Hva skal vi da si om Abraham, vår stamfar? Hva oppnådde han?: I enkelte håndskrifter står det: «Hva skal vi da si om Abraham, vår stamfar?» Men den ordlyden som er brukt i hovedteksten, har bedre støtte i håndskriftmaterialet.

Jehova: I dette sitatet fra 1Mo 15:6 står Guds navn, representert ved fire hebraiske konsonanter (translittereres JHWH), i den hebraiske grunnteksten. (Se Tillegg C.) I eksisterende greske håndskrifter står det Theọs (Gud) her, kanskje fordi det er det ordet som står i 1Mo 15:6 i avskrifter av Septuaginta. Dette kan forklare hvorfor de fleste oversettelser sier «Gud» her. Men tetragrammet står i den hebraiske grunnteksten som dette sitatet er hentet fra, og Guds navn er derfor brukt i hovedteksten. Hele frasen fra 1Mo 15:6 siteres også i Ga 3:6 og Jak 2:23.

regnet: I Romerne, kapittel 4, er det greske ordet logịzomai ni ganger oversatt med «regnet» eller «regner» (versene 3, 5, 6, 9, 10, 11, 22, 23, 24) og én gang med «kreve til regnskap» (vers 8). Dette greske verbet ble brukt i gammel tid om å foreta utregninger, for eksempel ved regnskapsføring. Det ble brukt i forbindelse med beløp på både debet- og kreditsiden. Abrahams tro, som var forbundet med gjerninger, gjorde at han ble «regnet som rettferdig». (Ro 4:20–22) Det betyr ikke at han og andre trofaste menn og kvinner i førkristen tid var uten synd. Men Gud tok med i beregningen at de trodde på hans løfter og anstrengte seg for å følge hans lover. (1Mo 3:15; Sl 119:2, 3) Derfor regnet Jehova dem for å være skyldfrie sammenlignet med resten av menneskeheten, som ikke hadde noe forhold til ham. (Sl 32:1, 2; Ef 2:12) Abraham og andre trofaste tjenere for Gud innså selvfølgelig at de hadde behov for å bli løskjøpt fra synden, og de ventet på at Gud ville sørge for det når hans tid var inne. (Sl 49:7–9; He 9:26) På grunn av deres tro kunne Jehova i mellomtiden handle med slike ufullkomne mennesker og velsigne dem uten å gå på akkord med sine egne fullkomne normer for rettferdighet. – Sl 36:10.

på grunn av ufortjent godhet: Eller: «som en gave». En arbeider har krav på lønn. Han ser ikke på lønnen som en gave eller noe han får som et uttrykk for spesiell godhet. Det at Gud befrir ufullkomne mennesker fra å være dømt til døden og erklærer dem rettferdige på grunn av deres tro, er derimot en godhet som er fullstendig ufortjent. Dette er en gave som mennesker får utelukkende fordi giveren er gavmild, ikke fordi de har gjort seg fortjent til det. – Ro 3:23, 24; 5:17; 2Kt 6:1; Ef 1:7; se Ordforklaringer: «Ufortjent godhet».

fordi han har krav på det: Eller: «som noe man skylder ham». En arbeider har krav på å få betaling for det arbeidet han har utført. Han venter å få sin lønn som noe han har rett til, noe arbeidsgiveren skylder ham. En slik lønn er ingen gave eller noe han får som et uttrykk for spesiell godhet.

Lykkelige: Det greske ordet makạrios forekommer 50 ganger i De kristne greske skrifter. Paulus skriver at «den som Gud regner som rettferdig uavhengig av gjerninger, er lykkelig». (Ro 4:6) Dette greske ordet brukes for å beskrive Gud (1Ti 1:11) og for å beskrive Jesus i hans himmelske herlighet. (1Ti 6:15) Det er også brukt i de kjente uttalelsene om lykke i Bergprekenen. (Mt 5:3–11; Lu 6:20–22) Her i Ro 4:7, 8 er ordet «lykkelig» brukt i et sitat fra Sl 32:1, 2. Denne typen formuleringer er vanlige i De hebraiske skrifter. (5Mo 33:29; 1Kg 10:8; Job 5:17; Sl 1:1; 2:12; 33:12; 94:12; 128:1; 144:15; Da 12:12) De hebraiske og greske ordene for «lykkelig» sikter ikke rett og slett til det å være lett til sinns og munter. Fra et bibelsk synspunkt må en som ønsker å være virkelig lykkelig, elske Gud, tjene ham trofast og ha hans godkjennelse og velsignelse.

har fått tilgivelse: Det greske ordet afịemi har grunnbetydningen «å la gå; å la fare» (Joh 11:44; 18:8), men det kan også bety «å ettergi en gjeld». (Mt 18:27, 32) I billedlig betydning kan det dessuten brukes om å «tilgi» synder. (Mt 6:12) (Se studienoter til Mt 6:12.) Dette ordet brukes også i Septuaginta i Sl 32:1 (31:1, LXX), som Paulus siterer her.

dekket over: Eller: «tilgitt». Det greske ordet epikalỵpto forekommer bare her i De kristne greske skrifter. Det betyr bokstavelig «å dekke over», men her er det brukt billedlig som et synonym til «å tilgi». Paulus siterer her fra Sl 32:1, og i Septuaginta (Sl 31:1) blir det samme greske verbet brukt for å gjengi et hebraisk verb som betyr «å dekke over» i betydningen å tilgi synder.

Jehova: I dette sitatet fra Sl 32:2 står Guds navn, representert ved fire hebraiske konsonanter (translittereres JHWH), i den hebraiske grunnteksten. – Se Tillegg C.

et segl: Eller: «en garanti». Her blir ordet «segl» brukt i overført betydning om et tegn på at man eier noe. Abrahams omskjærelse var «et segl» som bekreftet den rettferdigheten han hadde på grunnlag av sin tro. – Se også studienote til Joh 3:33.

far til alle ... som har tro: I åndelig forstand er Abraham far ikke bare til sine fysiske etterkommere som var trofaste mot Gud, men til alle Jesu Kristi disipler. Paulus understreker at Abraham hadde vist tro allerede før han ble omskåret. (Ro 4:10) Det gjorde ham til «far» til uomskårne ikke-jøder, eller hedninger, som viste tro på Jesus. På grunn av sin tro og lydighet kunne alle i den flerkulturelle menigheten i Roma derfor kalle Abraham sin far. – Se studienote til Ro 4:17.

etterkommere: Eller: «avkom; ætt». – Se Tillegg A2.

lovbrudd: I sin grunnbetydning sikter det greske ordet parạbasis til det å overskride visse grenser, særlig ved å bryte en lov.

etterkommere: Se studienote til Ro 4:13.

som det står skrevet: Det vil si i 1Mo 17:5, der Jehova sa til Abram: «Jeg vil gjøre deg til far til mange nasjoner.» Dette løftet var grunnlaget for at Jehova forandret Abrams navn til Abraham, som betyr «far til en stor mengde; far til mange». Løftet ble oppfylt på følgende måte: Abrahams sønn Ismael ble far til «tolv høvdinger for hver sin klan». (1Mo 25:13–16; 17:20; 21:13, 18) De seks sønnene som Abraham fikk med Ketura, førte til at han ble stamfar til enda flere nasjoner. (1Mo 25:1–4; 1Kr 1:28–33; Ro 4:16–18) Og fra Abrahams sønn Isak nedstammet israelittene og edomittene. (1Mo 25:21–26) Abraham ble også far til mennesker av mange nasjoner i åndelig forstand – deriblant til dem som tilhørte den kristne menigheten i Roma, som hadde «samme tro» som Abraham. – Ro 4:16.

den som ... omtaler det som ikke er, som om det var: Gud kan gjøre dette fordi hans hensikter alltid blir gjennomført. (Jes 55:10, 11) Paulus hentyder her til Guds løfte til Abram om at han skulle bli «far til mange nasjoner», til tross for at Abram og Sarai på det tidspunktet fortsatt var barnløse. (1Mo 17:4–6) Det var som om Abrahams sønner og etterkommerne deres eksisterte lenge før de ble født. Det greske uttrykket her i slutten av vers 17 kan også oversettes med «den som ... kaller på det som ikke er til, så det blir til». Denne gjengivelsen framhever Guds skapermakt, som han uten tvil brukte for å sørge for at Abraham ble «far til mange nasjoner».

etterkommere: Se studienote til Ro 4:13.

Sara var for gammel til å kunne få barn: Bokstavelig: «Saras morsliv var dødt». Det greske ordet som er oversatt med «var dødt», nẹkrosis, er beslektet med verbet nekrọo, som er brukt tidligere i setningen og gjengitt med var så godt som død. Sara (Sarai) var barnløs, men fikk forplantningsevnen mirakuløst gjenopplivet etter at hun var forbi den alderen da kvinner kan få barn. (1Mo 11:30; 18:11) Paulus beskrev også Abraham som en mann «som var så godt som død». (He 11:11, 12) Så både Abraham og Sara opplevde på en måte noe som kunne sammenlignes med en oppstandelse, da forplantningsevnen deres ble gjenopplivet og de kunne få et barn. – 1Mo 18:9–11; 21:1, 2, 12; Ro 4:20, 21.

vaklet: Det greske ordet diakrịno overbringer tanken om å være usikker, delt, ubesluttsom. Dette greske ordet er også gjengitt med «å tvile» og «å nøle». – Mt 21:21; Mr 11:23; Apg 10:20; 11:12; Jak 1:6.

regnet: Se studienote til Ro 4:3.