Markus 15:1–47

15  Overprestene og de eldste og de skriftlærde, ja hele Sanhedrịnet, diskuterte saken straks det ble morgen.+ Så bandt de Jesus, førte ham bort og overga ham til Pilatus.+  Pilatus spurte ham: «Er du jødenes konge?»+ Jesus svarte: «Du sier det selv.»+  Men overprestene kom med mange anklager mot ham.+  Nå begynte Pilatus å spørre ham ut igjen: «Har du ikke noe svar å gi?+ Hør hvor mye de anklager deg for.»+  Men Jesus svarte ikke noe mer, og Pilatus ble forundret.+  På høytiden* pleide han å løslate en fange, den som folket ba om.+  En mann som het Bạrabbas, satt på den tiden i fengsel sammen med noen opprørere som hadde begått mord under opprøret.  Folkemengden gikk nå til Pilatus og ba ham om å gjøre det han pleide å gjøre for dem.  Han svarte: «Vil dere at jeg skal løslate jødenes konge?»+ 10  Han var nemlig klar over at overprestene hadde overgitt Jesus fordi de var misunnelige.+ 11  Men overprestene hisset opp folkemengden for å få ham til å løslate Bạrabbas i stedet.+ 12  Da sa Pilatus til dem: «Hva skal jeg så gjøre med ham som dere kaller jødenes konge?»+ 13  Igjen ropte de: «Pælfest ham!»*+ 14  Men Pilatus sa videre: «Hvorfor det? Hva galt har han gjort?» Men de ropte bare enda høyere: «Pælfest ham!»+ 15  Pilatus ønsket å gjøre folkemengden til lags og løslot Bạrabbas. Så befalte han at Jesus skulle piskes+ og føres bort for å bli pælfestet.+ 16  Soldatene førte ham nå inn på gårdsplassen som hørte til stattholderens bolig, og de kalte sammen hele troppeavdelingen.+ 17  De tok på ham en purpurfarget kappe og flettet en krone av tornekvister og satte den på hodet hans.+ 18  Så begynte de å rope til ham: «Vær hilset, du jødenes konge!» 19  De slo ham også i hodet med en stav* og spyttet på ham, og de falt på kne og bøyde seg for ham. 20  Til slutt, etter denne ydmykende behandlingen, tok de av ham purpurkappen og kledde på ham hans egne klær. Så førte de ham bort for å pælfeste ham.+ 21  Og de tvang en mann som gikk forbi, til å gjøre tjeneste og fikk ham til å bære torturpælen. Det var Simon fra Kyrẹne, far til Aleksander og Rufus. Han var på vei inn fra landsbygda.+ 22  Så førte de Jesus til det stedet som kalles Gọlgata – det betyr «hodeskallestedet».+ 23  Her prøvde de å gi ham vin blandet med myrra,+ men han ville ikke ta imot den. 24  De pælfestet ham og fordelte klærne hans ved å kaste lodd om hvem som skulle få hva.+ 25  Det var den tredje timen da de pælfestet ham. 26  Og innskriften med anklagen mot ham lød: «Jødenes konge.»+ 27  De pælfestet også to ransmenn sammen med ham, én til høyre for ham og én til venstre.+ 28  —— 29  De som gikk forbi, ristet på hodet og sa hånlig:+ «Ha! Du som skulle rive ned templet og bygge det opp igjen på tre dager,+ 30  frels deg selv og kom ned fra torturpælen.» 31  Overprestene og de skriftlærde gjorde også narr av ham på samme måte. De sa til hverandre: «Andre har han frelst, men seg selv kan han ikke frelse!+ 32  La nå Kristus, Israels konge, komme ned fra torturpælen. Hvis vi får se det, da skal vi tro.»+ Også de som hang på pæler ved siden av ham, hånte ham.+ 33  Fra den sjette timen ble hele landet* dekket av et mørke, som varte til den niende timen.+ 34  Og ved den niende timen ropte Jesus høyt: «Elị, Elị, lamạ sabaktạni?», som betyr: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?»+ 35  Da noen av dem som sto i nærheten, hørte dette, sa de: «Hør! Han roper på Elịa.» 36  Da var det en mann som løp og dyppet en svamp i sur vin. Han satte den på en stav, holdt den opp så Jesus kunne drikke,+ og sa: «Vent! La oss se om Elịa kommer for å ta ham ned.» 37  Men Jesus ropte høyt, og så døde han.+ 38  Og forhenget i templet+ revnet i to, fra øverst til nederst.+ 39  Da den offiseren som sto foran ham, så hva som skjedde da han døde,* sa han: «Denne mannen var virkelig Guds Sønn.»*+ 40  Det var også noen kvinner der som sto på avstand og så på. Blant dem var Maria Magdalẹna og den Maria som var mor til Jakob den lille og til Joses, og dessuten Salọme.+ 41  Disse hadde fulgt ham da han var i Galilẹa, og hjulpet ham med det han trengte.+ Det sto også mange andre kvinner der som var kommet opp til Jerusalem sammen med ham. 42  Det var allerede sent på ettermiddagen, og det var forberedelsesdagen, det vil si dagen før sabbaten. 43  Josef fra Arimatẹa, et respektert medlem av Rådet, som også ventet på Guds rike, tok derfor mot til seg og gikk inn til Pilatus og ba om å få Jesu kropp.+ 44  Men Pilatus lurte på om det kunne stemme at Jesus allerede var død. Han kalte derfor til seg offiseren og spurte ham om dette var riktig. 45  Etter at han hadde fått det bekreftet av offiseren, lot han Josef få liket. 46  Josef kjøpte fint lin og tok ham ned, svøpte ham i det fine linet og la ham i en grav+ som var hogd ut i en klippe. Så rullet han en stein foran inngangen til graven.+ 47  Men Maria Magdalẹna og Maria, moren til Joses, fortsatte å se på det stedet der han var blitt lagt.+

Fotnoter

El.: «hver høytid».
El.: «Henrett ham på en pæl!»
El.: «rørstav».
Bokst.: «jorden».
El.: «utåndet».
El. muligens: «en sønn av Gud; en sønn av en gud».

Studienoter

Sanhedrinet: Det vil si jødenes høyeste domstol, som hadde sete i Jerusalem. Det greske ordet som blir oversatt med «sanhedrin» (synẹdrion), betyr bokstavelig «sitte sammen». Ordet var en generell betegnelse på en forsamling eller et møte, men i Israel kunne det også brukes om en religiøs domstol eller rettsinstans. – Se studienote til Mt 5:22 og Ordforklaringer; se også Tillegg B12, som viser hvor sanhedrinsalen kan ha ligget.

Sanhedrinet: Se studienote til Mt 26:59.

Pilatus: Den romerske stattholderen (prefekten) i Judea, utnevnt av keiser Tiberius i år 26 evt. Hans styre varte i cirka ti år. Pilatus blir nevnt av ikke-bibelske skribenter, for eksempel den romerske historieskriveren Tacitus, som skrev at Pilatus i Tiberius’ regjeringstid ga ordre om at Jesus skulle bli henrettet. Det er blitt funnet en innskrift på latin med ordene «Pontius Pilatus, prefekt i Judea» i det gamle romerske teatret i Cæsarea i Israel. – Se Tillegg B10, som viser hvilket område Pontius Pilatus styrte over.

Er du jødenes konge?: Ingen kunne regjere som konge i Romerriket uten keiserens tillatelse. Det ser ut til at Pilatus derfor konsentrerte sitt forhør om den delen av anklagen som gikk ut på at Jesus var en konge.

Du sier det selv: Dette svaret er tydeligvis en bekreftelse på at det Pilatus sa, var sant. (Jevnfør studienoter til Mt 26:25, 64.) Jesus innrømmer overfor Pilatus at han virkelig er konge, men han er det i en annen forstand enn det Pilatus ser for seg. Jesu rike «er ikke en del av denne verden» og utgjør derfor ingen trussel mot Romerriket. – Joh 18:33–37.

Er du jødenes konge?: Se studienote til Mt 27:11.

Du sier det selv: Se studienote til Mt 27:11.

pleide ... å løslate en fange: Alle de fire evangelieskribentene nevner denne hendelsen. (Mt 27:15–23; Lu 23:16–25; Joh 18:39, 40) Man finner ikke noe grunnlag eller noen presedens for denne skikken i De hebraiske skrifter, men på Jesu tid hadde dette tydeligvis utviklet seg til en tradisjon blant jødene. Romerne syntes trolig ikke det var noe merkelig med denne skikken, for det finnes vitnesbyrd om at de løslot fanger for å tilfredsstille folkemengder.

Igjen: Som det framgår av Lu 23:18–23, ropte folkemengden minst tre ganger at Pilatus måtte henrette Jesus. Beretningen her i Markus viser at Pilatus stilte folkemengden spørsmål om Jesus tre ganger. – Mr 15:9, 12, 14.

piskes: Romerne brukte et grusomt piskeredskap som på latin ble kalt flagellum. Det greske verbet som er brukt her (fragellọo, «å piske»), kommer fra dette latinske ordet. Piskeredskapet besto av flere snorer eller lærremmer med knuter som var festet til et håndtak. Remmene kunne være utstyrt med takkete biter av ben eller metall for at slagene skulle være mer smertefulle. Slik pisking forårsaket store bloduttredelser, flenget opp kjøttet og kunne også føre til døden.

stattholderens bolig: Det greske ordet praitọrion (fra latin praetorium) betegner de romerske stattholdernes offisielle residens. I Jerusalem var boligen sannsynligvis det palasset som Herodes den store bygde. Det lå i det nordvestlige hjørnet av den øvre, sørlige delen av Jerusalem. (Se Tillegg B12, som viser hvor det lå.) Pilatus oppholdt seg i Jerusalem bare ved spesielle anledninger, for eksempel under høytidene, siden det var fare for uroligheter. Mesteparten av tiden bodde han i Cæsarea.

stattholderens bolig: Se studienote til Mt 27:27.

De tok på ham en purpurfarget kappe: Dette ble gjort for å håne Jesus og gjøre narr av hans kongeverdighet. Matteus’ beretning (27:28) sier at soldatene tok på Jesus «en skarlagenrød kappe», en kappe av det slaget som konger, magistrater og militære befalingsmenn brukte. Beretningene i Markus og Johannes (19:2) sier at kappen var purpurfarget, men i gammel tid ble ordet «purpur» brukt om en hvilken som helst farge som inneholdt både rødt og blått. Det kan også være at vinkelen, hvordan lyset ble reflektert, og bakgrunnen spilte en rolle for hvordan iakttakeren oppfattet fargen. Denne variasjonen i hvordan fargen blir omtalt, viser at evangelieskribentene ikke rett og slett skrev av hverandres beretninger.

krone: I tillegg til den purpurfargede kappen (nevnt tidligere i verset) fikk Jesus flere ting som var parodier på kongelige maktsymboler – en krone av tornekvister og, ifølge Mt 27:29, «en stav», eller en rørstav, som septer.

Vær hilset: Bokstavelig: «Gled deg». De hilste ham slik de ville ha hilst keiseren, tydeligvis for å gjøre narr av at han hadde sagt at han var konge.

Vær hilset: Se studienote til Mt 27:29.

spytte på ham: Å spytte på noen, kanskje i ansiktet, var et uttrykk for dyp forakt, fiendtlighet eller harme og var til ydmykelse for den som ble utsatt for det. (4Mo 12:14; 5Mo 25:9) Jesus sier her at han kommer til å bli utsatt for slik behandling, noe som vil være en oppfyllelse av en profeti om Messias: «Jeg skjulte ikke ansiktet for ydmykelser og spytt.» (Jes 50:6) Han ble spyttet på da han sto foran Sanhedrinet (Mr 14:65), og romerske soldater spyttet på ham etter at han var blitt forhørt og dømt av Pilatus. – Mr 15:19.

bøye oss for ham i dyp respekt: Når det greske verbet proskynẹo sikter til det å tilbe Gud eller en guddom, blir det gjengitt med «tilbe». Men her spurte astrologene etter «han som er født til å være jødenes konge», så i denne sammenhengen siktes det tydeligvis til det å hylle eller å bøye seg i dyp respekt for en jordisk konge, ikke for en gud. Ordet blir brukt på lignende måte i Mr 15:18, 19 om de soldatene som hånlig «bøyde seg» for Jesus og kalte ham «jødenes konge». – Se studienote til Mt 18:26.

spyttet på ham: Det at Jesus ble behandlet med forakt på denne måten, var en oppfyllelse av det Jesus selv hadde sagt i Mr 10:34, og også av den profetien om Messias som står i Jes 50:6. – Se studienote til Mr 10:34.

bøyde seg for ham: Eller: «viste ham ærbødighet; hyllet ham». Her brukes det greske verbet proskynẹo om de soldatene som hånlig bøyde seg for Jesus og kalte ham «jødenes konge». – Mr 15:18; se studienote til Mt 2:2.

pælfeste ham: Eller: «henrette ham på en pæl». Dette er den første av over 40 forekomster av det greske verbet staurọo i De kristne greske skrifter. Det tilsvarende substantivet er staurọs, som er gjengitt med «torturpæl». (Se studienoter til Mt 10:38; 16:24; 27:32 og Ordforklaringer: «Pæl»; «Torturpæl».) Det samme verbet blir brukt i Septuaginta i Est 7:9, der det står at Haman skulle henges på en over 20 m høy pæl. På klassisk gresk betydde dette verbet «å gjerde inn med staker, å lage et pæleverk, eller en palisade».

pælfeste ham: Se studienote til Mt 20:19 og Ordforklaringer: «Pæl»; «Torturpæl».

tvinger deg til å gjøre tjeneste: Sikter til pliktarbeid som de romerske myndighetene kunne pålegge en borger. De kunne for eksempel tvinge mennesker eller dyr til å arbeide for dem eller forlange hva som helst som de mente var nødvendig for å få utført statlige oppdrag raskt. Det var dette som skjedde med Simon fra Kyrene. Romerske soldater «tvang ham til å gjøre tjeneste» og fikk ham til å bære Jesu torturpæl. – Mt 27:32.

torturpælen: Eller: «henrettelsespælen». – Se Ordforklaringer: «Pæl»; «Torturpæl»; se også studienoter til Mt 10:38 og 16:24, der ordet brukes i billedlig betydning.

Kyrene: En by som lå nær Afrikas nordkyst og sørsørvest for øya Kreta. – Se Tillegg B13.

tvang ... til å gjøre tjeneste: Sikter til pliktarbeid som de romerske myndighetene kunne pålegge en borger. De kunne for eksempel tvinge mennesker eller dyr til å arbeide for dem eller forlange hva som helst som de mente var nødvendig for å få utført statlige oppdrag raskt. – Se studienote til Mt 5:​41.

torturpælen: Se studienote til Mt 27:32.

Kyrene: Se studienote til Mt 27:32.

far til Aleksander og Rufus: Det er bare Markus som tar med denne opplysningen om Simon fra Kyrene.

Golgata: Fra et hebraisk ord som betyr «hodeskalle». (Se Joh 19:17; jevnfør Dom 9:53, der det hebraiske ordet gulgọleth er oversatt med «skallen».) På Jesu tid lå dette stedet utenfor bymurene rundt Jerusalem. Men man kan ikke fastslå med sikkerhet hvor det lå. (Se Tillegg B12.) Bibelen sier ikke at Golgata lå på en høyde, men den nevner at noen så på henrettelsen på avstand. – Mr 15:40; Lu 23:49.

Hodeskallestedet: Det greske uttrykket Kranịou Tọpon er en oversettelse av det hebraiske navnet Golgata. (Se studienoten til Golgata i dette verset. Les mer om hvordan betegnelsen hebraisk er brukt i De kristne greske skrifter, i studienote til Joh 5:2.)

Golgata: Fra et hebraisk ord som betyr «hodeskalle». (Jevnfør Dom 9:53; 2Kg 9:35; 1Kr 10:10, der det hebraiske ordet gulgọleth er gjengitt med «skallen» og «hodeskallen».) På Jesu tid lå dette stedet utenfor bymurene rundt Jerusalem. Man kan ikke fastslå med sikkerhet hvor det lå, men noen mener at området der Den hellige gravs kirke nå står, er en sannsynlig mulighet. (Se Tillegg B12.) Bibelen sier ikke at Golgata lå på en høyde, men den nevner at noen så på henrettelsen på avstand. – Mr 15:40; Lu 23:49.

Golgata: Se studienote til Mt 27:33.

hodeskallestedet: Det greske uttrykket Kranịou Tọpos er en oversettelse av det hebraiske ordet Golgata. – Se studienoter til Joh 19:17.

noe bittert: Eller: «galle». Det greske ordet kholẹ sikter her til en bitter væske laget av planter eller til et bittert stoff generelt. Ved å hentyde til Sl 69:21 viser Matteus at denne hendelsen var en oppfyllelse av en profeti. Septuaginta bruker der det samme greske ordet for å oversette det hebraiske ordet for «gift». Det ser ut til at noen kvinner i Jerusalem hadde laget denne blandingen av vin og noe bittert som et smertestillende middel for dem som skulle henrettes, og romerne hadde ingen innvendinger mot at de fikk dette. Parallellberetningen i Mr 15:23 sier at vinen var «blandet med myrra», så drikken inneholdt tydeligvis både myrra og noe bittert.

vin blandet med myrra: Parallellberetningen i Mt 27:34 sier at vinen var «blandet med noe bittert». Drikken inneholdt sannsynligvis både myrra og noe bittert. Denne blandingen ble tydeligvis gitt som smertestillende middel. – Se studienoten til han ville ikke ta imot den i dette verset og studienote til Mt 27:34.

han ville ikke ta imot den: Jesus ville tydeligvis ha full kontroll over alle sansene sine under denne trosprøven.

fordelte de klærne hans: Beretningen i Joh 19:23, 24 har med noen utfyllende detaljer som Matteus, Markus og Lukas ikke nevner. Når man sammenligner de fire evangelieberetningene, får man dette bildet: De romerske soldatene kastet tydeligvis lodd om både kappen og kjortelen hans. De delte kappen «i fire deler, én til hver soldat», og kastet lodd om hvem som skulle få hvilken del. Så kastet de lodd om kjortelen uten å dele den opp. Det at det ble kastet lodd om Messias’ klær, var en oppfyllelse av Sl 22:18. Det var etter alt å dømme vanlig at de som utførte henrettelser, beholdt klærne til ofrene. Forbryterne ble altså avkledd og fratatt eiendelene sine før de ble henrettet, noe som gjorde det hele enda mer ydmykende.

fordelte klærne hans: Se studienote til Mt 27:35.

ved å kaste lodd: Se Ordforklaringer: «Lodd; loddkasting».

den tredje timen: Det vil si cirka kl. 9. Noen har påpekt at det ser ut til å være en uoverensstemmelse mellom denne beretningen og Joh 19:14–16, der det står at «det var omkring den sjette timen» da Pilatus overga Jesus til jødene for at han skulle bli henrettet. Bibelen gir oss ikke nok opplysninger til å forklare forskjellen, men her er noen faktorer å ta i betraktning: Evangelieberetningene stemmer vanligvis overens når det gjelder tidspunktene for forskjellige hendelser den siste dagen Jesus var på jorden. Alle de fire beretningene viser at prestene og de eldste møttes da det ble morgen, og at de deretter førte Jesus til den romerske stattholderen Pontius Pilatus. (Mt 27:1, 2; Mr 15:1; Lu 22:66 til 23:1; Joh 18:28) Både Matteus, Markus og Lukas forteller at Jesus allerede hang på pælen da hele landet ble dekket av et mørke som varte «fra den sjette timen ... til den niende timen». (Mt 27:45, 46; Mr 15:33, 34; Lu 23:44) En faktor som kan ha noe å si for hvordan man regner tidspunktet for henrettelsen av Jesus, er at noen betraktet piskingen som en del av henrettelsesprosessen. Noen ganger var piskingen så brutal at offeret døde. I Jesu tilfelle var den så hard at det ble nødvendig å få en annen mann til å bære torturpælen etter at Jesus først hadde båret den selv. (Lu 23:26; Joh 19:17) Hvis piskingen ble betraktet som begynnelsen på henrettelsesprosessen, må det ha gått en viss tid før selve pælfestingen. Noe som støtter denne oppfatningen, er at Mt 27:26 og Mr 15:15 nevner piskingen og pælfestingen sammen. Det kan altså være at forskjellige personer oppgir forskjellige tidspunkter for henrettelsen, avhengig av om de oppfattet det slik at henrettelsen begynte med piskingen eller med pælfestingen. Dette kan forklare hvorfor Pilatus ble overrasket over å få vite at Jesus var død så kort tid etter at han var blitt naglet til pælen. (Mr 15:44) En annen faktor er at bibelskribentene ofte følger praksisen med å dele dagen inn i fire deler på tre timer hver, slik man gjorde med natten. Fordi man delte inn dagen slik, står det ofte om den tredje, sjette og niende timen, regnet fra soloppgang cirka kl. 6. (Mt 20:1–5; Joh 4:6; Apg 2:15; 3:1; 10:3, 9, 30) Folk flest hadde ikke nøyaktige tidsmålere, så de brukte vanligvis ordet «omkring» når de oppga tidspunkter, slik vi blant annet ser i Joh 19:14. (Mt 27:46; Lu 23:44; Joh 4:6; Apg 10:3, 9) For å oppsummere: Markus kan ha hatt både piskingen og pælfestingen i tankene, mens Johannes bare siktet til selve pælfestingen. Begge skribentene har kanskje avrundet tidspunktet til den nærmeste tretimers perioden, og Johannes brukte ordet «omkring» da han oppga når hendelsen fant sted. Disse faktorene kan forklare årsaken til at tidsangivelsen i beretningene er forskjellige. Og et siste poeng: Det at Johannes, som skrev flere tiår senere, oppga det som ser ut til å være et annet tidspunkt enn det Markus oppga, viser at Johannes ikke rett og slett laget en avskrift av Markus’ beretning.

ransmenn: Eller: «forbrytere». Det greske ordet leistẹs kunne brukes om voldelige ransmenn, men også om opprørere. Det samme ordet blir brukt om Barabbas (Joh 18:40), som ifølge Lu 23:19 satt i fengsel for «opprør» og «mord». Parallellberetningen i Lu 23:32, 33, 39 omtaler mennene som «forbrytere». Det er en oversettelse av det greske ordet kakourgos, som bokstavelig betyr «en som gjør ondt».

Enkelte senere håndskrifter tilføyer ordene: «Og det skriftstedet ble oppfylt som sier: ‘Og han ble regnet blant lovbrytere’», som er et sitat fra en del av Jes 53:12. Men disse ordene forekommer ikke i de tidligste og mest pålitelige håndskriftene og er tydeligvis ikke en del av Markus’ opprinnelige tekst. En lignende uttalelse er en del av den inspirerte teksten i Lu 22:37. Noen mener at en avskriver føyde til ordene fra Lukas’ beretning i Markus’ beretning. – Se Tillegg A3.

ristet på hodet: Dette var en gest som uttrykte hån, forakt eller latterliggjøring, og vanligvis sa man noe samtidig. De som gikk forbi, oppfylte uten å vite det profetien i Sl 22:7.

ristet på hodet: Se studienote til Mt 27:39.

torturpælen: Eller: «henrettelsespælen». – Se Ordforklaringer: «Pæl»; «Torturpæl»; se også studienoter til Mt 10:38 og 16:24, der ordet brukes i billedlig betydning.

torturpælen: Se studienote til Mt 27:32.

torturpælen: Eller: «henrettelsespælen». – Se Ordforklaringer: «Pæl»; «Torturpæl»; se også studienoter til Mt 10:38 og 16:24, der ordet brukes i billedlig betydning.

torturpælen: Se studienote til Mt 27:32.

omkring den tredje timen: Det vil si cirka kl. 9. I det første århundre inndelte jødene dagen i tolv timer fra soloppgang, cirka kl. 6. (Joh 11:9) Den tredje timen var derfor rundt kl. 9, den sjette timen rundt kl. 12 og den niende timen rundt kl. 15. Siden folk ikke hadde nøyaktige tidsmålere, oppga man vanligvis bare den omtrentlige tiden for en hendelse. – Joh 1:39; 4:6; 19:14; Apg 10:3, 9.

omkring den tredje timen: Det vil si cirka kl. 9. I det første århundre inndelte jødene dagen i tolv timer fra soloppgang, cirka kl. 6. (Joh 11:9) Den tredje timen var derfor rundt kl. 9, den sjette timen rundt kl. 12 og den niende timen rundt kl. 15. Siden folk ikke hadde nøyaktige tidsmålere, oppga man vanligvis bare den omtrentlige tiden for en hendelse. – Joh 1:39; 4:6; 19:14; Apg 10:3, 9.

den sjette timen: Det vil si cirka kl. 12. – Se studienote til Mt 20:3.

et mørke: Parallellberetningen i Lukas har med en bemerkning om at «sollyset forsvant». (Lu 23:44, 45) Dette mørket var mirakuløst og noe Gud sto bak. Det kan ikke ha vært en solformørkelse. Solformørkelser inntreffer når det er nymåne, men nå var det påske og fullmåne. Og dette mørket varte i tre timer, mye lenger enn en totalformørkelse kan vare, nemlig under åtte minutter.

den niende timen: Det vil si cirka kl. 15. – Se studienote til Mt 20:3.

Eli, Eli, lama sabaktani?: Noen mener at Jesus sa disse ordene på arameisk, men sannsynligvis brukte han en form for datidens hebraisk, som til en viss grad var påvirket av arameisk. Den greske transkripsjonen av disse ordene, slik den er gjengitt av Matteus og Markus, gjør det ikke mulig å fastslå hvilket språk som opprinnelig ble brukt.

Min Gud, min Gud: Ved å rope til sin himmelske Far og anerkjenne ham som sin Gud oppfylte Jesus Sl 22:1. Jesu intense rop kan ha fått dem som hørte ham, til å tenke på mye av det andre som var forutsagt om ham i Sl 22 – at han ville bli hånt og gjort narr av, at hans hender og føtter ville bli angrepet, og at klærne hans ville bli fordelt ved loddkasting. – Sl 22:6–8, 16, 18.

Eli, Eli, lama sabaktani?: Se studienote til Mt 27:46.

Min Gud, min Gud: Se studienote til Mt 27:46.

Elia: Dette hebraiske navnet betyr «min Gud er Jehova».

sur vin: Eller: «vineddik». Sikter sannsynligvis til en tynn, besk eller sur vin som på latin ble kalt acetum (eddik), eventuelt posca, hvis den var fortynnet med vann. Dette var en billig tørstedrikk som de fattige, deriblant romerske soldater, pleide å drikke. Septuaginta bruker det samme greske ordet (ọksos) i Sl 69:21, der det ble profetert at Messias ville få «eddik» å drikke.

stav: Eller: «rørstav». I Johannes’ beretning kalles den «en isopstengel». – Joh 19:29; se Ordforklaringer: «Isop».

døde han: Eller: «utåndet han; sluttet han å puste». Bokstavelig: «oppga han ånden». At ordet for «ånd» (gresk: pneuma) her kan sikte til «pust» eller «livskraft», støttes av det verbet som er brukt på gresk (ekpnẹo, bokst.: «å puste ut») i parallellberetningen i Mr 15:37. Noen mener at bruken av det greske ordet som tilsvarer «oppga», betyr at Jesus med vilje sluttet å kjempe for å holde seg i live, siden alt var blitt fullført. (Joh 19:30) «Han ga sitt liv» frivillig. – Jes 53:12; Joh 10:11.

døde: Eller: «utåndet». – Se studienote til Mt 27:50.

forhenget: Dette vakkert utsmykkede forhenget skilte Det hellige fra Det aller helligste i templet. Ifølge jødiske overleveringer var det tunge forhenget cirka 18 m langt, 9 m bredt og 7 cm tykt. Ved at Jehova sørger for at forhenget revner i to, gir han ikke bare uttrykk for sin vrede mot dem som har drept hans Sønn, men han viser også at det nå er mulig å komme inn i selve himmelen. – He 10:19, 20; se Ordforklaringer.

templet: Det greske ordet naọs sikter her til selve tempelbygningen med dens to rom, Det hellige og Det aller helligste.

en livvakt: Det greske ordet som er brukt her, er spekoulạtor, et lånord fra latin (speculator), som kan betegne en livvakt, et ilbud og noen ganger en bøddel. Det finnes omkring 30 greske lånord fra latin i De kristne greske skrifter, først og fremst i Markus og Matteus. Dette er ord med tilknytning til militærvesen og rettsvesen og betegnelser på mynter og forskjellige bruksgjenstander i hjemmet. Markus bruker slike ord oftere enn noen annen bibelskribent, noe som støtter den oppfatningen at han skrev sitt evangelium i Roma, og at han i første rekke skrev for ikke-jøder, spesielt for romerne. – Se studienote til Joh 19:20.

latin: Dette er den eneste gangen språket latin er nevnt i Bibelen. Da Jesus Kristus var på jorden, var latin språket til de romerske myndighetene i Israel. Det forekom på offisielle innskrifter, men det var ikke det språket folk generelt brukte. Det at man snakket flere språk i dette området, kan forklare hvorfor den anklagen som Pilatus satte opp over Jesu Kristi hode da han ble henrettet (nevnt i Joh 19:19), var skrevet på latin, det offisielle språket, og også på hebraisk og gresk (koiné). Det er mange ord og uttrykk i De kristne greske skrifter som kommer fra latin. – Se Ordforklaringer: «Latin»; «Introduksjon til Markus».

offiseren: Eller: «centurionen», det vil si en offiser med kommando over cirka 100 soldater i romerhæren. Det kan være at denne høytstående offiseren var til stede hos Pilatus under rettssaken mot Jesus og hørte jødene si at Jesus hevdet å være Guds Sønn. (Mr 15:16; Joh 19:7) Markus bruker her det greske ordet kentyrịon, et lånord fra latin som også er brukt i Mr 15:44, 45. – Se «Introduksjon til Markus» og studienoter til Mr 6:​27; Joh 19:20.

Maria Magdalena: Tilnavnet Magdalena (som betyr «fra, eller tilhørende, Magdala») sikter sannsynligvis til byen Magdala på Galilea-sjøens vestre bredd, omtrent midtveis mellom Kapernaum og Tiberias. Noen mener at Maria kom fra eller bodde i denne byen. – Se studienoter til Mt 15:39; Lu 8:2.

Maria Magdalena: Se studienote til Mt 27:56.

Jakob den lille: En av Jesu apostler og sønn av Alfeus. (Mt 10:2, 3; Mr 3:18; Lu 6:15; Apg 1:13) Denne Jakob kan ha blitt kalt «den lille» fordi han enten var yngre eller lavere enn den andre apostelen som het Jakob, nemlig Sebedeus’ sønn.

Joses: Fra hebraisk, kortform av Josifja, som betyr «måtte Jah legge til (øke); Jah har lagt til (økt)». Enkelte håndskrifter sier her «Josef», men i de fleste av de gamle håndskriftene står det «Joses». – Jevnfør parallellberetningen i Mt 27:56.

Salome: Sannsynligvis fra et hebraisk ord som betyr «fred». Salome var en disippel av Jesus. Når man sammenligner Mt 27:56 med Mr 3:​17 og 15:40, ser man at Salome kan ha vært moren til apostlene Jakob og Johannes – Matteus nevner «moren til Sebedeus-sønnene», og Markus kaller henne «Salome». Når man sammenligner med Joh 19:25 også, ser man at Salome muligens var en biologisk søster til Maria, Jesu mor. Jakob og Johannes var i så fall Jesu fettere. Dessuten framgår det av Mt 27:55, 56, Mr 15:41 og Lu 8:3 at Salome var en av de kvinnene som fulgte Jesus og hjalp ham ved å bruke det de eide.

forberedelsesdagen: Siden Markus tydeligvis skriver først og fremst for ikke-jødiske lesere, forklarer han at dette uttrykket sikter til dagen før sabbaten, en forklaring som ikke er med i de andre evangelieberetningene. (Mt 27:62; Lu 23:54; Joh 19:31) I løpet av denne dagen forberedte jødene seg til sabbaten ved å lage i stand ekstra måltider og gjøre ferdig nødvendig arbeid som ikke kunne vente til etter sabbaten. I dette tilfellet falt forberedelsesdagen på 14. nisan. – Se Ordforklaringer.

Arimatea: Navnet på denne byen kommer fra et hebraisk ord som betyr «høyde». I Lu 23:51 blir den omtalt som «en by i Judea». – Se Tillegg B10.

Sanhedrinet: Det vil si jødenes høyeste domstol, som hadde sete i Jerusalem. Det greske ordet som blir oversatt med «sanhedrin» (synẹdrion), betyr bokstavelig «sitte sammen». Ordet var en generell betegnelse på en forsamling eller et møte, men i Israel kunne det også brukes om en religiøs domstol eller rettsinstans. – Se studienote til Mt 5:22 og Ordforklaringer; se også Tillegg B12, som viser hvor sanhedrinsalen kan ha ligget.

Josef: Evangelieskribentenes individuelle forskjeller kommer til uttrykk i de forskjellige opplysningene de gir om Josef. Skatteoppkreveren Matteus skriver at han var «en rik mann». (Mt 27:57–60) Markus, som skriver først og fremst med tanke på romerne, sier at han var «et respektert medlem av Rådet», og at han ventet på Guds rike. (Mr 15:43–46) Lukas, den medfølende legen, sier at han «var en god og rettferdig mann» som ikke hadde gitt sin stemme til det som Rådet gjorde mot Jesus. (Lu 23:50–53) Johannes er den eneste som forteller at han «var [en disippel] i hemmelighet fordi han var redd for jødene». – Joh 19:38–42.

Arimatea: Se studienote til Mt 27:57.

medlem av Rådet: Det vil si medlem av Sanhedrinet, jødenes høyeste domstol, som hadde sete i Jerusalem. – Se studienote til Mt 26:59 og Ordforklaringer: «Sanhedrinet».

grav: Eller: «minnegrav». Et hvelv, eller kammer, som var hogd ut i bløt kalkstein, ikke en naturlig hule. I en slik grav var det gjerne benklignende hyller eller nisjer der likene kunne legges. – Se Ordforklaringer: «Minnegrav».

grav: Eller: «minnegrav». – Se studienote til Mt 27:60.

en stein: Tydeligvis en sirkelrund stein, siden dette verset sier at den ble rullet på plass, og Mr 16:4 sier at den «var blitt rullet bort» da Jesus ble oppreist. Den kan ha veid over et tonn. I Matteus’ beretning står det at det var «en stor stein». – Mt 27:60.

Multimedia

Sanhedrinet
Sanhedrinet

Sanhedrinet, som med sine 71 medlemmer også ble kalt Det store sanhedrin, var jødenes høyeste domstol og hadde sete i Jerusalem. (Se Ordforklaringer: «Sanhedrinet».) Ifølge Misjna fantes det tre rekker med sitteplasser i en halvsirkel, og to skrivere var til stede for å notere ned domstolens avgjørelser. Noen av de arkitektoniske trekkene som er vist her, er basert på en bygning som er blitt funnet i Jerusalem, og som noen mener var Sanhedrinets møtesal i det første århundre. – Se Tillegg B12, kartet «Jerusalem og området omkring».

1. Øversteprest

2. Medlemmer av Sanhedrinet

3. En tiltalt

4. Skrivere

Hælben med nagle i
Hælben med nagle i

Dette er et bilde av en eksakt kopi av et hælben fra et menneske med en 11,5 cm lang jernnagle i. Originalen ble funnet i 1968, under utgravninger i den nordlige delen av Jerusalem, og den daterer seg fra romertiden. Dette arkeologiske funnet viser at man sannsynligvis brukte nagler når en person som skulle henrettes, ble festet til en trepæl. De romerske soldatene kan ha festet Jesus Kristus til pælen med nagler som lignet på den naglen som det er bilde av her. Gjenstanden ble funnet i en benkiste – en kiste av stein som man la de tørre knoklene av en død person i etter at resten av kroppen hadde råtnet bort. Dette tyder på at en som ble henrettet på en pæl, kunne få en begravelse.

Gravkammer
Gravkammer

Jødene gravla vanligvis sine døde i naturlige huler eller i gravkamre som var hogd ut i fjellet. Med unntak av kongegravene lå slike graver vanligvis utenfor byene. De jødiske gravene man har funnet, er bemerkelsesverdig enkle, tydeligvis fordi jødenes gudsdyrkelse ikke tillot at de døde ble vist spesiell ærbødighet, og fordi den ikke inneholdt noen forestillinger om en bevisst eksistens i en åndeverden etter døden.