Matteus 27:1–66

27  Da det ble morgen, drøftet alle overprestene og folkets eldste hvordan de kunne få Jesus drept.+  Så bandt de ham, førte ham bort og overga ham til Pilatus, stattholderen.+  Da Judas, som hadde forrådt ham, så at Jesus var blitt dømt, fikk han dårlig samvittighet. Han gikk derfor tilbake til overprestene og de eldste med de 30 sølvmyntene+  og sa: «Jeg syndet da jeg forrådte en uskyldig mann.»* De svarte: «Hva har det med oss å gjøre? Det er ditt problem!»  Da kastet han sølvmyntene inn i templet og gikk bort og hengte seg.+  Men overprestene tok sølvmyntene og sa: «Vi har ikke lov til å legge dem sammen med de hellige bidragene, for det er blodpenger.»  De diskuterte saken og tok så pengene og kjøpte pottemakerens jordstykke for å bruke det som gravplass for fremmede.  Derfor blir dette jordstykket kalt Blodmarken+ den dag i dag.  Da ble det oppfylt, det som ble sagt gjennom profeten Jeremia: «De tok de 30 sølvmyntene,+ den summen han var verdsatt til, han som noen av israelittene hadde satt en pris på. 10  Og de ga dem som betaling for pottemakerens jordstykke, i samsvar med det Jehova hadde befalt meg.»+ 11  Jesus ble nå ført fram for stattholderen, og stattholderen spurte ham: «Er du jødenes konge?» Jesus svarte: «Du sier det selv.»+ 12  Men da overprestene og de eldste kom med anklager mot ham, svarte han ingenting.+ 13  Pilatus sa da til ham: «Hører du ikke hva de anklager deg for?» 14  Men han svarte ham ikke et eneste ord – til stattholderens store forundring. 15  På høytiden* pleide stattholderen å løslate en fange, den som folkemengden ønsket.+ 16  Akkurat da hadde de en beryktet fange som het Bạrabbas.+ 17  Pilatus sa derfor til folkemengden som hadde samlet seg: «Hvem vil dere at jeg skal løslate – Bạrabbas eller Jesus, den såkalte Kristus?» 18  Han var nemlig klar over at de hadde overgitt Jesus fordi de var misunnelige. 19  Mens Pilatus satt på dommersetet, sendte dessuten hans kone denne beskjeden til ham: «Ikke ha noe med denne rettferdige mannen å gjøre, for jeg har hatt en drøm på grunn av ham, og den har plaget meg veldig i dag.» 20  Men overprestene og de eldste overtalte folkemengden til å be om å få Bạrabbas+ løslatt og om å få Jesus drept.+ 21  Stattholderen sa da til dem: «Hvem av de to vil dere at jeg skal løslate?» De svarte: «Bạrabbas.» 22  Pilatus sa til dem: «Hva skal jeg så gjøre med Jesus, den såkalte Kristus?» Alle ropte: «Pælfest ham!»*+ 23  Han sa: «Hvorfor det? Hva galt har han gjort?» Men de fortsatte å rope enda høyere: «Pælfest ham!»+ 24  Da Pilatus så at ingenting nyttet, men at det i stedet holdt på å bli opptøyer, tok han vann og vasket hendene foran folkemengden og sa: «Jeg er uskyldig når det gjelder denne mannens blod.* Dette må dere ta ansvaret for.» 25  Da svarte hele folket: «La hans blod komme over oss og over våre barn.»+ 26  Så løslot han Bạrabbas, men befalte at Jesus skulle piskes+ og føres bort for å bli pælfestet.+ 27  Stattholderens soldater førte da Jesus inn i stattholderens bolig og samlet hele troppeavdelingen rundt ham.+ 28  De kledde av ham og tok på ham en skarlagenrød kappe,+ 29  og de flettet en krone av tornekvister og satte den på hodet hans og ga ham en stav i høyre hånd. Og de falt på kne for ham, gjorde narr av ham og sa: «Vær hilset, du jødenes konge!» 30  Så spyttet de på ham+ og tok staven og begynte å slå ham i hodet. 31  Til slutt, etter denne ydmykende behandlingen, tok de av ham kappen, kledde på ham hans egne klær og førte ham bort for å pælfeste ham.+ 32  På vei ut traff de på en mann fra Kyrẹne som het Simon. De tvang ham til å gjøre tjeneste og fikk ham til å bære torturpælen.+ 33  Da de kom til et sted som kalles Gọlgata, det vil si Hodeskallestedet,+ 34  ga de Jesus vin blandet med noe bittert,+ men da han smakte på den, ville han ikke drikke. 35  Etter at de hadde pælfestet ham, fordelte de klærne hans ved å kaste lodd om dem,+ 36  og de satt der og holdt vakt over ham. 37  De satte dessuten opp anklagen mot ham over hodet hans. Der sto det skrevet: «Dette er Jesus, jødenes konge.»+ 38  Så ble to ransmenn pælfestet sammen med ham, én til høyre for ham og én til venstre.+ 39  De som gikk forbi, ristet på hodet og sa hånlig:+ 40  «Du som skulle rive ned templet og bygge det opp igjen på tre dager,+ frels deg selv! Hvis du er en Guds sønn, så kom ned fra torturpælen!»+ 41  Overprestene, de skriftlærde og de eldste begynte å gjøre narr av ham på samme måte. De sa:+ 42  «Andre har han frelst, men seg selv kan han ikke frelse! Han er Israels konge+ – la ham nå komme ned fra torturpælen, så skal vi tro på ham. 43  Han har satt sin lit til Gud. La nå Gud redde ham hvis Gud bryr seg om ham.+ Han har jo sagt: ‘Jeg er Guds Sønn.’»+ 44  Også ransmennene som hang på pæler ved siden av ham, hånte ham på denne måten.+ 45  Fra den sjette timen ble hele landet* dekket av et mørke, som varte til den niende timen.+ 46  Omkring den niende timen ropte Jesus høyt: «Elị, Elị, lamạ sabaktạni?», som betyr: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?»+ 47  Da noen av dem som sto der, hørte dette, sa de: «Han roper på Elịa.»+ 48  Straks løp en av dem og tok en svamp, dyppet den i sur vin, satte den på en stav og holdt den opp så Jesus kunne drikke.+ 49  Men de andre sa: «La ham være! La oss se om Elịa kommer for å redde ham.» 50  Igjen ropte Jesus høyt, og så døde han.+ 51  Da revnet forhenget i templet+ i to,+ fra øverst til nederst.+ Jorden skalv, og klippene slo sprekker. 52  Gravene åpnet seg, og likene av mange av de hellige* kom fram 53  og ble synlige for mange. (Etter at Jesus var blitt oppreist, kom folk fra gravstedene og gikk inn i den hellige by.) 54  Men da offiseren og de andre som holdt vakt over Jesus, så jordskjelvet og det som skjedde, ble de svært redde og sa: «Dette var virkelig Guds Sønn.»*+ 55  Det var også mange kvinner der som sto på avstand og så på. De hadde fulgt Jesus helt fra Galilẹa for å hjelpe ham med det han trengte.+ 56  Blant dem var Maria Magdalẹna og den Maria som var mor til Jakob og Joses, og dessuten moren til Sebedẹus-sønnene.+ 57  Sent på ettermiddagen kom Josef, en rik mann fra Arimatẹa som også var blitt en disippel av Jesus.+ 58  Han gikk til Pilatus og ba om å få Jesu kropp.+ Da ga Pilatus befaling om at han skulle få den.+ 59  Josef tok Jesu kropp, svøpte den i rent, fint lin+ 60  og la den i en ny grav,+ som han hadde fått hogd ut til seg selv i en klippe. Så rullet han en stor stein foran inngangen til graven og gikk. 61  Men Maria Magdalẹna og den andre Maria ble sittende der foran graven.+ 62  Neste dag, som var dagen etter forberedelsesdagen,+ samlet overprestene og fariseerne seg hos Pilatus 63  og sa: «Herre, vi kom til å tenke på at mens denne bedrageren ennå var i live, sa han: ‘Etter tre dager skal jeg bli oppreist.’+ 64  Gi derfor befaling om at graven skal sikres til den tredje dagen, for at ikke disiplene hans skal komme og stjele ham+ og si til folket: ‘Han er blitt oppreist fra døden!’ Da ville dette siste bedraget bli verre enn det første.» 65  Pilatus sa til dem: «Dere skal få vakter. Gå og sikre graven så godt dere kan.» 66  Da gikk de og sikret graven ved å forsegle steinen og sette ut vakter.

Fotnoter

Bokst.: «uskyldig blod».
El.: «hver høytid».
El.: «Henrett ham på en pæl!»
El.: «uskyldig i dette blodet».
Bokst.: «jorden».
Bokst.: «mange av kroppene til de hellige som hadde sovnet inn».
El. muligens: «en sønn av Gud; en sønn av en gud».

Studienoter

eldste: Bokstavelig: «eldre mennene». I Bibelen brukes det greske ordet presbỵteros først og fremst om slike som har myndighet og ansvar i et samfunn eller en nasjon. Det brukes også noen ganger om alder (som i Lu 15:25; Apg 2:17), men ikke bare om dem som har nådd en høy alder. Her sikter det til lederne for den jødiske nasjonen, og de blir ofte nevnt sammen med overprestene og de skriftlærde. Sanhedrinet besto av menn fra disse tre gruppene. – Mt 21:23; 26:3, 47, 57; 27:1, 41; 28:12; se Ordforklaringer: «Eldste; eldre mann».

Pilatus, stattholderen: Den romerske stattholderen (prefekten) i Judea, utnevnt av keiser Tiberius i år 26 evt. Hans styre varte i cirka ti år. Pilatus blir nevnt av ikke-bibelske skribenter, for eksempel den romerske historieskriveren Tacitus, som skrev at Pilatus i Tiberius’ regjeringstid ga ordre om at Jesus skulle bli henrettet. Det er blitt funnet en innskrift på latin med ordene «Pontius Pilatus, prefekt i Judea» i det gamle romerske teatret i Cæsarea i Israel. – Se Tillegg B10, som viser hvilket område Pontius Pilatus styrte over.

fikk han dårlig samvittighet: Selv om det greske ordet metamẹlomai som er brukt her, kan ha positive konnotasjoner (oversatt med «angret» og «beklaget» i Mt 21:29, 32; 2Kt 7:8), er det ingenting som tyder på at Judas angret oppriktig. Når det er snakk om anger overfor Gud, bruker Bibelen et annet ord, metanoẹo (oversatt med «angre» i Mt 3:2; 4:17; Lu 15:7; Apg 3:19), som innebærer at man virkelig forandrer tenkemåte, holdning eller hensikt. Det at Judas går tilbake til nettopp de mennene han hadde sammensverget seg med, og så begår selvmord, viser at han fremdeles hadde en fordreid tankegang.

uskyldig: Enkelte gamle håndskrifter har gjengivelsen «rettferdig». – Jevnfør Mt 23:35.

templet: Det greske ordet naọs som er brukt her, kan sikte til hele tempelkomplekset, forgårdene innbefattet, ikke bare til selve tempelbygningen.

hengte seg: I Lukas’ beretning i Apg 1:18 om hvordan Judas døde, står det at Judas falt, og at kroppen hans revnet. Det ser ut til at Matteus tar for seg den måten Judas begikk selvmord på, mens Lukas beskriver resultatet. Når man ser på de to beretningene under ett, ser det ut til at Judas hengte seg over et stup, men at enten tauet røk eller grenen knakk, slik at han styrtet ned og revnet da han traff klippene nedenfor. Med tanke på hvordan landskapet omkring Jerusalem er, er det godt mulig at det var slik det skjedde.

sammen med de hellige bidragene: Dette kan sikte til det stedet i templet der de «bidragsbøssene» som er nevnt i Joh 8:20, sto. De sto tydeligvis i det området som ble kalt kvinnenes forgård, der det i alt fantes 13 bidragsbøsser. (Se Tillegg B11.) Man mener at det i templet også fantes et større skattkammer, dit pengene fra bidragsbøssene ble ført.

blodpenger: Det vil si betaling for å ha utøst blod.

tok så pengene og kjøpte: Det er bare Matteus som forteller at overprestene brukte de 30 sølvmyntene til å kjøpe et jordstykke. Apg 1:18, 19 sier at det var Judas som kjøpte jordstykket, tydeligvis fordi overprestene kjøpte jordstykket for de pengene som Judas kom med.

pottemakerens jordstykke: Siden 300-tallet evt. er dette jordstykket blitt satt i forbindelse med et sted i skråningen på sørsiden av Hinnom-dalen, like ved det stedet der denne dalen og Kedron-dalen møtes. Det ser ut til at pottemakere på et tidspunkt utøvde sitt håndverk der. Som det framgår av Mt 27:8 og Apg 1:19 ble jordstykket etter hvert kalt Blodmarken, eller Akeldama. – Se Tillegg B12.

fremmede: Det vil si jøder som var på besøk fra andre land, eller ikke-jøder.

den dag i dag: Dette uttrykket viser at det har gått en tid mellom de begivenhetene det fortelles om, og det tidspunktet da beretningen ble nedskrevet. Matteus’ evangelium ble sannsynligvis skrevet omkring år 41 evt.

for at det Jehova hadde sagt gjennom sin profet, skulle bli oppfylt: Dette og lignende uttrykk forekommer mange ganger i Matteus’ evangelium, tydeligvis for å understreke overfor de jødiske leserne Jesu rolle som den lovte Messias. – Mt 2:15, 23; 4:14; 8:17; 12:17; 13:35; 21:4; 26:56; 27:9.

Da ble det oppfylt, det som ble sagt gjennom profeten Jeremia: Det sitatet som kommer etter disse ordene, ser ut til hovedsakelig å være bygd på Sak 11:12, 13. Men Matteus lager en omskrivning av teksten, og under inspirasjon anvender han den på omstendighetene i forbindelse med oppfyllelsen. På Matteus’ tid var Jeremia plassert først av de profetiske bøkene, og navnet hans kan ha blitt brukt om hele samlingen av disse bøkene, Sakarja innbefattet. – Se studienote til Mt 1:22.

Da ble det oppfylt, det som ble sagt gjennom profeten Jeremia: Det sitatet som kommer etter disse ordene, ser ut til hovedsakelig å være bygd på Sak 11:12, 13. Men Matteus lager en omskrivning av teksten, og under inspirasjon anvender han den på omstendighetene i forbindelse med oppfyllelsen. På Matteus’ tid var Jeremia plassert først av de profetiske bøkene, og navnet hans kan ha blitt brukt om hele samlingen av disse bøkene, Sakarja innbefattet. – Se studienote til Mt 1:22.

Jehova: I dette sitatet fra De hebraiske skrifter (se studienote til Mt 27:9) står Guds navn, representert ved fire hebraiske konsonanter (translittereres JHWH), i den hebraiske grunnteksten. – Se Tillegg C.

Du har selv sagt det: Et jødisk idiom som her blir brukt for å bekrefte at det personen spurte om, var sant. Det var som om Jesus sa: «Du har sagt det, og det du sier, er sant.» Ved å svare på denne måten påpekte Jesus tydeligvis at Judas’ egne ord var en innrømmelse av at han var ansvarlig for forræderiet mot Jesus. En sammenligning med parallellberetningen i Joh 13:21–30 viser at Judas på et tidspunkt etter dette må ha forlatt rommet før Jesus innstiftet Herrens kveldsmåltid. Neste gang Judas blir nevnt igjen her i Matteus’ beretning, er i Mt 26:47, der han og en stor flokk kommer til Getsemane hage.

Du har selv sagt det: Jesus prøvde ikke å unnvike Kaifas’ spørsmål, for han anerkjente øversteprestens myndighet til å ta ham i ed for at han skulle si sannheten. (Mt 26:63) Dette uttrykket var tydeligvis et jødisk idiom som bekreftet at en uttalelse var sann. Dette støttes av Markus’ parallellberetning, som gjengir Jesu svar slik: «Det er jeg.» – Mr 14:62; se studienoter til Mt 26:25; 27:11.

Er du jødenes konge?: Ingen kunne regjere som konge i Romerriket uten keiserens tillatelse. Det ser ut til at Pilatus derfor konsentrerte sitt forhør om den delen av anklagen som gikk ut på at Jesus var en konge.

Du sier det selv: Dette svaret er tydeligvis en bekreftelse på at det Pilatus sa, var sant. (Jevnfør studienoter til Mt 26:25, 64.) Jesus innrømmer overfor Pilatus at han virkelig er konge, men han er det i en annen forstand enn det Pilatus ser for seg. Jesu rike «er ikke en del av denne verden» og utgjør derfor ingen trussel mot Romerriket. – Joh 18:33–37.

pleide ... å løslate en fange: Alle de fire evangelieskribentene nevner denne hendelsen. (Mr 15:6–15; Lu 23:16–25; Joh 18:39, 40) Man finner ikke noe grunnlag eller noen presedens for denne skikken i De hebraiske skrifter, men på Jesu tid hadde dette tydeligvis utviklet seg til en tradisjon blant jødene. Romerne syntes trolig ikke det var noe merkelig med denne skikken, for det finnes vitnesbyrd om at de løslot fanger for å tilfredsstille folkemengder.

dommersetet: Som regel en utendørs plattform. Derfra kunne en myndighetsperson sitte og tale til folkemengden og kunngjøre sine avgjørelser og dommer.

en drøm: Tydeligvis fra Gud. Matteus er den eneste av evangelieskribentene som tar med denne hendelsen i den inspirerte beretningen.

vasket hendene: En symbolsk handling for å markere at man var uskyldig eller fraskrev seg ansvar i en sak. Denne jødiske skikken blir nevnt i 5Mo 21:6, 7 og Sl 26:6.

La hans blod komme over oss og over våre barn: Det vil si: «Vi og våre barn tar ansvaret for hans død.»

piskes: Romerne brukte et grusomt piskeredskap som på latin ble kalt flagellum. Det greske verbet som er brukt her (fragellọo, «å piske»), kommer fra dette latinske ordet. Piskeredskapet besto av flere snorer eller lærremmer med knuter som var festet til et håndtak. Remmene kunne være utstyrt med takkete biter av ben eller metall for at slagene skulle være mer smertefulle. Slik pisking forårsaket store bloduttredelser, flenget opp kjøttet og kunne også føre til døden.

stattholderens bolig: Det greske ordet praitọrion (fra latin praetorium) betegner de romerske stattholdernes offisielle residens. I Jerusalem var boligen sannsynligvis det palasset som Herodes den store bygde. Det lå i det nordvestlige hjørnet av den øvre, sørlige delen av Jerusalem. (Se Tillegg B12, som viser hvor det lå.) Pilatus oppholdt seg i Jerusalem bare ved spesielle anledninger, for eksempel under høytidene, siden det var fare for uroligheter. Mesteparten av tiden bodde han i Cæsarea.

skarlagenrød kappe: En kappe av det slaget som konger, magistrater og militære befalingsmenn brukte. Mr 15:17 og Joh 19:2 sier at kappen var purpurfarget, men i gammel tid ble ordet «purpur» brukt om en hvilken som helst farge som inneholdt både rødt og blått. Det kan også være at vinkelen, hvordan lyset ble reflektert, og bakgrunnen spilte en rolle for hvordan iakttakeren oppfattet fargen. Denne variasjonen i hvordan fargen blir omtalt, viser at evangelieskribentene ikke rett og slett skrev av hverandres beretninger.

falt på kne: I oldtidens Midtøsten var det å knele et uttrykk for respekt, spesielt når man la fram et ønske for en overordnet.

krone ... stav: I tillegg til den skarlagenrøde kappen (nevnt i Mt 27:28) fikk Jesus flere ting som var parodier på kongelige maktsymboler – en krone av tornekvister og en stav, eller rørstav, som septer.

falt på kne for ham: Det å knele er vanligvis et uttrykk for respekt overfor en overordnet, men her gjør soldatene dette for å håne Jesus på enda en måte. – Se studienote til Mt 17:14.

Vær hilset: Bokstavelig: «Gled deg». De hilste ham slik de ville ha hilst keiseren, tydeligvis for å gjøre narr av at han hadde sagt at han var konge.

tvinger deg til å gjøre tjeneste: Sikter til pliktarbeid som de romerske myndighetene kunne pålegge en borger. De kunne for eksempel tvinge mennesker eller dyr til å arbeide for dem eller forlange hva som helst som de mente var nødvendig for å få utført statlige oppdrag raskt. Det var dette som skjedde med Simon fra Kyrene. Romerske soldater «tvang ham til å gjøre tjeneste» og fikk ham til å bære Jesu torturpæl. – Mt 27:32.

torturpæl: Eller: «henrettelsespæl». Dette er den første forekomsten av det greske ordet staurọs. På klassisk gresk sikter ordet først og fremst til en opprettstående stolpe eller pæl. I overført betydning står det noen ganger for den smerte, skam og tortur – og til og med død – man vil lide fordi man følger Jesus. – Se Ordforklaringer.

torturpæl: Eller: «henrettelsespæl». På klassisk gresk siktet ordet staurọs først og fremst til en opprettstående stolpe eller pæl. I overført betydning står det noen ganger for den smerte, skam og tortur – og til og med død – man vil lide fordi man følger Jesus. – Se Ordforklaringer.

Kyrene: En by som lå nær Afrikas nordkyst og sørsørvest for øya Kreta. – Se Tillegg B13.

tvang ham til å gjøre tjeneste: Se studienote til Mt 5:41.

torturpælen: Eller: «henrettelsespælen». – Se Ordforklaringer: «Pæl»; «Torturpæl»; se også studienoter til Mt 10:38 og 16:24, der ordet brukes i billedlig betydning.

hodeskallestedet: Det greske uttrykket Kranịou Tọpos er en oversettelse av det hebraiske ordet Golgata. – Se studienoter til Joh 19:17.

Golgata: Fra et hebraisk ord som betyr «hodeskalle». (Se Joh 19:17; jevnfør Dom 9:53, der det hebraiske ordet gulgọleth er oversatt med «skallen».) På Jesu tid lå dette stedet utenfor bymurene rundt Jerusalem. Men man kan ikke fastslå med sikkerhet hvor det lå. (Se Tillegg B12.) Bibelen sier ikke at Golgata lå på en høyde, men den nevner at noen så på henrettelsen på avstand. – Mr 15:40; Lu 23:49.

Hodeskallestedet: Se studienote til Mr 15:22.

noe bittert: Eller: «galle». Det greske ordet kholẹ sikter her til en bitter væske laget av planter eller til et bittert stoff generelt. Ved å hentyde til Sl 69:21 viser Matteus at denne hendelsen var en oppfyllelse av en profeti. Septuaginta bruker der det samme greske ordet for å oversette det hebraiske ordet for «gift». Det ser ut til at noen kvinner i Jerusalem hadde laget denne blandingen av vin og noe bittert som et smertestillende middel for dem som skulle henrettes, og romerne hadde ingen innvendinger mot at de fikk dette. Parallellberetningen i Mr 15:23 sier at vinen var «blandet med myrra», så drikken inneholdt tydeligvis både myrra og noe bittert.

ville han ikke drikke: Jesus ville tydeligvis ha full kontroll over alle sansene sine under denne trosprøven.

fordelte de klærne hans: Beretningen i Joh 19:23, 24 har med noen utfyllende detaljer som Matteus, Markus og Lukas ikke nevner. Når man sammenligner de fire evangelieberetningene, får man dette bildet: De romerske soldatene kastet tydeligvis lodd om både kappen og kjortelen hans. De delte kappen «i fire deler, én til hver soldat», og kastet lodd om hvem som skulle få hvilken del. Så kastet de lodd om kjortelen uten å dele den opp. Det at det ble kastet lodd om Messias’ klær, var en oppfyllelse av Sl 22:18. Det var etter alt å dømme vanlig at de som utførte henrettelser, beholdt klærne til ofrene. Forbryterne ble altså avkledd og fratatt eiendelene sine før de ble henrettet, noe som gjorde det hele enda mer ydmykende.

ved å kaste lodd: Se Ordforklaringer: «Lodd; loddkasting».

ransmenn: Eller: «forbrytere». Det greske ordet leistẹs kunne brukes om voldelige ransmenn, men også om opprørere. Det samme ordet blir brukt om Barabbas (Joh 18:40), som ifølge Lu 23:19 satt i fengsel for «opprør» og «mord». Parallellberetningen i Lu 23:32, 33, 39 omtaler mennene som «forbrytere». Det er en oversettelse av det greske ordet kakourgos, som bokstavelig betyr «en som gjør ondt».

ristet på hodet: Dette var en gest som uttrykte hån, forakt eller latterliggjøring, og vanligvis sa man noe samtidig. De som gikk forbi, oppfylte uten å vite det profetien i Sl 22:7.

torturpælen: Eller: «henrettelsespælen». – Se Ordforklaringer: «Pæl»; «Torturpæl»; se også studienoter til Mt 10:38 og 16:24, der ordet brukes i billedlig betydning.

torturpælen: Eller: «henrettelsespælen». – Se studienote til Mt 27:32 og Ordforklaringer: «Pæl»; «Torturpæl».

torturpælen: Eller: «henrettelsespælen». – Se Ordforklaringer: «Pæl»; «Torturpæl»; se også studienoter til Mt 10:38 og 16:24, der ordet brukes i billedlig betydning.

torturpælen: Eller: «henrettelsespælen». – Se studienote til Mt 27:32 og Ordforklaringer: «Pæl»; «Torturpæl».

omkring den tredje timen: Det vil si cirka kl. 9. I det første århundre inndelte jødene dagen i tolv timer fra soloppgang, cirka kl. 6. (Joh 11:9) Den tredje timen var derfor rundt kl. 9, den sjette timen rundt kl. 12 og den niende timen rundt kl. 15. Siden folk ikke hadde nøyaktige tidsmålere, oppga man vanligvis bare den omtrentlige tiden for en hendelse. – Joh 1:39; 4:6; 19:14; Apg 10:3, 9.

et mørke: Parallellberetningen i Lukas har med en bemerkning om at «sollyset forsvant». (Lu 23:44, 45) Dette mørket var mirakuløst og noe Gud sto bak. Det kan ikke ha vært en solformørkelse. Solformørkelser inntreffer når det er nymåne, men nå var det påske og fullmåne. Og dette mørket varte i tre timer, mye lenger enn en totalformørkelse kan vare, nemlig under åtte minutter.

omkring den tredje timen: Det vil si cirka kl. 9. I det første århundre inndelte jødene dagen i tolv timer fra soloppgang, cirka kl. 6. (Joh 11:9) Den tredje timen var derfor rundt kl. 9, den sjette timen rundt kl. 12 og den niende timen rundt kl. 15. Siden folk ikke hadde nøyaktige tidsmålere, oppga man vanligvis bare den omtrentlige tiden for en hendelse. – Joh 1:39; 4:6; 19:14; Apg 10:3, 9.

den sjette timen: Det vil si cirka kl. 12. – Se studienote til Mt 20:3.

et mørke: Se studienote til Mr 15:33.

den niende timen: Det vil si cirka kl. 15. – Se studienote til Mt 20:3.

Eli, Eli, lama sabaktani?: Noen mener at Jesus sa disse ordene på arameisk, men sannsynligvis brukte han en form for datidens hebraisk, som til en viss grad var påvirket av arameisk. Den greske transkripsjonen av disse ordene, slik den er gjengitt av Matteus og Markus, gjør det ikke mulig å fastslå hvilket språk som opprinnelig ble brukt.

Min Gud, min Gud: Ved å rope til sin himmelske Far og anerkjenne ham som sin Gud oppfylte Jesus Sl 22:1. Jesu intense rop kan ha fått dem som hørte ham, til å tenke på mye av det andre som var forutsagt om ham i Sl 22 – at han ville bli hånt og gjort narr av, at hans hender og føtter ville bli angrepet, og at klærne hans ville bli fordelt ved loddkasting. – Sl 22:6–8, 16, 18.

Elia: Dette hebraiske navnet betyr «min Gud er Jehova».

sur vin: Eller: «vineddik». Sikter sannsynligvis til en tynn, besk eller sur vin som på latin ble kalt acetum (eddik), eventuelt posca, hvis den var fortynnet med vann. Dette var en billig tørstedrikk som de fattige, deriblant romerske soldater, pleide å drikke. Septuaginta bruker det samme greske ordet (ọksos) i Sl 69:21, der det ble profetert at Messias ville få «eddik» å drikke.

stav: Eller: «rørstav». I Johannes’ beretning kalles den «en isopstengel». – Joh 19:29; se Ordforklaringer: «Isop».

for å redde ham: Enkelte gamle håndskrifter tilføyer: «En annen mann tok et spyd og stakk ham i siden, og det kom ut blod og vann.» Andre viktige håndskrifter inneholder ikke denne setningen. En lignende uttalelse står i Joh 19:34, men ifølge Joh 19:33 var Jesus allerede død da dette skjedde. De fleste autoriteter, deriblant utgiverne av den greske tekstutgaven Nestle-Aland og den greske tekstutgaven til United Bible Society, mener at avskrivere på et senere tidspunkt la til ordene fra Johannes’ beretning i Matteus’ beretning. I Westcott og Horts greske tekst står ordene i doble klammer, og i en kommentar sies det om setningen at det er «sterk grunn til å tro at den er blitt satt inn av avskrivere». Ettersom ordlyden i håndskriftene til Matteus’ beretning varierer, men det ikke er noen usikkerhet med hensyn til ordlyden i Johannes’ evangelium, er det etter alt å dømme slik at beretningen i Joh 19:33, 34 presenterer hendelsene i riktig rekkefølge: Jesus var allerede død da den romerske soldaten stakk ham med spydet. I denne oversettelsen er disse ordene derfor ikke tatt med i Mt 27:49.

døde han: Eller: «utåndet han; sluttet han å puste». Bokstavelig: «oppga han ånden». At ordet for «ånd» (gresk: pneuma) her kan sikte til «pust» eller «livskraft», støttes av det verbet som er brukt på gresk (ekpnẹo, bokst.: «å puste ut») i parallellberetningen i Mr 15:37. Noen mener at bruken av det greske ordet som tilsvarer «oppga», betyr at Jesus med vilje sluttet å kjempe for å holde seg i live, siden alt var blitt fullført. (Joh 19:30) «Han ga sitt liv» frivillig. – Jes 53:12; Joh 10:11.

viste: Eller: «se, da viste». Det greske ordet idou, som svarer til «se», brukes ofte for å rette oppmerksomheten mot det som kommer. Det oppmuntrer leseren til å se for seg det som skjer, eller merke seg en detalj i en beretning. Det brukes også for å framheve noe eller for å introdusere noe nytt eller overraskende. I De kristne greske skrifter brukes dette greske ordet flest ganger i Matteus og Lukas og i Åpenbaringen. Et tilsvarende uttrykk brukes ofte i De hebraiske skrifter.

Da revnet: Eller: «Se, da revnet». – Se studienote til Mt 1:20.

forhenget: Dette vakkert utsmykkede forhenget skilte Det hellige fra Det aller helligste i templet. Ifølge jødiske overleveringer var det tunge forhenget cirka 18 m langt, 9 m bredt og 7 cm tykt. Ved at Jehova sørger for at forhenget revner i to, gir han ikke bare uttrykk for sin vrede mot dem som har drept hans Sønn, men han viser også at det nå er mulig å komme inn i selve himmelen. – He 10:19, 20; se Ordforklaringer.

templet: Det greske ordet naọs sikter her til selve tempelbygningen med dens to rom, Det hellige og Det aller helligste.

Gravene: Eller: «Minnegravene». – Se Ordforklaringer: «Minnegrav».

kom fram: Bokstavelig: «ble reist opp». Det greske verbet egeiro, som betyr «å reise opp», kan sikte til en oppstandelse, men brukes ofte i andre sammenhenger. Det kan for eksempel bety å ‘løfte opp’ av en grop eller å ‘reise seg’ fra bakken. (Mt 12:11; 17:7) Matteus sier ikke at «de hellige» kom fram, eller «ble reist opp». Han sier at det skjedde med «likene av» dem. Jordskjelvet var tydeligvis så kraftig at gravene åpnet seg og likene ble kastet ut av dem.

den hellige by: Sikter til Jerusalem, som ofte ble kalt hellig fordi Jehovas tempel lå der. – Ne 11:1; Jes 52:1

Etter at Jesus var blitt oppreist: Det som står i parentes, sikter til noe som skjedde på et senere tidspunkt.

kom folk: Det greske verbet viser til et flertallssubjekt i hankjønn, nemlig til folk, ikke til de likene (intetkjønn på gresk) som er nevnt i vers 52. Det siktes tydeligvis til forbipasserende som så de likene som var blitt synlige på grunn av jordskjelvet (v. 51), og som gikk inn i byen og fortalte hva de hadde sett.

den hellige by: Det vil si Jerusalem. – Se studienote til Mt 4:5.

offiseren: Eller: «centurionen», det vil si en offiser med kommando over cirka 100 soldater i romerhæren. Det kan være at denne høytstående offiseren var til stede hos Pilatus under rettssaken mot Jesus og hørte jødene si at Jesus hevdet å være Guds Sønn. – Mt 27:27; Joh 19:7.

Magadan: Man kjenner i vår tid ikke til noe sted som kalles Magadan i områdene ved Galilea-sjøen. Men noen forskere mener at Magadan er det samme som Magdala, som man mener tilsvarer Khirbet Majdal (Migdal), som ligger cirka 6 km nordnordvest for Tiberias. I parallellberetningen (Mr 8:10) blir området kalt Dalmanuta. – Se Tillegg B10.

Maria som ble kalt Magdalena: Den kvinnen som ofte blir kalt Maria Magdalena, blir første gang nevnt her, i beretningen om det andre året av Jesu forkynnelsesvirksomhet. Tilnavnet Magdalena (som betyr «fra, eller tilhørende, Magdala») sikter sannsynligvis til byen Magdala. Denne byen lå på Galilea-sjøens vestre bredd, omtrent midtveis mellom Kapernaum og Tiberias. Noen mener at Maria kom fra eller bodde i denne byen. Maria Magdalena er nok best kjent for det som fortelles om henne i beretningen om Jesu død og oppstandelse. – Mt 27:55, 56, 61; Mr 15:40; Lu 24:10; Joh 19:25.

Sebedeus: Muligens en onkel av Jesus. Etter alt å dømme var han gift med Salome, som sannsynligvis var en søster av Maria, Jesu mor. Johannes og Jakob var i så fall Jesu fettere. – Se studienote til Mr 15:40.

moren til Sebedeus-sønnene: Det vil si moren til apostlene Jakob og Johannes. Ifølge Markus’ beretning er det Jakob og Johannes som henvender seg til Jesus. (Mr 10:35) Det er tydeligvis de som står bak forespørselen, men de får moren sin, Salome, som kan ha vært Jesu tante, til å spørre for dem. – Mt 27:55, 56; Mr 15:40, 41; Joh 19:25.

Maria Magdalena: Tilnavnet Magdalena (som betyr «fra, eller tilhørende, Magdala») sikter sannsynligvis til byen Magdala på Galilea-sjøens vestre bredd, omtrent midtveis mellom Kapernaum og Tiberias. Noen mener at Maria kom fra eller bodde i denne byen. – Se studienoter til Mt 15:39; Lu 8:2.

Jakob: Også kalt «Jakob den lille». – Mr 15:40.

Joses: Enkelte gamle håndskrifter har gjengivelsen «Josef» i stedet for «Joses». I parallellberetningen i Mr 15:40 har de fleste gamle håndskrifter gjengivelsen «Joses».

moren til Sebedeus-sønnene: Det vil si moren til apostlene Jakob og Johannes. – Se studienoter til Mt 4:21; 20:20.

Josef: Evangelieskribentenes individuelle forskjeller kommer til uttrykk i de forskjellige opplysningene de gir om Josef. Skatteoppkreveren Matteus skriver at han er rik. Markus, som skriver først og fremst med tanke på romerne, sier at han var «et respektert medlem av Rådet», og at han ventet på Guds rike. (Mr 15:43–46) Lukas, den medfølende legen, sier at han «var en god og rettferdig mann» som ikke hadde gitt sin stemme til det som Rådet gjorde mot Jesus. (Lu 23:50–53) Johannes er den eneste som forteller at han «var [en disippel] i hemmelighet fordi han var redd for jødene». – Joh 19:38–42.

Arimatea: Navnet på denne byen kommer fra et hebraisk ord som betyr «høyde». I Lu 23:51 blir den omtalt som «en by i Judea». – Se Tillegg B10.

grav: Eller: «minnegrav». Et hvelv, eller kammer, som var hogd ut i bløt kalkstein, ikke en naturlig hule. I en slik grav var det gjerne benklignende hyller eller nisjer der likene kunne legges. – Se Ordforklaringer: «Minnegrav».

en stor stein: Tydeligvis en sirkelrund stein, siden dette verset sier at den ble rullet på plass, og Mr 16:4 sier at den «var blitt rullet bort» da Jesus ble oppreist. Den kan ha veid over et tonn.

Jakob – sønn av Alfeus: Tydeligvis den samme disippelen som i Mr 15:40 blir kalt «Jakob den lille». Man mener at Alfeus var den samme som Klopas. (Joh 19:25) Hvis det er riktig, var han gift med «den andre Maria». (Mt 27:56; 28:1; Mr 15:40; 16:1; Lu 24:10) Den Alfeus som er nevnt her, er tydeligvis ikke den samme som den Alfeus som er nevnt i Mr 2:14, faren til Levi.

Klopas: Dette er den eneste gangen dette navnet forekommer i Bibelen. Mange bibelkommentatorer mener at Klopas er den samme som den Alfeus som er nevnt i Mt 10:3; Mr 3:18; Lu 6:15; Apg 1:13. Som andre eksempler i Bibelen viser, var det ikke uvanlig at en person hadde to navn som ble brukt om hverandre. – Jevnfør Mt 9:9; 10:2, 3; Mr 2:14.

den andre Maria: Det vil si «den Maria som var mor til Jakob og Joses», som er nevnt i Mt 27:56. Hun er også omtalt i Mt 28:1; Mr 15:40, 47; 16:1; Lu 24:10; Joh 19:25. – Se studienoter til Mr 3:18; Joh 19:25.

Neste dag: Det vil si 15. nisan. Dagen etter 14. nisan var alltid en sabbatsdag, en hellig hviledag, uansett hvilken ukedag den falt på. I år 33 evt. falt 15. nisan dessuten på den vanlige, ukentlige sabbatsdagen, slik at denne dagen ble en «stor», eller dobbel, sabbat. – Joh 19:31; se Tillegg B12.

forberedelsesdagen: Betegnelse på dagen før den ukentlige sabbaten. I løpet av denne dagen forberedte jødene seg til sabbaten ved å lage i stand ekstra måltider og gjøre ferdig nødvendig arbeid som ikke kunne vente til etter sabbaten. I dette tilfellet falt forberedelsesdagen på 14. nisan. – Mr 15:42; se Ordforklaringer.

tre dager og tre netter: Andre beretninger i Bibelen viser at dette uttrykket kan bety deler av tre dager, og at en del av en dag kan regnes som en hel dag. – 1Mo 42:17, 18; 1Kg 12:5, 12; Mt 27:62–66; 28:1–6.

tre dager: Dette uttrykket kan bety deler av tre dager. Det framgår av forespørselen om at graven måtte «sikres til den tredje dagen», ikke til den fjerde. – Mt 27:64; se studienote til Mt 12:40.

Da ville dette siste bedraget bli verre enn det første: Betyr tydeligvis at dette antatte «bedraget», nemlig Jesu oppstandelse, ville bli verre enn det første, Jesu påstand om at han var Messias. Jesu motstandere forsto nok at hvis Jesus ble oppreist fra døden, ville det bevise at han hadde snakket sant da han sa at han var Messias.

vakter: Pilatus sørget tydeligvis for at de fikk en gruppe romerske soldater. (Mt 28:4, 11) Hvis disse vaktene hadde vært medlemmer av det jødiske tempelpolitiet, ville ikke jødene ha trengt å be Pilatus om dem. Dessuten lovte prestene at de skulle forklare saken for stattholderen hvis han fikk høre om at Jesu kropp var blitt borte. – Mt 28:14.

Multimedia

Innskrift med navnet Pontius Pilatus
Innskrift med navnet Pontius Pilatus

I 1961 oppdaget arkeologer som holdt på med utgravninger i det gamle romerske teatret i Cæsarea i Israel, en gjenbrukt steinplate som hadde en innskrift der man tydelig kunne se navnet Pilatus skrevet med latinske bokstaver (kopi vist her). Navnet hans forekommer også en rekke ganger i andre historiske opptegnelser fra den samme tidsperioden.

Hælben med nagle i
Hælben med nagle i

Dette er et bilde av en eksakt kopi av et hælben fra et menneske med en 11,5 cm lang jernnagle i. Originalen ble funnet i 1968, under utgravninger i den nordlige delen av Jerusalem, og den daterer seg fra romertiden. Dette arkeologiske funnet viser at man sannsynligvis brukte nagler når en person som skulle henrettes, ble festet til en trepæl. De romerske soldatene kan ha festet Jesus Kristus til pælen med nagler som lignet på den naglen som det er bilde av her. Gjenstanden ble funnet i en benkiste – en kiste av stein som man la de tørre knoklene av en død person i etter at resten av kroppen hadde råtnet bort. Dette tyder på at en som ble henrettet på en pæl, kunne få en begravelse.

Gravkammer
Gravkammer

Jødene gravla vanligvis sine døde i naturlige huler eller i gravkamre som var hogd ut i fjellet. Med unntak av kongegravene lå slike graver vanligvis utenfor byene. De jødiske gravene man har funnet, er bemerkelsesverdig enkle, tydeligvis fordi jødenes gudsdyrkelse ikke tillot at de døde ble vist spesiell ærbødighet, og fordi den ikke inneholdt noen forestillinger om en bevisst eksistens i en åndeverden etter døden.