Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

Det er ikke for sent å bli Guds venn

Det er ikke for sent å bli Guds venn

 Det er ikke for sent å bli Guds venn

Fortalt av Olavi J. Mattila

«Har du noen gang tenkt på at du kan få nøyaktig kunnskap om Skaperen?» Et av Jehovas vitner stilte meg dette spørsmålet, og det fikk meg til å tenke. På det tidspunktet var jeg over 80 år og var blitt kjent med mange framstående mennesker, også politiske ledere. Men kunne jeg virkelig lære Gud å kjenne og bli hans venn på dette tidspunktet i livet?

JEG ble født i oktober 1918 i Hyvinkää i Finland. Jeg begynte tidlig å gjøre forskjellig arbeid på gården. Familien min drev med oppdrett av storfe, hester, høns og gjess. Jeg lærte å arbeide hardt og å være stolt over det jeg gjorde.

Foreldrene mine oppmuntret meg til å skaffe meg en utdannelse. Så da jeg var gammel nok, flyttet jeg hjemmefra for å studere. Jeg begynte også å delta i sport og ble kjent med presidenten i det finske idrettsforbundet, Urho Kekkonen. Jeg ante ikke da at Kekkonen skulle bli Finlands statsminister og senere landets president, stillinger han hadde i omkring 30 år. Jeg kunne heller ikke forestille meg den innflytelsen han ville komme til å ha på livet mitt.

Fremtredende posisjoner og makt

I 1939 brøt det ut krigshandlinger mellom Finland og Sovjetunionen. I november det året ble jeg innkalt til de væpnede styrker. Til å begynne med var jeg instruktør i reservestyrkene, og senere var jeg kommanderende offiser for en maskingeværtropp. Slagmarken var i Karelen, et område mellom Finland og Sovjetunionen. Sommeren 1941, mens jeg var med og kjempet i nærheten av byen Vyborg, ble jeg alvorlig skadet av granatsplinter og innlagt på et militærsykehus. Skadene gjorde at jeg ikke kunne være med å kjempe igjen.

I september 1944 ble jeg dimittert fra hæren og begynte å studere igjen. Jeg fortsatte også med sport. Tre ganger ble jeg finsk mester, to ganger som stafettløper og en gang som hekkeløper. Jeg fikk også universitetsgrader i teknologi og økonomi.

I mellomtiden var Urho Kekkonen blitt en innflytelsesrik person i politikken. I 1952, da han var statsminister, spurte han meg om jeg ville jobbe som diplomat i Kina. Mens jeg var der, møtte jeg flere statstjenestemenn, blant annet Mao Zedong, som da var Kinas leder. Men den viktigste personen jeg møtte i Kina, var en vakker ung kvinne, Annikki, som arbeidet i det finske utenriksdepartementet. Hun ble min kone i november 1956.

Året etter ble jeg overført til den finske ambassaden i Argentina. Mens vi bodde der, fikk vi våre første barn, to sønner. I januar 1960 drog vi tilbake til Finland. Ikke lenge etter fikk vi vårt tredje barn, en jente.

 Høyt oppe i statsadministrasjonen

Selv om jeg aldri hadde vært medlem av noe politisk parti, spurte president Kekkonen meg i november 1963 om jeg ville være minister for utenrikshandel. De neste tolv årene var jeg i seks departementer, og to ganger var jeg utenriksminister. På den tiden var jeg overbevist om at problemene i verden kunne løses ved hjelp av menneskers skarpsindighet. Men snart så jeg tydelig menneskenes maktbegjær. Jeg så med egne øyne de skadelige virkningene av mistillit og misunnelse. – Forkynneren 8:9.

Jeg erfarte naturligvis også at det er mange mennesker som oppriktig prøver å forbedre ting. Men til syvende og sist kommer selv de mest velmenende ledere til kort når det gjelder å nå sine mål.

Sommeren 1975 kom 35 statsoverhoder til Helsingfors for å overvære Konferansen for sikkerhet og samarbeid i Europa. På den tiden var jeg utenriksminister og en nær rådgiver for president Kekkonen. Jeg fikk ansvaret for å organisere konferansen og møtte alle de nasjonale lederne som var til stede.

I løpet av disse dagene ble mine diplomatiske evner prøvd til det ytterste. Bare det å få representantene til å bli enige om hvor de skulle sitte, var en utfordring! Jeg følte likevel at denne konferansen sammen med en rekke oppfølgingsmøter bidrog til forbedringer i menneskerettighetene og et mer tolerant forhold supermaktene imellom.

Jeg blir klar over mitt åndelige behov

Jeg ble pensjonert i 1983 og flyttet til Frankrike, der datteren min bodde. Så inntraff det noe tragisk. I november 1994 fikk Annikki vite at hun hadde brystkreft. Samme år ble jeg innblandet i en investeringsplan som viste seg å være et bedrag. Hele livet hadde jeg arbeidet hardt for å bevare et godt navn og rykte. Men det at jeg denne ene gangen viste dårlig dømmekraft, skadet mitt omdømme.

Jeg hadde truffet Jehovas vitner flere ganger tidligere. Jeg satte pris på at de kom, og tok imot bladene deres, men jeg var travelt opptatt og hadde ikke tid til åndelige ting. I 2000 tok jeg meg imidlertid av Annikki, som fremdeles kjempet mot kreften. En septemberdag i 2002 fikk jeg besøk av et av Jehovas vitner. Han stilte meg det spørsmålet som er nevnt i begynnelsen av artikkelen. Jeg tenkte: Er det virkelig mulig å få vite sannheten om Gud? Er det mulig å bli hans venn? Jeg fant fram bibelen min, som jeg ikke hadde lest i på veldig lenge, og begynte å ha regelmessige bibelske drøftelser sammen med vitnene.

 I juni 2004 døde min kjære kone, og jeg ble alene. Barna mine støttet meg naturligvis følelsesmessig. Men jeg lurte fortsatt på hva som skjer med oss når vi dør. Jeg spurte to lutherske prester om det. De svarte ganske enkelt: «Vel, det er det vanskelig å svare på.» Jeg var ikke fornøyd med det svaret. Jeg ble enda mer klar over mitt åndelige behov.

Etter hvert som jeg fortsatte å studere Bibelen sammen med vitnene, fikk jeg stadig mer nøyaktig kunnskap, som jeg hadde lengtet sånn etter. Bibelen forklarer for eksempel at døden er en ubevisst tilstand, akkurat som søvn, og at de døde har utsikter til å få liv igjen som mennesker på jorden. (Johannes 11:25) Det gav meg håp og var til stor trøst.

Snart leste jeg hele Bibelen på egen hånd. Et skriftsted som gjorde inntrykk på meg, var Mika 6:8, hvor det står: «Hva krever Jehova til gjengjeld av deg annet enn at du skal øve rett og elske godhet og vandre beskjedent med din Gud?» Visdommen og enkelheten i dette skriftstedet tiltalte meg. Det viste også hvor kjærlig og rettferdig Jehova Gud er.

Et håp for framtiden

Etter hvert som jeg lærte sannheten om Gud å kjenne, fikk jeg større tro på og tillit til ham. Jeg begynte å bygge opp et sant vennskap med min Skaper! Hans ord i Jesaja 55:11 gjorde inntrykk på meg: «Slik skal mitt ord, som går ut av min munn, vise seg å være. Det skal ikke vende tilbake til meg med uforrettet sak, men det skal i sannhet gjøre det som jeg har funnet behag i, og det skal ha sikker framgang i det som jeg har sendt det til.» Gud har virkelig oppfylt sine løfter så langt, og det vil han også gjøre i framtiden. Han vil gjennomføre det som menneskelige regjeringer med sine mange politiske konferanser ikke har klart å oppnå. Det står for eksempel i Salme 46:9: «Han får kriger til å opphøre til jordens ytterste ende.»

Jeg har hatt stort utbytte av å være til stede på Jehovas vitners møter. Der har jeg selv erfart ekte, kristen kjærlighet, som er kjennetegnet på Jesu sanne etterfølgere. (Johannes 13:35) En slik kjærlighet er langt bedre enn nasjonalisme og er helt ukjent i politikken og forretningsverdenen.

Det mest verdifulle privilegium

Jeg er nå over 90 år, og jeg betrakter det å være et av Jehovas vitner som det største privilegium jeg noen gang har hatt. Jeg har fått dekket mitt åndelige behov. Jeg har hatt det privilegium å få lære hva som er meningen med livet, og hva som er sannheten om Gud.

Jeg er også glad for at jeg i min alder kan komme meg på møtene og ta del i forkynnelsen. Jeg har riktignok møtt mange mektige mennesker og hatt store ansvarsoppgaver i livet, men ingenting kan måle seg med det privilegium å kjenne Skaperen, Jehova Gud, og være hans venn. Jeg er veldig takknemlig mot ham, og jeg ønsker å lovprise ham for den muligheten jeg fikk til å bli en av hans medarbeidere. (1. Korinter 3:9) Det er ikke for sent å bli Skaperens, Jehova Guds, venn!

[Bilde på side 25]

Sammen med president Kekkonen og USAs president Ford under konferansen i Helsingfors i 1975

[Bilde på side 25]

Sammen med president Kekkonen og Sovjetunionens leder Bresjnev

[Bilde på side 26]

Jeg deltar aktivt i kristen virksomhet

[Bilderettigheter på side 25]

Nede til venstre: Ensio Ilmonen/Lehtikuva; nede til høyre: Esa Pyysalo/Lehtikuva