Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

 LIVSHISTORIE

«Nå elsker jeg tjenesten!»

«Nå elsker jeg tjenesten!»

JEG vokste opp i den lille byen Balclutha på Sørøya i New Zealand. Da jeg var barn, var jeg veldig glad i Jehova og i sannheten. Jeg syntes aldri det var kjedelig å gå på møtene, og jeg følte meg trygg og glad i menigheten. Selv om jeg var ganske sjenert, likte jeg å gå på feltet hver uke. Jeg var ikke redd for å forkynne for klassekameratene mine og andre. Jeg var stolt over å være et Jehovas vitne, og jeg ble døpt da jeg var elleve år.

JEG MISTER GLEDEN

Omtrent da jeg ble tenåring, begynte jeg dessverre å få et fjernere forhold til Jehova. Det virket som om de andre på skolen hadde frihet til å gjøre nesten hva de ville, og jeg følte at jeg gikk glipp av noe. Jeg syntes at foreldrene mine og reglene i Bibelen var for strenge, og åndelige aktiviteter ble et ork. Jeg tvilte aldri på at Jehova finnes, men jeg begynte å føle meg åndelig tom.

Jeg passet på at jeg ikke ble uvirksom, men jeg gikk på feltet så lite som mulig. De gangene jeg var ute, hadde jeg aldri forberedt meg, så det var vanskelig å få i gang samtaler. På grunn av det fikk jeg ingen fine besøk og opplevde ingen glede i tjenesten, og jeg ble mer og mer negativ. Jeg tenkte: Hvordan kan noen holde på med dette uke etter uke, måned etter måned?

Da jeg var 17, hadde jeg veldig lyst til å bestemme selv over livet mitt. Så jeg pakket sakene mine og flyttet til Australia. Foreldrene mine syntes det var trist at jeg flyttet  hjemmefra. De var bekymret, men de trodde at jeg kom til å holde på de åndelige rutinene mine.

I Australia ble åndeligheten min enda dårligere. Jeg begynte å droppe møter. Jeg ble venner med andre ungdommer som også syntes det var greit å gå på møtet den ene kvelden og så gå ut og drikke og danse på nattklubber den neste. Når jeg ser tilbake på det, skjønner jeg at jeg hadde én fot i sannheten og én i verden, men jeg følte meg egentlig ikke hjemme noen av stedene.

HELT UVENTET LÆRER JEG NOE VIKTIG

Cirka to år senere ble jeg litt kjent med en søster som uten å vite det fikk meg til å begynne å tenke over hvordan jeg brukte livet mitt. Vi var fem single søstre som bodde sammen i et hus, og vi inviterte kretstilsynsmannen og hans kone, Tamara, til å bo hos oss en uke. Mens han var opptatt med menighetssaker, var Tamara sammen med oss jentene, og vi lo masse. Det likte jeg. Hun var så jordnær og lett å snakke med. Jeg syntes det var utrolig at en som var så åndelig, kunne være så gøy å være sammen med.

Tamara boblet over av begeistring. Hennes kjærlighet til sannheten og tjenesten var smittsom. Hun var glad for å gi Jehova sitt beste, mens jeg ikke hadde noen glede av det lille jeg gjorde. Hennes positive væremåte og ekte lykke gjorde veldig stort inntrykk på meg. Det jeg så hos henne, fikk meg til å tenke på en viktig bibelsk sannhet: Jehova vil at vi alle skal tjene ham «med fryd» og «med gledesrop». – Sal 100:2.

JEG LÆRER Å BLI GLAD I TJENESTEN IGJEN

Jeg ville gjerne ha den samme gleden som Tamara hadde, men for å få det måtte jeg gjøre noen store forandringer. Det tok litt tid, men etter hvert begynte jeg å ta små skritt i riktig retning. Jeg forberedte meg til tjenesten og var av og til hjelpepioner. Det  gjorde at jeg ble mindre nervøs og følte meg tryggere. Jeg brukte Bibelen oftere i tjenesten, og det ga meg en veldig god følelse. Snart var jeg fast hjelpepioner.

Jeg begynte å få meg venner i alle aldere som var flinke i sannheten og glad i tjenesten. Deres gode eksempel hjalp meg til å tenke over hvordan jeg prioriterte, og til å få gode åndelige rutiner. Jeg likte tjenesten bedre og bedre, og etter hvert begynte jeg som alminnelig pioner. For første gang på mange år følte jeg meg glad og harmonisk og helt hjemme i menigheten.

JEG FÅR EN FAST PIONERPARTNER

Et år senere ble jeg kjent med Alex, en snill og oppriktig mann som elsket Jehova og tjenesten. Han var menighetstjener og hadde vært pioner i seks år. Alex hadde også vært noen måneder i Malawi for å tjene på et sted med større behov. Der var han sammen med misjonærer som gjorde varig inntrykk på ham, og som oppmuntret ham til å fortsette å sette Guds rike først i livet.

Alex og jeg giftet oss i 2003, og vi har fortsatt i heltidstjenesten siden da. Vi har lært utrolig mye, og Jehova har velsignet oss på så mange måter.

FLERE VELSIGNELSER

I felttjenesten i Gleno på Øst-Timor

I 2009 ble vi spurt om vi ville tjene som misjonærer på Øst-Timor, et lite land som grenser til Indonesia. Det var veldig overraskende, spennende og skummelt – alt på en gang. Fem måneder senere var vi på plass i hovedstaden, Dili.

Livet på vårt nye hjemsted var veldig annerledes enn det vi var vant til. Vi måtte tilpasse oss en ny kultur, ny mat og nye boforhold og lære oss et nytt språk. I tjenesten så vi ofte folk som var veldig fattige, som nesten ikke hadde gått på skole, og  som var undertrykt. Og det var mange som hadde fysiske og følelsesmessige problemer etter årevis med krig og vold. *

Tjenesten var helt fantastisk! Jeg traff for eksempel Maria *, en 13 år gammel jente som var ulykkelig. Moren hennes hadde dødd noen år tidligere, og hun så sjelden faren sin. Som mange andre barn på hennes alder hadde Maria ikke noen klare mål i livet. Jeg husker en gang hun gråt da hun forklarte meg hvordan hun hadde det. Men jeg ante ikke hva hun sa, for jeg kunne ikke språket hennes godt nok ennå. Jeg ba Jehova om hjelp til å oppmuntre henne, og så begynte jeg å lese noen trøstende skriftsteder for henne. I løpet av de neste årene så jeg hvordan sannheten forandret Marias væremåte og utseende, ja hele livet hennes. Hun ble døpt, og nå leder hun bibelstudier selv. Maria har nå en stor åndelig familie, og hun vet hvor hun hører hjemme.

Jehova velsigner forkynnelsesarbeidet på Øst-Timor. De fleste forkynnerne har blitt døpt i løpet av de siste ti årene, men mange av dem tjener allerede som pionerer, menighetstjenere og eldste. Noen tjener på oversettelseskontoret og hjelper til med å oversette den åndelige maten til lokale språk. Jeg ble så glad av å høre brødrene og søstrene synge på møtene, se smilene deres og se den åndelige veksten deres.

Alex og jeg på vei til ledig distrikt for å dele ut invitasjoner til minnehøytiden

JEG KAN IKKE FORESTILLE MEG ET BEDRE LIV

Livet på Øst-Timor var veldig annerledes enn livet i Australia, men vi kunne ikke ha hatt det bedre. Noen ganger satt vi trangt i en liten buss full av folk som hadde med seg tørket fisk og masse grønnsaker fra det lokale markedet. Noen dager satt vi og svettet når vi ledet et bibelstudium i et varmt lite hus der det var jordgulv og høns som løp rundt. Til tross for alle utfordringene tenkte jeg ofte: Så heldige vi er!

På vei til distriktet

Når jeg ser tilbake, er jeg takknemlig for at foreldrene mine gjorde sitt beste for å lære meg om Jehova og for å støtte meg, også da jeg var i tenårene og ikke tok vare på mitt forhold til Jehova. Det som står i Ordspråkene 22:6, stemmer på meg. Mamma og pappa er stolte av Alex og meg, og de er glade for å se at vi blir brukt av Jehova. Siden 2016 har vi vært i kretstjenesten i området under det australasiatiske avdelingskontoret.

Jeg viser en Jakob og Sofie-video til noen glade barn på Øst-Timor

Det er rart å tenke på at jeg en gang syntes at forkynnelsen var et ork. Nå elsker jeg tjenesten! Uansett hvilke oppturer og nedturer man møter i livet, har jeg skjønt at man er nødt til å tjene Jehova helhjertet for å føle ekte glede. Ja, de siste 18 årene da jeg har tjent Jehova sammen med Alex, har vært de lykkeligste årene av livet mitt. Nå forstår jeg at David hadde rett da han sa til Jehova: «Alle som søker tilflukt hos deg, skal glede seg. De skal alltid rope av fryd ... og de som elsker ditt navn, skal juble på grunn av deg.» – Sal 5:11.

For en glede å studere Bibelen med så ydmyke mennesker!

^ avsn. 21 Fra 1975 var det krig på Øst-Timor i over 20 år fordi folket kjempet for politisk uavhengighet.

^ avsn. 22 Navnet er forandret.