Kapernaum: Fra et hebraisk navn som betyr «Nahums landsby» eller «trøstens landsby». (Na 1:1, fotn.) En by som hadde stor betydning i forbindelse med Jesu tjeneste på jorden. Den lå ved den nordvestlige bredden av Galilea-sjøen og blir kalt Jesu «egen by» i Mt 9:1.

Kapernaum: Se studienote til Mt 4:13.

offiser: Eller: «centurion». En centurion hadde kommando over cirka 100 soldater i romerhæren.

sendte han noen av jødenes eldste: Parallellberetningen i Mt 8:5 sier at ‘en offiser kom til’ Jesus. De jødiske eldste fungerte tydeligvis som mellommenn for offiseren. Det er bare Lukas som nevner denne detaljen.

Kort tid etter dette: Enkelte gamle håndskrifter sier: «Dagen etter», men det som står i hovedteksten her, har bedre støtte i håndskriftmaterialet.

Nain: En by i Galilea cirka 35 km sørvest for Kapernaum, som Jesus tydeligvis var på vei fra. (Lu 7:1–10) Nain, som bare blir omtalt her i De kristne greske skrifter, blir satt i forbindelse med vår tids Nein, en landsby på nordvestsiden av More-høyden, cirka 10 km sørsørøst for Nasaret, med vakker beliggenhet og utsikt over Jisre’el-sletten. I dag er landsbyen ganske liten, men ruinene i området viser at den i tidligere århundrer var mye større. Det første av de tre oppstandelsesmiraklene som Bibelen forteller at Jesus utførte, fant sted her. De andre fant sted i Kapernaum og i Betania. (Lu 8:49–56; Joh 11:1–44) Omkring 900 år tidligere hadde profeten Elisja oppreist sønnen til en kvinne i den nærliggende byen Sjunem. – 2Kg 4:8–37.

en enbåren sønn: Det greske ordet monogenẹs, som tradisjonelt blir gjengitt med «enbåren», er blitt definert som «eneste i sitt slag; eneste; alene-født; enestående; unik». I Bibelen brukes uttrykket om forholdet mellom enten en sønn eller en datter og foreldrene. (Se studienoter til Lu 7:12; 8:42; 9:38.) I apostelen Johannes’ skrifter blir dette uttrykket utelukkende brukt om Jesus (Joh 3:16, 18; 1Jo 4:9), men aldri om Jesu fødsel som menneske eller om hans liv som menneske. Johannes bruker i stedet uttrykket om Jesus i hans førmenneskelige tilværelse som Logos, eller Ordet, den som «var i begynnelsen hos Gud», ja «før verden ble til». (Joh 1:1, 2; 17:5, 24) Jesus er ‘den enbårne sønn’ fordi han er Jehovas Førstefødte og den eneste som er blitt skapt direkte av Gud. Andre åndeskapninger blir på lignende måte kalt «den sanne Guds sønner» eller «Guds sønner» (1Mo 6:2, 4; Job 1:6; 2:1; 38:4–7), men alle disse sønnene ble skapt av Jehova ved hjelp av denne førstefødte Sønnen. (Kol 1:15, 16) For å oppsummere: Ordet monogenẹs sikter både til at Jesus er «den eneste i sitt slag; unik; uforlignelig», og til at han er den eneste sønnen som Gud alene har skapt direkte. – 1Jo 5:18; se studienote til He 11:17.

enbårne Sønn: Det greske ordet monogenẹs, som tradisjonelt blir gjengitt med «enbåren», er blitt definert som «eneste i sitt slag; eneste; alene-født; enestående; unik». I apostelen Johannes’ skrifter blir dette uttrykket utelukkende brukt om Jesus. (Joh 1:14; 3:18; 1Jo 4:9; se studienote til Joh 1:14.) Selv om andre åndeskapninger som Gud har skapt, også blir kalt sønner, er det bare Jesus som blir omtalt som den «enbårne Sønn». (1Mo 6:2, 4; Job 1:6; 2:1; 38:4–7) Jesus, den førstefødte Sønnen, er den eneste som er blitt skapt direkte av Gud, og han skiller seg derfor ut fra alle andre av Guds sønner. De ble skapt av Jehova ved hjelp av denne førstefødte Sønnen. Det greske ordet monogenẹs brukes på lignende måte når Paulus sier at Isak var Abrahams «eneste [bokst.: «enbårne»] sønn». (He 11:17, fotn.) Selv om Abraham også hadde fått sønnen Ismael med Hagar og fikk flere sønner med Ketura (1Mo 16:15; 25:1, 2; 1Kr 1:28, 32), var Isak ‘enbåren’ i en spesiell betydning. Han var den eneste sønnen Abraham fikk ved et løfte fra Gud, og den eneste sønnen han fikk med Sara. – 1Mo 17:16–19.

byporten: Det greske ordet pọlis («by») blir brukt tre ganger om Nain. Dette ordet betegner vanligvis en by med murer rundt, men det er usikkert om Nain hadde en bymur. Hvis det ikke fantes en slik mur der, kan «byporten» ganske enkelt ha vært en åpning mellom husene der en vei førte inn til Nain. Enkelte arkeologer mener imidlertid at det kan ha vært en mur rundt Nain. Jesus og disiplene hans kan ha møtt likfølget ved en ‘port’ på Nains østside, som vendte mot gravstedene i skråningene sørøst for dagens Nein.

eneste: Det greske ordet monogenẹs, som tradisjonelt blir gjengitt med «enbåren», er blitt definert som «eneste i sitt slag; eneste; alene-født; enestående; unik». Uttrykket brukes om forholdet mellom enten en sønn eller en datter og foreldrene. I denne sammenhengen blir det brukt i betydningen enebarn. Det samme greske ordet blir også brukt om Jairus’ «eneste» datter og om en manns «eneste» sønn, som Jesus helbredet. (Lu 8:41, 42; 9:38) Septuaginta bruker monogenẹs i beretningen om Jeftas datter. Der sies det om henne: «Hun var hans eneste barn. Bortsett fra henne hadde han ingen sønn eller datter.» (Dom 11:34) I apostelen Johannes’ skrifter blir monogenẹs brukt fem ganger om Jesus. – Les om betydningen av dette ordet når det blir brukt om Jesus, i studienoter til Joh 1:14; 3:16.

syntes ... inderlig synd på: Eller: «hadde ... medlidenhet med». Dette uttrykket er oversatt fra det greske verbet splagkhnịzomai, som er beslektet med ordet for «innvoller» (splạgkhna). Det betegner en intens følelse man kjenner dypt inne i kroppen, og er et av de sterkeste ordene på gresk for medlidenhet.

to av dem: Parallellberetningen i Mt 11:2, 3 sier bare at døperen Johannes sendte «disiplene sine». Lukas tilføyer detaljen om hvor mange de var.

spedalsk: Spedalskhet var en alvorlig hudsykdom. I Bibelen blir ordet «spedalskhet» brukt i videre betydning enn det som er vanlig i vår tid. En som ble diagnostisert som spedalsk, ble behandlet som en utstøtt i samfunnet til han ble frisk igjen. – 3Mo 13:2, fotn., 45, 46; se Ordforklaringer: «Spedalskhet».

spedalske: Se studienote til Mt 8:2 og Ordforklaringer: «Spedalskhet».

at folk skulle la seg døpe som symbol på at de hadde angret: Bokstavelig: «angerens dåp». Dåpen vasket ikke bort synder. Men de som ble døpt av Johannes, ga offentlig uttrykk for at de angret sine synder mot Loven, og viste at de var bestemt på å forandre oppførselen sin. Denne angrende holdningen bidro til å lede dem til Kristus. (Ga 3:24) Slik gjorde Johannes et folk forberedt på å se den frelse som Gud hadde skaffet til veie. – Lu 3:3–6; se studienoter til Mt 3:​2, 8, 11 og Ordforklaringer: «Dåp; døpe»; «Anger».

døpt av Johannes: Eller: «døpt med Johannes’ dåp». Det greske ordet for «dåp», bạptisma, betyr «neddukking». – Se studienoter til Mt 3:11; Mr 1:4.

døper dere: Eller: «neddukker dere». Det greske ordet baptịzo betyr «å dyppe; å neddukke». Flere bibelske eksempler bekrefter at det er snakk om fullstendig neddukking. En gang døpte Johannes på et sted i Jordandalen i nærheten av Salim «fordi det var mye vann der». (Joh 3:23) I forbindelse med at Filip døpte den etiopiske hoffmannen, står det at «både Filip og hoffmannen gikk ned i vannet». (Apg 8:38) Det samme greske ordet er brukt i Septuaginta i 2Kg 5:14, der det står at Naaman «dukket seg sju ganger i Jordan».

verken spiser brød eller drikker vin: Se studienote til Mt 11:18.

verken spiste eller drakk: Dette sikter tydeligvis til den selvfornektende måten Johannes levde på, som innbefattet at han fastet og overholdt kravet til nasireerne om å avholde seg fra alkoholholdige drikker. – 4Mo 6:2–4; Mt 9:14, 15; Lu 1:15; 7:33.

skatteoppkrevere: Se studienote til Mt 5:46.

skatteoppkreverne: Mange jøder krevde inn skatt for de romerske myndighetene. Folk hatet slike jøder ikke bare fordi de samarbeidet med en forhatt fremmed makt, men også fordi de krevde inn mer enn den fastsatte skatten. De fleste jøder ville ikke ha noe med skatteoppkreverne å gjøre, og de satte dem i samme kategori som syndere og prostituerte. – Mt 11:19; 21:32.

resultatene: Bokstavelig: «alle sine barn». Her blir visdommen personifisert, for den greske teksten sier at den har barn. I parallellberetningen i Mt 11:19 sies det at visdommen har ‘gjerninger’. Visdommens barn, eller gjerninger – det vil si resultatene av det døperen Johannes og Jesus gjør – viser tydelig at beskyldningene mot dem er falske. Tanken i det Jesus sier, er: Se på de rettferdige gjerningene, så vil dere forstå at anklagen er falsk.

gikk da hjem til fariseeren: Av de fire evangelieskribentene er det bare Lukas som nevner at Jesus fikk og takket ja til invitasjoner fra fariseere til å spise hos dem. Andre tilfeller er nevnt i Lu 11:37; 14:1.

En kvinne som var kjent ... for å være en synder: Bibelen viser at alle mennesker er syndere. (2Kr 6:36; Ro 3:23; 5:12) Her blir ordet «synder» brukt i mer spesifikk betydning, tydeligvis om dem som var kjent for å praktisere synd, kanskje synd som hadde med umoral eller kriminelle handlinger å gjøre. (Lu 19:7, 8) Det er bare Lukas som tar med denne beretningen om den syndige kvinnen, kanskje en prostituert, som heller olje over Jesu føtter. Det greske uttrykket som er gjengitt med «som var kjent ... for å være», betyr bokstavelig «som var», men slik det blir brukt i denne sammenhengen, sikter det sannsynligvis til et karaktertrekk eller særpreg ved en person eller ved en gruppe som en person tilhører.

etterga ham gjelden: Eller: «tilga ham gjelden (lånet)». I overført betydning kan gjeld sikte til synder. – Se studienote til Mt 6:12.

våre synder: Bokstavelig: «vår skyld (gjeld)». Når man synder mot noen, pådrar man seg en gjeld hos den personen, man skylder ham noe, og derfor må man be om hans tilgivelse. For at vi skal få Guds tilgivelse, må vi selv ha tilgitt våre egne skyldnere, altså dem som har syndet mot oss. – Mt 6:14, 15; 18:35; Lu 11:4.

som har syndet mot oss: Eller: «som står i gjeld (skyld) til oss». Når man synder mot noen, pådrar man seg en billedlig gjeld hos den personen, man skylder ham noe, og derfor må man be om hans tilgivelse. I den mønsterbønnen Jesus lærte disiplene i Bergprekenen, brukte han ifølge den greske teksten ordet «skyld», eller «gjeld», i stedet for synder. (Se studienote til Mt 6:12.) Det greske ordet for tilgi betyr bokstavelig «å la gå; å la fare», det vil si å la være å kreve at en gjeld blir tilbakebetalt.

To menn sto i gjeld: Jøder i det første århundre evt. var kjent med forholdet mellom låntakere og långivere, og Jesus brukte det av og til i sine illustrasjoner. (Mt 18:23–35; Lu 16:1–8) Det er bare Lukas som tar med denne illustrasjonen om de to mennene som hadde gjeld, der den enes gjeld var ti ganger så stor som den andres. Jesus fortalte illustrasjonen på grunn av den holdningen verten hans, Simon, hadde til den kvinnen som kom inn og helte velluktende olje over Jesu føtter. (Lu 7:36–40) Jesus sammenligner synd med en gjeld som er så stor at den ikke kan betales tilbake, og han framhever prinsippet: «Den som blir tilgitt lite, elsker lite.» – Lu 7:47; se studienoter til Mt 6:12; 18:27; Lu 11:4.

denarer: En denar var en romersk sølvmynt som veide cirka 3,85 g og hadde et bilde av keiseren på den ene siden. Som Mt 20:2 viser, fikk en jordbruksarbeider på Jesu tid vanligvis en denar for en arbeidsdag på tolv timer. – Se Ordforklaringer: «Denar» og Tillegg B14.

vann til føttene mine: Den vanligste reisemåten i gammel tid var at man gikk til fots, slik det fremdeles er mange steder. Vanlige folk kunne gå barføtt, men mange brukte sandaler som ikke besto av noe særlig mer enn en såle og noen lærremmer. Når man gikk inn i et hus, tok man av seg sandalene. Et viktig uttrykk for gjestfrihet var at verten eller en tjener vasket gjestenes føtter, eller at det i det minste ble satt fram vann til dette formålet. – 1Mo 18:4; 24:32; 1Sa 25:41; Lu 7:37, 38.

Du ga meg ikke noe velkomstkyss: I bibelsk tid var et kyss et tegn på hengivenhet eller respekt. Kyssingen kunne innebære at man med leppene berørte en annen persons lepper (Ord 24:26, fotn.), kinn eller (i helt spesielle tilfeller) føtter. Det var vanlig med kyss ikke bare mellom menn og kvinner som var i slekt (1Mo 29:11; 31:28), men også mellom menn som var i slekt. (1Mo 27:26, 27; 45:15; 2Mo 18:7; 2Sa 14:33) Og det var et uttrykk for hengivenhet mellom nære venner. – 1Sa 20:41, 42; 2Sa 19:39.