I EN film som ble vist for noen år siden, stod en ung mann ved sin mors grav og sa: «Mamma sa alltid at det å dø var en del av livet.» Så, mens kameraet fokuserte et øyeblikk på gravstøtten, sa han: «Jeg skulle ønske det ikke var sant.»

Millioner av dem som har mistet noen de har vært glad i, har gitt uttrykk for det samme. Døden er virkelig en grusom fiende! Men Gud kommer med dette løftet: «Som den siste fiende skal døden bli gjort til intet.» (1. Korinter 15: 26) Hvorfor dør vi når vi åpenbart har kapasitet til å leve i det uendelige? Hvordan skal døden bli gjort til intet?

Bibelen sier om Jehova Gud, Skaperen: «Fullkomment er hans verk.» (5. Mosebok 32: 4; Salme 83: 18) Det første menneske,  Adam, ble skapt fullkomment, og han hadde mulighet til å leve evig i Edens hage, det jordiske paradis som Gud hadde satt ham i. (1. Mosebok 2: 7—9) Hvorfor måtte Adam forlate dette paradisiske hjemmet og bli gammel og dø?

For å si det enkelt: Adam overtrådte forbudet mot å spise av frukten på et bestemt tre. Gud hadde tydelig advart Adam om hva som var straffen for å gjøre det, da han sa: ’Du skal visselig dø.’ (1. Mosebok 2: 16, 17) Adam sluttet seg til sin kone, Eva, da hun overtrådte forbudet, så Gud drev dem ut av Eden. Grunnen til at Gud straks gikk til handling, er viktig. Bibelen sier: «For at [Adam] ikke skal rekke ut sin hånd og ta frukt også av livets tre [i Edens hage] og spise og leve [evig].» — 1. Mosebok 3: 1—6, 22.

Adam og Eva døde fordi de var ulydige. Men hvorfor blir alle deres etterkommere gamle og dør? Fordi de har arvet synden fra Adam, og synden har ført til ufullkommenhet og død for alle hans etterkommere. Bibelen sier: «Synden kom inn i verden ved ett menneske [Adam], og døden ved synden, og døden . . . spredte seg til alle mennesker fordi de alle hadde syndet.» — Romerne 5: 12.

Som vi leste tidligere, skal «døden bli gjort til intet» — ja, den skal bli fjernet for alltid! (1. Korinter 15: 26) Men hvordan? Bibelen forklarer dette. Den sier: «Følgen av én rettferdiggjørende handling [er] at alle slags mennesker blir erklært rettferdige til liv.» (Romerne 5: 18) Hva er det som gjør det mulig for oss å komme i en rettferdig stilling innfor Gud og oppnå evig liv?

Det er det at det er blitt truffet tiltak for å stryke ut den synd som alle mennesker har arvet fra det første menneske, Adam. Bibelen sier: «Den gave Gud gir, er evig liv ved Kristus Jesus, vår Herre.» (Romerne 6: 23) Om denne ordningen, som gjør det mulig for mennesker å bli erklært rettferdige til liv, sa Jesus: «Gud elsket verden [av mennesker] så høyt at han gav sin enbårne Sønn, for at enhver som viser tro på ham, ikke skal bli tilintetgjort, men ha evig liv.» — Johannes 3: 16.

Tenk på den dype kjærlighet både Gud og hans Sønn, Jesus Kristus, har til oss! Jesus gjennomgikk store lidelser for vår skyld. Apostelen Paulus skrev: «Guds Sønn . . . elsket meg og overgav seg selv for meg.» (Galaterne 2: 20) Men hvorfor er Jesus det eneste menneske som kunne «gi sin sjel som en løsepenge» for oss og på den måten frelse oss fra de dødbringende følgene av synd? — Matteus 20: 28.

Jesus er den eneste som kunne gi sin sjel som en løsepenge, for han er det eneste menneske som ikke har arvet synd fra det første menneske, Adam. Hvorfor kan vi si det? Fordi Jesu liv på mirakuløst vis ble overført fra himmelen til jomfru Marias morsliv. Og som en engel sa til Maria, var hennes sønn «hellig, Guds Sønn». (Lukas 1: 34, 35) Det er grunnen til at Jesus blir kalt «den siste Adam», og til at han ikke arvet synd fra «det første menneske, Adam». (1. Korinter 15: 45) Som et syndfritt menneske kunne Jesus derfor gi seg selv som «en tilsvarende løsepenge» — hans liv tilsvarte  det første menneske, som en gang var fullkomment og syndfritt. — 1. Timoteus 2: 6.

Ved hjelp av denne gjenløsningsordningen gjorde Gud det mulig for oss å oppnå det som den første Adam forspilte, nemlig evig liv på en paradisisk jord. Men for å få oppleve dette må størstedelen av menneskeheten få liv igjen. For en enestående mulighet! Men er dette altfor godt til å være sant?

Det skulle ikke være for vanskelig å tro at Jehova Gud, som har skapt livet, også har makt til å gjenskape en person som en gang har levd. Tenk på evnen til å frambringe barn — en evne som Gud gav den første kvinne. «Adam [hadde] omgang med sin hustru Eva», og omkring ni måneder senere kom en fullt utviklet liten kopi av dem til verden. (1. Mosebok 4: 1) Det som foregikk i Evas morsliv for at alle barnets deler skulle bli dannet og formet, blir fortsatt omtalt som et mirakel som langt overgår menneskenes fatteevne. — Salme 139: 13—16.

I vår tid tar mange det å føde barn som en selvfølge, for det finner sted hundretusener av fødsler hver dag. Mange ser imidlertid på det å bringe en person som har levd før, tilbake til livet, som en umulighet. Da Jesus bad dem som sørget over en pike som var død, om å slutte å gråte, «begynte de å le hånlig av ham», for de visste at hun var død. Men Jesus snakket til den døde piken og sa: «’Stå opp!’ Og med det samme reiste piken seg og begynte å gå omkring.» Vi får vite hvordan de reagerte: «Straks ble de [som var til stede] ute av seg av stor henrykkelse.» — Markus 5: 39—43; Lukas 8: 51—56.

Da Jesus bad noen om å åpne den minnegraven hvor hans venn Lasarus var begravet, protesterte Lasarus’ søster Marta. Hun sa: «Det lukter sikkert allerede av ham, for det er fjerde dagen.» Men tenk hvor glade alle ble da Jesus brakte Lasarus tilbake til livet! (Johannes 11: 38—44) Det var mange som fikk kjennskap til Jesu mirakler. Da døperen Johannes var i fengsel, fortalte Johannes’ disipler ham om Jesu virksomhet. De sa: «Døde blir oppreist.» — Lukas 7: 22.

Hvorfor utførte Jesus slike mirakler når de som ble oppreist til liv, senere ble syke og døde igjen? Jo, for å vise at menneskene kan og vil få det som den første Adam mistet — muligheten til å leve evig på en paradisisk jord. Da Jesus oppreiste mennesker fra de døde, viste han at millioner av mennesker til slutt skal «ta jorden i eie» og «bo på den for evig». — Salme 37: 29.

Hvis vi viser gudhengivenhet, kan vi få den enestående mulighet å leve evig. Bibelen sier at denne gudhengivenheten «har i seg løfte ikke bare for livet nå, men også for det livet som skal komme». (1. Timoteus 4: 8, The New English Bible) «Det livet som skal komme» blir også kalt «det virkelige liv». — 1. Timoteus 6: 19.

Vi skal nå se nærmere på hvordan det virkelige liv — livet i den rettferdige, nye verden — kommer til å bli.