Lukas 23:1–56

23  Så reiste hele forsamlingen seg, og de førte ham til Pilatus.+  Da begynte de å anklage ham+ og sa: «Denne mannen villeder* nasjonen vår, forbyr folk å betale skatt til keiseren+ og sier at han selv er Kristus, en konge.»+  Pilatus spurte ham: «Er du jødenes konge?» Jesus svarte: «Du sier det selv.»+  Da sa Pilatus til overprestene og folkemengden: «Jeg kan ikke se at denne mannen har gjort noe kriminelt.»+  Men de presset på og sa: «Han hisser opp folket i hele Judẹa med undervisningen sin. Han begynte i Galilẹa og har kommet helt hit.»  Da Pilatus hørte dette, spurte han om mannen var galileer.  Han fikk vite at Jesus var fra det området Herodes hadde myndighet over.+ Derfor sendte han ham videre til Herodes, som også var i Jerusalem i disse dagene.  Da Herodes så Jesus, ble han svært glad. Han hadde lenge ønsket å treffe Jesus, for han hadde hørt mye om ham,+ og han håpet å få se ham gjøre et mirakel.*  Han begynte derfor å stille ham mange spørsmål, men Jesus svarte ham ikke.+ 10  Men overprestene og de skriftlærde reiste seg gang på gang og anklaget ham heftig. 11  Da begynte Herodes å håne ham sammen med soldatene sine.+ Han gjorde narr av ham+ ved å kle ham i en flott kappe og sendte ham så tilbake til Pilatus.+ 12  Den dagen ble Herodes og Pilatus venner. Tidligere hadde det vært fiendskap mellom dem. 13  Pilatus kalte nå sammen overprestene, lederne og folket 14  og sa til dem: «Dere har ført denne mannen til meg og sagt at han påvirker folket til å gjøre opprør. Hør her: Jeg har forhørt ham foran dere, men har ikke funnet ham skyldig i noe av det dere anklager ham for.+ 15  Det har heller ikke Herodes gjort, for han sendte ham tilbake til oss. Denne mannen har ikke gjort noe som fortjener dødsstraff. 16  Jeg vil derfor piske ham+ og løslate ham.» 17   —— 18  Men hele folkemengden ropte: «Drep ham,* og løslat Bạrabbas!»+ 19  (Denne mannen var blitt kastet i fengsel for opprør i byen og for mord.) 20  Pilatus prøvde å tale til dem igjen, for han ville gjerne løslate Jesus.+ 21  Da begynte de å rope høyt: «Pælfest ham!* Pælfest ham!»+ 22  For tredje gang sa han til dem: «Hvorfor det? Hva galt har denne mannen gjort? Jeg kan ikke se at han har gjort noe som fortjener dødsstraff.+ Jeg vil derfor piske ham og løslate ham.» 23  Men de ga seg ikke og krevde med høye rop at han skulle pælfestes. De ropte så høyt+ at 24  Pilatus ga etter og bestemte seg for å gå med på kravet deres. 25  Han løslot den mannen som de ba om, han som var blitt kastet i fengsel for opprør og mord, men overga Jesus til dem, så de kunne gjøre som de ville med ham. 26  Da de førte ham bort, grep de tak i Simon fra Kyrẹne, som var på vei inn fra landsbygda. De la torturpælen på ham for at han skulle bære den bak Jesus.+ 27  En stor folkemengde fulgte etter ham, og blant dem var det flere kvinner som slo seg selv av sorg og gråt høyt over ham. 28  Jesus snudde seg mot kvinnene og sa: «Jerusalems døtre, slutt med å gråte over meg. Gråt heller over dere selv og barna deres.+ 29  For det skal komme dager da folk skal si: ‘Lykkelige er de barnløse kvinnene, de som ikke har født og ikke har ammet!’+ 30  Da skal de si til fjellene: ‘Fall over oss!’, og til høydene: ‘Skjul oss!’+ 31  Hvis de gjør slik når treet er grønt,* hva vil da skje når det har visnet?» 32  De førte også bort to forbrytere som skulle henrettes sammen med ham.+ 33  Og da de kom til det stedet som kalles Hodeskallen,+ pælfestet de både ham og forbryterne, én til høyre for ham og én til venstre.+ 34  Men Jesus sa: «Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør.»+ Og de kastet lodd for å fordele klærne hans.+ 35  Imens sto folket og så på. Men lederne deres hånte ham og sa: «Andre har han frelst. La ham frelse seg selv, hvis han er Guds Kristus, Den utvalgte.»+ 36  Soldatene gjorde også narr av ham, og de kom bort og tilbød ham sur vin+ 37  og sa: «Hvis du er jødenes konge, så frels deg selv.» 38  Det var også en innskrift over ham: «Dette er jødenes konge.»+ 39  En av forbryterne som hang der, hånte ham+ og sa: «Er ikke du Kristus? Frels da deg selv og oss!» 40  Da sa den andre strengt til ham: «Har du ingen frykt for Gud, du som har fått samme dom som denne mannen? 41  Vi har fått en rettferdig dom – vi får som fortjent for det vi har gjort. Men denne mannen har ikke gjort noe galt.» 42  Så sa han: «Jesus, husk meg når du kommer i ditt rike.»+ 43  Jesus svarte: «I sannhet sier jeg deg i dag: Du skal være med meg i paradiset.»+ 44  Det var nå omkring den sjette timen, og likevel ble hele landet* dekket av et mørke, som varte til den niende timen,+ 45  for sollyset forsvant. Da revnet forhenget i templet i to.+ 46  Og Jesus ropte høyt: «Far, i dine hender overgir jeg min ånd.»+ Etter at han hadde sagt dette, døde han.+ 47  Da offiseren så det som skjedde, æret han Gud og sa: «Denne mannen var virkelig rettferdig.»+ 48  Og da alle som var samlet der som tilskuere, så alt som skjedde, gikk de hjemover mens de slo seg for brystet. 49  Alle som kjente ham, deriblant de kvinnene som hadde fulgt med ham fra Galilẹa, sto et stykke unna og så alt sammen.+ 50  Nå var det et medlem av Rådet som het Josef. Han var en god og rettferdig mann.+ 51  (Denne mannen hadde ikke gitt sin stemme til planen deres eller støttet det de gjorde.) Han var fra Arimatẹa, en by i Judẹa, og han ventet på Guds rike. 52  Han gikk til Pilatus og ba om å få Jesu kropp. 53  Så tok han den ned,+ svøpte den i fint lin og la den i en grav som var hogd ut i en klippe,+ og som ingen ennå hadde ligget i. 54  Det var nå forberedelsesdagen,+ og sabbaten+ skulle snart begynne. 55  Men de kvinnene som hadde kommet fra Galilẹa sammen med Jesus, fulgte etter og så graven og hvor kroppen hans ble lagt.+ 56  Så gikk de tilbake for å gjøre i stand velluktende kryddere og aromatiske oljer. Men de hvilte selvfølgelig på sabbaten,+ slik Loven krevde.

Fotnoter

El.: «påvirker ... til å gjøre opprør».
Bokst.: «tegn».
Bokst.: «Få ham bort».
El.: «Henrett ham på en pæl!»
El.: «når det er saft i treet».
Bokst.: «jorden».

Studienoter

keiseren: Det var Tiberius som var romersk keiser mens Jesus utførte sin tjeneste her på jorden, men betegnelsen ble ikke brukt bare om den regjerende keiseren. «Keiseren» kunne sikte til den romerske offentlige myndighet, staten, og dens utnevnte representanter, som Paulus kalte «myndighetene» og Peter kalte «kongen» og hans «stattholdere». – Ro 13:1–7; 1Pe 2:13–17; Tit 3:1; se Ordforklaringer.

Du sier det selv: Dette svaret er tydeligvis en bekreftelse på at det Pilatus sa, var sant. (Jevnfør studienoter til Mt 26:25, 64.) Jesus innrømmer overfor Pilatus at han virkelig er konge, men han er det i en annen forstand enn det Pilatus ser for seg. Jesu rike «er ikke en del av denne verden» og utgjør derfor ingen trussel mot Romerriket. – Joh 18:33–37.

Er du jødenes konge?: Alle de fire evangelieberetningene tar med Pilatus’ spørsmål og gjengir det på nøyaktig samme måte. (Mt 27:11; Mr 15:2; Lu 23:3; Joh 18:33) Ingen kunne regjere som konge i Romerriket uten keiserens tillatelse. Det ser ut til at Pilatus derfor konsentrerte sitt forhør om den delen av anklagen som gikk ut på at Jesus var en konge.

Du sier det selv: Se studienote til Mt 27:11.

Herodes: Det vil si Herodes Antipas, sønn av Herodes den store. Antipas var landsdelshersker (tetrark) over Galilea og Perea. Det er bare Lukas som forteller at Jesus ble ført fram for Herodes. – Lu 3:1; se Ordforklaringer.

skarlagenrød kappe: En kappe av det slaget som konger, magistrater og militære befalingsmenn brukte. Mr 15:17 og Joh 19:2 sier at kappen var purpurfarget, men i gammel tid ble ordet «purpur» brukt om en hvilken som helst farge som inneholdt både rødt og blått. Det kan også være at vinkelen, hvordan lyset ble reflektert, og bakgrunnen spilte en rolle for hvordan iakttakeren oppfattet fargen. Denne variasjonen i hvordan fargen blir omtalt, viser at evangelieskribentene ikke rett og slett skrev av hverandres beretninger.

De tok på ham en purpurfarget kappe: Dette ble gjort for å håne Jesus og gjøre narr av hans kongeverdighet. Matteus’ beretning (27:28) sier at soldatene tok på Jesus «en skarlagenrød kappe», en kappe av det slaget som konger, magistrater og militære befalingsmenn brukte. Beretningene i Markus og Johannes (19:2) sier at kappen var purpurfarget, men i gammel tid ble ordet «purpur» brukt om en hvilken som helst farge som inneholdt både rødt og blått. Det kan også være at vinkelen, hvordan lyset ble reflektert, og bakgrunnen spilte en rolle for hvordan iakttakeren oppfattet fargen. Denne variasjonen i hvordan fargen blir omtalt, viser at evangelieskribentene ikke rett og slett skrev av hverandres beretninger.

en flott kappe: Det er mulig at Herodes Antipas, som offisielt var jøde og var landsdelshersker i Galilea og Perea, kledde Jesus i en av sine egne flotte, muligens hvite, kongelige kapper for å gjøre narr av ham som jødenes konge før han sendte ham tilbake til Pilatus. Det greske ordet som er brukt her for «kappe» (esthẹs), betegnet vanligvis et klesplagg som var rikt utsmykket og spesielt vakkert. Engler viste seg i slike klær. (Lu 24:4; se også Jak 2:2, 3.) Dette greske ordet er også brukt om det kongelige ‘festantrekket’ som Herodes Agrippa 1. tok på seg. (Apg 12:21) Det greske ordet som her er gjengitt med «flott» (lamprọs), kommer fra et ord som betyr «å lyse; å skinne». Når ordet brukes om klær, sikter det til et fint klesplagg og noen ganger til skinnende eller hvite klesplagg. Denne kappen er tydeligvis en annen enn den ‘skarlagenrøde kappen’, eller ‘purpurfargede kappen’, som Pilatus’ soldater senere tok på Jesus i stattholderens bolig. (Mt 27:27, 28, 31; Joh 19:1, 2, 5; se studienoter til Mt 27:28; Mr 15:17.) Herodes, Pilatus og de romerske soldatene hadde tydeligvis samme hensikt da de kledde Jesus i disse to kappene – å gjøre narr av ham som den såkalte jødenes konge. – Joh 19:3.

I enkelte håndskrifter står det her: «Nå var han nødt til å gi dem en mann fri på hver høytid.» Men disse ordene mangler i flere tidlige, autoritative håndskrifter og hører tydeligvis ikke med til Lukas’ opprinnelige tekst. Enkelte andre håndskrifter tilføyer disse ordene etter vers 19. Lignende vers med en litt annen ordlyd er Mt 27:15 og Mr 15:6, og der er det ingen usikkerhet med hensyn til teksten. Man mener at avskrivere la til ordene her i Lukas som en forklaring basert på parallellberetningene i Matteus og Markus.

pleide ... å løslate en fange: Alle de fire evangelieskribentene nevner denne hendelsen. (Mr 15:6–15; Lu 23:16–25; Joh 18:39, 40) Man finner ikke noe grunnlag eller noen presedens for denne skikken i De hebraiske skrifter, men på Jesu tid hadde dette tydeligvis utviklet seg til en tradisjon blant jødene. Romerne syntes trolig ikke det var noe merkelig med denne skikken, for det finnes vitnesbyrd om at de løslot fanger for å tilfredsstille folkemengder.

pleide ... å løslate en fange: Alle de fire evangelieskribentene nevner denne hendelsen. (Mt 27:15–23; Lu 23:16–25; Joh 18:39, 40) Man finner ikke noe grunnlag eller noen presedens for denne skikken i De hebraiske skrifter, men på Jesu tid hadde dette tydeligvis utviklet seg til en tradisjon blant jødene. Romerne syntes trolig ikke det var noe merkelig med denne skikken, for det finnes vitnesbyrd om at de løslot fanger for å tilfredsstille folkemengder.

Dere har jo den skikken at jeg skal gi dere en fange fri: Denne skikken med å løslate en fange er nevnt også i Mt 27:15 og Mr 15:6. Skikken var tydeligvis av jødisk opprinnelse, for Pilatus sa til jødene: «Dere har jo den skikken.» Selv om man ikke finner noe grunnlag eller noen presedens for denne skikken i De hebraiske skrifter, hadde dette tydeligvis utviklet seg til en tradisjon blant jødene på Jesu tid. Romerne syntes trolig ikke det var noe merkelig med denne skikken, for det finnes vitnesbyrd om at de løslot fanger for å tilfredsstille folkemengder.

løslat Barabbas: Alle de fire evangelieskribentene nevner den hendelsen som er beskrevet i Lu 23:16–25. (Mt 27:15–23; Mr 15:6–15; Joh 18:39, 40) Men Matteus, Markus og Johannes tar også med opplysningen om at stattholderen pleide å løslate en fange i forbindelse med høytiden. – Se studienoter til Mt 27:15; Mr 15:6; Joh 18:39.

Kyrene: En by som lå i Nord-Afrika nær kysten, sørsørvest for øya Kreta. (Se Tillegg B13.) Det er mulig at Simon var født i Kyrene, men senere bosatte seg i Israel.

torturpælen: Eller: «henrettelsespælen». – Se Ordforklaringer: «Pæl»; «Torturpæl»; se også Lu 9:23; 14:27, der ordet brukes i billedlig betydning.

når treet er grønt, ... når det har visnet: Jesus sikter tydeligvis til den jødiske nasjonen. Den var som et døende tre, men siden Jesus og noen jøder som trodde på ham, fremdeles var der, hadde treet fortsatt noen grønne blader. Men Jesus skulle snart bli henrettet, og jøder som trodde på ham, skulle bli salvet med hellig ånd og bli en del av det åndelige Israel. (Ro 2:28, 29; Ga 6:16) Den bokstavelige nasjonen Israel ville da være åndelig død og minne om et vissent tre. – Mt 21:43.

forbrytere: Det greske ordet som brukes her (kakourgos), betyr bokstavelig «en som gjør ondt». Parallellberetningene i Mt 27:38, 44 og Mr 15:27 omtaler mennene som «ransmenn» (gresk: leistẹs), et ord som kunne brukes om voldelige ransmenn, men også om opprørere. Det samme ordet blir brukt om Barabbas (Joh 18:40), som ifølge Lu 23:19 satt i fengsel for «opprør» og «mord».

Golgata: Fra et hebraisk ord som betyr «hodeskalle». (Se Joh 19:17; jevnfør Dom 9:53, der det hebraiske ordet gulgọleth er oversatt med «skallen».) På Jesu tid lå dette stedet utenfor bymurene rundt Jerusalem. Men man kan ikke fastslå med sikkerhet hvor det lå. (Se Tillegg B12.) Bibelen sier ikke at Golgata lå på en høyde, men den nevner at noen så på henrettelsen på avstand. – Mr 15:40; Lu 23:49.

Hodeskallen: Den greske betegnelsen Kranịon svarer til det hebraiske navnet Golgata. (Se Joh 19:17 og studienote til Mt 27:33.)

tilgi dem: Det framgår ikke av sammenhengen hvem Jesus ba for, men det er sannsynlig at han tenkte på den folkemengden som hadde forlangt at han skulle henrettes. Noen av dem angret kort tid senere. (Apg 2:36–38; 3:14, 15) Og de romerske soldatene som pælfestet Jesus, forsto ikke alvoret i det de gjorde, for de visste ikke hvem han egentlig var. På den annen side ville Jesus ikke ha bedt sin Far om å tilgi overprestene, som var ansvarlige for hans død. De visste nøyaktig hva de gjorde da de planla hvordan de kunne drepe Jesus. De overga ham fordi de var misunnelige. (Mt 27:18; Mr 15:10; Joh 11:45–53) Det er også lite trolig at Jesus ba sin Far tilgi de forbryterne som var pælfestet ved siden av ham, for ingen av dem var ansvarlige for hans død.

... gjør: I enkelte gamle håndskrifter mangler den første delen av dette verset. Men fordi disse ordene står i andre tidlige, autoritative håndskrifter, er de tatt med i Ny verden-oversettelsen og i mange andre bibeloversettelser.

sur vin: Eller: «vineddik». Sikter sannsynligvis til en tynn, besk eller sur vin som på latin ble kalt acetum (eddik), eventuelt posca, hvis den var fortynnet med vann. Dette var en billig tørstedrikk som de fattige, deriblant romerske soldater, pleide å drikke. Septuaginta bruker det samme greske ordet (ọksos) i Sl 69:21, der det ble profetert at Messias ville få «eddik» å drikke.

en innskrift over ham: Enkelte håndskrifter har her en tilføyelse som kan gjengis med: «(skrevet) med greske og latinske og hebraiske bokstaver». Men disse ordene mangler i tidlige, autoritative håndskrifter, og man mener at avskrivere la dem til for at ordlyden skulle harmonere med Joh 19:20.

en pæl: Eller: «en trestokk; et tre». Det greske ordet ksỵlon (bokst.: «tre; ved») blir her brukt som et synonym til det greske ordet staurọs (gjengitt med «torturpæl») og sikter til det henrettelsesredskapet som Jesus ble naglet til. I De kristne greske skrifter brukte Lukas, Paulus og Peter ordet ksỵlon i denne betydningen fem ganger til sammen. (Apg 5:30; 10:39; 13:29; Ga 3:13; 1Pe 2:24) I Septuaginta brukes ksỵlon i 5Mo 21:22, 23 som en oversettelse av det tilsvarende hebraiske ordet ʽets (betyr «tre; ved; trestykke») i setningen «og du har hengt ham på en pæl». Da Paulus siterer dette skriftstedet i Ga 3:13, bruker han ordet ksỵlon i setningen: «Forbannet er den som er hengt på en pæl.» Dette greske ordet er også brukt i Septuaginta i Esr 6:11 (1. Esdras 6:​31, LXX) som en oversettelse av det arameiske ordet ʼaʽ, som tilsvarer det hebraiske ordet ʽets. Der blir det sagt om hva som skulle skje med en som brøt et påbud fra perserkongen: «En bjelke [skal] rives ut av huset hans, og han skal henges opp på den.» Det at bibelskribentene brukte ksỵlon som et synonym til staurọs, styrker den oppfatningen at Jesus ble henrettet på en opprettstående pæl uten tverrstokk, for det er dette ksỵlon betyr i denne sammenhengen.

hang: Det greske verbet som er brukt her, er ikke staurọo («å henrette på en pæl»), men kremạnnymi («å henge»). I forbindelse med henrettelsen av Jesus brukes dette verbet sammen med uttrykket epị ksỵlou («på en pæl [en trestokk; et tre]»). (Ga 3:13; se studienote til Apg 5:30.) I Septuaginta brukes dette verbet ofte om det at en person ble hengt på en pæl (en trestokk; et tre). – 1Mo 40:19; 5Mo 21:22; Est 8:7.

I sannhet sier jeg deg i dag: Den greske skriftformen som er brukt i de tidligste tilgjengelige håndskriftene til De kristne greske skrifter, består utelukkende av store bokstaver. Den hadde ikke mellomrom eller tegnsetting, slik man har i moderne språk. Det hendte riktignok at enkelte avskrivere la til noen tegn i teksten som kan ha vært en form for tegnsetting, men slike tegn ble ikke brukt ofte eller på en konsekvent måte. Tegnsettingen i dagens bibeloversettelser er derfor basert på grammatikken i den greske teksten og på sammenhengen verset står i. Ut fra grammatikken i den greske teksten er det i dette verset mulig å sette et skilletegn (kolon eller komma) enten før eller etter «i dag». Men tegnsettingen i gjengivelser av Jesu uttalelse avhenger av hvordan oversetterne oppfatter det Jesus sa, og av hva Bibelen som et hele lærer. I noen vitenskapelige utgaver av den greske teksten er det satt et komma før det greske ordet som er oversatt med «i dag», for eksempel i de utgavene som er utarbeidet av Westcott og Hort, Nestle og Aland og United Bible Societies. Men å sette skilletegnet etter «i dag» harmonerer med uttalelser Jesus hadde kommet med tidligere, og med det Bibelen ellers lærer. Jesus hadde for eksempel sagt at han skulle dø og være «i jordens dyp» – graven – til den tredje dagen. (Mt 12:40; Mr 10:34) Mer enn én gang hadde han fortalt disiplene at han skulle bli drept og oppreist på den tredje dagen. (Lu 9:22; 18:33) Bibelen sier også at Jesus ble oppreist fra døden «som førstegrøden av dem som [hadde] sovnet inn i døden», og at han steg opp til himmelen 40 dager senere. (1Kt 15:20; Joh 20:17; Apg 1:1–3, 9; Kol 1:18) Jesus ble ikke oppreist den dagen han døde, men på den tredje dagen etter sin død, så det sier seg selv at forbryteren ikke kunne være med Jesus i paradiset den samme dagen som Jesus snakket med ham.

I tråd med denne argumentasjonen gjengir en syrisk oversettelse av Lukas’ beretning fra 400-tallet, Syrus Curetonianus, denne teksten slik: «Amen, jeg sier deg i dag at du skal være med meg i Edens hage.» (F.C. Burkitt: The Curetonian Version of the Four Gospels, bd. 1, Cambridge 1904) Det er også verdt å merke seg at både tidlige og senere greske skribenter og kommentatorer kommer inn på at det var uenighet om hvordan disse ordene skulle gjengis. Hesychius fra Jerusalem, som levde på 300- og 400-tallet evt., skrev for eksempel om Lu 23:43: «Noen leser det visselig slik: ‘I sannhet sier jeg deg i dag’ og setter komma; deretter fortsetter de: ‘Du skal være med meg i paradis.’» (Den greske teksten står i Patrologiae Graecae, bd. 93, sp. 1432–1433.) Theophylact, som levde på 1000- og 1100-tallet evt., skrev om noen som argumenterte for «å sette et skilletegn etter ‘i dag’, slik at det ville sies på denne måten: ‘I sannhet sier jeg deg i dag’; og deretter fortsetter de med uttrykket: ‘Du skal være med meg i paradis.’» (Patrologiae Graecae, bd. 123, sp. 1104) I boken Gospel Light–Comments on the Teachings of Jesus From Aramaic and Unchanged Eastern Customs, s. 303–304, sier G.M. Lamsa om bruken av «i dag» i Lu 23:43: «Betoningen i denne teksten legges på ‘i dag’, og den bør lyde: ‘I sannhet sier jeg deg i dag: Du skal være med meg i paradis.’ Løftet ble gitt den dagen og skulle bli oppfylt senere. Dette er karakteristisk for orientalsk tale og viser at løftet ble gitt på en bestemt dag og med sikkerhet ville bli holdt.» Det kan derfor være at det greske uttrykket i Lu 23:43 gjenspeiler en semittisk måte å understreke noe på. Det er mange eksempler i De hebraiske skrifter på en slik idiomatisk bruk av «i dag» i høytidelige uttalelser, for eksempel i løfter og befalinger. (5Mo 4:26; 6:6; 7:11; 8:1, 19; 30:15; Sak 9:12) Ut fra de faktorene som er nevnt ovenfor, er det sannsynlig at Jesus brukte uttrykket «i dag» for å betone tidspunktet da løftet ble gitt, ikke tidspunktet da forbryteren skulle være i paradiset.

Flere bibeloversettere erkjenner at det er riktig å legge vekt på det tidspunktet da løftet ble gitt, og ikke på det tidspunktet da det skulle bli oppfylt. Dette framgår for eksempel av de engelske oversettelsene av Rotherham og av Lamsa (1933-utgaven) og de tyske oversettelsene av L. Reinhardt og av W. Michaelis. I disse bibeloversettelsene er skriftstedet gjengitt på en måte som svarer til gjengivelsen i Ny verden-oversettelsen.

paradiset: Ordet «paradis» kommer fra det greske ordet parạdeisos, og det finnes lignende ord både på hebraisk (pardẹs, i Ne 2:8; For 2:5; Høy 4:13) og på persisk (pairidaeza). Grunnbetydningen av alle de tre ordene er en vakker park eller parklignende hage. Oversetterne av Septuaginta brukte det greske ordet parạdeisos som en gjengivelse av det hebraiske ordet for «hage» (gan) i uttrykket «en hage i Eden» i 1Mo 2:8. Noen oversettelser av De kristne greske skrifter til hebraisk (omtalt som J17, 18, 22 i Tillegg C) gjengir Lu 23:43 slik: «Du skal være med meg i Edens hage.» Dette løftet til den forbryteren som hang ved siden av Jesus, var ikke et løfte om å være med i «Guds paradis», som er nevnt i Åp 2:7, siden løftet der ble gitt til «den som seirer», det vil si Kristi medregenter i det himmelske rike. (Lu 22:28–30) Denne forbryteren hadde ikke seiret over verden, slik Jesus Kristus hadde gjort, og han var heller ikke blitt «født av vann og ånd». (Joh 3:5; 16:33) Han kommer tydeligvis til å være en av de «urettferdige» som blir oppreist til liv som en av Rikets jordiske undersåtter når Kristus hersker over den paradisiske jord i tusen år. – Apg 24:15; Åp 20:4, 6.

omkring den tredje timen: Det vil si cirka kl. 9. I det første århundre inndelte jødene dagen i tolv timer fra soloppgang, cirka kl. 6. (Joh 11:9) Den tredje timen var derfor rundt kl. 9, den sjette timen rundt kl. 12 og den niende timen rundt kl. 15. Siden folk ikke hadde nøyaktige tidsmålere, oppga man vanligvis bare den omtrentlige tiden for en hendelse. – Joh 1:39; 4:6; 19:14; Apg 10:3, 9.

omkring den tredje timen: Det vil si cirka kl. 9. I det første århundre inndelte jødene dagen i tolv timer fra soloppgang, cirka kl. 6. (Joh 11:9) Den tredje timen var derfor rundt kl. 9, den sjette timen rundt kl. 12 og den niende timen rundt kl. 15. Siden folk ikke hadde nøyaktige tidsmålere, oppga man vanligvis bare den omtrentlige tiden for en hendelse. – Joh 1:39; 4:6; 19:14; Apg 10:3, 9.

omkring den sjette timen: Det vil si cirka kl. 12. – Se studienote til Mt 20:3.

et mørke: Dette mørket var mirakuløst og noe Gud sto bak. Det kan ikke ha vært en solformørkelse, for solformørkelser inntreffer når det er nymåne. Nå var det påske og fullmåne. Og dette mørket varte i tre timer, mye lenger enn en totalformørkelse kan vare, nemlig under åtte minutter. Her i Lukas’ beretning står det også at «sollyset forsvant». – Lu 23:45.

den niende timen: Det vil si cirka kl. 15. – Se studienote til Mt 20:3.

forhenget: Dette vakkert utsmykkede forhenget skilte Det hellige fra Det aller helligste i templet. Ifølge jødiske overleveringer var det tunge forhenget cirka 18 m langt, 9 m bredt og 7 cm tykt. Ved at Jehova sørger for at forhenget revner i to, gir han ikke bare uttrykk for sin vrede mot dem som har drept hans Sønn, men han viser også at det nå er mulig å komme inn i selve himmelen. – He 10:19, 20; se Ordforklaringer.

templet: Det greske ordet naọs sikter her til selve tempelbygningen med dens to rom, Det hellige og Det aller helligste.

døde han: Eller: «utåndet han; sluttet han å puste». Bokstavelig: «oppga han ånden». At ordet for «ånd» (gresk: pneuma) her kan sikte til «pust» eller «livskraft», støttes av det verbet som er brukt på gresk (ekpnẹo, bokst.: «å puste ut») i parallellberetningen i Mr 15:37. Noen mener at bruken av det greske ordet som tilsvarer «oppga», betyr at Jesus med vilje sluttet å kjempe for å holde seg i live, siden alt var blitt fullført. (Joh 19:30) «Han ga sitt liv» frivillig. – Jes 53:12; Joh 10:11.

overgir jeg min ånd: Jesus siterer her fra Sl 31:5, der David ber til Gud om at han må ta vare på, eller verne om, hans ånd, eller livskraft. Han uttrykte på denne måten at han la sitt liv i Guds hender. Ved sin død overlot Jesus sin livskraft til Jehova, og hans muligheter til å få liv igjen lå helt og holdent hos Jehova. – Se Ordforklaringer.

døde: Det verbet som er brukt på gresk (ekpnẹo, bokst.: «å puste ut»), kan også oversettes med «utåndet». (Se studienote til Mt 27:50.) Bibelen viser tydelig at da Jesu ånd gikk ut av ham, var han ikke på vei til himmelen. Han trakk sitt siste åndedrag, han døde. Jesus hadde selv forutsagt at han ikke kom til å bli oppreist fra døden før «den tredje dagen». (Mt 16:21; Lu 9:22) Som Apg 1:3, 9 viser, var det først 40 dager senere han steg opp til himmelen.

offiseren: Eller: «centurionen», det vil si en offiser med kommando over cirka 100 soldater i romerhæren. Ifølge parallellberetningene i Matteus og Markus erkjente han at Jesus ‘var Guds Sønn’. – Mt 27:54; Mr 15:39.

Sanhedrinet: Det vil si jødenes høyeste domstol, som hadde sete i Jerusalem. Det greske ordet som blir oversatt med «sanhedrin» (synẹdrion), betyr bokstavelig «sitte sammen». Ordet var en generell betegnelse på en forsamling eller et møte, men i Israel kunne det også brukes om en religiøs domstol eller rettsinstans. – Se studienote til Mt 5:22 og Ordforklaringer; se også Tillegg B12, som viser hvor sanhedrinsalen kan ha ligget.

Josef: Evangelieskribentenes individuelle forskjeller kommer til uttrykk i de forskjellige opplysningene de gir om Josef. Skatteoppkreveren Matteus skriver at han var «en rik mann». (Mt 27:57–60) Markus, som skriver først og fremst med tanke på romerne, sier at han var «et respektert medlem av Rådet», og at han ventet på Guds rike. (Mr 15:43–46) Lukas, den medfølende legen, sier at han «var en god og rettferdig mann» som ikke hadde gitt sin stemme til det som Rådet gjorde mot Jesus. (Lu 23:50–53) Johannes er den eneste som forteller at han «var [en disippel] i hemmelighet fordi han var redd for jødene». – Joh 19:38–42.

medlem av Rådet: Det vil si medlem av Sanhedrinet, jødenes høyeste domstol, som hadde sete i Jerusalem. – Se studienote til Mt 26:59 og Ordforklaringer: «Sanhedrinet».

Josef: Se studienote til Mr 15:43.

Arimatea: Navnet på denne byen kommer fra et hebraisk ord som betyr «høyde». I Lu 23:51 blir den omtalt som «en by i Judea». – Se Tillegg B10.

grav: Eller: «minnegrav». Et hvelv, eller kammer, som var hogd ut i bløt kalkstein, ikke en naturlig hule. I en slik grav var det gjerne benklignende hyller eller nisjer der likene kunne legges. – Se Ordforklaringer: «Minnegrav».

grav: Eller: «minnegrav». – Se studienote til Mt 27:60.

forberedelsesdagen: Betegnelse på dagen før den ukentlige sabbaten. I løpet av denne dagen forberedte jødene seg til sabbaten ved å lage i stand ekstra måltider og gjøre ferdig nødvendig arbeid som ikke kunne vente til etter sabbaten. I dette tilfellet falt forberedelsesdagen på 14. nisan. – Mr 15:42; se Ordforklaringer.

forberedelsesdagen: Se studienote til Mt 27:62.

graven: Eller: «minnegraven». – Se Ordforklaringer: «Minnegrav».

Multimedia

Hælben med nagle i
Hælben med nagle i

Dette er et bilde av en eksakt kopi av et hælben fra et menneske med en 11,5 cm lang jernnagle i. Originalen ble funnet i 1968, under utgravninger i den nordlige delen av Jerusalem, og den daterer seg fra romertiden. Dette arkeologiske funnet viser at man sannsynligvis brukte nagler når en person som skulle henrettes, ble festet til en trepæl. De romerske soldatene kan ha festet Jesus Kristus til pælen med nagler som lignet på den naglen som det er bilde av her. Gjenstanden ble funnet i en benkiste – en kiste av stein som man la de tørre knoklene av en død person i etter at resten av kroppen hadde råtnet bort. Dette tyder på at en som ble henrettet på en pæl, kunne få en begravelse.

Gravkammer
Gravkammer

Jødene gravla vanligvis sine døde i naturlige huler eller i gravkamre som var hogd ut i fjellet. Med unntak av kongegravene lå slike graver vanligvis utenfor byene. De jødiske gravene man har funnet, er bemerkelsesverdig enkle, tydeligvis fordi jødenes gudsdyrkelse ikke tillot at de døde ble vist spesiell ærbødighet, og fordi den ikke inneholdt noen forestillinger om en bevisst eksistens i en åndeverden etter døden.