Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

Når et barn har kreft

Når et barn har kreft

 Når et barn har kreft

«Jeg følte en enorm håpløshet. Det var som om bakken forsvant under meg. Jeg begynte å føle sorg, som om den lille jenta mi allerede var død.» – Jaílton, om den gangen han fikk vite at datteren hans hadde kreft.

NÅR en får vite at ens barn har kreft, kan en bli overveldet av følelser, og situasjonen kan føles skremmende. Hvor vanlig er det at barn får kreft? En internasjonal kreftforening (International Union Against Cancer) sier at selv om «barnekreft utgjør en liten prosent av alle krefttilfeller, er det hvert år mer enn 160 000 barn [verden over] som får diagnosen, og nest etter ulykker er kreft den vanligste dødsårsaken blant barn i industriland». Ifølge Kreftforeningen i Norge er det hvert år cirka 140 barn under 15 år her i landet som får kreft.

Når et barn får kreft, blir tilværelsen snudd på hodet for hele familien. Diagnosen innebærer ofte at barnet må opereres og også få kjemoterapi (cellegift) eller strålebehandling eller begge deler, med de ubehagelige bivirkningene det medfører. Dette går sterkt inn på foreldrene, og vanlige reaksjoner er frykt, tristhet, skyldfølelse, sinne og benektelse. Hvordan kan foreldre takle denne vonde situasjonen?

En viktig kilde til oppmuntring er naturligvis omtenksomme leger og sykepleiere. «De kan komme med faktaopplysninger som kan være oppmuntrende, og også forklare og forberede en på visse framtidige bivirkninger. Denne informasjonen kan gjøre opplevelsen mindre traumatisk», sier en lege i New York som har behandlet mange kreftpasienter. Man kan også få mye oppmuntring av andre foreldre som har hatt kreftsyke barn. Våkn opp! har derfor intervjuet fem slike foreldre, som bor i Brasil.

Jaílton og Néia «Vi fikk vite at datteren vår hadde akutt lymfatisk leukemi, da hun var to og et halvt år gammel.»

Hvor lenge varte behandlingen?

«Hun fikk cellegift i nesten to og et halvt år.»

Hva slags bivirkninger fikk hun?

«Hun kastet opp mye og mistet håret. Emaljen på tennene ble mørk. Og hun fikk lungebetennelse tre ganger.»

Hvordan opplevde dere dette?

«Først fikk vi panikk. Men da vi så at hun ble bedre, ble vi sikker på at hun ville bli frisk. Nå er hun nesten ni år.»

Hva var det som hjalp dere til å takle denne traumatiske situasjonen?

«Det var uten tvil vår tillit til Jehova Gud, som ’trøstet oss i all vår trengsel’, slik Bibelen sier i 2. Korinter 1:3, 4. Vi fikk også fantastisk god støtte av våre kristne brødre og søstre. De skrev oppmuntrende brev, de ringte, de bad sammen med oss og for oss,  og de hjalp oss til og med økonomisk. Da så datteren vår måtte overføres til et sykehus i en annen stat, sørget vitnene der for at vi fikk et sted å bo mens behandlingen pågikk, og byttet på å kjøre oss til sykehuset. Vi har ikke ord for hvor takknemlige vi er for all den støtten vi fikk.»

Luiz og Fabiana «I 1992 fikk vi vite at datteren vår hadde en sjelden, aggressiv form for eggstokkreft. Hun var elleve år.»

Hva var deres første reaksjon?

«Benektelse. Vi klarte ikke å akseptere at datteren vår hadde kreft.»

Hva slags behandling fikk hun?

«Hun ble operert og fikk kjemoterapi. Virkningene av det fikk oss alle til å føle oss helt utkjørt både fysisk og følelsesmessig. Hun fikk lungebetennelse to ganger. Den andre gangen holdt hun på å dø. I tillegg fikk hun blodplatemangel, som førte til at hun innimellom blødde fra huden og nesen. Hun fikk medisiner som hjalp mot det.»

Hvor lenge varte behandlingen?

«Det gikk cirka seks måneder fra den første biopsien til den siste cellegiftkuren.»

Hva følte datteren deres da hun fikk diagnosen og måtte gjennomgå behandlingen?

«Til å begynne med visste hun ikke hva som skjedde. Legen sa til henne at hun hadde ’en liten rund ball i magen som måtte fjernes’. Til slutt skjønte hun at det var ganske alvorlig. ’Pappa, har jeg kreft?’ spurte hun. Jeg strevde med å finne det riktige svaret.»

 Hvordan følte dere det da dere så datteren deres ha det vondt?

«Det er ikke lett å beskrive den følelsesmessige smerten vi opplevde. Tenk deg for eksempel hvordan det er å se den lille datteren din hjelpe sykepleieren med å finne en blodåre hvor det kan settes cellegift. I de vanskeligste periodene pleide jeg å gå inn på toalettet for å gråte og be. En natt var jeg så ute av meg at jeg bad Jehova om å la meg dø i stedet for den lille datteren min.»

Hva var det som hjalp dere til å takle situasjonen?

«En viktig faktor var den støtten vi fikk av våre kristne brødre. Noen av dem ringte fra helt andre kanter av landet. En av våre kjære brødre bad meg ta fram Bibelen. Så leste han med varme i stemmen noen vers fra Salmenes bok. De skriftstedene var akkurat det min kone og jeg trengte å høre, for da gjennomgikk vi en av de vanskeligste periodene i vår datters behandling.»

Rosimeri «Datteren min var fire år da det ble konstatert at hun hadde en form for leukemi.»

Hva var din første reaksjon?

«Jeg hadde vanskelig for å tro det. Jeg gråt dag og natt og bønnfalt Gud om hjelp. Den andre datteren min hadde det også vondt da hun så hvor syk søsteren hennes var. Jeg måtte faktisk sende henne til moren min.»

Hvilke bivirkninger opplevde den lille datteren din?

«De daglige dosene med cellegift gjorde at hun fikk anemi, så legene gav henne også jerntilskudd og EPO (erytropoietin) for å øke mengden av røde blodceller. Hemoglobinverdien hennes var en stadig grunn til bekymring. Hun fikk også anfall.»

Hvor lenge varte behandlingen?

«Hun fikk intensiv kjemoterapi i to år og fire måneder. I løpet av den tiden mistet hun håret og gikk mye opp i vekt. Heldigvis hjalp hennes humoristiske sans henne til å takle alt dette. Etter cirka seks år sa legene at hun ikke lenger hadde noen tegn på sykdommen.»

Hva var det som hjalp deg i denne veldig vanskelige situasjonen?

«Datteren min og jeg bad ofte, og vi tenkte på trofaste tjenere for Gud som Bibelen forteller om, som utholdt forskjellige prøvelser. Vi merket oss også Jesu ord i Matteus 6:34 om at vi ikke skal la bekymringer for morgendagen komme i tillegg til våre bekymringer for dagen i dag. Vi fikk også mye hjelp av trosfeller, deriblant dem i det lokale sykehuskontaktutvalget, og fra omsorgsfulle leger og sykepleiere, som stadig har med slike situasjoner å gjøre.»

Kjenner du et barn som har fått kreft? Kanskje et barn i din egen familie har det? I så fall kan disse intervjuene kanskje hjelpe deg til å forstå at din sorg er normal. Som Bibelen sier, er det «en tid til å gråte». (Forkynneren 3:4) Framfor alt kan du være sikker på at den sanne Gud, Jehova, ’han som hører bønner’, vil trøste alle dem som vender seg til ham med et oppriktig hjerte. – Salme 65:2.

[Ramme på side 13]

Bibelvers som gir trøst

«Vær ikke bekymret for morgendagen; morgendagen skal bekymre seg for seg selv. Hver dag har nok med sin egen plage.» – Matteus 6:34, NO 1978/85.

«Velsignet være vår Herre Jesu Kristi Gud og Far, den inderlige barmhjertighets Far og all trøsts Gud, som trøster oss i all vår trengsel.» – 2. Korinter 1:3, 4.

«Vær ikke bekymret for noe, men la i alle ting deres anmodninger bli gjort kjent for Gud ved bønn og påkallelse sammen med takksigelse; og Guds fred, som overgår all tanke, skal vokte deres hjerter og deres forstandsevner ved Kristus Jesus.» – Filipperne 4:6, 7.

«[Kast] all deres bekymring på [Gud], for han har omsorg for dere.» – 1. Peter 5:7.

[Ramme/bilde på side 14]

En kjærlig ordning

Jehovas vitner har opprettet sykehuskontaktutvalg, som tar sikte på å fremme samarbeidet mellom sykehus og pasient. Disse utvalgene hjelper pasienter som er Jehovas vitner, til å finne kvalifiserte leger som respekterer deres ønske om å følge Bibelens påbud om å «avholde seg fra . . . blod». – Apostlenes gjerninger 15:20.

[Bilde på side 13]

Néia, Sthefany og Jaílton

[Bilde på side 13]

Luiz, Aline og Fabiana

[Bilde på side 13]

Aline og Rosimeri