Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

En vandring langs Slaveruten

En vandring langs Slaveruten

 En vandring langs Slaveruten

FRA 1600-tallet til 1800-tallet fungerte byen Ouidah som et viktig senter for slavehandelen i Vest-Afrika. Fra Ouidah, som ligger i det som nå er republikken Benin, ble det eksportert over en million slaver. Ofte var det afrikanere som sørget for at skipslaster med andre afrikanere ble sendt av gårde, og det gjorde de i bytte for slike varer som alkohol, tøystoffer, armbånd, kniver, sverd og særlig skytevåpen, som det var stor etterspørsel etter på grunn av stammekriger.

Mellom 1500-tallet og 1800-tallet ble anslagsvis tolv millioner afrikanere sendt over Atlanteren for å dekke etterspørselen etter slavearbeidere på plantasjene og i gruvene i den nye verden. Boken American Slavery–1619–1877 sier at omkring 85 prosent av slavene «kom til Brasil og de forskjellige britiske, franske, spanske og nederlandske koloniene i Karibia». Anslagsvis seks prosent kom til de koloniene som senere ble en del av USA. *

På begynnelsen av sin reise måtte mange av slavene – lenkebundet, pisket og brennemerket – gå den fire kilometer lange ruten fra det som nå er Ouidah historiske museum, et restaurert fort, til det som blir kalt Porten som det ikke er noen vei tilbake til. Denne porten, som står på stranden, markerer Slaverutens sluttpunkt. Den skal først og fremst oppfattes som et symbol, for alle slavene ble ikke sendt av gårde fra samme sted. Hvorfor ble det så vanlig med slaveri?

En lang, fæl historie

Langt tilbake i tiden solgte afrikanske herskere krigsfanger til arabiske handelsmenn. Senere begynte europeiske nasjoner å delta i slavehandelen, spesielt etter at det ble opprettet kolonier i Nord-, Sør- og Mellom-Amerika. På den tiden førte stammekriger og det at det ble tatt krigsfanger, til at det ble rikelig tilgang på slaver, slik at krig ble lønnsomt for både seierherrene og de griske slavehandlerne. Slaver ble også skaffet til veie ved bortføring eller gjennom  afrikanske handelsmenn som hentet dem i det indre av landet. Nær sagt hvem som helst kunne bli solgt som slave, selv en fyrste som hadde falt i unåde hos sin konge.

En kjent slavehandler var brasilianeren Francisco Félix de Souza. I 1788 tok han kommandoen over fortet i Ouidah, som var sentrum for slavehandelen i Beninbukta. På den tiden hørte Ouidah til kongeriket Dahomey. Men de Souza og kong Adandozan av Dahomey hadde en uoverensstemmelse. De Souza ble så kastet i fengsel, og kanskje mens han var der, sammensverget han seg med kongens bror. Sammen fikk de avsatt Adandozan i 1818. Slik begynte en lønnsom forbindelse mellom den nye kongen, Ghezo, og de Souza, som ble satt til å lede slavehandelen. *

Ghezo ville utvide sitt rike, og for å gjøre det trengte han europeiske våpen. Han utnevnte derfor de Souza til visekonge av Ouidah for at han skulle hjelpe til med å administrere handelen med europeerne. Siden de Souza hadde enerett til å selge slaver i den delen av Afrika, la han seg snart opp en formue, og slavemarkedet, som lå nær huset hans, ble et senter for utenlandske og lokale kjøpere.

En tårefylt vandring

For den besøkende i vår tid begynner en tur langs Slaveruten i Ouidah ved det restaurerte portugisiske fortet. Fortet, som opprinnelig ble bygd i 1721, fungerer som nevnt som museum nå. Fanger som skulle bli slaver, ble sperret inne på den store gårdsplassen i midten. De fleste hadde gått i lenker i mange netter før de kom dit. Hvorfor netter? Mørket bidrog til at de ikke oppfattet hvor de var, og gjorde det vanskeligere for rømlinger å finne veien hjem.

Når det kom en gruppe slaver, ble det holdt auksjon, og deretter brennemerket slavehandlerne de slavene de hadde kjøpt. Slaver som skulle eksporteres, ble ført til stranden, der kanoer eller små båter fraktet dem ut til skip.

Et annet punkt på den historiske Slaveruten er det stedet der Glemselens tre en gang stod. I dag står det et minnesmerke her i stedet for dette treet, som slavene ble tvunget til å gå rundt – mennene angivelig ni ganger og kvinnene sju ganger. De ble fortalt at det at de gjorde dette, ville viske ut minnene deres om hjemlandet, og hensikten var at de ikke så lett skulle få lyst til å gjøre opprør.

Langs ruten står det også et monument til minne om zomaï-hyttene, som ikke eksisterer lenger. Ordet «zomaï» hentyder til det konstante mørket inni hyttene. Fangene ble stuet  sammen i disse hyttene for at de skulle venne seg til de elendige forholdene de ville komme til å leve under om bord på skipene. De kan ha blitt holdt i hyttene i månedsvis mens de ventet på å bli sendt over havet. De som døde under denne ildprøven, ble kastet i en massegrav.

Et monument som kalles Zomachi, og som er et symbol på anger og forsoning, gjør spesielt inntrykk. Hvert år i januar ber etterkommere av både slaver og slavehandlere om tilgivelse her på vegne av dem som gjorde seg skyldig i urettferdighetene.

Siste stopp på ruten er Porten som det ikke er noen vei tilbake til – et minnesmerke som står som symbol på slavenes siste stund på afrikansk jord. Denne store, buede porten har friser med store basrelieffer som forestiller to rekker av lenkede afrikanere som beveger seg mot hverandre på stranden, med Atlanteren foran seg. På dette stedet skal noen desperate fanger ha spist sand for på den måten å huske hjemlandet sitt. Andre valgte døden ved å kvele seg selv med sine egne lenker.

Frigjøring!

Fra begynnelsen av 1800-tallet kjempet stadig flere for avskaffelse av slaveriet. Den siste skipslasten med slaver som ble sendt fra Ouidah til USA, kom til Mobile i Alabama i juli 1860. Men de var ikke slaver lenge, for i 1863 utstedte den amerikanske regjering frigjøringsproklamasjonen. Slaveriet tok omsider slutt på den vestlige halvkule i 1888, da Brasil avskaffet det. *

En høyst synlig arv etter slavehandelen er den store afrikanske diasporaen – det store antall mennesker av afrikansk herkomst rundt om i verden. Den har i betydelig grad hatt innvirkning på befolkningssammensetningen og kulturen i mange land i Nord-, Sør- og Mellom-Amerika. En annen arv er utbredelsen av voodoo, en religionsform som innbefatter magi og trolldom, og som er spesielt populær i Haiti. Oppslagsverket Encyclopædia Britannica sier at «betegnelsen voodoo kommer fra ordet vodun, som betyr ’guddom’ eller ’ånd’ på språket til fonfolket i Benin (tidligere Dahomey)».

Den dag i dag finnes det dessverre fortsatt knugende former for slaveri, selv om det ikke alltid dreier seg om slaveri i bokstavelig forstand. Millioner må for eksempel slave for å overleve under harde økonomiske forhold. Andre sliter under undertrykkende politiske regimer. (Forkynneren 8:9) Og millioner blir holdt i fangenskap av falske religiøse læresetninger og overtro. Kan menneskelige styresmakter frigjøre sine undersåtter fra disse formene for slaveri? Nei. Det er bare Jehova Gud som kan det, og han kommer til å gjøre det! Hans skrevne Ord, Bibelen, lover faktisk at alle som vender seg til Jehova ved å tilbe ham i overensstemmelse med Bibelens sannhet – den sannhet som frigjør mennesker – en dag skal få glede seg over «Guds barns herlige frihet». – Romerne 8:21; Johannes 8:32.

[Fotnoter]

^ avsn. 3 Fra en forholdsvis sped begynnelse vokste slavebefolkningen i USA, og hovedårsaken til dette var naturlig befolkningsvekst etter hvert som slavene fikk barn.

^ avsn. 7 Navnet Ghezo blir stavet på forskjellige måter.

^ avsn. 17 Bibelens syn på slaveri ble drøftet i artikkelen «Hva Bibelen sier: Godkjente Gud slavehandelen?» i Våkn opp! for 8. september 2001.

[Ramme/bilde på side 24]

MENNESKERS MAKTMISBRUK

Mange tror at slavehandlerne skaffet seg sitt bytte ved å foreta raid i landsbyer og bortføre dem de ville ha. Dette kan nok ha skjedd, men slavehandlere kunne sannsynligvis ikke ha bortført millioner «uten medvirkning fra et kolossalt nettverk av afrikanske herskere og handelsmenn», sa dr. Robert Harms, som er professor i afrikansk historie, i et radiointervju. Det Bibelen sier om at «menneske har hersket over menneske til skade for ham», er virkelig sant! – Forkynneren 8:9.

[Rettigheter]

© Réunion des Musées Nationaux/Art Resource, NY

[Kart på side 22]

(Se den trykte publikasjonen)

Rundt tolv millioner afrikanere ble sendt over Atlanteren for å bli slavearbeidere

AFRIKA

BENIN

Ouidah

Slavekysten

[Bilde på sidene 22 og 23]

Dette portugisiske fortet, bygd i 1721, fungerer nå som Ouidah historiske museum

[Rettigheter]

© Gary Cook/Alamy

[Bilde på side 23]

Minnesmerket Porten som det ikke er noen vei tilbake til – et symbol på slavenes siste stund på afrikansk jord

[Bilde på side 23]

Statue av en bundet og kneblet slave

[Rettigheter]

© Danita Delimont/Alamy