Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

Glad for å være hyrde

Glad for å være hyrde

 Glad for å være hyrde

Fortalt av Alymbek Bekmanov

Da jeg var tre år, begynte jeg å passe sauer, og jeg ble veldig glad i å gjøre det. Da jeg var 17, var jeg blitt en erfaren gjeter. Senere lærte jeg hva det vil si å være gjeter, eller hyrde, i åndelig forstand. Jeg vil gjerne fortelle hvorfor det å være åndelig hyrde har gitt meg enda større glede.

JEG er født i 1972. Familien min var stor og bodde i den kirgisiske landsbyen Tsjyrpyktij, som ligger rett ved den vakre innsjøen Issyk-Kul. Området rundt sjøen er et populært turistmål for dem som besøker Kirgisistan, som tidligere var en sovjetisk republikk. Nå bor jeg og min kone, Gulmira, i hovedstaden, Bisjkek, som ligger 20 mil fra der jeg vokste opp.

En gjeter og sauene hans

Da jeg var liten, pleide vi å følge sauene til fjellbeite om våren. Det betydde at vi gikk mer enn 3000 meter oppover i høyden, noe som tok oss flere dager. Noen andre gjetere valgte en kortere rute og kom fortere fram til beitet. Men den veien de gikk, var nær bergsprekker og juv, og sauer som kom litt på avveier, ble noen ganger skadet, eller de til og med slo seg i hjel.

På slike raskere ruter forekom det også ofte at ulver kom og skremte eller angrep sauene, slik at flokken ble spredt og de kunne drepe noen av sauene. Derfor valgte onkelen min en rute som var lettere og mindre farlig, selv om den tok en dag eller to ekstra. Noen ganger ville jeg at vi skulle skynde oss, men onkelen min fikk meg til å ta det med ro. «Alymbek, tenk på sauene, ikke på deg selv», sa han.

På de vakre beitene i høyfjellet var det laget midlertidige kveer, eller innhegninger, for at sauene skulle få beskyttelse om natten. Noen gjetere likte å ligge lenge om morgenen og fikk ikke sauene ut på beite før lenge etter soloppgang. Da sauene endelig kunne begynne å beite, var det blitt veldig varmt.

I slike tilfeller tok det ikke lang tid før sauene stod sammen med bøyd hode og pustet tungt. Og fordi de ikke klarte å spise seg mette, ble de svake og tynne. Men onkelen min var oppe før daggry – før klokken fire om morgenen – og hadde fått sauene sine ut på fine beiteområder ved soloppgang. Der fikk de gresse i den friske morgenluften. Folk sa ofte: «Du kjenner gjeteren på sauene.»

Et godt tidspunkt å undersøke og stelle sauene på er når de hviler etter å ha beitet. Et  av de største problemene sauene våre hadde, var at fluer la egg i navlen deres. Når det skjer, blir navlen betent og hovner opp. Hvis problemet ikke oppdages i tide, kan smertene bli så intense at sauen går seg bort og dør. Vi undersøkte sauene våre nesten hver dag, slik at vi kunne behandle dem. Selv om dette kostet tid og anstrengelser, fikk vi lønn for det – vi hadde friske og fornøyde sauer.

Hver kveld når vi kom tilbake til kveen med sauene, telte vi dem. De gikk inn i innhegningen gjennom en smal grind – noen ganger tre–fire stykker om gangen. Vi hadde hundrevis av sauer, men likevel ble vi så gode på dette at vi kunne telle opptil 800 sauer på 15–20 minutter. Det skulle mye trening til, men vi klarte det!

Hvis vi oppdaget at det manglet en sau, tok onkelen min en børse og en stav og gikk av gårde for å se etter den som var kommet bort. Han gikk til og med når det regnet og det var mørkt, for å lete etter bare ett lam. Han pleide å rope høyt. Stemmen hans skremte bort ville dyr. Og når en sau hørte den stemmen, kunne man se at den følte seg trygg.

Vi gav alle sauene navn, navn som passet til utseendet deres eller personlighetstrekk de hadde. Det virket som om det alltid var noen sauer i flokken som var gjenstridige og ville gå sine egne veier. Av en eller annen grunn ville de ganske enkelt ikke lyde gjeteren. Det hendte at andre sauer begynte å følge en ulydig sau. Gjeteren prøvde derfor å oppdra dem som var gjenstridige, og å være litt streng med dem. Han kunne for eksempel la en slik sau være igjen alene i kveen. Etter en tid godtok noen sauer den korrigeringen de fikk, og lot seg lede av gjeteren. Sauer som fortsatte å være sta, endte opp på middagsbordet vårt.

En annen slags hyrde

I 1989 lærte jeg kampsport og ble veldig dyktig i det. Året etter ble jeg innkalt til militærtjeneste i den sovjetiske hær. Mens jeg tjenestegjorde i Russland, organiserte de som jeg hadde drevet kampsport sammen med, en forbryterbande. Da jeg kom tilbake til Kirgisistan, sa de til meg at hvis jeg ble en av dem, skulle jeg få alt jeg ville. Men på samme tid ble jeg kjent med Jehovas vitner.

Vitnene besvarte spørsmål som hadde plaget meg helt siden jeg var barn, for eksempel: Hvorfor dør menneskene? Jeg lærte ut fra samtalene med dem at døden er en følge av at det første menneske, Adam, syndet. (Romerne 5:12) Jeg lærte også ut fra Bibelen at Jehova, den sanne Gud, sendte sin Sønn, Jesus, som vår Gjenløser, og at vi ved å tro på Jehova og hans Sønn kan få dekket over våre synder, som vi begår på grunn av nedarvet ufullkommenhet. Dette vil gjøre det mulig for oss å få leve evig på en paradisisk jord, slik det var Guds opprinnelige hensikt at menneskene skulle gjøre. – Salme 37:11, 29; 83:18; Johannes 3:16, 36; 17:1–5; Åpenbaringen 21:3, 4.

De bibelske svarene som Jehovas vitner gav meg på spørsmålene mine, var så klare og forståelige at jeg utbrøt: «Det er jo sånn det burde være!» Jeg hadde ikke lenger lyst til å være sammen med mine tidligere kamerater. De prøvde flere ganger å få meg til å slå meg sammen med dem. Men mitt ønske om å lære om Bibelens sannheter og å leve etter dem var såpass sterkt at det hjalp meg til å stå imot de fristende tilbudene deres, og førte til at jeg med tiden ble en åndelig hyrde.

Omtrent på denne tiden pleide moren min å få besøk av en kvinne som var kjent for å drive med troshelbredelse. En dag jeg kom hjem, holdt denne kvinnen på med å lede en spiritistisk seanse. Hun sa at jeg hadde en spesiell gave, og at jeg burde gå til moskeen og få en amulett. Hun påstod at amuletten ville hjelpe meg, og klarte nesten å overbevise meg om at jeg ved å gå og hente amuletten ville få den gave å kunne helbrede.

Dagen etter gikk jeg til de vitnene som studerte Bibelen med meg, og fortalte dem om besøket hennes. De viste meg ut fra Bibelen at Jehova er imot spiritisme og alle andre former for okkultisme, siden det har med onde ånder  å gjøre. (5. Mosebok 18:9–13) Noen netter fikk jeg ikke sove på grunn av påvirkning fra demonene. Da vitnene lærte meg hvordan jeg kunne be i samsvar med Jehovas vilje, ble det snart slutt på marerittene. Jeg ble overbevist om at jeg hadde funnet den sanne Hyrde, Jehova.

Jeg lærte at David, som har skrevet mange av salmene i Bibelen, også hadde vært sauegjeter i sine unge dager. Han kalte Jehova «min Hyrde», og jeg likte godt den måten han beskrev sine følelser for Jehova på. (Salme 23:1–6) Jeg ønsket å etterligne Jehovas Sønn, Jesus, som blir kalt «sauenes store hyrde». (Hebreerne 13:20) På et stevne som ble holdt i Bisjkek i begynnelsen av 1993, ble jeg døpt som symbol på at jeg hadde innviet meg til Jehova.

Et viktig møte

Mange av slektningene mine og også en god del naboer begynte å treffes for å studere Bibelen. Omkring 70 fra landsbyen vår kom sammen i nærheten av innsjøen Issyk-Kul. En slektning av meg, som var leder for landsbyrådet, var veldig interessert. Han sa at han ville ordne med et stort møte der vi kunne forklare hva vår nye tro gikk ut på. Men noen religiøse ledere begynte å påvirke folk i området til å motarbeide vår forkynnelsesvirksomhet. De pønsket ut planer om å bruke dette møtet til å få folk til å vende seg mot oss.

Den dagen møtet skulle holdes, kom det cirka tusen mennesker, deriblant folk fra tre nabolandsbyer. Det var noen få Jehovas vitner til stede. Et av vitnene begynte å forklare vår tro, som er basert på Bibelen. Før det hadde gått fem minutter, reiste en person seg og ropte provoserende spørsmål. Beskyldninger og trusler haglet, og folkemengden ble hisset opp i den grad at det var like før den grep til vold mot oss.

Akkurat da tok en av de eldre brødrene mine, som nettopp hadde begynt å studere Bibelen, oss i forsvar. Alle var redd ham og unngikk ham, for han var god til å slåss. Han stilte seg modig mellom angriperne og vitnene, og vi drog vår vei uten at det skjedde noen voldshandlinger. I årene som fulgte, ble mange av dem som hadde vært på dette møtet, Jehovas vitner. I dag er over 50 av de rundt 1000 innbyggerne i landsbyen vår Jehovas vitner.

 Datteren til en gjeter

Noen måneder før det store stevnet som Jehovas vitner holdt i Moskva i Russland i august 1993, traff jeg Gulmira, et vitne fra en annen kirgisisk landsby. Familien hennes hadde også vært gjetere. I 1988, mens Jehovas vitners virksomhet fortsatt var forbudt i Sovjetunionen, hadde moren til Gulmira begynt å studere Bibelen sammen med et vitne som het Aksamaj. I 1970-årene var Aksamaj blitt det første kirgisiske Jehovas vitne i området.

Gulmira ble tidlig med på det bibelstudiet som moren hadde sammen med Aksamaj. I 1990 ble begge to døpt. Gulmira var så glad for det hun hadde lært, at hun snart begynte som pioner, heltidsforkynner.

Etter mitt første møte med Gulmira traff jeg henne bare av og til, siden jeg bodde 16 mil unna. Etter to år, i mars 1995, bestemte jeg meg for å bli bedre kjent med henne, så en formiddag drog jeg hjem til henne med det i tankene. Jeg fikk helt sjokk da jeg fikk vite at hun skulle flytte dagen etter, for å tjene ved Jehovas vitners russiske avdelingskontor, cirka 560 mil unna!

På det tidspunktet hadde jeg begynt som heltidsforkynner og hadde gått i gang med å lære meg russisk, siden vi ikke hadde noe av vår litteratur på kirgisisk ennå. I tre år skrev Gulmira og jeg til hverandre. Vi avtalte å lese de samme stykkene i Bibelen, slik at vi kunne utveksle åndelige tanker. Samtidig tjente jeg i den første kirgisiskspråklige menigheten, i byen Baliktsji.

Gulmira og jeg tjener Jehova sammen

I 1998 kom Gulmira til Kirgisistan på ferie, og vi giftet oss. Jeg ble invitert til å tjene på det russiske avdelingskontoret sammen med henne. Så glad jeg var for at jeg hadde begynt å lære meg russisk! Med tiden fikk jeg i oppgave å arbeide sammen med det kirgisiske oversetterteamet, som oversatte bibelsk litteratur til kirgisisk. Jeg bad til Jehova om å få visdom og tålmodighet. Og min samarbeidspartner, Gulmira, var selvfølgelig til stor hjelp for meg.

I 2004 ble oversetterteamet vårt sendt til Bisjkek, hvor jeg ble utnevnt til å tjene som medlem av det utvalget som fører tilsyn med Jehovas vitners arbeid i Kirgisistan. Den gangen var det 7 kirgisiskspråklige menigheter og drøyt 30 russiskspråklige menigheter i landet. Nå er det over 20 menigheter og mange grupper som er kirgisiskspråklige, og de består av omkring 40 prosent av de 4800 vitnene i Kirgisistan.

Gulmira og jeg bestemte oss for å lære oss engelsk, siden det var nyttig for oss å kunne engelsk i tjenesten. Det førte til at vi ble invitert til Jehovas vitners internasjonale hovedkontor i USA i 2008. Der gikk jeg på den spesielle skolen som er for dem som tar ledelsen i forkynnelsesarbeidet i sine respektive land.

Gulmira og jeg føler at vi nå er bedre i stand til å hjelpe folk i Kirgisistan til å få dekket sitt åndelige behov. Vi har selv opplevd at Jehova virkelig er en kjærlig hyrde. Jeg føler at jeg av egen erfaring kan si det samme som salmisten David: «Jehova er min Hyrde. Jeg skal ikke mangle noe. På gressrike beitemarker lar han meg ligge; ved vannrike hvilesteder fører han meg. Min sjel gir han ny styrke. Han leder meg i rettferdighetens spor for sitt navns skyld.» – Salme 23:1–3.

[Bilde på side 23]

Sauene våre på beite

[Bilde på side 23]

Vi telte sauene hver kveld for å være sikker på at vi ikke manglet noen

[Bilde på side 24]

Gulmira og jeg i dag