Titus 1:1–16

1  Fra Paulus, en slave for Gud og en apostel for Jesus Kristus. Min tro og gjerning er i samsvar med troen til dem Gud har utvalgt, og i samsvar med den nøyaktige kunnskap om sannheten, som er knyttet til gudhengivenhet.  Dette er basert på håpet om det evige liv+ som Gud, som ikke kan lyve,+ har gitt løfte om for lenge siden.  Da hans tid var inne, gjorde han sitt ord kjent gjennom den forkynnelsen som jeg ble betrodd+ etter befaling fra Gud, vår Frelser.  Jeg skriver dette til deg, Titus,+ et ekte barn i samsvar med den troen vi har felles: Måtte Gud, vår Far,* og Kristus Jesus, vår Frelser, vise deg ufortjent godhet og gi deg fred.  Jeg lot deg bli igjen på Kreta+ for at du skulle rette på det som ikke var i orden, og utnevne eldste i by etter by, slik jeg ga deg veiledning om:  En eldste må være* fri for anklage,+ være én kvinnes mann og ha troende barn som ikke blir anklaget for å leve et vilt liv eller å være opprørske.+  For som en Guds forvalter må en tilsynsmann være fri for anklage, ikke egenrådig,+ ikke bråsint,+ ikke en dranker, ikke voldelig og ikke grisk etter uærlig fortjeneste.+  Men han skal være gjestfri,+ være en som elsker godhet, være sunn i sinnet,+ rettferdig og lojal+ og være en som viser selvkontroll.+  Han skal holde nøye fast ved det pålitelige ord når han underviser,+ så han både kan oppmuntre ved den sunne lære*+ og irettesette+ dem som sier imot. 10  For det er mange opprørske mennesker, pratmakere og bedragere, særlig blant dem som holder fast ved omskjærelsen.+ 11  Dem er det nødvendig å stoppe munnen på. De fortsetter nemlig å bryte ned troen til hele familier ved å lære folk ting de ikke burde, for å skaffe seg uærlig fortjeneste.+ 12  En av dem, deres egen profet, har sagt: «Kretere lyver alltid, de er farlige villdyr, late fråtsere.» 13  Det han har sagt, er sant. Fortsett derfor å irettesette+ dem strengt, så de kan bli sunne i troen 14  og ikke være opptatt av jødiske fabler+ og bud fra mennesker som vender seg bort fra sannheten. 15  Alt er rent for de rene.+ Men for dem som er urene og uten tro, er ingenting rent, for de er blitt urene* i både sinn og samvittighet.+ 16  De sier offentlig at de kjenner Gud, men de fornekter ham ved det de gjør,+ for de er avskyelige og ulydige og ikke godkjent til å gjøre noe som helst godt.

Fotnoter

Bokst.: «Faren».
Bokst.: «Hvis det er noen som er».
El.: «den læren som bygger opp».
El.: «besmittet».

Studienoter

Brevet til Titus: Slike titler som dette var tydeligvis ikke en del av den opprinnelige teksten. Gamle håndskrifter viser at titlene ble føyd til senere, utvilsomt for at det skulle bli lettere å skille bibelbøkene fra hverandre. For eksempel inneholder det kjente håndskriftet Codex Sinaiticus fra 300-tallet tittelen «Til Titus» til slutt i brevet. Andre tidlige håndskrifter bruker varianter av denne tittelen.

dere alle: Selv om Paulus skrev dette brevet til Titus, tyder dette uttrykket på at han ville at brevet skulle bli lest opp for menigheten. Det ville oppmuntre alle til å samarbeide med Titus når han rettet på det som ikke var i orden (Tit 1:5, 10), utnevnte eldste (Tit 1:6–9), irettesatte (Tit 1:13; 2:15), ga gjentatte påminnelser (Tit 3:1, 8) og sørget for materiell hjelp til dem som trengte det. – Tit 3:13, 14.

Fra Paulus: Eller: «Paulus». Paulus’ innledende ord, som fortsetter til vers 7, følger en stil som var vanlig i brev i gammel tid. Det pleide å stå hvem brevet kom fra, deretter hvem det var rettet til, og så en hilsen. (Ro 1:7) Paulus’ innledning, der han beskriver sitt kall og sitt budskap, er uvanlig lang (på gresk utgjør versene 1 til 7 én lang setning). Mange av de kristne i Roma kjente Paulus, men han hadde ikke besøkt menigheten der ennå, og noen mener at dette er grunnen til at innledningen er så lang. (Se også studienoter til Apg 15:23; 23:26.) Første gang han blir omtalt i Bibelen, er det ved sitt hebraiske navn, Saulus, men fra og med Apg 13:9 blir han omtalt ved sitt romerske navn (Paulos, den greske formen av det vanlige latinske navnet Paulus). Han omtaler seg selv som Paulus i alle brevene sine unntatt i brevet til hebreerne, der navnet hans ikke er nevnt. Siden han hadde fått i oppdrag å forkynne det gode budskap som «en apostel for nasjonene», kan han ha tenkt at det var lettere for ikke-jøder å godta det romerske navnet. – Ro 11:13; Apg 9:15; Ga 2:7, 8; se studienoter til Apg 7:58; 13:9.

å tjene som slaver for: Eller: «å tjene». Det greske verbet som er brukt her, sikter til det å tjene andre, vanligvis en enkelt eier. Her brukes det i overført betydning om det å tjene Gud med udelt hengivenhet. (Apg 4:29; Ro 6:22; 12:11) Paulus visste at «å tjene som slaver for en levende og sann Gud» er å leve et lykkelig liv, og at det er mye bedre enn å være slave for livløse avguder, for mennesker eller for synden.​ – Ro 6:6; 1Kt 7:23; se studienoter til Mt 6:24; Ro 1:1.

en slave for Kristus Jesus: Det greske ordet doulos, gjengitt med «en slave», sikter til en person som er eid av en annen, ofte en kjøpt slave. (Mt 8:9; 10:24, 25; 13:27) Dette ordet brukes også i billedlig betydning om trofaste tjenere for Gud og for Jesus Kristus. (Apg 2:18; 4:29; Ga 1:10; Åp 19:10) Jesus kjøpte livet til alle kristne da han ga sitt liv som et gjenløsningsoffer. De kristne tilhører derfor ikke seg selv, men betrakter seg som «Kristi slaver». (Ef 6:6; 1Kt 6:19, 20; 7:23; Ga 3:13) De som skrev de inspirerte brevene i De kristne greske skrifter og ga veiledning til menighetene, omtalte seg alle sammen som ‘slaver for Kristus’ minst én gang i sine skrifter for å vise at de underordnet seg Kristus, sin Herre. – Ro 1:1; Ga 1:10; Jak 1:1; 2Pe 1:1; Jud 1; Åp 1:1.

Jeg er Jehovas slavekvinne!: Marias uttalelse gjenspeiler tanker som ble uttrykt av noen av Jehovas tjenere som er omtalt i De hebraiske skrifter. Hanna, for eksempel, sa i den bønnen som er nedskrevet i 1Sa 1:11: «Hærstyrkenes Jehova, hvis du ser hvor vondt din tjenestekvinne [eller: slavekvinne] har det.» Septuaginta bruker det samme greske ordet for «slavekvinne» i 1Sa 1:11 som det som blir brukt i Lukas’ beretning. – Se Tillegg C3 innledning; Lu 1:38.

apostel: Det greske substantivet apọstolos er avledet av verbet apostẹllo, som betyr «å sende; å sende ut». (Mt 10:5; Lu 11:49; 14:32) Grunnbetydningen av ordet framgår av Jesu uttalelse i Joh 13:16, der det er oversatt med «en som er utsendt». Paulus var kalt til å være apostel for nasjonene, eller for ikke-jøder, og han var direkte utvalgt av den oppstandne Jesus Kristus. (Apg 9:1–22; 22:6–21; 26:12–23) Paulus bekreftet at han var en apostel, ved å vise til at han hadde sett den oppstandne Herren Jesus Kristus (1Kt 9:1, 2), og at han hadde utført mirakler. (2Kt 12:12) Paulus hadde også formidlet den hellige ånd til døpte troende, noe som var enda et bevis for at han var en sann apostel. (Apg 19:5, 6) Selv om han ofte omtaler seg selv som apostel, regner han seg aldri som en av «de tolv». – 1Kt 15:5, 8–10; Ro 11:13; Ga 2:6–9; 2Ti 1:1, 11.

den nøyaktige kunnskapen: I De kristne greske skrifter er det to ord som vanligvis blir oversatt med «kunnskap»: gnọsis og epịgnosis. Her brukes ordet epịgnosis, som er en forsterket form av gnọsis. (Epị betyr bokstavelig «på», men her formidler det tanken «ytterligere».) Avhengig av sammenhengen kan det bety «eksakt, nøyaktig eller fullstendig kunnskap». (Se studienote til Ro 10:2.) Her bruker Paulus ordet for å vise at en moden kristen må være forent med sine trosfeller når det gjelder å få fullstendig kunnskap om Guds Sønn, Kristus Jesus. – 1Kt 1:24, 30; Ef 3:18; Kol 2:2, 3; 2Pe 1:8; 2:20.

gudhengivenhet: Det greske ordet (eusẹbeia) overbringer tanken om den dype respekt og ærbødighet for Gud som en kristen viser ved å tjene ham lojalt og være fullstendig lydig mot ham. Ordet har vid betydning, for det rommer også tanken om den lojale kjærlighet eller personlige tilknytning til Gud som får en person til å gå inn for å gjøre det som gleder ham. En ordbok sier kort og konsist at hovedbetydningen av ordet er «å leve slik Gud vil at vi skal leve». Paulus viser også at gudhengivenhet ikke er et medfødt karaktertrekk. Derfor oppfordrer han Timoteus til å anstrenge seg, til å trene slik en idrettsutøver gjør, for å styrke denne egenskapen hos seg selv. Tidligere i brevet hadde Paulus minnet Timoteus om at Jesus Kristus er det fremste eksemplet når det gjelder å vise gudhengivenhet. – Se studienote til 1Ti 3:16.

Fra Paulus: Eller: «Paulus». Paulus’ innledende ord, som fortsetter til og med vers 4, følger en stil som var vanlig i brev i gammel tid. Det pleide å stå hvem brevet kom fra, deretter hvem det var rettet til, og så en hilsen. (Tit 1:4) I dette brevet bruker Paulus en uvanlig lang innledning. (På gresk utgjør versene 1 til 4 én lang setning.) Han oppgir ikke bare sitt eget navn, men forteller også om sin virksomhet som apostel og forkynner. Selv om han retter dette brevet til en enkeltperson – sin medarbeider Titus – kan han ha brukt denne lengre og mer formelle innledningen fordi han ville at brevet også skulle bli lest opp for andre. – Se studienote til Tit 3:15; se også studienote til Ro 1:1.

en slave for Gud: Dette uttrykket nedvurderer ikke den personen det beskriver, selv om en slave var nederst på rangstigen i samfunnet. (Se studienote til 1Te 1:9.) Paulus, som var en trofast kristen, så det faktisk som en ære å være en ydmyk tjener for Den Høyeste Gud og hans Sønn. (Se studienote til Ro 1:1.) Jesu halvbror Jakob omtalte seg på lignende måte som «en slave for Gud og Herren Jesus Kristus». (Jak 1:1; se også 1Pe 2:16; Åp 7:3.) Og da Maria fikk et oppdrag av Jehovas engel, reagerte hun med å si: «Jeg er Jehovas slavekvinne!» – Se studienote til Lu 1:38.

en apostel: Se studienote til Ro 1:1.

den nøyaktige kunnskap om sannheten: Paulus knytter her nøyaktig kunnskap til gudhengivenhet og håp. – Tit 1:2; 2:11, 12; les om det greske ordet som her er gjengitt med «den nøyaktige kunnskap», i studienote til Ef 4:13.

gudhengivenhet: Se studienote til 1Ti 4:7.

for lang tid siden: Jehovas hensikt om å la en gruppe av Jesu disipler få herske sammen med hans Sønn i det himmelske riket var forbundet med profetien i 1Mo 3:15. (Ga 3:16, 29) Jehova kunngjorde denne hensikten like etter at Adam syndet, tusenvis av år før Paulus skrev til Timoteus. Det er derfor Paulus kan si at den ufortjente godheten ble vist «for lang tid siden». Noen oversettelser gjengir dette uttrykket med «fra evighet av», noe som gir inntrykk av at de hendelsene Paulus drøfter, var forutbestemt fra evighet av. Men en ordbok sier om det greske uttrykket for «lang tid siden» at det i denne sammenhengen «sikter til en periode som strekker seg langt bakover i tiden». (Se også Ro 16:25; se også studienote til Ro 8:28.) Gud forutsier lang tid i forveien hvordan begivenheter vil utvikle seg, og hans hensikter vil med sikkerhet bli gjennomført. – Jes 46:10; Ef 1:4.

hans evige hensikt: I denne sammenhengen sikter ordet «hensikt» til et bestemt mål som kan nås på mer enn én måte. Denne hensikten har å gjøre med Jehovas beslutning om å gjennomføre det han opprinnelig hadde i tankene for menneskene og jorden, til tross for opprøret i Eden. (1Mo 1:28) Rett etter opprøret bestemte Jehova at Kristus Jesus, vår Herre, skulle spille en viktig rolle i forbindelse med hans hensikt. Han forutsa at det skulle stå fram et «avkom» som skulle rette opp den skaden opprørerne hadde forårsaket. (1Mo 3:15; He 2:14–17; 1Jo 3:8) Det er en ‘evig hensikt’ (bokst.: «tidsaldrenes hensikt») av minst to grunner: (1) Jehova, «evighetens Konge [bokst.: «tidsaldrenes Konge»]» (1Ti 1:17), har latt det gå mange tidsaldere før denne hensikten blir fullt ut gjennomført, og (2) resultatene av at denne hensikten blir gjennomført, vil vare i all evighet. – Se studienote til Ro 8:28.

håpet om det evige liv som Gud … har gitt løfte om for lenge siden: Paulus omtaler her et løfte som Gud hadde gitt «for lenge siden». (Se også studienote til 2Ti 1:9.) Det kan være at han sikter til det tidspunktet da Jehova bestemte at mennesker skulle få leve evig på jorden. Eller han kan sikte til det tidspunktet da Jehova gjorde sin hensikt kjent for menneskene. (1Mo 1:27, 28; 2:17) Da Gud uttalte dommen over opprørerne i Eden, forandret han ikke sin opprinnelige hensikt. (Sl 37:29) Men på det tidspunktet forutsa han at et spesielt «avkom» skulle knuse Satan, og Bibelen viste senere at dette ‘avkommet’ ville innbefatte mennesker som skulle få evig liv i himmelen. (1Mo 3:15; se også Da 7:13, 14, 27; Lu 22:28–30.) Paulus og andre salvede kristne hadde dette himmelske «håpet om det evige liv». – Se studienote til Ef 3:11.

Gud, som ikke kan lyve: Å lyve ville være stikk i strid med selve personligheten til «Jehova, sannhetens Gud». (Sl 31:5) Alt Jehova gjør, utfører han ved hjelp av sin hellige ånd, som Jesus omtalte som «sannhetens ånd». (Joh 15:26; 16:13) Jehova er helt annerledes enn ufullkomne mennesker, for «Gud er ikke et menneske, som lyver». (4Mo 23:19) Jehova skiller seg også ut fra Satan, som er «en løgner og løgnens far». (Joh 8:44) Paulus’ poeng: Fordi det er umulig for Gud å lyve, er de løftene han har gitt, fullstendig pålitelige. – He 6:18.

Gud, vår Frelser: I Paulus’ første brev til Timoteus og i hans brev til Titus blir betegnelsen «Frelser» brukt seks ganger om Jehova Gud (i dette verset og i 1Ti 2:3; 4:10; Tit 1:3; 2:10; 3:4). I resten av De kristne greske skrifter brukes det bare to ganger om ham. (Lu 1:47; Jud 25) I De hebraiske skrifter blir Jehova ofte omtalt som den som frelser (redder, befrir) sitt folk, Israel. (Sl 106:8, 10, 21; Jes 43:3, 11; 45:15, 21; Jer 14:8) Fordi Jesus er den Jehova bruker til å frelse menneskene fra synd og død, blir Jesus også omtalt som «Frelser». (Apg 5:31; 2Ti 1:10) Han blir i tillegg kalt «Hovedformidleren av … frelse». (He 2:10) En engel ga beskjed om at Guds Sønn skulle hete Jesus, som betyr «Jehova er frelse», for, som engelen sa, «han skal frelse sitt folk fra deres synder». (Mt 1:21 og studienote) Navnet Jesus understreker altså at det er Jehova som står bak den frelsen som blir gitt gjennom Jesus. Det er derfor både Jehova og Jesus blir omtalt som Frelser. (Tit 2:11–13; 3:4–6) Både det hebraiske og det greske (i Septuaginta) ordet for «frelser; befrier» brukes også om mennesker som Jehova ga som «befriere som reddet» hans folk fra fiendene deres. – Ne 9:27; Dom 3:9, 15.

Gud, vår Frelser: Se studienote til 1Ti 1:1.

Ikke engang grekeren Titus ... ble tvunget til å la seg omskjære: Da spørsmålet om omskjærelse oppsto i Antiokia (cirka år 49), ble Titus med Paulus og Barnabas til Jerusalem. (Apg 15:1, 2; Ga 2:1) Han var ‘greker’, altså en uomskåret ikke-jøde. (Se studienoten til grekeren i dette verset.) Det at verbet ‘tvinge’ brukes i dette verset, kan tyde på at noen judaister, det vil si kristne som mente at man måtte følge jødiske trosoppfatninger og tradisjoner, prøvde å presse Titus til å la seg omskjære. Men på møtet i Jerusalem avgjorde apostlene og de eldste at ikke-jødiske kristne ikke trengte å bli omskåret. (Apg 15:23–29) Paulus nevner her Titus for å styrke sin argumentasjon for at de som har gått over til kristendommen, ikke er underlagt Moseloven. Titus utførte sin tjeneste først og fremst blant uomskårne folk fra nasjonene, så det var ikke noe problem at han ikke var omskåret. (2Kt 8:6; 2Ti 4:10; Tit 1:4, 5) Titus var derfor i en annen situasjon enn Timoteus, som Paulus hadde omskåret. – Se studienote til Apg 16:3.

fordi jeg ikke fant min bror Titus, fikk jeg ingen ro i sinnet: Paulus skrev 1. Korinter mens han var i Efesos. Det brevet inneholdt mye alvorlig veiledning. Han sendte så Titus til Korint for at han skulle hjelpe til med innsamlingen til de nødstilte brødrene og søstrene i Judea. (2Kt 8:1–6) Senere hadde Paulus håpet å møte Titus i Troas, men fordi han ikke fant ham der, sa han: «Jeg [fikk] ingen ro i sinnet [bokst.: «i min ånd»]». Kanskje Paulus var skuffet over at han ikke fikk høre fra Titus hvordan korinterne hadde reagert på det alvorlige brevet hans. Paulus fortalte de kristne i Korint åpent hvordan han følte det, og viste på den måten hvor mye han brydde seg om dem. Han dro så «til Makedonia», der han møtte Titus og fikk gode nyheter fra ham. Til Paulus’ store lettelse og glede hadde menigheten reagert positivt på veiledningen. – 2Kt 7:5–7; se studienote til 2Kt 7:5.

Dalmatia: Et område på Balkanhalvøya, øst for Adriaterhavet. Navnet ble brukt om den sørlige delen av den romerske provinsen Illyria. Men da Paulus skrev dette brevet, var Dalmatia en egen provins. (Se Tillegg B13.) Paulus kan ha reist gjennom Dalmatia, for han hadde forkynt «så langt som til Illyria». (Ro 15:19 og studienote) Han ba Titus komme fra Kreta til Nikopolis, sannsynligvis det Nikopolis som ligger på nordvestkysten av vår tids Hellas. (Tit 3:12) Det er derfor mulig at Titus var sammen med Paulus i Nikopolis og så dro til et nytt oppdrag i Dalmatia. Der kan Titus ha tjent som misjonær og hjulpet til med organiseringen av menighetene, slik han hadde gjort på Kreta. – Tit 1:5.

et ekte barn: Dette kjærlige uttrykket forteller noe om de varme og faderlige følelsene Paulus hadde for Timoteus. Bibelen sier ikke noe om at det var Paulus som gjorde Timoteus og familien hans kjent med det gode budskap. Men Timoteus begynte å reise sammen med Paulus da han var forholdsvis ung. (Apg 16:1–4) Da Paulus skrev dette brevet, så han derfor på Timoteus som sitt barn i troen, det vil si som sitt åndelige barn. (Se også Tit 1:4.) Dette nære forholdet hadde utviklet seg over minst ti år. – 1Kt 4:17; Flp 2:20–22.

Gud, vår Frelser: I Paulus’ første brev til Timoteus og i hans brev til Titus blir betegnelsen «Frelser» brukt seks ganger om Jehova Gud (i dette verset og i 1Ti 2:3; 4:10; Tit 1:3; 2:10; 3:4). I resten av De kristne greske skrifter brukes det bare to ganger om ham. (Lu 1:47; Jud 25) I De hebraiske skrifter blir Jehova ofte omtalt som den som frelser (redder, befrir) sitt folk, Israel. (Sl 106:8, 10, 21; Jes 43:3, 11; 45:15, 21; Jer 14:8) Fordi Jesus er den Jehova bruker til å frelse menneskene fra synd og død, blir Jesus også omtalt som «Frelser». (Apg 5:31; 2Ti 1:10) Han blir i tillegg kalt «Hovedformidleren av … frelse». (He 2:10) En engel ga beskjed om at Guds Sønn skulle hete Jesus, som betyr «Jehova er frelse», for, som engelen sa, «han skal frelse sitt folk fra deres synder». (Mt 1:21 og studienote) Navnet Jesus understreker altså at det er Jehova som står bak den frelsen som blir gitt gjennom Jesus. Det er derfor både Jehova og Jesus blir omtalt som Frelser. (Tit 2:11–13; 3:4–6) Både det hebraiske og det greske (i Septuaginta) ordet for «frelser; befrier» brukes også om mennesker som Jehova ga som «befriere som reddet» hans folk fra fiendene deres. – Ne 9:27; Dom 3:9, 15.

vise dere ufortjent godhet og gi dere fred: Paulus bruker en slik hilsen i elleve av brevene sine. (1Kt 1:3; 2Kt 1:2; Ga 1:3; Ef 1:2; Flp 1:2; Kol 1:2; 1Te 1:1; 2Te 1:2; Tit 1:4; Flm 3) I brevene til Timoteus føyer han til egenskapen «barmhjertighet» i samme type hilsen. (1Ti 1:2; 2Ti 1:2) Bibelkommentatorer har bemerket at Paulus ofte ikke bruker det vanlige ordet for «hilsener» (khairein), men i stedet et gresk ord som lyder ganske likt (khạris), noe som viser at han ønsker at menighetene må få «ufortjent godhet» i fullt mål. (Se studienote til Apg 15:23.) Det at han nevner «fred», gjenspeiler den vanlige hebraiske hilsenen, sjalọm. (Se studienote til Mr 5:34.) Når Paulus bruker uttrykkene «ufortjent godhet» og «fred», framhever han tydeligvis det gode forholdet som de kristne har fått til Jehova Gud på grunnlag av gjenløsningsofferet. Og når han beskriver hvor den ufortjente godheten og freden kommer fra, skiller han mellom Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus.

Titus: En gresk kristen som samarbeidet nært med Paulus. Omkring år 49 tok Paulus med seg Titus til Jerusalem, der spørsmålet om omskjærelse ble avgjort. (Apg 15:1, 2; Ga 2:3 og studienote) Noen år senere (cirka år 55) sendte Paulus ham til Korint for at han skulle hjelpe til med innsamlingen av nødhjelpsmidler til de kristne i Judea, og muligens for at han skulle finne ut hvordan de kristne i Korint hadde reagert på Paulus’ første brev til dem. Oppmuntret av Titus’ gode rapport skrev Paulus sitt andre brev til korinterne, og det ser ut til at det var Titus som overbrakte brevet. (2Kt 2:13 og studienote; 2Kt 7:6, 7, 13–16; 8:1–6, 16, 17, 23; 12:17, 18) Antagelig en gang mellom år 61 og år 64 lot Paulus Titus bli igjen på Kreta for at han skulle «rette på det som ikke var i orden, og utnevne eldste». (Tit 1:5) Paulus ba senere Titus komme til ham i Nikopolis. (Tit 3:12) Under Paulus’ andre fangenskap i Roma (cirka år 65) dro Titus til Dalmatia. (Se studienote til 2Ti 4:10.) Sannsynligvis gjorde han dette med Paulus’ godkjennelse. Det er også mulig at Paulus ba ham dra dit. Det er tydelig at Titus var en trofast kristen, en ressurs for de menighetene han tjente i, og en god støtte for Paulus.

et ekte barn: I Paulus’ brev er det bare Titus og Timoteus som er omtalt på denne kjærlige måten. (1Ti 1:2 og studienote) Det kan ha vært Paulus som gjorde Titus kjent med det gode budskap. Uansett så han på Titus som sitt åndelige barn. De fikk dette nære forholdet til hverandre da de samarbeidet om å hjelpe og oppmuntre menighetene. (2Kt 8:23) Da Paulus skrev dette brevet, hadde han og Titus kjent hverandre i minst tolv år.

Kristus Jesus, vår Frelser: I verset foran blir Gud kalt «vår Frelser». Noen mener derfor at Jesus og Gud er en og samme person. Men det er verdt å merke seg at dette verset nevner «Gud, vår Far», og «Kristus Jesus, vår Frelser», hver for seg. Det er gjennom Jesus at Gud frelser menneskene fra synd og død, og derfor kan også Jesus omtales som «vår Frelser». I He 2:10 sier Paulus at Jesus er «Hovedformidleren av … frelse». Og bibelskribenten Judas kaller Jehova «den eneste Gud», som er «vår Frelser ved vår Herre Jesus Kristus», noe som viser at Gud og Kristus samarbeider om å frelse mennesker. (Jud 25) Den ordlyden Paulus bruker, gir altså ingen støtte til den oppfatningen at «Kristus Jesus» og «Gud, vår Far», er en og samme person. – Se studienote til 1Ti 1:1.

vise deg ufortjent godhet og gi deg fred: Se studienote til Ro 1:7.

utnevnte: Her viser Bibelen at det var reisende tilsynsmenn, i dette tilfellet Paulus og Barnabas, som utnevnte eldste. Det gjorde de etter at de hadde bedt og fastet, noe som viser hvor alvorlig de så på det å foreta slike utnevnelser. Titus og etter alt å dømme Timoteus var også med på å utnevne menn til «eldste» i menighetene. (Tit 1:5; 1Ti 5:22) Det greske ordet som her er gjengitt med «utnevnte», kheirotonẹo, betyr bokstavelig «å rekke ut hånden» eller «å rekke opp hånden». Ut fra den betydningen har noen oppfattet det slik at de eldste ble valgt av menigheten ved håndsopprekning. Men dette greske ordet brukes også i en mer generell betydning, der ordet ikke angir noe om hvordan utnevnelsen ble foretatt. Den jødiske historieskriveren Josefus, som levde i det første århundre, bekrefter at ordet kunne ha en slik betydning, for i Antiquities of the Jews, bok 6, kap. 4 og 13 (Loeb 6:54 og 6:312), bruker han det samme greske verbet om det at Gud utnevnte Saul til konge. Saul ble ikke valgt til konge ved håndsopprekning i Israels menighet. Nei, Bibelen sier at profeten Samuel helte olje over Sauls hode og sa: «Jehova har salvet deg til leder.» Dette viste at Saul var blitt utnevnt av Jehova Gud. (1Sa 10:1) Ifølge den grammatiske oppbygningen av den greske setningen i Apg 14:23 var det dessuten apostlene Paulus og Barnabas, ikke forsamlingen eller menigheten, som foretok utnevnelsen (bokst.: «rakte ut hendene»). I andre situasjoner, når kvalifiserte menn ble utnevnt til ansvarsfulle stillinger i menigheten i det første århundre, pleide apostlene og andre bemyndigede menn å legge hendene på dem i bokstavelig forstand, en handling som symboliserte bekreftelse, godkjennelse eller utnevnelse. – Se også studienote til Apg 6:6.

Kreta: Dette er en av de større øyene i Middelhavet, og den ligger i den sørlige enden av Egeerhavet, omkring 100 km sørøst for det greske fastlandet. Kreta er 250 km lang og på det meste 56 km bred. Paulus passerte denne øya den første gangen han skulle til Roma for å få saken sin behandlet der. (Apg 27:7–9, 12, 13, 21) Etter det første fangenskapet i Roma ser det ut til at han reiste tilbake til Kreta, denne gangen for å delta i tjenesten. Da han dro videre, lot han Titus bli igjen for at han skulle fortsette arbeidet. – Se Tillegg B13; Mediegalleri: «Apostlenes gjerninger: Paulus’ reise til Roma og hans første fangenskap der»; «Paulus’ reiser etter ca. år 61».

for at du skulle rette på: Da Paulus forlot Kreta, betrodde han Titus en utfordrende oppgave. Titus skulle rette på det som ikke var i orden i menighetene på Kreta. Det var mye viktig arbeid som ennå gjensto der, slik innholdet i dette brevet viser. Paulus ga instrukser om hva som skulle gjøres med dem som nektet å samarbeide, som undergravde Titus’ kjærlige veiledning, eller som til og med fremmet sekter. – Tit 1:9; 2:15; 3:10, 11.

utnevne eldste: Disse ordene viser at Paulus hadde bedt Titus om å gi noen menn i hver menighet myndighet til å ta ledelsen. (He 13:7, 17) For å bli utnevnt til eldste måtte kristne menn oppfylle de kravene som Jehova inspirerte Paulus til å liste opp i de etterfølgende versene. (Tit 1:6–9; se også 1Ti 3:1–7.) Både Titus og andre reisende tilsynsmenn – for eksempel Paulus, Barnabas og tydeligvis Timoteus – hadde fått myndighet til å utnevne eldste i forskjellige menigheter. – Se studienote til Apg 14:23.

i by etter by: I gammel tid var Kreta kjent for sine mange byer. Flere hundre år før Paulus’ tid skrev den greske dikteren Homer i poetiske vendinger om «de hundre byers Kreta». (Iliaden, II, 649) Det er usikkert hvor mange byer det var på Kreta i det første århundre evt. Ved å bruke uttrykket «i by etter by» viser Paulus at Titus skulle reise rundt på hele øya og utnevne eldste som skulle være lærere og hyrder i menighetene. – Tit 1:6–9.

en som det ikke er noe å utsette på: Det greske ordet som er brukt her, kan også gjengis med «uklanderlig» eller «hevet over kritikk». Det betyr ikke at en tilsynsmann må være perfekt, men ingen bør kunne ha en gyldig grunn til å komme med en anklage mot ham. Livsstilen hans, oppførselen hans og den måten han behandler andre på, må være hevet over kritikk. Han må følge de høyeste moralnormer. (2Kt 6:3, 4; Tit 1:6, 7) Noen bibelkommentatorer mener at alle de kvalifikasjonene en kristen mann må ha for å bli utnevnt til tilsynsmann, kan oppsummeres med det ene greske ordet for «en som det ikke er noe å utsette på».

én kvinnes mann: Jesus hadde tidligere gjeninnført Jehovas opprinnelige norm for ekteskapet, monogami, det vil si at en mann bare skulle ha én kone. (Mt 19:4–6) En kristen tilsynsmann kunne derfor ikke ha flere koner, selv om polygami var tillatt ifølge Moseloven og var vanlig blant ikke-kristne. Det var også vanlig at menn skilte seg fra sin kone og giftet seg på nytt, selv blant jødene. Men Jesus lærte at en kristen ikke kunne skille seg fra sin kone uten bibelsk grunn og så gifte seg med en annen. (Mt 5:32; 19:9) Disse normene gjaldt alle kristne, men tilsynsmenn og menighetstjenere måtte gå foran med et godt eksempel. (1Ti 3:12) En gift tilsynsmann måtte dessuten være trofast mot sin kone ved å ikke gjøre seg skyldig i seksuell umoral. – He 13:4.

barna hans skal være lydige og respektfulle: Eller: «ha barn som underordner seg med alt alvor». Noen mener at de ordene i den greske teksten som kan bety «med alt alvor», sikter til faren, men det ser ut til at de beskriver barna. Kristne barn «underordner seg med alt alvor» ved å være lydige og respektfulle og oppføre seg ordentlig. Men de oppfører seg jo på en måte som passer med alderen og omstendighetene. Bibelen viser at det er naturlig for barn å leke og le. (Lu 7:32; se også For 3:4; Jes 11:8.) I 1Kt 13:11 sier Paulus at da han var barn, snakket, tenkte og resonnerte han «som et barn». Han mener altså ikke at barn skal tenke og oppføre seg på samme måte som voksne.

ikke irriter: Det greske verbet for «å irritere» kan bokstavelig gjengis med «å gjøre sint». Det sikter ikke nødvendigvis til mindre irritasjoner som en forelder uten å ville det kan forårsake hos et barn på grunn av ufullkommenhet. Et oppslagsverk sier at dette skriftstedet dreier seg om «overilt, hard og lunefull behandling av barn, som ... støter dem bort og kan gjøre dem opprørske, trassige og bitre». – Se også Kol 3:21.

oppdra og rettlede dem i samsvar med Jehovas vilje: Jehova Gud er den som vet aller best hvordan barn skal oppdras, og som har myndighet til å veilede foreldre. Da Moses sa til israelittene at de skulle «elske Jehova» av hele sitt hjerte, hele sin sjel og hele sin styrke, sa han også at de skulle innprente Jehovas ord i barna sine. (5Mo 6:5–8) Jehova omtales som den som lærer opp, korrigerer og rettleder sine tjenere. – 5Mo 11:2; Ord 3:11, 12; He 12:6; les om hvorfor Guds navn er brukt her, i Tillegg C3 innledning; Ef 6:4.

oppdra: Det greske ordet som her er gjengitt med «oppdra» (paideia), er beslektet med et ord for «barn» (pais) og kan blant annet sikte til det som er nødvendig når man skal oppdra barn – veiledning, opplæring, korrigering og noen ganger bestemt, men kjærlig straff. En ordbok definerer dette ordet som «det å gi veiledning for hvordan man lever på en ansvarsbevisst måte, oppdra, gi opplæring, undervise».

rettlede dem: Eller: «veilede dem; forme deres sinn». Det greske ordet som er brukt her (nouthesịa), er et sammensatt ord som består av ordet for «sinn» (nous) og ordet for «å legge» (tịthemi). I denne sammenhengen viser ordet at kristne fedre må hjelpe barna sine til å forstå Guds syn på tingene. De skal på en måte legge Jehova Guds sinn i barna sine.

ikke irriter: Det greske ordet for «irriter» kan også gjengis med «provoser». Paulus sikter ikke til virkningene av den irettesettelsen en kjærlig forelder gir. (Se også Ord 13:24.) Han tenker i stedet på den skaden foreldre påfører barna sine hvis de behandler dem på en urimelig eller streng måte. Hvis foreldre behandler barna sine på en slik dårlig måte, etterligner de ikke Jehova. Bibelen viser at Jehova behandler sine tjenere på en likevektig måte (Sl 103:13; Jak 5:11), og at han ga sin Sønn oppmuntring. – Mt 3:17; 17:5.

motløse: Paulus bruker et ord som bare forekommer her i De kristne greske skrifter. Det overbringer tanken om å miste motet, å få en negativ følelse som kan bli dypt rotfestet og være farlig for et barn. Som sammenhengen viser, kan slik motløshet være en følge av at foreldrene behandler barnet dårlig. Når det gjelder bruken av dette ordet her, sier oppslagsverk at den ‘irriterende’ behandlingen Paulus nevner, kan få et barn til å tro at det er umulig å gjøre foreldrene fornøyd. Dette kan gjøre barnet motløst og fortvilet. – Se studienoten til ikke irriter i dette verset.

et vilt liv: Eller: «et utsvevende (lettsindig; nedbrytende) liv». Et beslektet gresk ord er brukt i lignende betydning i Ef 5:18; Tit 1:6; 1Pe 4:4. Det greske ordet kan også romme tanken om en sløsaktig livsstil.

fri for anklage: Lignende uttrykk finnes i Paulus’ første brev til Timoteus. – 1Ti 3:10; se studienote til 1Ti 3:2.

én kvinnes mann: Se studienote til 1Ti 3:2.

ha troende barn: En kristen mann må lede familien sin på en god måte for å kunne tjene som eldste. Paulus sa noe lignende i 1Ti 3:4. (Se studienote.) Men her tilføyer han at barna til en eldste må være «troende». Han mener ikke at en kristen far skal tvinge barna sine til å bli troende, for det ville være i strid med bibelske prinsipper om friheten til å velge selv. (5Mo 30:15, 16, 19) Men for at en kristen far skal være kvalifisert til å tjene som eldste, må han ha vist at han har gjort alt han med rimelighet kan for å hjelpe barna sine til å bli troende. Han vil være nøye med å følge Jehovas veiledning til fedre om hvordan barn skal oppdras. – 5Mo 6:6, 7; se studienoter til Ef 6:4; Kol 3:21.

leve et vilt liv: Det greske ordet som er gjengitt med «leve et vilt liv», kan også oversettes med «leve et utsvevende liv». Det sikter ofte til en hemningsløs, sløsete og umoralsk livsstil. (1Pe 4:4) Et beslektet gresk ord er brukt i Jesu illustrasjon om den bortkomne sønnen som reiste hjemmefra for å «leve et vilt liv», blant annet ved å sløse bort arven sin på prostituerte. – Lu 15:13 og studienote, 30.

være opprørske: En ordbok definerer det greske ordet som Paulus bruker her, som «å nekte å underordne seg myndighet, å være uregjerlig og ulydig». En kristen mann som lar barna sine få være opprørske og ustyrlige, er ikke kvalifisert til å være tilsynsmann.

forvalter: Eller: «husbestyrer; husholder». Det greske ordet oikonọmos sikter til en som er satt over en tjenerstab, men som også selv er en tjener. I gammel tid var det ofte en trofast slave som hadde denne stillingen, som innebar at han hadde ansvaret for alt det hans herre rådde over. Det var derfor en meget betrodd stilling. Den av Abrahams tjenere som «hadde ansvaret for alt [Abraham] eide», var en slik forvalter. (1Mo 24:2) Josef hadde en lignende stilling, slik det framgår av 1Mo 39:4. ‘Forvalteren’ i Jesu illustrasjon blir omtalt i entall, men det betyr ikke nødvendigvis at forvalteren sto for bare én bestemt person. Bibelen inneholder eksempler på at et substantiv i entall har kollektiv betydning, at det refererer til en gruppe. Jehova sa for eksempel til nasjonen Israel: «Dere er mine vitner [flertall], ... ja min tjener [entall], som jeg har utvalgt.» (Jes 43:10) På lignende måte siktes det til en kollektiv person, en gruppe, i denne illustrasjonen. I den parallelle illustrasjonen i Mt 24:45 blir denne forvalteren kalt «den trofaste og kloke slave».

forvaltere: Eller: «husbestyrere». Det greske ordet for «forvalter» (oikonọmos) sikter til en tjener som hadde ansvaret for et hus eller en husholdning. Han tok også hånd om sin herres forretningsvirksomhet og eiendom og hadde oppsyn med andre tjenere. En forvalter hadde en meget betrodd stilling, og det ble forventet at han var trofast. (1Kt 4:2) Paulus var klar over at hans forvalteroppgave innebar å ta godt vare på «Guds hellige hemmeligheter» og trofast gjøre disse hemmelighetene kjent for andre, slik hans Herre, Jesus Kristus, hadde pålagt ham. – 1Kt 9:16; se studienote til Lu 12:42.

en som det ikke er noe å utsette på: Det greske ordet som er brukt her, kan også gjengis med «uklanderlig» eller «hevet over kritikk». Det betyr ikke at en tilsynsmann må være perfekt, men ingen bør kunne ha en gyldig grunn til å komme med en anklage mot ham. Livsstilen hans, oppførselen hans og den måten han behandler andre på, må være hevet over kritikk. Han må følge de høyeste moralnormer. (2Kt 6:3, 4; Tit 1:6, 7) Noen bibelkommentatorer mener at alle de kvalifikasjonene en kristen mann må ha for å bli utnevnt til tilsynsmann, kan oppsummeres med det ene greske ordet for «en som det ikke er noe å utsette på».

rimelig: Det greske ordet Paulus bruker her, har vid betydning og kan også overbringe tanken om å være mild, imøtekommende og tolerant. (Se studienote til Flp 4:5.) Det kan dessuten gjengis med «ettergivende; føyelig; ikke sta». Men når Paulus bruker dette ordet, mener han ikke at en tilsynsmann skal ha en ettergivende eller tolerant holdning til det som er galt, eller at han skal gå på akkord med Guds normer. Han mener i stedet at i saker som gjelder hva man personlig foretrekker, må en tilsynsmann være villig til å føye seg etter andres synspunkter. Han tviholder ikke på sine egne rettigheter og insisterer ikke på at ting skal gjøres slik han alltid har gjort det. Nei, når det gjelder spørsmål som det går an å ha forskjellige meninger om, respekterer han andres synspunkter, og han tilpasser seg raskt nye situasjoner. En tilsynsmann holder alltid fast ved Bibelens lover og prinsipper, men han går inn for å anvende disse normene på en vennlig og likevektig måte. Rimelighet er en side ved Guds visdom og et fremtredende karaktertrekk ved Jesus Kristus. (Jak 3:17; se studienote til 2Kt 10:1.) Det er også en egenskap som alle kristne bør være kjent for å ha. – Tit 3:1, 2.

ikke voldelig: Eller: «ikke en som slår». Det greske ordet som her er oversatt med «voldelig», kan bokstavelig beskrive en som gir en annen fysiske slag. Men det kan ha videre betydning, for ordet blir også definert som «hensynsløs person». En person kan behandle andre hensynsløst ved å bruke stygge og ondskapsfulle ord som kan være like smertefulle som fysiske slag. (Se studienote til Kol 3:8.) Paulus framholdt at de kristne må være vennlige og milde, også i utfordrende situasjoner. Denne inspirerte normen gjelder i særlig grad de eldste. – Se også 2Ti 2:24, 25.

griske etter uærlig fortjeneste: Dette uttrykket (som også står i Tit 1:7) sikter først og fremst til en som er «skamløst grisk etter å oppnå materiell vinning eller fortjeneste», slik en ordbok uttrykker det. (Se også 1Ti 3:3; 1Pe 5:2.) De som er glad i penger, setter sitt forhold til Jehova i fare, og grådige mennesker skal ikke arve Guds rike. (1Kt 6:9, 10; 1Ti 6:9, 10) Slike menn viser tydelig at de ikke er kvalifisert til å være tilsynsmenn eller menighetstjenere. De ville sannsynligvis ha utnyttet trosfellene sine. Utnevnte menn kan for eksempel bli betrodd å ta hånd om menighetens midler og fordele dem til personer som har det vanskelig. De som er «griske etter uærlig fortjeneste», kunne bli fristet til å stjele noe av pengene, og det ville ikke bare gå ut over menigheten, men også krenke Jehova. – Joh 12:4–6.

ikke glad i penger: En person som er fokusert på å skaffe seg materielle eiendeler, kan ikke samtidig vise «Guds hjord» den rette oppmerksomhet. (1Pe 5:2) Hvis han er veldig opptatt av materielle ting i denne verden, vil han ikke være i stand til å hjelpe Guds folk til å anstrenge seg for å oppnå evig liv i «den kommende verdensordningen». (Lu 18:30) Og han kan ikke på en overbevisende måte lære andre å «sette sitt håp … til Gud» hvis han selv stoler på «usikker rikdom». (1Ti 6:17) En som er «glad i penger», er derfor ikke kvalifisert til å tjene som tilsynsmann. Dette kravet til tilsynsmenn er i harmoni med den inspirerte veiledningen som blir gitt til alle kristne. – Mt 6:24; 1Ti 6:10; He 13:5.

som en Guds forvalter: Her omtaler Paulus «en tilsynsmann» i menigheten som en «forvalter», eller en husbestyrer. Ordet «forvalter» sikter til en som tar hånd om, eller fører tilsyn med, det hans herre eier, og som tar vare på dem som tilhører husstanden. Paulus kalte den kristne menighet «Guds husstand» i sitt første brev til Timoteus, der han også lister opp krav som tilsynsmenn må oppfylle. (1Ti 3:15) Ved å beskrive en tilsynsmann som «en Guds forvalter» understreker Paulus at en eldstes oppgave er å tjene dem som tilhører denne husstanden. Arbeidet hans innbefatter å ta ledelsen i å undervise både i og utenfor menigheten. Slike forvaltere må stå til regnskap overfor sin herre, Gud, for hvordan de tar hånd om ansvaret sitt. – Se studienoter til Lu 12:42; 1Kt 4:1.

være fri for anklage: Se studienote til 1Ti 3:2.

egenrådig: Eller: «selvbehagende; arrogant». En egenrådig person er opptatt av å få viljen sin. Han holder hardnakket fast ved sine egne meninger og nekter å ta hensyn til andres synspunkter. Med en slik innstilling vil han sannsynligvis være lite samarbeidsvillig og ikke bry seg om andres følelser. Hvis en slik mann skulle bli utnevnt til eldste, kunne han gjøre mye skade i menigheten. – Se også studienote til 1Ti 3:3.

bråsint: Eller: «en som lett blir sint; irritabel». En som er bråsint, lar seg lett provosere. Han klarer ikke å styre temperamentet sitt, og fordi han ofte blir sint, skaper han en fiendtlig atmosfære, noe som gjør stor skade. (Ord 15:18; 22:24; 25:28; 29:22) En mann som er kvalifisert til å tjene som eldste, er derimot «rimelig, ikke diskusjonslysten». (1Ti 3:3) Han etterligner Jehova, som er «sen til vrede». – 2Mo 34:6; Sl 86:15.

ikke voldelig: Se studienote til 1Ti 3:3.

grisk etter uærlig fortjeneste: Se studienote til 1Ti 3:8, der Paulus bruker det samme greske ordet; se også studienote til 1Ti 3:3.

gjestfri: Alle kristne må være gjestfrie. (He 13:1, 2; 1Pe 4:9) Men en bror som blir utnevnt til tilsynsmann, må være et godt eksempel på dette området. (Tit 1:8) Det greske ordet for «gjestfrihet» betyr bokstavelig «kjærlighet til fremmede». (Se studienote til Ro 12:13.) Noen ordbøker definerer det beslektede adjektivet som her er gjengitt med «gjestfri», som «å ha respekt for en fremmed eller en besøkende» og å være «gavmild mot gjester». Et oppslagsverk beskriver innstillingen til en gjestfri mann slik: «Døren til hans hus – og til hans hjerte – må være åpen for fremmede.» Så man skal ikke bare være gjestfri mot nære venner, men også mot andre. De kristne blir for eksempel oppfordret til å være gjestfrie mot de fattige og mot reisende representanter for menighetene. – Jak 2:14–16; 3Jo 5–8.

godhet: En som er god, har høy moral, er edel og er alltid på utkikk etter muligheten til å gjøre noe godt for andre. En ordbok sier om det greske ordet for «godhet» at det beskriver «en positiv moralsk egenskap som preges av interesse for at andre skal ha det bra». En kristen må altså ikke bare være god, men også gjøre gode ting. Selv om vi er ufullkomne, kan vi utvikle godhet ved å være lydige mot Jehovas befalinger og ved å etterligne den godheten og gavmildheten han viser andre. (Apg 9:36, 39; 16:14, 15; Ro 7:18; Ef 5:1) Jehova er god i absolutt forstand. (Sl 25:8; Sak 9:17; Mr 10:18 og studienote) Han er tvers igjennom en gavmild og omtenksom Gud. – Apg 14:17.

sunn i sinnet: Eller: «ha god vurderingsevne». Ifølge en ordbok sikter de greske ordene som er gjengitt med «sunn i sinnet» og «sunt sinn», til det å være «forstandig, ettertenksom, sindig». En person som er sunn i sinnet, viser likevekt og er ikke for rask til å gjøre seg opp en mening om en sak.

mennene … skal fortsette å løfte hendene i bønn: Paulus sikter her til det å representere menigheten i offentlig bønn, et privilegium som bare menn har fått. (1Kt 14:34; 1Ti 2:11, 12) Uttrykket løfte hendene beskriver en kroppsstilling som var vanlig i forbindelse med bønner i bibelsk tid. En mann som ba en offentlig bønn, kunne løfte hendene mot himmelen mens han bønnfalt Gud om velvilje. (Se også 1Kg 8:22, 23.) Men de som tjente Jehova, inntok også andre stillinger når de ba, og Bibelen sier ikke at én kroppsstilling er bedre enn en annen. (1Kr 17:16; Mr 11:25; Apg 21:5) Det var personens innstilling som var det viktigste. I dette verset understreker Paulus at den som ber, må gjøre det lojalt. Det greske ordet for «lojalt» som han brukte, kan også bety «hellig» eller «rent». Det som betyr noe for Jehova, er altså at den som ber, er moralsk ren og lojalt støtter seg til ham. – Se også studienote til Tit 1:8.

selvkontroll: Det greske ordet som her er oversatt med «selvkontroll», forekommer fire ganger i De kristne greske skrifter. (Apg 24:25; 2Pe 1:6) Denne egenskapen er blitt definert som «det å holde sine følelser, innskytelser eller ønsker under kontroll». Det beslektede greske verbet forekommer i 1Kt 9:25 (se studienote), der Paulus skriver: «Alle som deltar i en idrettskonkurranse, viser selvkontroll i alt.» Dette greske verbet brukes også i Septuaginta i 1Mo 43:31, der det står om Josef at han hadde «følelsene under kontroll». Det hebraiske verbet som brukes i 1Mo 43:31, brukes også i Jes 42:14, der Jehova sier om seg selv: «Jeg ... har behersket meg.» I stedet for straks å gå til handling overfor dem som bryter hans lover, lar han det gå tid, slik at de kan få mulighet til å vende om fra sin onde handlemåte og få hans godkjennelse. – Jer 18:7–10; 2Pe 3:9.

Men han skal være gjestfri: Ved å bruke ordet «men» stiller Paulus opp en kontrast. Han går over fra å beskrive de negative egenskapene som ville diskvalifisere en mann fra å tjene som eldste, til å beskrive de positive egenskapene som en eldste må ha. For at en mann skal være kvalifisert til å tjene som eldste, er det altså ikke nok at han unngår å ha negative egenskaper. Han må også være et godt eksempel ved å utvikle slike positive egenskaper som gjestfrihet. – Se studienote til 1Ti 3:2.

en som elsker godhet: En slik person elsker alt Jehova ser på som godt. Han ser, setter pris på og roser det gode hos andre. Han gleder seg også over å gjøre noe godt for andre og går i den forbindelse lenger enn det som kreves av ham. – Mt 20:4, 13–15; Apg 9:36; 1Ti 6:18; se studienote til Ga 5:22.

sunn i sinnet: Se studienote til 1Ti 3:2.

lojal: En tilsynsmann som er lojal, har ubrytelig kjærlighet til Jehova og lever trofast etter prinsippene i hans Ord. Han støtter besluttsomt trosfellene sine når de møter prøvelser og forfølgelse. Selv om det greske ordet som er brukt her, kan overbringe tanken om å være «hellig» eller «gudfryktig» (slik noen oversettelser gjengir det), er det god støtte for gjengivelsen «lojal». For eksempel blir dette ordet ofte brukt i Septuaginta som en oversettelse av et hebraisk ord som betyr «lojal» eller «den lojale». (2Sa 22:26; Sl 18:25; 97:10) Og et oppslagsverk sier at det greske ordet beskriver «den som er lojal mot Gud». – Se studienote til 1Ti 2:8.

en som viser selvkontroll: Se studienote til Ga 5:23.

Gå ikke ut over det som står skrevet: Denne frasen er ikke et sitat fra De hebraiske skrifter. Men den ser ut til å ha vært en kjent regel eller et ordtak. Denne regelen innebærer at Guds tjenere ikke må lære andre noe som går ut over de lovene og prinsippene som finnes i Guds inspirerte Ord. De kristne må for eksempel ikke gå ut over de grensene Bibelen setter når det gjelder hvordan man skal se på seg selv og andre. Korinterne hadde falt for fristelsen til å rose seg av sitt forhold til visse mennesker, slike som Apollos og Paulus. Det at de favoriserte en person framfor en annen, skapte splittelse. Paulus hadde sitert fra De hebraiske skrifter en rekke ganger før han kom til dette poenget i brevet sitt, kanskje for å vise korinterne at han selv fulgte den regelen han nå henviste til. Han brukte ordene «det står skrevet» for å støtte argumentene sine. – 1Kt 1:19, 31; 2:9; 3:19; se også 1Kt 9:9; 10:7; 14:21; 15:45.

kvalifisert til å undervise: En tilsynsmann må være en dyktig lærer som kan formidle bibelske sannheter og moralprinsipper til trosfellene sine. I sitt brev til Titus sier Paulus at en tilsynsmann skal «holde nøye fast ved det pålitelige ord når han underviser», så han kan oppmuntre, formane og irettesette. (Tit 1:5, 7, 9 og studienoter) Paulus bruker også uttrykket «kvalifisert til å undervise» i sitt andre brev til Timoteus. Der sier han at «en slave for Herren» må vise selvkontroll og «veilede dem som ikke er velvillig innstilt, på en mild måte». (2Ti 2:24, 25) En tilsynsmann må altså kunne resonnere ut fra Skriftene på en overbevisende måte, gi sunn veiledning og nå tilhørernes hjerte. (Se studienote til Mt 28:20.) Han må studere Guds Ord grundig for å kunne undervise andre som også studerer Bibelen.

en søyle og støtte for sannheten: Paulus bruker to bygningsrelaterte uttrykk i overført betydning for å beskrive den kristne menighet. Søyler hadde en viktig funksjon i mange store byggverk på Paulus’ tid. Ofte holdt de oppe et tungt tak. Paulus kan ha tenkt på templet i Jerusalem eller noen av de imponerende bygningene i Efesos, der Timoteus bodde på dette tidspunktet. (Paulus brukte også ordet «søyler» i Ga 2:9. Se studienote.) Her i 1Ti 3:15 omtaler Paulus hele den kristne menighet som en billedlig søyle som «holder oppe», eller forsvarer, sannheten. Det greske ordet for «støtte» betyr «det som utgjør et stabilt fundament for noe». Ordet kan også gjengis med «grunnvoll» eller «støttepilar». Paulus bruker de to ordene i kombinasjon for å understreke at menigheten skulle «holde oppe» og støtte de hellige sannhetene i Guds Ord. Særlig de som var betrodd tilsynsoppgaver i menigheten, måtte ‘bruke sannhetens ord på rette måte’. (2Ti 2:15) Paulus la stor vekt på dette. Han ville at Timoteus skulle gjøre alt han kunne for å styrke menigheten før det store frafallet satte inn.

med all … lærekunst: Det greske ordet som her er gjengitt med «lærekunst», kan sikte til både måten å undervise på og innholdet i undervisningen. (Se studienote til Mt 7:28, der det samme ordet er gjengitt med «måten … underviste på».) I denne sammenhengen rettes fokuset mot måten å undervise på, og derfor er ordet gjengitt med «lærekunst». Fordi Paulus bruker det greske ordet for «all» i dette uttrykket, har noen oversettelser slike gjengivelser som «all slags undervisning», «alle dine undervisningsevner» eller «iherdig undervisning». En bibelkommentator sier om dette verset at Timoteus «alltid må vise at han er en dyktig og ressurssterk lærer i den kristne sannhet». – 1Ti 4:15, 16; se studienoter til Mt 28:20; 1Ti 3:2.

oppmuntre: Eller: «formane». Det greske ordet parakalẹo betyr bokstavelig «å kalle til ens side». Det har vid betydning og kan formidle tanken om «å oppmuntre» (Apg 11:23; 14:22; 15:32; 1Te 5:11; He 10:25), «å trøste» (2Kt 1:4; 2:7; 7:6; 2Te 2:17) og i noen sammenhenger «å oppfordre; å formane; å be inntrengende». (Apg 2:40; Ro 15:30; 1Kt 1:10; Flp 4:2; 1Te 5:14; 2Ti 4:2; Tit 1:9) Den nære forbindelsen mellom det å formane, trøste og oppmuntre viser at en kristen aldri må formane noen på en hard eller uvennlig måte.

holde nøye fast ved det pålitelige ord: En eldste må holde seg til Guds ord ved den måten han underviser på, og den måten han lever på. Når han underviser menigheten, baserer han seg ikke på sine egne meninger og erfaringer og stoler ikke på sine egne evner som taler. Nei, han støtter seg til «det pålitelige ord», eller «det pålitelige budskap», som finnes i Skriftene. (1Kt 4:6 og studienote) Det gjør at han kan nå tilhørernes hjerte og motivere dem til å elske og tjene Jehova. (He 4:12) Når han selv lever etter de bibelske prinsippene han lærer andre å følge, er han dessuten ikke hyklersk. En eldste som følger denne normen, hjelper menigheten til å være forent, slik at den fungerer som «en søyle og støtte for sannheten». – Se studienoter til 1Ti 3:2, 15.

når han underviser: Eller: «når det gjelder hans lærekunst». Se studienote til 2Ti 4:2.

oppmuntre: Eller: «formane». – Se studienote til Ro 12:8.

dem som tilhørte de omskårne: Bokstavelig: «dem av omskjærelse», det vil si noen omskårne jødekristne fra menigheten i Jerusalem som var på besøk. Andre steder er det samme greske uttrykket oversatt med «tilhengere av omskjærelsen», «de omskårne» og «dem som holder fast ved omskjærelsen». – Apg 11:2; Kol 4:11; Tit 1:10.

opprørske mennesker: Paulus sikter her først og fremst til visse jøder på Kreta som var blitt kristne. De holdt hardnakket fast ved jødiske tradisjoner og lover som gjaldt omskjæring, selv om Kristi disipler ikke var bundet av disse tradisjonene og lovene. Slike «opprørske mennesker» hadde ingen respekt for myndighet og ville ikke godta veiledningen fra apostlene og de eldste i Jerusalem.

pratmakere: Ifølge et oppslagsverk viser dette ordet at disse menneskene «brukte et imponerende språk med lite eller ikke noe innhold av sannhet». De var bedragere som klarte å lure de åndelig svake eller de godtroende i menighetene.

dem som holder fast ved omskjærelsen: Det vil si noen av de jødekristne på Kreta. I hvert fall fra det første århundre fvt. fantes det en jødisk befolkningsgruppe på Kreta. Og jøder fra Kreta var blant de første som fikk høre om «Guds storslåtte gjerninger» på pinsedagen i år 33. (Apg 2:11) Nå mente noen av de jødekristne på Kreta at det var nødvendig å holde fast ved omskjærelsen, selv om den hellige ånd hadde ledet det styrende råd i Jerusalem til å treffe en avgjørelse i det spørsmålet omkring 12 til 15 år tidligere (cirka år 49). (Se studienote til Ga 2:12.) Titus hadde reist sammen med Paulus til Jerusalem for å være med på dette historiske møtet. – Apg 10:45; 15:1, 2, 7, 22–29; Ga 2:1, 3.

å stoppe munnen på: Paulus bruker her et gresk verb som ifølge et oppslagsverk betyr å «‘legge noe på munnen’ og dermed ha kontroll over den som med en munnkurv, et bissel eller lignende». Noen i menigheten spredte falsk lære, ja, de ‘brøt ned troen til hele familier’. De utnevnte eldste måtte beskytte Jehovas folk mot slike personer og billedlig talt «stoppe munnen på» dem ved å hindre at opprørsk tale spredte seg i menigheten og gjorde den uren. De eldste kunne få dem til å tie ved å irettesette dem strengt og om nødvendig ekskludere slike som ignorerte gjentatte formaninger og fortsatte å spre falsk lære. – Tit 1:9, 10, 13; 3:10, 11.

opprørske mennesker: Paulus sikter her først og fremst til visse jøder på Kreta som var blitt kristne. De holdt hardnakket fast ved jødiske tradisjoner og lover som gjaldt omskjæring, selv om Kristi disipler ikke var bundet av disse tradisjonene og lovene. Slike «opprørske mennesker» hadde ingen respekt for myndighet og ville ikke godta veiledningen fra apostlene og de eldste i Jerusalem.

pratmakere: Ifølge et oppslagsverk viser dette ordet at disse menneskene «brukte et imponerende språk med lite eller ikke noe innhold av sannhet». De var bedragere som klarte å lure de åndelig svake eller de godtroende i menighetene.

sine egne lyster: Eller: «sin egen mage». Det greske ordet koilịa brukes bokstavelig om et menneskes mage eller indre organer. Her og i Flp 3:19 brukes det i overført betydning om fysiske lyster. Paulus forklarer at hvis noen blir slaver av «sine egne lyster», kan de ikke være slaver «av vår Herre Kristus». I Flp 3:19 står det om noen som hadde «magen», det vil si de fysiske lystene, som gud.

De har magen som gud: Det greske ordet koilịa brukes bokstavelig om et menneskes mage eller indre organer. Her brukes det i overført betydning om en persons fysiske lyster. (Se studienote til Ro 16:18.) Noen greske teaterstykker på Paulus’ tid omtalte en «magegud», og karakterene i slike skuespill sa at magen deres var «den største av alle guder». Den romerske filosofen Seneca, som levde på samme tid som Paulus, kritiserte en som var «slave av magen sin». De som Paulus omtaler i Flp 3:18, syntes tydeligvis at det var viktigere å følge sine fysiske lyster enn å tjene Jehova. Noen kan ha spist eller drukket så mye at det utgjorde fråtsing eller fyll. (Ord 23:20, 21; se også 5Mo 21:18–21.) Andre kan ha valgt å utnytte de mulighetene som fantes i datidens verden, slik at det ble viktigere enn tjenesten for Jehova. Noen bibelkommentatorer mener at Paulus her kan ha siktet til dem som var veldig nøye med å følge jødiske forskrifter som gjaldt kosthold. De var så opptatt av å holde slike lover at det de spiste, ble det aller viktigste for dem – det ble deres gud.

deres egen profet: Paulus siterer sannsynligvis Epimenides, en kretisk dikter som levde på 500-tallet fvt. Det greske ordet som her er gjengitt med «profet», hadde et vidt innhold og ble noen ganger brukt i den generelle betydningen «talsmann» eller «tolk». Noen greske oldtidsskribenter omtalte Epimenides som profet, og andre brukte det samme ordet om slike menn som dikteren Homer og filosofen Diogenes. Paulus mener selvfølgelig ikke at Epimenides var en profet som ble inspirert av Gud. (2Pe 1:21) Han siterer ganske enkelt en mann som kreterne hadde respekt for, og som de sannsynligvis ville godta som talsmann for deres samfunn.

«Kretere lyver alltid, de er farlige villdyr, late fråtsere»: I oldtiden hadde kreterne rykte på seg for å være uærlige. Et gresk verb som bokstavelig betydde «å oppføre seg [eller «snakke»] som en kreter», ble noen ganger brukt i betydningen «å lyve» eller «å bedra». Men Paulus anvender ikke denne vanlige oppfatningen på trofaste kristne på Kreta. (Apg 2:5, 11, 33) Han retter i stedet oppmerksomheten mot visse kretere som utgjorde en trussel mot menighetene der. I denne sammenhengen snakker han om «opprørske mennesker, pratmakere og bedragere» som holdt fast ved omskjærelsen og brøt ned troen til hele familier. (Se studienoter til Tit 1:10.) Paulus siterer altså dette kjente ordtaket for å få fram et viktig poeng: Visse falske kristne oppførte seg faktisk slik.

late fråtsere: Det greske ordet for «fråtser» betyr bokstavelig «mage», så det beskriver en person som bare er opptatt av sin egen appetitt. Det var selvfølgelig ikke bare på Kreta det fantes slike personer. (Se studienoter til Ro 16:18; Flp 3:19.) Når Paulus siterer denne delen av ordtaket, sikter han tydeligvis til late, passive personer som ønsker å tilfredsstille sin grådige appetitt uten å gjøre noe arbeid.

«Kretere lyver alltid, de er farlige villdyr, late fråtsere»: I oldtiden hadde kreterne rykte på seg for å være uærlige. Et gresk verb som bokstavelig betydde «å oppføre seg [eller «snakke»] som en kreter», ble noen ganger brukt i betydningen «å lyve» eller «å bedra». Men Paulus anvender ikke denne vanlige oppfatningen på trofaste kristne på Kreta. (Apg 2:5, 11, 33) Han retter i stedet oppmerksomheten mot visse kretere som utgjorde en trussel mot menighetene der. I denne sammenhengen snakker han om «opprørske mennesker, pratmakere og bedragere» som holdt fast ved omskjærelsen og brøt ned troen til hele familier. (Se studienoter til Tit 1:10.) Paulus siterer altså dette kjente ordtaket for å få fram et viktig poeng: Visse falske kristne oppførte seg faktisk slik.

irettesette: Det greske ordet som er gjengitt med «irettesette», sikter i bibelsk sammenheng ofte til det å overbevise en annen om at han har gjort noe galt. En irettesettelse blir gitt i den positive hensikt å få en person til å innrømme sin feil og rette på den. En ordbok sier at ordet rommer tanken om «‘å bringe i orden’, nemlig ‘å peke bort fra synden mot anger’». Det er korrigering som tar sikte på å lære en person noe. I Joh 16:8 er det samme greske ordet gjengitt med «gi … tydelige beviser».

til irettesettelse: Kristne tilsynsmenn har ansvaret for å irettesette «dem som praktiserer synd». (1Ti 5:20 og studienote; Tit 1:13) De bruker tålmodig Skriftene til å overbevise slike personer om at de ikke lever i samsvar med Guds prinsipper, og til å hjelpe dem til å rette på dette. (Ga 6:1; 2Ti 4:2) De kristne kan også bruke Skriftene til å korrigere seg selv.

Det han har sagt, er sant: I verset foran siterer Paulus sannsynligvis den kretiske dikteren Epimenides, som uttrykte en vanlig oppfatning. Paulus mener ikke at denne uttalelsen gir et sant bilde av alle kretere, men han gjør Titus oppmerksom på visse urostiftere i menighetene som tydeligvis oppførte seg slik Epimenides beskrev. – Se studienote til Tit 1:12.

Fortsett derfor å irettesette dem strengt: Noen i menighetene på Kreta gikk imot den sunne kristne lære. De holdt fram sine egne oppfatninger og ‘brøt ned troen til hele familier’. (Tit 1:9–11) Paulus oppfordrer derfor Titus til å ‘fortsette å irettesette’ alle som hadde begynt å tro på slik falsk lære og fått slike dårlige trekk. Når Paulus sier at Titus skal irettesette disse personene «strengt», mener han ikke at Titus skal være hensynsløs eller taktløs. (Se også 2Ti 2:24.) Titus skulle i stedet være tydelig, fryktløs og besluttsom når han tok tak i problemet. (Tit 2:15) Samtidig måtte han huske at målet var at de skulle «bli sunne i troen». Han skulle beskytte menigheten og hindre at frafallet spredte seg. – Se studienoter til 1Ti 5:20; 2Ti 3:16.

usanne historier: I 2Ti 4:4 nevner Paulus «usanne historier» som en kontrast til «sannheten». En ordbok definerer det greske ordet mỵthos, som her er gjengitt med «usanne historier», som «sagn, fabel … oppdiktet historie, myte». I De kristne greske skrifter brukes det alltid i negativ betydning. Paulus kan ha tenkt på fantasifulle myter som lå til grunn for religiøse løgner eller sensasjonelle rykter. (Tit 1:14; 2Pe 1:16; se studienote til 1Ti 4:7.) Han ba de kristne om å ikke være opptatt av slike usanne historier. De var til ingen nytte og kunne vende de kristnes oppmerksomhet bort fra sannhetene i Guds Ord.​ – 2Ti 1:13.

usanne historier som er uten respekt for det som er hellig: De ‘usanne historiene’ (et uttrykk som er en gjengivelse av det greske ordet mỵthos) som ble spredt på Paulus’ tid, var «uten respekt for det som er hellig». De krenket Guds hellige normer og var i strid med hellige, oppbyggende sannheter. (1Ti 6:20; 2Ti 1:13) Disse usanne historiene var oppdiktede og i strid med de faktiske forhold, og derfor var de verdiløse. – Se studienote til 1Ti 1:4.

det gode budskaps sannhet: Dette uttrykket, som også forekommer i vers 14, sikter til hele den kristne lære i Guds Ord.

fabler: Det greske ordet mỵthos, som kan defineres som «sagn, fabel … oppdiktet historie, myte», blir her brukt om jødiske historier. Jødene hadde et skattkammer av sanne historier i de inspirerte hebraiske skrifter. Likevel vendte de seg «bort fra sannheten» og diktet opp og spredte sine egne usanne historier. – Se studienoter til 1Ti 1:4; 4:7.

bud fra mennesker: Dette uttrykket minner om det som står i Jes 29:13. Jesus anvendte Jesajas ord på de jødiske religiøse lederne på sin tid ved å si: «De læresetningene de holder fram, er menneskebud.» (Mt 15:9; Mr 7:7) Paulus kan ha tenkt på noen av de menneskelagde restriksjonene som det fantes mange av i jødedommen. Falske lærere oppfordret andre til å følge slike regler og påsto at de hjalp dem til å leve et gudfryktig liv. Men i virkeligheten var disse reglene i strid med «den sunne lære», som kunne hjelpe de kristne til å fortsette å være «sunne i troen». – Tit 1:9, 13; se også Kol 2:20–22; 1Ti 4:3–5.

sannheten: Paulus sikter her til hele den kristne lære som var blitt åpenbart fram til da. – Se studienote til Ga 2:5.

Alt er rent for de rene: Kristne som tenker og oppfører seg på en måte som er i harmoni med Guds normer, er «rene». De vet hva Gud ser på som moralsk og åndelig rent, og hva han fordømmer i sitt inspirerte Ord. (Mr 7:21–23; Ga 5:19–21) De klarer å bevare «et rent hjerte» og «en ren samvittighet» overfor Gud. (1Ti 1:5; 3:9; 2Ti 1:3; Mr 7:15) Når Paulus sier «alt», sikter han til ting som Gud ikke fordømmer. Han viser at det er en kontrast mellom «de rene» og dem som er uten tro. De sistnevnte har en uren samvittighet, så for dem «er ingenting rent».

De sier offentlig at de kjenner Gud: De falske lærerne i menighetene på Kreta hevdet at de kjente og tilba Gud. Men å kjenne Gud vil si å holde hans bud og vandre på hans veier. (Sl 25:4, 5; 1Jo 2:3, 4) Paulus sier at disse personene fornekter Gud ved det de gjør. De viste altså at de var ulydige mot Gud og egentlig ikke kjente ham. I Guds øyne var dette hykleriet avskyelig. – Se også Ord 17:15.

ikke godkjent til å gjøre noe som helst godt: Det greske ordet for «ikke godkjent» betyr «uegnet; inkompetent». (Ro 1:28; 2Ti 3:8) Bokstavelig overbringer det tanken om «å ikke bestå prøven». I de neste versene (Tit 2:1–3:8) forklarer Paulus videre hva slags gjerninger Gud vil at de som ønsker å bli godkjent av ham, skal gjøre.

Multimedia

Videointroduksjon til Titus
Videointroduksjon til Titus
Titus på vei for å utnevne eldste i by etter by
Titus på vei for å utnevne eldste i by etter by

Titus reiste rundt på øya Kreta for å «utnevne eldste i by etter by», slik Paulus hadde bedt ham om. (Tit 1:5) Paulus hadde latt Titus bli igjen på Kreta for å «rette på det som ikke var i orden» i de kristne menighetene. En tid senere skrev Paulus et inspirert brev til Titus. Der fikk Titus tydeligvis den åndelige veiledningen han trengte, og han ble forsikret om at han hadde Paulus’ støtte når han utførte oppgavene sine i menighetene på Kreta. Brevet inneholder blant annet en liste over kvalifikasjoner som Titus måtte se etter hos menn han vurderte å utnevne til eldste. (Tit 1:6–9) Det inneholder også veiledning om hvor viktig det er å ‘snakke på en måte som bygger opp’, og «være opptatt med gode gjerninger», og om hvordan man skal håndtere «opprørske mennesker» i menigheten. – Tit 1:10, 11, 13, 14; 2:8; 3:14.

Papyrusfragment som inneholder deler av Paulus’ brev til Titus
Papyrusfragment som inneholder deler av Paulus’ brev til Titus

Bildet viser et lite papyrusfragment som blir kalt P32. Det inneholder Tit 1:11–15 på den ene siden og Tit 2:3–8 på den andre siden. Dette kodeksbladet dateres vanligvis til cirka år 200 evt. Det oppbevares på John Rylands University Library i Manchester i Storbritannia. Teksten i dette fragmentet stemmer svært godt overens med det autoritative håndskriftet Codex Sinaiticus, som ble laget omkring 150 år senere. – Se Ordforklaringer: «Codex Sinaiticus».