER I REISETJENESTEN

I 1977 var jeg på et møte for reisende tilsynsmenn i Toronto

I 1970 ble Simone og jeg invitert til å begynne i kretstjenesten. Og i 1973 begynte vi i områdetjenesten. I de årene lærte jeg mye av slike dyktige brødre som Laurier Saumur * og David Splane *, som begge var i reisetjenesten. Etter hvert stevne ga David og jeg hverandre forslag til hvordan vi kunne bli flinkere til å undervise. Jeg husker en gang David sa til meg: «Léonce, jeg likte den avsluttende talen din. Den var fin, men jeg ville ha laget tre taler av alt det stoffet!» Jeg hadde en tendens til å presse for mye inn i talene mine. Jeg måtte lære meg å være mer konsis.

Jeg har tjent i forskjellige byer i den østlige delen av Canada

 En av oppgavene til områdetilsynsmennene var å oppmuntre kretstilsynsmennene. Men mange av forkynnerne i Quebec kjente meg godt og ville ofte samarbeide med meg i tjenesten når jeg besøkte kretsene. Det var hyggelig å gå med dem på feltet, men dermed fikk jeg ikke brukt nok tid sammen med kretstilsynsmannen. En gang ga en kretstilsynsmann meg denne vennlige påminnelsen: «Det er fint du bruker tid på brødrene, men ikke glem at dette er min uke. Jeg trenger også oppmuntring!» Dette kjærlige rådet hjalp meg til å være mer balansert.

I 1976 skjedde det noe uventet og tragisk. Simone, min kjære kone, ble alvorlig syk og sovnet inn. Hennes selvoppofrende innstilling og kjærlighet til Jehova hadde gjort henne til en fantastisk livsledsager. Det at jeg holdt meg travelt opptatt i tjenesten, var til stor hjelp for meg i sorgen, og jeg takker Jehova for den kjærlige støtten han ga meg i denne vanskelige tiden. Senere giftet jeg meg med Carolyn Elliott, en iherdig engelsktalende pionersøster som hadde kommet til Quebec for å tjene på et sted med stort behov. Carolyn er omgjengelig og oppriktig interessert i andre, særlig dem som er sjenerte eller ensomme. Jeg var veldig glad for å ha henne med meg i reisetjenesten.

ET SPESIELT ÅR

I januar 1978 ble jeg spurt om å være lærer for den første klassen ved Pionertjenesteskolen i Quebec. Siden pensumet var like nytt for meg som for elevene, var jeg veldig nervøs. Så jeg var glad for at det var mange erfarne pionerer i den første klassen jeg underviste. Selv om jeg var lærer, lærte jeg mye av elevene!

Senere det samme året ble det holdt et internasjonalt stevne på olympiastadionet i Montreal med temaet «Den tro som seirer».  Det var det største stevnet vi noen gang hadde hatt i Quebec, med over 80 000 til stede. Jeg fikk i oppdrag å tjene i stevnets presseavdeling. Jeg snakket med mange journalister og ble veldig glad for å se all den positive mediedekningen. Det ble sendt mange intervjuer på tv og radio – over 20 timer i alt – og det ble trykt flere hundre avisartikler. Det ble avlagt et enestående vitnesbyrd!

ET ANNERLEDES DISTRIKT

I 1996 opplevde jeg en stor forandring. Etter å ha tjent i det fransktalende Quebec helt siden jeg ble døpt, fikk jeg nå i oppdrag å tjene som områdetilsynsmann i det engelsktalende Toronto-området. Jeg følte meg ikke kvalifisert og grudde meg til å holde taler på gebrokkent engelsk. Jeg måtte be oftere og stole enda mer på Jehova.

Nå i ettertid kan jeg med hånden på hjertet si at jeg stortrivdes de to årene vi tjente i Toronto-området. Carolyn hjalp meg tålmodig til å snakke engelsk med større selvtillit, og brødrene var veldig støttende og oppmuntrende. Vi fikk fort mange nye venner.

I tillegg til at det var ekstra aktiviteter og forberedelser i forbindelse med helgestevnene, brukte jeg ofte en times tid fredag kveld i tjenesten fra dør til dør. Noen tenkte kanskje: Hvorfor gå ut i tjenesten rett før en travel stevnehelg? Men jeg syntes det var styrkende og oppmuntrende å ha fine samtaler på feltet. Også i dag blir jeg alltid i godt humør av å delta i felttjenesten.

I 1998 ble Carolyn og jeg sendt til Montreal som spesialpionerer. I flere år innbefattet tjenesteoppdraget mitt å organisere spesiell offentlig forkynnelse og å ha kontakt med nyhetsmediene for å bryte ned fordommer mot Jehovas vitner. Carolyn og jeg fokuserer nå på å forkynne for utlendinger som nylig har flyttet til Canada, og som ofte er ivrige etter å lære mer om Bibelen.

Min kone, Carolyn, og meg

Når jeg ser tilbake på de 68 årene jeg har vært en døpt tjener for Jehova, føler jeg meg virkelig velsignet. Det at jeg lærte å like tjenesten, har gitt meg mye. Det har vært utrolig givende å hjelpe mange til å bli kjent med sannheten. Datteren min, Lise, og mannen hennes begynte som alminnelige pionerer etter at barna deres var blitt store. Det gjør meg varm om hjertet å se at hun fortsatt er ivrig i tjenesten. Jeg er spesielt takknemlig mot trosfeller som ved sitt gode eksempel og sine gode råd har hjulpet meg til å vokse åndelig og ta hånd om forskjellige teokratiske oppdrag. Jeg har erfart at vi trofast kan fortsette i et tjenesteoppdrag bare hvis vi stoler på Jehovas mektige hellige ånd. (Sal 51:11) Jeg takker Jehova for at han har gitt meg det dyrebare privilegium å lovprise hans navn! – Sal 54:6.

^ avsn. 16 Se W. Glen Hows livshistorie, «Striden er ikke deres, men Guds», i Våkn opp! for 22. april 2000.

^ avsn. 20 Se Laurier Saumurs livshistorie, «Jeg fant noe som var verdt å kjempe for», i Vakttårnet for 1. mai 1977.

^ avsn. 20 David Splane er medlem av Jehovas vitners styrende råd.