Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

Jordskjelv i Haiti – tro og kjærlighet i praksis

Jordskjelv i Haiti – tro og kjærlighet i praksis

 Jordskjelv i Haiti – tro og kjærlighet i praksis

Tirsdag 12. januar 2010, kl. 16.53, hørte Evelyn en buldring nedenfra som minnet om lyden av et svært fly, og bakken begynte å riste. Man kunne høre hvordan betongen slo sprekker, og bygninger falt sammen. Da rystelsene stanset, klatret Evelyn oppover til et område hvor hun kunne se bedre, og hun tok et overblikk over situasjonen. Overalt hørte hun mennesker som jamret seg. En sky av betongstøv steg opp fra Port-au-Prince, hovedstaden i Haiti.

I LØPET av noen sekunder raste boliger, offentlige bygninger, banker, sykehus og skoler sammen. Mennesker fra alle samfunnslag døde – over 220 000. Omkring 300 000 ble skadet.

Mange overlevende satt tause og lamslåtte ved det som var igjen av hjemmet deres. Andre gravde desperat med bare hendene i steinmassene for å redde familiemedlemmer og naboer. Strømmen var borte, og det ble fort mørkt, noe som gjorde at redningsmannskapene måtte arbeide i lyset fra lommelykter og stearinlys.

I byen Jacmel lå Ralphendy på elleve år fastklemt under en delvis sammenrast bygning. I mange timer jobbet et av byens redningsteam febrilsk for å få ham løs. Gjentatte etterskjelv tvang dem til å gi opp, ettersom de fryktet at de øverste etasjene, som hadde slått sprekker, skulle styrte sammen over dem. Philippe, en av Jehovas vitners misjonærer, nektet å gi opp. Han forteller: «Jeg klarte bare ikke å la Ralphendy bli liggende der og dø.»

Philippe og tre andre presset seg inn gjennom en liten åpning under den ødelagte bygningen og krøp sakte og forsiktig mot det stedet hvor Ralphendy lå med bena fastklemt under de sammenstyrtede ruinene. Fra midnatt av begynte de forsiktig å fjerne steinmassene. Hver minste rystelse fikk betongen over dem til å bevege seg og lage lyder. Klokken fem om morgenen, over tolv timer etter jordskjelvet, trakk de Ralphendy ut og i sikkerhet.

Men det var dessverre ikke alle slike forsøk som endte godt. I den hardt rammede byen Léogâne klarte Roger og den eldste sønnen hans, Clid, å komme seg ut idet hjemmet deres raste sammen. Den yngste sønnen, Clarence, mistet livet. Rogers kone, Clana, var i live og kunne snakke, men hodet hennes var fastklemt under det sammenraste taket. Roger og en venn arbeidet hardt for å få henne løs. «Skynd dere!» ropte hun under ruinene. «Jeg klarer ikke stort mer! Jeg holder på å miste pusten!» Tre timer senere kom det et redningsmannskap. Men da de løftet henne ut, var hun død.

Onsdag 13. januar, dag 2

Da dagslyset kom, så man hvor omfattende ødeleggelsene var. Store deler av Port-au-Prince lå i ruiner. Etter hvert som nyhetene om ødeleggelsene gradvis nådde resten av verden, gjorde mange hjelpeorganisasjoner og  uselviske enkeltpersoner verden over seg klar til å yte hjelp. Frivillige ved avdelingskontoret for Jehovas vitner i Den dominikanske republikk, som ligger cirka 300 kilometer unna, hadde også merket skjelvet. Da de dominikanske vitnene fikk vite at episentret lå i nærheten av det tett befolkede Port-au-Prince, der nesten en tredjedel av Haitis befolkning på ni millioner bor, begynte de straks å organisere et hjelpearbeid.

Det hadde gått 150 år siden Haitis siste store jordskjelv. Man hadde derfor stort sett sluttet å bygge jordskjelvsikre bygninger i landet og hadde isteden satt opp bygninger som beskyttet befolkningen mot orkaner og oversvømmelser. Mesteparten av betongveggene og de tunge betongtakene kunne derfor ikke holde stand mot skjelv med en styrke på 7,0. Jehovas vitners avdelingskontor i Haiti, som stod ferdig i 1987, var imidlertid konstruert i samsvar med godkjente seismiske byggeforskrifter. Selv om det ligger nær den østlige utkanten av Port-au-Prince, fikk det så å si ingen skader.

Avdelingskontoret i Haiti ble over natten gjort om til et travelt nødhjelpssenter. Ettersom telefon- og e-postforbindelsen til utlandet ikke var til å stole på, kjørte medlemmer av staben to ganger til Den dominikanske republikk for å sende ut rapporter. I mellomtiden strømmet hundrevis av ofre, deriblant mange som var alvorlig skadet, til avdelingskontorets eiendom i Haiti. Mange andre ble fraktet til de få sykehusene i området som fungerte, noe som gjorde at disse raskt ble overfylt.

Overalt på bakken rundt sykehusene lå det blødende mennesker som skrek av smerte. Blant dem var Marla, som hadde ligget begravd under ruinene av en sammenrast bygning i åtte timer. Hun hadde ingen følelse i bena og kunne ikke bevege dem. Noen naboer hadde gravd henne ut og tatt henne med til et sykehus, men hvilket? Evan, et vitne som er lege, og som tidligere hadde kommet fra Den dominikanske republikk, drog av sted for å finne henne – det eneste han visste, var hva hun het.

 På dette tidspunktet hadde det gått over et døgn siden jordskjelvet, og det var blitt kveld igjen. Evan skrittet over de døde kroppene som lå utenfor sykehuset, mens han bad stille og fortsatte å rope på Marla. Til slutt hørte han en som svarte: «Ja!» Marla så opp på ham med et strålende smil. «Hvorfor smiler du?» spurte Evan overrasket. «Fordi jeg er sammen med min åndelige bror nå», svarte hun. Evan klarte ikke å holde tårene tilbake.

Torsdag 14. januar, dag 3

Jehovas vitners hovedkontor, som ligger i USA – sammen med avdelingskontorene i Canada, Den dominikanske republikk, Frankrike, Guadeloupe, Martinique, Tyskland og andre steder – koordinerte hjelpearbeidet slik at mat, vann, medisiner og lignende og også transport, kommunikasjon, penger og arbeidskraft ble brukt på beste måte. Alt i alt 78 helsearbeidere som er Jehovas vitner, kom for å hjelpe til sammen med mange andre frivillige. Klokken halv tre om natten kjørte den første lastebilen med nødhjelp fra det dominikanske avdelingskontoret mot Haiti, lastet med cirka 6800 kilo mat, vann, medisiner og annet.

Om morgenen, da hjelpeforsyningene kom fram, gikk staben ved avdelingskontoret i Haiti i gang med å organisere utdelingen. For å forhindre at tyver skulle stjele maten og selge den, kamuflerte hjelpearbeiderne lasten. Frivillige arbeidet døgnet rundt med å pakke mat og andre ting i mindre enheter til familier og enkeltpersoner. I løpet av de neste månedene distribuerte Jehovas vitner gratis over 450 000 kilo med forsyninger som var gitt som gave, deriblant over 400 000 måltider.

Fredag 15. januar, dag 4

Midt på dagen var det kommet 19 leger og sykepleiere og annet helsepersonell som var Jehovas vitner, til Haiti fra Den dominikanske republikk og Guadeloupe. De opprettet raskt en førstehjelpsklinikk. Blant dem som fikk behandling der, var det en god del skadede barn fra et stort barnehjem. Vitnene gav dessuten barnehjemmet mat og også presenninger, som de kunne søke ly under. «Jeg er veldig takknemlig mot Jehovas vitner», sier Étienne, lederen for barnehjemmet. «Jeg vet ikke hva jeg skulle ha gjort uten dem.»

Borte og så funnet

Da jordskjelvet inntraff, kikket sju år gamle Islande ut av huset og så strømledninger som ble slitt av, og et regn av gnister. Inne i huset gav veggene etter, og store stykker betong styrtet ned, slik at hun brakk foten og ble alvorlig skadet. Etter at Islande var blitt løftet ut av ruinene, kjørte faren, Johnny, henne til et sykehus over grensen til Den dominikanske republikk. Hun ble transportert til et sykehus i hovedstaden, Santo Domingo. Men da Johnny senere ringte dit, var ikke Islande der.

I to dager lette Johnny overalt etter Islande uten å finne henne. Hun var blitt sendt til et annet sykehus, og en som utførte frivillig arbeid der, hørte henne be til Jehova. (Salme 83:18) «Er du glad i Jehova?» spurte hun. «Ja», sa Islande mens tårene rant. «Da trenger du ikke å være redd», sa kvinnen beroligende. «Jehova vil hjelpe deg.»

Johnny bad Jehovas vitners avdelingskontor i Den dominikanske republikk om hjelp til  å finne Islande. Et vitne som heter Melanie, tilbød seg å lete etter henne. Da Melanie forhørte seg på et sykehus, overhørte den kvinnen som hadde hørt Islande be, samtalen og pekte ut den lille jenta for henne. Snart var Islande sammen med familien sin igjen.

Operasjoner og rehabilitering

Mange av de skadede hadde fått lite eller ingen behandling før de kom til den klinikken som var opprettet ved Jehovas vitners avdelingskontor i Haiti, og de skadede armene og bena deres var angrepet av koldbrann. Altfor ofte var det bare amputasjon som kunne redde pasientens liv. De første dagene etter jordskjelvet var det stor mangel på kirurgisk utstyr, medisiner og bedøvelsesmidler. Situasjonen var traumatisk, også for legene. En av dem sa: «Det er visse bilder og lyder jeg skulle ønske at Gud kunne fjerne fra hukommelsen min.»

Den andre uken etter jordskjelvet begynte det å komme leger fra Europa som var Jehovas vitner, og som hadde den erfaringen og det utstyret som skulle til for å utføre kompliserte og sårt tiltrengte operasjoner. Det medisinske teamet utførte 53 operasjoner og gav flere tusen skadede annen medisinsk behandling. Wideline, et vitne på 23 år, var kommet til Port-au-Prince dagen før jordskjelvet. Da det inntraff, ble den høyre armen hennes knust og måtte amputeres på et lokalt sykehus. Noen slektninger tok henne senere med til et sykehus i  nærheten av hjemmet deres i Port-de-Paix, sju timer unna. Men Widelines tilstand forverret seg, og hun ble oppgitt av sykehuspersonalet, som trodde hun var i ferd med å dø.

Da et medisinsk team av vitner fikk høre om den kritiske situasjonen Wideline var i, reiste de fra Port-au-Prince for å behandle henne og ta henne med tilbake for å gi henne videre pleie. Da de andre pasientene så at hennes åndelige brødre kom for å hente henne, reagerte de med applaus. Med hjelp fra familien og menigheten er Wideline nå godt i gang med å tilpasse seg sin nye situasjon.

I Den dominikanske republikk leide Jehovas vitner boliger som skulle fungere som rehabiliteringssentre for pasienter som ble sendt dit. Boligene ble bemannet av roterende team av frivillige vitner – leger, sykepleiere, fysioterapeuter og andre helsearbeidere. De tok seg med glede av pasientenes behov under rehabiliteringen.

Eksempler på tro, håp og kjærlighet

Bare 6 av Jehovas vitners 56 Rikets saler i jordskjelvsonen i Haiti fikk betydelige skader. De fleste av de vitnene som hadde mistet hjemmet sitt på grunn av jordskjelvet, bodde ved de salene som ikke var skadet, eller i andre åpne områder. Vitnene, som jo er vant til å samles, organiserte seg slik de ville ha gjort ved et av stevnene sine.

«Vi opprettholdt menighetens vanlige rutine når det gjaldt det åndelige programmet», sa Jean-Claude, en av Jehovas vitners tilsynsmenn på stedet, «og det gav både unge og eldre  en svært viktig stabilitet.» Hva ble resultatet? «Jeg er så glad for å se at Jehovas vitner fortsatt går rundt og forkynner», sa en mann. «Hvis dere ikke hadde gjort det, ville vi ha følt at situasjonen var mye mer alvorlig.»

Vitnene gav folk trøst. Et vitne fortalte: «Nesten alle vi møter, tror at skjelvet var en straff fra Gud. Vi forsikrer dem om at jordskjelvet var en naturkatastrofe og ikke noe Gud stod bak. Vi viser dem 1. Mosebok 18:25. Der sier Abraham at det er utenkelig at Gud skulle utslette gode mennesker sammen med de onde. Vi viser dem også Lukas 21:11. Der forutsier Jesus at det skulle bli store jordskjelv i denne tiden, men vi forklarer at han snart skal gi dem vi har mistet i døden, livet tilbake ved en oppstandelse og fjerne alle lidelser. Det er mange som viser stor takknemlighet over å få vite dette.» *

Utfordringene er fortsatt mange. «Først var det katastrofen med jordskjelvet. Nå må vi takle ettervirkningene», sa Jean-Emmanuel, et vitne som er lege. «I tillegg til trusselen om at mange forskjellige sykdommer skal bryte ut i overfylte, uhygieniske og regnvåte leirer, kommer de følelsesmessige traumene, som man har undertrykt, men som ikke vil forsvinne.»

Et vitne kom til klinikken flere uker etter jordskjelvet og klaget over kraftig hodepine og søvnløshet, vanlige plager etter en katastrofe. «Fikk du noe i hodet?» spurte et vitne som er sykepleier. «Nei», svarte han behersket. «Min kone, som jeg har vært gift med i 17 år, mistet livet. Men vi regnet med at slike ting kunne skje. Jesus sa at det skulle bli slik.»

Sykepleieren, som forstod hva som kunne være roten til problemet, sa: «Men du har mistet livsledsageren din. Det er forferdelig! Det er helt i orden å sørge, å gråte. Jesus gråt da hans venn Lasarus døde.» Da brast den ulykkelige mannen i gråt.

Av de over 10 000 vitnene i området var det 154 som døde som følge av jordskjelvet. Det er blitt anslått at over 92 prosent av innbyggerne i Port-au-Prince mistet én eller flere av sine nærmeste i katastrofen. For å hjelpe dem som sørger, har Jehovas vitner gjentatte ganger besøkt mennesker med fysiske og følelsesmessige problemer og har dermed gitt dem muligheten til å snakke med noen de kan stole på, om hvordan de føler det. De vitnene som sørger, var allerede kjent med Bibelens håp om en oppstandelse og om en paradisisk jord, men de hadde også behov for å gi uttrykk for følelsene sine til medfølende trosfeller og få trøst og oppmuntring.

Å takle nåtiden og framtiden

Apostelen Paulus skrev: «Nå forblir tro, håp, kjærlighet – disse tre; men den største av disse er kjærligheten.» (1. Korinter 13:13) Slike egenskaper setter de mange haitiske vitnene i stand til å holde motet oppe i den nåværende situasjonen, oppmuntre andre og se framtiden i møte uten å frykte. Det er tydelig at sann tro, enhet og varme ligger bak det internasjonale hjelpearbeidet som pågår. «Jeg har aldri før opplevd en så stor kjærlighet», sa Petra, et vitne som er lege, og som kom fra Tyskland for å hjelpe til. «Jeg har grått så mye, men mer av glede enn av sorg.»

The Wall Street Journal sa om dette jordskjelvet i Haiti i 2010 at det «ut fra visse kriterier var den mest ødeleggende naturkatastrofen som et enkelt land har opplevd». Men siden dette skjedde, har verden opplevd flere tragiske katastrofer, både naturkatastrofer og katastrofer forårsaket av mennesker. Vil det noen gang bli slutt på dette? Jehovas vitner i Haiti og over hele verden er sikre på at den dagen vil komme da Gud skal oppfylle dette bibelske løftet: «Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer; heller ikke sorg eller skrik eller smerte skal være mer. De ting som var før, er forsvunnet.» – Åpenbaringen 21:4.

[Fotnote]

^ avsn. 31 Se kapittel 11, «Hvorfor tillater Gud nød og lidelse?», i boken Hva er det Bibelen egentlig lærer?, utgitt av Jehovas vitner.

[Uthevet tekst på side 15]

«Jeg klarte bare ikke å la Ralphendy bli liggende der og dø»

[Uthevet tekst på side 19]

«Jeg er så glad for å se at Jehovas vitner fortsatt går rundt og forkynner»

[Ramme/bilder på side 17]

NYE HJEM TIL JORDSKJELVOFRE

Før det var gått en måned etter jordskjelvet, begynte vitner som var bygningsingeniører, å sjekke hvilke hus som var trygge nok til at familier kunne flytte tilbake. Mange som hadde mistet hjemmet sitt, trengte et midlertidig sted å bo, slik at de kunne klare seg til de fant et mer permanent bosted.

«Vi benyttet oss av erfaringer fra internasjonale hjelpeorganisasjoner og designet en bolig som er billig og lett å sette opp, og omtrent på størrelse med dem mange hadde bodd i tidligere», sier John, som er medlem av staben ved avdelingskontoret i Haiti. «Den beskytter mot regn og vind uten at det er noen fare for at den skal knuse familien hvis det skulle komme flere jordskjelv.» Bare tre uker etter skjelvet kom en gruppe haitiske og internasjonale frivillige som begynte å bygge midlertidige boliger.

Folk i gatene jublet da lastebiler med prefabrikkerte deler til slike boliger kjørte forbi. En haitisk toller som godkjente importen av byggematerialene, sa: «Jehovas vitner var blant de første som krysset grensen for å hjelpe folk. De snakker ikke bare om å hjelpe – de gjør det virkelig.» I de første månedene etter skjelvet hadde vitnene allerede bygd 1500 boliger til dem som hadde mistet hjemmet sitt.

[Kart på side 14]

(Se den trykte publikasjonen)

HAITI

PORT-AU-PRINCE

Léogâne

Episenter

Jacmel

DEN DOMINIKANSKE REPUBLIKK

[Bilde på side 16]

Marla

[Bilde på side 16]

Islande

[Bilde på side 16]

Wideline

[Bilde på side 18]

En gruppe haitiske Jehovas vitner på vei ut for å gi trøst til ofrene etter katastrofen

[Bilde på side 18]

En lege behandler en gutt på den klinikken som ble opprettet av Jehovas vitner