eldste: Se studienote til Mt 16:21.

Pilatus, stattholderen: Den romerske stattholderen (prefekten) i Judea, utnevnt av keiser Tiberius i år 26 evt. Hans styre varte i cirka ti år. Pilatus blir nevnt av ikke-bibelske skribenter, for eksempel den romerske historieskriveren Tacitus, som skrev at Pilatus i Tiberius’ regjeringstid ga ordre om at Jesus skulle bli henrettet. Det er blitt funnet en innskrift på latin med ordene «Pontius Pilatus, prefekt i Judea» i det gamle romerske teatret i Cæsarea i Israel. – Se Tillegg B10, som viser hvilket område Pontius Pilatus styrte over.

fikk han dårlig samvittighet: Selv om det greske ordet metamẹlomai som er brukt her, kan ha positive konnotasjoner (oversatt med «angret» og «beklaget» i Mt 21:29, 32; 2Kt 7:8), er det ingenting som tyder på at Judas angret oppriktig. Når det er snakk om anger overfor Gud, bruker Bibelen et annet ord, metanoẹo (oversatt med «angre» i Mt 3:2; 4:17; Lu 15:7; Apg 3:19), som innebærer at man virkelig forandrer tenkemåte, holdning eller hensikt. Det at Judas går tilbake til nettopp de mennene han hadde sammensverget seg med, og så begår selvmord, viser at han fremdeles hadde en fordreid tankegang.

uskyldig: Enkelte gamle håndskrifter har gjengivelsen «rettferdig». – Se også Mt 23:35.

templet: Det greske ordet naọs som er brukt her, kan sikte til hele tempelkomplekset, forgårdene innbefattet, ikke bare til selve tempelbygningen.

hengte seg: I Lukas’ beretning i Apg 1:18 om hvordan Judas døde, står det at Judas falt, og at kroppen hans revnet. Det ser ut til at Matteus tar for seg den måten Judas begikk selvmord på, mens Lukas beskriver resultatet. Når man ser på de to beretningene under ett, ser det ut til at Judas hengte seg over et stup, men at enten tauet røk eller grenen knakk, slik at han styrtet ned og revnet da han traff klippene nedenfor. Med tanke på hvordan landskapet omkring Jerusalem er, er det godt mulig at det var slik det skjedde.

sammen med de hellige bidragene: Dette kan sikte til det stedet i templet der de «bidragsbøssene» som er nevnt i Joh 8:20, sto. De sto tydeligvis i det området som ble kalt kvinnenes forgård, der det i alt fantes 13 bidragsbøsser. (Se Tillegg B11.) Man mener at det i templet også fantes et større skattkammer, dit pengene fra bidragsbøssene ble ført.

blodpenger: Det vil si betaling for å ha utøst blod.

tok så pengene og kjøpte: Det er bare Matteus som forteller at overprestene brukte de 30 sølvmyntene til å kjøpe et jordstykke. Apg 1:18, 19 sier at det var Judas som kjøpte jordstykket, tydeligvis fordi overprestene kjøpte jordstykket for de pengene som Judas kom med.

pottemakerens jordstykke: Siden 300-tallet evt. er dette jordstykket blitt satt i forbindelse med et sted i skråningen på sørsiden av Hinnom-dalen, like ved det stedet der denne dalen og Kedron-dalen møtes. Det ser ut til at pottemakere på et tidspunkt utøvde sitt håndverk der. Som det framgår av Mt 27:8 og Apg 1:19 ble jordstykket etter hvert kalt Blodmarken, eller Akeldama. – Se Tillegg B12.

fremmede: Det vil si jøder som var på besøk fra andre land, eller ikke-jøder.

den dag i dag: Dette uttrykket viser at det har gått en tid mellom de begivenhetene det fortelles om, og det tidspunktet da beretningen ble nedskrevet. Matteus’ evangelium ble sannsynligvis skrevet omkring år 41 evt.

Da ble det oppfylt, det som ble sagt gjennom profeten Jeremia: Det sitatet som kommer etter disse ordene, ser ut til hovedsakelig å være bygd på Sak 11:12, 13. Men Matteus lager en omskrivning av teksten, og under inspirasjon anvender han den på omstendighetene i forbindelse med oppfyllelsen. På Matteus’ tid var Jeremia plassert først av de profetiske bøkene, og navnet hans kan ha blitt brukt om hele samlingen av disse bøkene, Sakarja innbefattet. – Se studienote til Mt 1:22.

Jehova: I dette sitatet fra De hebraiske skrifter (se studienote til Mt 27:9) står Guds navn, representert ved fire hebraiske konsonanter (translittereres JHWH), i den hebraiske grunnteksten. – Se Tillegg C.

Er du jødenes konge?: Ingen kunne regjere som konge i Romerriket uten keiserens tillatelse. Det ser ut til at Pilatus derfor konsentrerte sitt forhør om den delen av anklagen som gikk ut på at Jesus var en konge.

Du sier det selv: Dette svaret er tydeligvis en bekreftelse på at det Pilatus sa, var sant. (Se også studienoter til Mt 26:25, 64.) Jesus innrømmer overfor Pilatus at han virkelig er konge, men han er det i en annen forstand enn det Pilatus ser for seg. Jesu rike «er ikke en del av denne verden» og utgjør derfor ingen trussel mot Romerriket. – Joh 18:33–37.

pleide ... å løslate en fange: Alle de fire evangelieskribentene nevner denne hendelsen. (Mr 15:6–15; Lu 23:16–25; Joh 18:39, 40) Man finner ikke noe grunnlag eller noen presedens for denne skikken i De hebraiske skrifter, men på Jesu tid hadde dette tydeligvis utviklet seg til en tradisjon blant jødene. Romerne syntes trolig ikke det var noe merkelig med denne skikken, for det finnes vitnesbyrd om at de løslot fanger for å tilfredsstille folkemengder.

dommersetet: Som regel en utendørs plattform. Derfra kunne en myndighetsperson sitte og tale til folkemengden og kunngjøre sine avgjørelser og dommer.

en drøm: Tydeligvis fra Gud. Matteus er den eneste av evangelieskribentene som tar med denne hendelsen i den inspirerte beretningen.

vasket hendene: En symbolsk handling for å markere at man var uskyldig eller fraskrev seg ansvar i en sak. Denne jødiske skikken blir nevnt i 5Mo 21:6, 7 og Sl 26:6.

La hans blod komme over oss og over våre barn: Det vil si: «Vi og våre barn tar ansvaret for hans død.»

piskes: Romerne brukte et grusomt piskeredskap som på latin ble kalt flagellum. Det greske verbet som er brukt her (fragellọo, «å piske»), kommer fra dette latinske ordet. Piskeredskapet besto av flere snorer eller lærremmer med knuter som var festet til et håndtak. Remmene kunne være utstyrt med takkete biter av ben eller metall for at slagene skulle være mer smertefulle. Slik pisking forårsaket store bloduttredelser, flenget opp kjøttet og kunne også føre til døden.

stattholderens bolig: Det greske ordet praitọrion (fra latin praetorium) betegner de romerske stattholdernes offisielle residens. I Jerusalem var boligen sannsynligvis det palasset som Herodes den store bygde. Det lå i det nordvestlige hjørnet av den øvre, sørlige delen av Jerusalem. (Se Tillegg B12, som viser hvor det lå.) Pilatus oppholdt seg i Jerusalem bare ved spesielle anledninger, for eksempel under høytidene, siden det var fare for uroligheter. Mesteparten av tiden bodde han i Cæsarea.

skarlagenrød kappe: En kappe av det slaget som konger, magistrater og militære befalingsmenn brukte. Mr 15:17 og Joh 19:2 sier at kappen var purpurfarget, men i gammel tid ble ordet «purpur» brukt om en hvilken som helst farge som inneholdt både rødt og blått. Det kan også være at vinkelen, hvordan lyset ble reflektert, og bakgrunnen spilte en rolle for hvordan iakttakeren oppfattet fargen. Denne variasjonen i hvordan fargen blir omtalt, viser at evangelieskribentene ikke rett og slett skrev av hverandres beretninger.

krone ... stav: I tillegg til den skarlagenrøde kappen (nevnt i Mt 27:28) fikk Jesus flere ting som var parodier på kongelige maktsymboler – en krone av tornekvister og en stav, eller rørstav, som septer.

falt på kne for ham: Det å knele er vanligvis et uttrykk for respekt overfor en overordnet, men her gjør soldatene dette for å håne Jesus på enda en måte. – Se studienote til Mt 17:14.

Vær hilset: Bokstavelig: «Gled deg». De hilste ham slik de ville ha hilst keiseren, tydeligvis for å gjøre narr av at han hadde sagt at han var konge.

Kyrene: En by som lå nær Afrikas nordkyst og sørsørvest for øya Kreta. – Se Tillegg B13.

tvang ham til å gjøre tjeneste: Se studienote til Mt 5:41.

torturpælen: Eller: «henrettelsespælen». – Se Ordforklaringer: «Pæl»; «Torturpæl»; se også studienoter til Mt 10:38 og 16:24, der ordet brukes i billedlig betydning.

Golgata: Fra et hebraisk ord som betyr «hodeskalle». (Se Joh 19:17; se også Dom 9:53, der det hebraiske ordet gulgọleth er oversatt med «skallen».) På Jesu tid lå dette stedet utenfor bymurene rundt Jerusalem. Men man kan ikke fastslå med sikkerhet hvor det lå. (Se Tillegg B12.) Bibelen sier ikke at Golgata lå på en høyde, men den nevner at noen så på henrettelsen på avstand. – Mr 15:40; Lu 23:49.

Hodeskallestedet: Se studienote til Mr 15:22.

noe bittert: Eller: «galle». Det greske ordet kholẹ sikter her til en bitter væske laget av planter eller til et bittert stoff generelt. Matteus viser at denne hendelsen var en oppfyllelse av profetien i Sl 69:21, der Septuaginta bruker det samme greske ordet for å oversette det hebraiske ordet for «gift». Det ser ut til at noen kvinner i Jerusalem hadde laget denne blandingen av vin og noe bittert som et smertestillende middel for dem som skulle henrettes, og romerne hadde ingen innvendinger mot at de fikk dette. Parallellberetningen i Mr 15:23 sier at vinen var «blandet med myrra», så drikken inneholdt tydeligvis både myrra og noe bittert.

ville han ikke drikke: Jesus ville tydeligvis ha full kontroll over alle sansene sine under denne trosprøven.

fordelte de klærne hans: Beretningen i Joh 19:23, 24 har med noen utfyllende detaljer som Matteus, Markus og Lukas ikke nevner. Når man sammenligner de fire evangelieberetningene, får man dette bildet: De romerske soldatene kastet tydeligvis lodd om både kappen og kjortelen hans. De delte kappen «i fire deler, én til hver soldat», og kastet lodd om hvem som skulle få hvilken del. Så kastet de lodd om kjortelen uten å dele den opp. Det at det ble kastet lodd om Messias’ klær, var en oppfyllelse av Sl 22:18. Det var etter alt å dømme vanlig at de som utførte henrettelser, beholdt klærne til ofrene. Forbryterne ble altså avkledd og fratatt eiendelene sine før de ble henrettet, noe som gjorde det hele enda mer ydmykende.

ved å kaste lodd: Se Ordforklaringer: «Lodd; loddkasting».

ransmenn: Eller: «forbrytere». Det greske ordet leistẹs kunne brukes om voldelige ransmenn, men også om opprørere. Det samme ordet blir brukt om Barabbas (Joh 18:40), som ifølge Lu 23:19 satt i fengsel for «opprør» og «mord». Parallellberetningen i Lu 23:32, 33, 39 omtaler mennene som «forbrytere». Det er en oversettelse av det greske ordet kakourgos, som bokstavelig betyr «en som gjør ondt».

ristet på hodet: Dette var en gest som uttrykte hån, forakt eller latterliggjøring, og vanligvis sa man noe samtidig. De som gikk forbi, oppfylte uten å vite det profetien i Sl 22:7.

torturpælen: Eller: «henrettelsespælen». – Se studienote til Mt 27:32 og Ordforklaringer: «Pæl»; «Torturpæl».

torturpælen: Eller: «henrettelsespælen». – Se studienote til Mt 27:32 og Ordforklaringer: «Pæl»; «Torturpæl».

den sjette timen: Det vil si cirka kl. 12. – Se studienote til Mt 20:3.

et mørke: Se studienote til Mr 15:33.

den niende timen: Det vil si cirka kl. 15. – Se studienote til Mt 20:3.

Eli, Eli, lama sabaktani?: Noen mener at Jesus sa disse ordene på arameisk, men sannsynligvis brukte han en form for datidens hebraisk, som til en viss grad var påvirket av arameisk. Den greske transkripsjonen av disse ordene, slik den er gjengitt av Matteus og Markus, gjør det ikke mulig å fastslå hvilket språk som opprinnelig ble brukt.

Min Gud, min Gud: Ved å rope til sin himmelske Far og anerkjenne ham som sin Gud oppfylte Jesus Sl 22:1. Jesu intense rop kan ha fått dem som hørte ham, til å tenke på mye av det andre som var forutsagt om ham i Sl 22 – at han ville bli hånt og gjort narr av, at hans hender og føtter ville bli angrepet, og at klærne hans ville bli fordelt ved loddkasting. – Sl 22:6–8, 16, 18.

Elia: Dette hebraiske navnet betyr «min Gud er Jehova».

sur vin: Eller: «vineddik». Sikter sannsynligvis til en tynn, besk eller sur vin som på latin ble kalt acetum (eddik), eventuelt posca, hvis den var fortynnet med vann. Dette var en billig tørstedrikk som de fattige, deriblant romerske soldater, pleide å drikke. Septuaginta bruker det samme greske ordet (ọksos) i Sl 69:21, der det ble profetert at Messias ville få «eddik» å drikke.

stav: Eller: «rørstav». I Johannes’ beretning kalles den «en isopstengel». – Joh 19:29; se Ordforklaringer: «Isop».

for å redde ham: Enkelte gamle håndskrifter tilføyer: «En annen mann tok et spyd og stakk ham i siden, og det kom ut blod og vann.» Andre viktige håndskrifter inneholder ikke denne setningen. En lignende uttalelse står i Joh 19:34, men ifølge Joh 19:33 var Jesus allerede død da dette skjedde. De fleste autoriteter, deriblant utgiverne av den greske tekstutgaven Nestle-Aland og den greske tekstutgaven til United Bible Societies, mener at avskrivere på et senere tidspunkt la til ordene fra Johannes’ beretning i Matteus’ beretning. I Westcott og Horts greske tekst står ordene i doble klammer, og i en kommentar sies det om setningen at det er «sterk grunn til å tro at den er blitt satt inn av avskrivere». Ettersom ordlyden i håndskriftene til Matteus’ beretning varierer, men det ikke er noen usikkerhet med hensyn til ordlyden i Johannes’ evangelium, er det etter alt å dømme slik at beretningen i Joh 19:33, 34 presenterer hendelsene i riktig rekkefølge: Jesus var allerede død da den romerske soldaten stakk ham med spydet. I denne oversettelsen er disse ordene derfor ikke tatt med i Mt 27:49.

døde han: Eller: «utåndet han; sluttet han å puste». Bokstavelig: «oppga han ånden». At ordet for «ånd» (gresk: pneuma) her kan sikte til «pust» eller «livskraft», støttes av det verbet som er brukt på gresk (ekpnẹo, bokst.: «å puste ut») i parallellberetningen i Mr 15:37. Noen mener at bruken av det greske ordet som tilsvarer «oppga», betyr at Jesus med vilje sluttet å kjempe for å holde seg i live, siden alt var blitt fullført. (Joh 19:30) «Han ga sitt liv» frivillig. – Jes 53:12; Joh 10:11.

Da revnet: Eller: «Se, da revnet». – Se studienote til Mt 1:20.

forhenget: Dette vakkert utsmykkede forhenget skilte Det hellige fra Det aller helligste i templet. Ifølge jødiske overleveringer var det tunge forhenget cirka 18 m langt, 9 m bredt og 7 cm tykt. Ved at Jehova sørger for at forhenget revner i to, gir han ikke bare uttrykk for sin vrede mot dem som har drept hans Sønn, men han viser også at det nå er mulig å komme inn i selve himmelen. – He 10:19, 20; se Ordforklaringer.

templet: Det greske ordet naọs sikter her til selve tempelbygningen med dens to rom, Det hellige og Det aller helligste.

Gravene: Eller: «Minnegravene». – Se Ordforklaringer: «Minnegrav».

kom fram: Bokstavelig: «ble reist opp». Det greske verbet egeiro, som betyr «å reise opp», kan sikte til en oppstandelse, men brukes ofte i andre sammenhenger. Det kan for eksempel bety å ‘løfte opp’ av en grop eller å ‘reise seg’ fra bakken. (Mt 12:11; 17:7) Matteus sier ikke at «de hellige» kom fram, eller «ble reist opp». Han sier at det skjedde med «likene av» dem. Jordskjelvet var tydeligvis så kraftig at gravene åpnet seg og likene ble kastet ut av dem.

ble synlige: Eller: «de ble synlige». Sikter tydeligvis til de likene som er nevnt i vers 52. – Se studienote til Mt 27:52.

Etter at Jesus var blitt oppreist: Det som står i parentes, sikter til noe som skjedde på et senere tidspunkt.

kom folk: Det greske verbet viser til et flertallssubjekt i hankjønn, nemlig til folk, ikke til de likene (intetkjønn på gresk) som er nevnt i vers 52. Det siktes tydeligvis til forbipasserende som så de likene som var blitt synlige på grunn av jordskjelvet (v. 51), og som gikk inn i byen og fortalte hva de hadde sett.

den hellige by: Det vil si Jerusalem. – Se studienote til Mt 4:5.

offiseren: Eller: «centurionen», det vil si en offiser med kommando over cirka 100 soldater i romerhæren. Det kan være at denne offiseren var til stede hos Pilatus under rettssaken mot Jesus og hørte jødene si at Jesus hevdet å være Guds Sønn. – Mt 27:27; Joh 19:7.

Maria Magdalena: Tilnavnet Magdalena (som betyr «fra, eller tilhørende, Magdala») sikter sannsynligvis til byen Magdala på Galilea-sjøens vestre bredd, omtrent midtveis mellom Kapernaum og Tiberias. Noen mener at Maria kom fra eller bodde i denne byen. – Se studienoter til Mt 15:39; Lu 8:2.

Jakob: Også kalt «Jakob den lille». – Mr 15:40.

Joses: Enkelte gamle håndskrifter har gjengivelsen «Josef» i stedet for «Joses». I parallellberetningen i Mr 15:40 har de fleste gamle håndskrifter gjengivelsen «Joses».

moren til Sebedeus-sønnene: Det vil si moren til apostlene Jakob og Johannes. – Se studienoter til Mt 4:21; 20:20.

Josef: Evangelieskribentenes individuelle forskjeller kommer til uttrykk i de forskjellige opplysningene de gir om Josef. Skatteoppkreveren Matteus skriver at han er rik. Markus, som skriver først og fremst med tanke på romerne, sier at han var «et respektert medlem av Rådet», og at han ventet på Guds rike. (Mr 15:43–46) Lukas, den medfølende legen, sier at han «var en god og rettferdig mann» som ikke hadde gitt sin stemme til det som Rådet gjorde mot Jesus. (Lu 23:50–53) Johannes er den eneste som forteller at han «var [en disippel] i hemmelighet fordi han var redd for jødene». – Joh 19:38–42.

Arimatea: Navnet på denne byen kommer fra et hebraisk ord som betyr «høyde». I Lu 23:51 blir den omtalt som «en by i Judea». – Se Tillegg B10.

grav: Eller: «minnegrav». Et hvelv, eller kammer, som var hogd ut i bløt kalkstein, ikke en naturlig hule. I en slik grav var det gjerne benklignende hyller eller nisjer der likene kunne legges. – Se Ordforklaringer: «Minnegrav».

en stor stein: Tydeligvis en sirkelrund stein, siden dette verset sier at den ble rullet på plass, og Mr 16:4 sier at den «var blitt rullet bort» da Jesus ble oppreist. Den kan ha veid over et tonn.

den andre Maria: Det vil si «den Maria som var mor til Jakob og Joses», som er nevnt i Mt 27:56. Hun er også omtalt i Mt 28:1; Mr 15:40, 47; 16:1; Lu 24:10; Joh 19:25. – Se studienoter til Mr 3:18; Joh 19:25.

Neste dag: Det vil si 15. nisan. Dagen etter 14. nisan var alltid en sabbatsdag, en hellig hviledag, uansett hvilken ukedag den falt på. I år 33 evt. falt 15. nisan dessuten på den vanlige, ukentlige sabbatsdagen, slik at denne dagen ble en «stor», eller dobbel, sabbat. – Joh 19:31; se Tillegg B12.

forberedelsesdagen: Betegnelse på dagen før den ukentlige sabbaten. I løpet av denne dagen forberedte jødene seg til sabbaten ved å lage i stand ekstra måltider og gjøre ferdig nødvendig arbeid som ikke kunne vente til etter sabbaten. I dette tilfellet falt forberedelsesdagen på 14. nisan. – Mr 15:42; se Ordforklaringer.

tre dager: Dette uttrykket kan bety deler av tre dager. Det framgår av forespørselen om at graven måtte «sikres til den tredje dagen», ikke til den fjerde. – Mt 27:64; se studienote til Mt 12:40.

Da ville dette siste bedraget bli verre enn det første: Betyr tydeligvis at dette antatte «bedraget», nemlig Jesu oppstandelse, ville bli verre enn det første, Jesu påstand om at han var Messias. Jesu motstandere forsto nok at hvis Jesus ble oppreist fra døden, ville det bevise at han hadde snakket sant da han sa at han var Messias.

vakter: Pilatus sørget tydeligvis for at de fikk en gruppe romerske soldater. (Mt 28:4, 11) Hvis disse vaktene hadde vært medlemmer av det jødiske tempelpolitiet, ville ikke jødene ha trengt å be Pilatus om dem. Dessuten lovte prestene at de skulle forklare saken for stattholderen hvis han fikk høre om at Jesu kropp var blitt borte. – Mt 28:14.